Spørsmål:

 

Jeg lurer på hvordan man skriver at man har eksamen i det norske språk.

For meg ble det naturlig å skrive det slik: norskspråk(s)eksamen, eller: eksamen i norskspråk. Når jeg søkte på disse to skrivemåtene på Google, kom det ingen treff. Det eneste som kom opp var «norsk språk eksamen» og «norsk eksamen».

 

Svar:

Den alminnelige betegnelsen er eksamen i norsk språk – hvis ikke kurset og dermed eksamen har et spesielt navn (praktisk norsk, norske for utlendinger, norsk for innvandrere e.l.). Hvis det er en selvfølge at kurset og eksamen dreier seg om norsk språk (og ikke et annet språk), klarer det seg i dagligtale gjerne med eksamen i norsk. Men bruk helst eksamen i norsk språk hvis det er det rette.

 

Ordet norskspråk finnes ikke, så det må du ikke bruke. Norskspråk(s)eksamen er jo en mulig sammensetning, men jeg har aldri hørt den. Derimot norskeksamen. Bruk det!

 

Vennlig hilsen

Tor Guttu

 

 

 

Spørsmål:

Hei!
Jeg lurer på hvordan ordet «obs» skal skrives. Mange steder skrives det med store bokstaver, som om det var en forkortelse. Hva er riktig: «være obs på noe» eller «være OBS på noe»?

Svar:

Takk for spørsmål.
Som adjektiv i setningssammenheng skal det skrives slik du skriver det: være obs på. Ordet er ganske riktig en forkortet form; her kan det vel henføres til OBSERVANT.
Når det brukes på plakater, i annonser o.l. (OBS! OBS!), kan du skrive det som du vil. Antagelig er det da en forkortet form av «OBSERVÉR!»

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

Hei!

Jeg lurer på hvordan høye tall skrives med bokstaver, f.eks. 5327. Femtusentrehundreogtjuesju eller skal ordet deles? Hvis ja, hvor? På forhånd takk for svar!

Svar:

Takk for spørsmål. Det vanlige er å skrive tall under hundre i ett ord og dele de større: fem tusen tre hundre og syvogtyve / tjuesju.
Det er nærmest en offisiell regel (se kapittelet Tallord i Finn-Erik Vinjes “Skriveregler”, 8. utg., Aschehoug).

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

Jeg har merket meg at Aftenposten ved flere anledninger har brukt formuleringen «irakske borgere». Selv var jeg ikke kjent med andre varianter enn «irakiske borgere». Mitt spørsmål blir hva som i deres øyne blir det mest korrekte i formell tale. Håper på svar.
Svar:

Det er riktig at begge former har vært å se, og ikke bare i Aftenposten. I offisiell rettskrivning (bokmål) er valgfriheten gammel, sannsynligvis fra 1959, siden den viser seg første gang i tredje utgave av Tanums store rettskrivningsordbok (1961). – Riksmålsnormeringen har vært noe vaklende. Ordet kom inn i fjerde utgave av Riksmålsordlisten (1963) i formen IRAKSK. Jeg antar at et argument for det var parallelliteten med IRANSK. I femte og sjette utgave (1973 og 1994) var det valgfrihet, mens syvende utgave (2007) har bare IRAKISK. Det er altså den formen som nå anbefales.

Aftenpostens egen ordliste (2006) har bare IRAKSK, mens NTBs ordliste (2007) bare har IRAKISK, samme form som i de to tidligere utgaver av ordlisten (1995 og 2002). NTB-stoff går som regel urettet inn både i Aftenposten og andre aviser, og det er ikke rart at begge former forekommer i spaltene.

Hvis du med ditt spørsmål om «formell tale» sikter til talespråket spesielt, er jeg ikke i tvil om at IRAKISK er en lydlig sett behageligere form enn IRAKSK, både for tungen og øret; man unngår tre ustemte konsonanter på rad.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål

Hei

Jeg har alltid irritert meg over at min bruk av blandt har blitt korrigert til blant. Denne formen er i utstrakt bruk bl.a. i pressen, og jeg antok at denne var i tråd med rettskrivningsreglene for riksmål. Men, til min overraskelse får jeg ingen resultater når jeg søker på ordet i ordlisten dere har liggende på disse sidene. Har jeg tatt feil?

Svar

Ja, du har tatt feil. Formen blandt var eneform i 1917-rettskrivningen. Den gikk ut i 1938. Formen blant kom inn i Riksmålsforbundets ordliste i 1952. Etter det skal altså hverken bokmål eller riksmål ha noen d i det nevnte ordet.

Vennlig hilsen
for Riksmålsforbundet
Elin Frysjøenden

Spørsmål:

Hei, jeg lurer på hvilke offisielle forkortelser vi har for alle månedene i året. September er grei, «sep.», men hva med eksempelvis mars?

Svar:

Takk for spørsmål.

Ifølge Finn-Erik Vinje: Skriveregler (9. utgave, 4. opplag 2015) – som er «gjennomgått av Språkrådet og anbefalt» (og dermed å regne som offisielle) ser det ut til at de fleste månedene forkortes med små bokstaver: de tre første bokstavene i månedsnavnet + punktum. Følgende står ikke på listen, og anbefalingen går vel da ut på å fullskrive dem: mars, april, mai, juni og juli.

 

Riksmålsforbundet har ikke noe å innvende mot denne praksisen.

 

I Forsvaret rådet det min tid (Hærens Samband i siste halvdel av 1950-årene) en instruks om å forkorte uten punktum med store bokstaver, de tre første bokstavene uansett. Mars ble da til MAR, og mai stod uforkortet MAY. Dette var en NATO-instruks og arbeidsspråket var engelsk, noe som f.eks. betydde OCT og DEC. Jeg vil tro at dette systemet stadig er i bruk.

 

Vennlig hilsen

Tor Guttu

Spørsmål:

Hvordan skrives et ord som inneholder et norsk og to engelske ord? Eksempel: «Take away»-meny? Skrives det «Take away-meny», «Take-away-meny», eller som først skrevet?

Svar:

Takk for interessant spørsmål. Hovedregelen er at et sammensatt ord av den typen du nevner, skal skrives i ett ord når det uttales som ett ord; jeg går ut fra at du uttaler ordet «teikeveimeny», altså som ett ord, enten du legger trykket på teik eller på vei (jeg har hørt begge uttaler).

I dette tilfellet må det, så vidt jeg forstår, bli tale om 1) Hvor vanlig er det aktuelle ordet?, og 2) Hvor vanlig er sammensetningstypen? – altså et engelsk infinitivsuttrykk (infinitiv + adverb) satt sammen med et vanlig norsk ord.

For en i bransjen er svaret på nr. 1 selvsagt at ordet er vanlig og i full bruk, men det står antagelig ennå ikke i norske ordbøker, så for så vidt kan man stille seg fritt.
Svaret på nr. 2 må bli at sammensetningstypen er unorsk, men at velbrukte ord etter hvert går inn under norske regler og skrives uten bindestrek, f.eks. TAKEOFF. Skulle man sette dette sammen med f.eks. PROSEDYRE, måtte det bli TAKEOFFPROSEDYRE. Det langt nyere ordet BAKEOFF må bli å behandle på samme måte. Lignende tilfeller er STANDUPKOMIKER og SITDOWNSTREIK – og altså TAKEAWAY og TAKEAWAYMENY. Du kunne skrive det slik.

MEN: Man har lov til å bruke såkalt pedagogisk (dvs. klargjørende) bindestrek for å lette lesningen: TAKE-AWAY-MENY eller TAKEAWAY-MENY. Av disse to vil jeg anbefale det siste. Setter du første ledd i anførselstegn, slik som i din første versjon («TAKE AWAY»-MENY), antyder du at ordet TAKE AWAY er nytt og ikke helt innarbeidet, og det er vel ikke meningen. Anførselstegn rundt det hele bør du ikke skrive.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

Hvordan bøyer du teater i bestemt form?

Teateret
Teatret

Er begge deler tillatt? Nationaltheatret skriver uten «e» i midten – men på den annen side også med en «h».

Svar:

Takk for spørsmålet. I følge offisiell rettskrivning er begge deler tillatt, altså både «teatret» og «teateret» i bestemt form. Riksmålsnormen er noe strengere her og tillater kun «teateret».

Når det gjelder Nationaltheatret er det gamle navnet bevart, og derfor skrives det også «national» og ikke «nasjonal» i strid med moderne rettskrivning. Det hender at eldre museer, teatre osv. beholder sitt gamle navn i stedet for å endre det i takt med nye skrivemåter, kanskje som en på minnelse om dets mangeårige historie?

Jeg håper det var oppklarende. Ha en fortsatt fin dag!

Vennlig hilsen
Sara E. Olsen

Tilleggsspørsmål:

Takk. Jeg trodde nok at begge former var tillatt – men var i den tro at faktisk «teatret» var den eldste og den som var mest «riksmålsnorm»-preget – siden vårt gamle teater heter så.

Svar:

Det skyldes en større frekvensundersøkelse av en lang rekke nøytrer på -er og -el, hvor tendensen klart går i retning av fullt utskrevet entallsform – med ett unntak, nemlig TEATER, hvor det riktignok, så vidt jeg husker, ofte dreiet seg om egennavn.

Det er også en tendens til å bøye flertall av slike ord som om de var maskuliner (altså som typen BRYTER). Noen ord bøyes allerede slik, men det er altfor tidlig å innføre fullt utskrevet ubest. pl., om så bare som valgfri form. Et fremtidshåp (iallfall mitt håp) er at alle ord på -er med tiden skal kunne bøyes likt.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

Jeg arbeider i et firma som bl.a. steller med lys. I forbindelse med en oversettelse av en engelsk katalog, så skulle ordet dimable oversettes. Gjennom mange år har vi alltid oversatt dette med dimmbar, altså at en lyskilde (lyspære) kan dimmes.

Vi har fått en nyansatt, og vedkommende mener at det skal skrives med én m, altså dimbar. Bakgrunnen var en uttalelse fra Språkrådet.

Jeg lærte en del grammatikk i skolen, og jeg mener fremdeles at Språkrådets uttalelse er feil!
Det er godt mulig at ingen norske ord skal slutte med to m-er, men ordet dimm er vel bare imperativ-formen av å dimme? Det heter å dimme, og i presens heter det at man dimmer. Ikke i noen norsk form skrives det med kun én m.

På denne bakgrunn mener jeg at det også skal hete dimmbar, ikke kun med én m, som på engelsk.
Er jeg helt på jordet?? Det hadde vært hyggelig å få en klar uttalelse, hvis mulig! På forhånd takk!

Svar:

Det er nok den nyansatte og Språkrådet som har rett, uten at vi vil ha sagt at de som mener noe annet, er på jordet.

Det er ikke mange adjektiver på -bar som er avledet av verb med strukturen vokal + mm + e. I ordbøker har vi bare funnet BESTEMBAR og FORNEMBAR. Muligens kan det dannes tilsvarende adjektiver til STRAMME, KLEMME, TRIMME og BEDØMME. Sjeldent stoff er det i alle fall.

I adjektivene på -BAR har man anvendt «enkelt-m-regelen» på verbets stamme (det som blir igjen av verbet når infinitivs-e fjernes). Men man har ikke ønsket å fremstille BESTEMM, FORNEMM og DIMM er enheter av ordet.

Til noe støtte for ditt syn kan du spørre: Når det heter BRENNBAR av BRENNE, hvorfor så ikke DIMMBAR av DIMME? For det er jo DIMME – verbet, ikke DIM – som er utgangspunktet for avledningen på -BAR. Og det er ikke imperativ av verbet, men stammen som er utgangspunktet for avledningene på -BAR. Men altså: Regelen for hele ord er anvendt på en del av ordet.
For øvrig: Bare de fire avledningsendelsene -NE, -NING, -SEL og -SK krever konsonantforenkling foran: LETNE, FATNING, REDSEL, SPRELSK av hhv. LETT, FATTE, REDD og SPRELLE. Foran -BAR og alle de andre skal det ikke forenkles (som BRENNBAR, altså). Også dette kan ha spilt en rolle for din oppfatning og følelse.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål

Hei
Et og annet eller ett og annet?
Egne undersøkelser tyder på at det første alternativet er korrekt. Men så ser jeg at Tor Guttu i sitt svar under tittelen Brussel eller Brüssel, de eller dem benytter alternativ to (siste avsnitt, første linje).
Jeg resonnerer bl.a. som følger: Skal det være ett og annet, bør det også være én (e med akutt-tegn) og annen, men det er vel ikke tilfellet?
Kommentarer?

Svar

Det er et overgangstilfelle du har grepet fatt i. Man kan, som du, henvise til EN OG ANNEN og si at i de fleste tilfellene svarer ETT til ÉN, ergo ET OG ANNET. Men man kan også sammenligne med det parallelle uttrykket I ETT OG ALT og si at ergo . . . Vanskelighetene oppstår vel fordi vi bruker både grammatikken (artikkel eller tallord) og ordets trykk i setningen (trykksterkt eller trykksvakt) som rettesnor.
Det vanligste er nok å skrive uttrykket med enkelt T: ET OG ANNET. I 2. utgave av ”Norsk Ordbok med 1000 illustrasjoner” (Kunnskapsforlaget 2005) har jeg vært så salomonisk at jeg har skrevet ET(T) OG ANNET.

Vennlig hilsen
Tor Guttu