Spørsmål:
Süd-Tirol (Syd-Tyrol), det offisielle navnet på denne overveiende tysktalende landsdelen på grensen mellom Italia og Østerrike, skal ifølge Språkrådet skrives Sør-T. Her bryter rådet med sine egne prinsipper, for da kan vi like gjerne også skrive Prag, Lissabon (som i svensk og dansk) når det offisielle navnet noen ganger ikke skal nyttes, som i tilfelle Syd-Tyrol. Det er tillatt å skrive Sydpolen, Syd-Vietnam/sydvietnameser/syd-vietnamesisk, Syd-Libanon, Sydstatene (i USA), sydstats-baptistene, sydhavsøy, Syd-Spania, men offisielt ikke tillatt å skrive Syd-Atlanteren, sydamerikaner, sydafrikaner, sydkoreansk, Syd-Korea, Sydkalotten. Hvorfor har ikke Riksmålsforbundet reagert på disse inkonsekvente ulogiske idiotbestemmelsene og satt foten ned. Svensker og dansker bare rister på hodet når de hører om det. Bestemmelsene er også ubegripelige for nordmenn å forstå, dessuten brudd på skandinavismetanken til Bjørnson og andre.

Svar:
Takk for spørsmål. Du har rett i at både regel og praksis er forvirrende når det gjelder SYD og SØR. Norsk språkråd foreslo i 1979 (i liberaliseringsvedtaket) full valgfrihet; tidligere hadde SØR vært eneform i de fleste ordene. I 1980 forelå Brynjulv Blekens oversikt «Riksmål og liberalisert bokmål», hvor han på side 85 gir en kort oversikt over fordelingen mellom SYD og SØR i riksmålsnormen. Hovedsynspunktet fremgikk da i all enkelthet slik i Riksmålsordlisten:

syd el. (især hjeml.) sør

Altså syd brukbar som form i alle sammenhenger, og sør mest om hjemlige forhold.

Bleken grupperte tilfellene i fire punkter:
1. Bare syd
syd|himmel, -lys, -ost; -kalotten, -statene (i USA);
Syd|ishavet, -korset; Syd-|Afrika, -Amerika, -Korea, -Tyskland, -Vietnam, -Yemen

2. Både syd og sør
sydlig el. sørlig; syd- el. sør|fra, -gående, -over, -på, -side, -vendt, -vest, -øst;
Syd-Norge el. Sør-Norge

3. Tilfeller hvor bokmålet (i de fleste ordlistene) har bare syd
Syd|frukt, -havsøy, -landsk, -lending, -vest (hodeplagg); sydpol (den magnetiske s.)
Sydpolen; Syden

4. Bare sør
søring; sør|landsk, -lending, -vestlandsk, -østlandsk;
Sørlandet, Sør-Hålogaland, -Trøndelag

Resultatet for bokmålets vedkommende da det kom til stykket, ble hverken riksmålets fordeling eller full valgfrihet. Det viktigste var at Språkrådet ikke kunne godta at alle stater og lignende geografiske områder skulle ha to former. Det ble altså gjennomført et slags geografisk prinsipp, ved at stater og andre klart avgrensede geografiske områder skulle ha Sør- som eneform, mens Syd- ble valgfritt ved navn på mer vagt avgrensede områder. Det var noe annet enn riksmålsnormeringens og tradisjonens prinsipp.
Språkrådsvedtaket fikk en del merkelige konsekvenser. For eksempel kunne man offisielt skrive sånt som at «en del av Sør-Norge ligger innenfor Syd-Skandinavia», og at «uroen oppstod i den sydlige del av Sør-Carolina».
Bleken skrev en utredning om det pussige i Språkrådets normering, og selvsagt satte riksmålsrepresentantene i Språkrådet sine ben ned. Men de var ikke mange nok.

I den drøyt 40 årene som er gått siden 1980, har de offisielle eneformene av statsnavnene naturlig nok styrket sin stilling, både ved at de er offisielle, og ved at en samlet presse har tatt dem i bruk. Likeledes er datasamfunnets betydning innlysende. I syvende utgave av Riksmålsordlisten (2007) er formene på Sør- og Syd- i slike ord likestilt.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

I Norsk Riksmålsordbok av 1995 heter det «algerier». På nettordboken deres heter det kun «algirer». Forklaring?

Svar:

Riksmålsformene ALGIRER og ALGIRSK skriver seg fra den eldre norske og danske form av landsnavnet: ALGIER (uttalt alsjir), som fremgår indirekte i ordlisten av sammensetningen ALGIERVIN, som nok stadig er den vanligste formen i muntlig språk; muligens finnes det også andre, tilsvarende sammensetninger. Men landsnavnet ALGERIE har vært offisielt siden før krigen og har stått i Riksmålsordlisten fra første utgave (1952).

Med innbyggernavnet og adjektivet forholder det seg annerledes: I offisiell rettskrivning (bokmål) later ALGERIER og ALGERISK til å skrive seg fra læreboknormalarbeidet i 1959; det opptrer første gang i tredje utgave av Tanums store rettskrivningsordbok (1961). Muligens ble ordene aktuelle nettopp under konflikten med Frankrike omkring 1960. De må regnes som konstruksjoner, muligens med tysk forbilde; ALGIRER og ALGIRSK (eventuelt skrevet med IE) svarer til tradisjonell uttale.

Det er likedan i dansk, hvor ALGERIER og ALGERISK er offisielle former, men hvor de andre formene sies å være «uofficielle men almindelige» (Den Danske Ordbog bd. 1 (2003)).

I arbeidet med å videreføre Norsk Riksmålsordbok har Det Norske Akademi (som normerer riksmålet) vedtatt å følge offisiell rettskrivning (moderat bokmål) på dette og en rekke andre punkter. Det vil nok bety at formene ALGERIER og ALGERISK kommer til å stå i neste utgave av Riksmålsordlisten. Det er for øvrig ikke påfallende at analogiske dannelser som ALGERIER og ALGERISK slår igjennom etter noen tiår, om de enn er konstruerte former. I mediesaken som nå pågår, har vi hørt at statsministeren bruker ALGERISK konsekvent, mens utenriksministeren bruker (eller iallfall hittil (23.1.2013) har brukt) begge former. Formodentlig har han ‘alsjirsk’ som naturlig talespråksform og ‘alsjerisk’ som tillært form.

At det står ALGERISK i Norsk Riksmålsordboks supplement 1995, er ikke det minste påfallende. Husk at denne ordboken ikke er strengt normerende, men vesentlig registrerende (deskriptiv). Redaktøren har funnet ALGERISK hos forfatteren Georg Johannesen og tatt det inn. Han har også tatt med ALGERIANSK med belegg fra VG 1957. I Norsk Riksmålsordbok (som nå og i fremtiden vil hete Det Norske Akademis Store Ordbok) finner man og vil man finne mange ordformer som avviker både fra offisiell rettskrivning og riksmålsrettskrivningen slik disse er og har vært.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

Jeg har lært at kunstnertitler skal være i bestemt form, for eksempel: skuespilleren, forfatteren, hornisten, kunstnaleren o.s.v. Jeg synes den bestemte form nesten aldri er å se på trykk; er det min kunnskap som er helt foreldet?

Svar:

Jeg har gjort meg de samme tankene. Jeg har aldri lest eller lært noe om dette, men uten at jeg kan verifisere det i øyeblikket, antar jeg at skikken med bestemt form skriver seg fra svensk, hvor – tror jeg – også andre slags navn enn kunstnernavn kan omgis med titler i bestemt form. Iallfall var det tilfellet tidligere.
Hvis det har ligget et stenk av ærbødighet i bruken av bestemt form, er det ikke rart at den ikke lenger føles naturlig. Pietet og ærbødighet har generelt dårlige kår i Norge. Jeg husker å ha sett i Telefonkatalogen for mange år siden at enkelte kunstnere har brukt bestemt form også etter navnet, altså f.eks.
Egil Eide skuespilleren
Det er lenge siden, og det har nå vel alltid vært sjeldent.

Det er blitt mye vanligere enn før å sløyfe titler når man adresserer en konvolutt; også “Herr” og “Fr.” droppes gjerne. Det avhenger vel noe av hvor privat brevet er og hvor godt man kjenner vedkommende. For tiden har vi valget mellom å skrive f.eks. Hornist Frøydis Ree Wekre og bare Frøydis Ree Wekre utenpå et brev. Jeg har en følelse av at sammensetninger som kunstmaler og skuespiller (hvor siste ledd kan betraktes som (noe i retning av) selvstendig ord), går best som foranstilt i ubestemt form:
Kunstmaler Ørnulf Opdahl
Skuespiller Kim Haugen

Sjeldnere betegnelser som perkusjonist, slagverker, tubaist unngår man i alle fall og bruker isteden en samletittel: musiker, hvis man altså vil ha tittel med.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

Jeg ser at det i ordlisten står at man kan skrive både «trusel» og «trussel». Hvis man skal skrive konsekvent riksmål, hvilken form bør man bruke?

Svar:

Takk for spørsmålet.
‘Trusel’ eller ‘trussel’ er valgfritt. Begge deler er like mye riksmål. Bestem hvilken form du vil bruke, og hold deg til den. Da er du konsekvent. Vi har inntrykk av at ‘trussel’ har fått overtaket, sikkert fordi det er eneform i offisiell rettskrivning. Det er kanskje klokt å holde seg til den.

Vennlig hilsen
for Riksmålsforbundet
Elin Frysjøenden

Spørsmål:

Er det riktige verdiskapnings- eller verdiskapingsbonus?

Svar:

VERDISKAPINGSBONUS
Verdiskaping betyr «det å skape verdier», altså handlingen å skape. Det heter «skaping». En «skapning» er derimot noe som er skapt, i dette tilfelle verdiene, så logisk sett er VERDISKAPNING bortimot meningsløst. Men det er i bruk.

Jeg anbefaler at man holder seg til det fragment av et system som vi nå engang har, og skriver VERDISKAPING.

Tor Guttu

Spørsmål:

Ordet lave kan man høre brukt som verb : » barna har selv lavet de julegaver de skal gi bort ,»
(sier dronningen ), endel andre personer i de høyere sfærer også.
Dette er jo ikke «God Norsk» ! – men dansk ! Litt fornemt kanskje !
Snøen laver ned,- o.l.

Svar:

Du har rett i at formen LAVE høres – ikke så sjelden heller, og ikke bare i «høyere sfærer» – men den sees ikke lenger. LAGE ble innført i rettskrivningen av 1907, hvor det i den departementsgodkjente ordlisten ganske enkelt står:
lage (lave)
Det må bety at ordet man kjenner i formen LAVE, heretter skal skrives LAGE.

Men talespråket er ikke så lett å forandre som rettskrivningen, og det du hører, er ett av mange beviser for det. Tallordene er et annet. I mitt talespråk er det to sett former av denne ordtypen: vikamålets, som jeg er «født med» (HAGA, LAGA, MAGA o.l.) og riksmålsformene HAVE, LAVE, MAVE foruten parallelle fenomener som FARVE, TORV), som jeg også har fra barndommen av. Mange oslofolk av den noe eldre generasjon har det slik.

Av de fem ordene med V er nok LAVE det hvor V står svakest. Men den er altså i bruk. Det andre LAVE (henge i mengder, bugne) er et helt annet ord, med v-lyd allerede i gammelnorsk.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

Hva blir mest riktig å skrive:
pr. dato eller per dato
pr.måned eller per måned

Svar:

I moderat bokmål og riksmål brukes PER kun i latinske vendinger, som PER CAPITA. Dersom man skal si det samme med norske ord, benytter man forkortelsen, altså PR. HODE.
Eksempelvis skriver man også KASSABEHOLDNING PR. DD.DD og PR. TELEFON. Uttrykk som PR. DATO regnes også som norske, selv om DATO er en latinsk kasusform av DATUM.

Det kan se pussig ut med PER i norsk kontekst på grunn av det frekvente mannsnavnet og fordi uttalen PÆRR er mot alle regler for samsvar mellom skrift og tale. En E foran enkelt R uttales enten som lang E eller lang Æ (SER, HVER). Kort Æ-lyd er det bare i ord som skrives med dobbelt R (MERR).

I bokmålsrettskrivningen kan man i utgangspunktet bruke PER eller PR. etter eget ønske, men da burde man ta et konsekvent valg og unngå å bruke formene om hverandre.
Dersom du skriver moderat bokmål bør du holde deg til regelen over.

Vennlig hilsen
Maya Veel Westberg

Spørsmål:

Utlysning eller utlysing? Er dette likestilte/valgfrie skrivemåter?

Svar:

Ja, de er valgfrie både i riksmåls- og bokmålsrettskrivningen. Jeg foretrekker selv formen på -ning, som er den tradisjonelle. UTLYSING er en nyere form, sikkert inspirert av at man i offisiell rettskrivning ofte har foretrukket former som er de samme i bokmål og nynorsk (jf. Norsk lysingsblad). UTLYSING ser ut til å ha kommet inn i bokmål i 1959; den viser seg første gang i tredje utgave av Tanums store rettskrivningsordbok i 1961.

Vennlig hilsen
Tor Guttu