Spørsmål:

Heter det:
Telemarkskysten, Telemarks-kysten eller telemarkskysten?

Svar:

Takk for kort og greit spørsmål, som det ikke er lett å gi et entydig svar på. Jeg oppfatter ordet som et egennavn (Telemark har bare én kyst); man kan ikke tenke seg ordet brukt i ubestemt form entall (en telemarkskyst). Det står altså ikke på linje med f.eks. telemarksku. Dermed bortfaller muligheten «telemarkskysten».

Så spørs det om ordet er så innarbeidet som f.eks. Oslofjorden og Setesdalsheiene. Etter min fornemmelse er det ikke tilfellet, men for lokalkjente folk og folk som ofte har bruk for å skrive ordet, kan det fortone seg annerledes. Jeg ville altså – forsiktigvis, uten å ha noe forhold til denne delen av kysten – skrive Telemarks-kysten, men jeg synes jo at Telemarkskysten «ser penere ut».
Beklager at jeg ikke kan være sikrere.

Tor Guttu

Spørsmål:

Hva er riktig å skrive; somaliske eller somalske? En mann fra Somalia er en somaler, men heter det flere somaliske menn eller flere somalske menn?

Svar:

Jeg kan ikke være enig i at en person fra Somalia er en somaler. Han/hun er en SOMALIER, og da blir adjektivet SOMALISK. Så vidt jeg husker, er det bare i innbyggernavnet INDER blant det mer kjente at i-en ikke er med når landsnavnet har den (jeg ser da bort fra sånt som RUMENER og ITALIENER) – namibier, karibier, barbadier, gambier, zambier, nubier . . . og sogar VESTINDIER.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

Hei
Kan dere hjelpe med å finne ut hvordan man skrev ordet «klubb» i 1872?
Svar:

Ibsen bruker ordet i Peer Gynt og skriver det Klub i utgaven av 1874. I en annen utgave står det Klubb. Ordet ble lånt fra engelsk på 1700-tallet, så det er lite rimelig at det skrives med c- så sent som i 1870-årene. Danskene skrev det Klub, den gang som nå.

Den rimeligste skrivemåten i 1872 er Klub. Ibsens -bb var ikke normal skrivemåte.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål

Hei.

Jeg har et kjapt spørsmål.Jeg håper det ikke blir for mye mas men dette er altså et brennhett tema for oss (!):

Man sier av og til at noe ikke henger på greip. Betydningen av dette
uttrykket er jo greit nok, men mitt spørsmål er: I miljø der a-endinger
sjeldent uttales, hører man fra tid til annen et «forfinet» alternativ
til dette kramgode, urnorske uttrykket, nemlig henger på grep. For meg
høres dette latterlig ut, og jeg brenner etter å få irettesatt disse
ignorante tølperne, men spørsmålet er: Er dette en legitim form av det
opprinnelige uttrykket? (Man kan saktens spørre seg hvorfor de ønsker å adoptere et slikt rustikt uttrykk, men det er en annen sak…:)

Svar

Det må hete «henge på greip». Uttrykket er eksempel på at riksmålet av og til låner fra folkemålet.

Forøvrig er «greip» eneste form i riksmålet i denne betydningen, se Norsk Ordbok med 1000 illustrasjoner (1993 og senere). Ordet er intetkjønn, men i noen dialekter er det hunkjønn.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

Kjære språkspalte,

jeg har noen spørsmål vedr. ordet «Tunnel».

Skrives det «Tunnel» eller «Tunell»? Jeg har sett begge formene blitt brukt, men jeg vet ikke hva som er korrekt. Enn videre lurer jeg på hva som er den riktige uttalen av disse ordene. Jeg har alltid brukt «Tunnel» og uttalt det som et sedvanlig tostavelsesord med trykk på første stavelse.

På forhånd takk for svar!

Svar:

Du spør om et ord som er vanskelig å normere – altså å gi en skriftlig form og anbefale en uttale av – som alle kan bli fornøyd med.
Ordet kom inn i norsk fra engelsk i forbindelse med jernbanebyggingen på 1800-tallet. De få nordmenn som kom i forbindelse med de engelske fagfolkene, uttalte det sikkert på engelsk med trykk på første stavelse og tonem 1, slik du gjør, og det samme gjaldt sikkert folk med gode kunnskaper i engelsk. Disse ble det jo etter hvert flere av.

Men folk flest har assosiert ordet med de svært mange fremmedordene fra fransk, som ender på -ELL, og som NB!, den gang og helt til 1917 ble skrevet med én L (aktuell, seremoniell, spesiell osv. osv., altså aktuel, ceremoniel, speciel . . .). Det festet seg da en uttale med trykk på siste stavelse, og i første utgave av Norsk uttaleordbok (1910) registreres denne uttalen ved siden av den engelske. Begge var altså i bruk, og den engelske står først. I annen utgave av uttaleordboken (1925) og i tredje (1969) står det på samme måten. Redaktørene har altså regnet den engelske som «mest korrekte».

Imidlertid har en standarduttale med trykk på siste stavelse levd godt, og det samme gjelder den tilsvarende østnorske dialektuttalen med trykk på første stavelse og tonem 2 (parallelt med «akktuel, spessiel» o.l. s
Så vidt jeg kan bedømme, står disse uttaleformene sterkt – om de ikke er enerådende – i betydningen «pasning mellom bena på motstander(e)» i fotball og i uttrykket SE LYS I ENDEN AV TUNELLEN (ha håp om at vanskelighetene skal la seg løse o.l).

Spørsmålet om å tilpasse ordets skrivemåte til denne uttalen, ble tatt opp i Norsk språkråd omkring årtusenskiftet, og i den siste rettskrivningsrevisjonen for bokmål (2005) ble det innført valgfrihet mellom TUNNEL og TUNELL. I riksmålsnormeringen er det hittil ikke gjort vedtak om å innføre formen TUNELL, men jeg antar at det vil skje ved neste revisjon.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

Jeg holder på med en forskningsartikkel. Et begrep som blir brukt for å måle overlevelse i pasientgrupper er «fem-års-overlevelse». Dette representerer altså en verdi.

I min oppgave har jeg vært konsekvent på å skrive tallene 1-12 med bokstaver.

Hva anbefaler dere med hensyn til «fem-års-overlevelse»? Det er nok tydeligere i teksten om jeg skriver det som «5-års-overlevelse».

Er det riktig med «fem-års-overlevelse», eller bør man f.eks krive «5-års overlevelse», «fem-års overlevelse» eller andre varianter?

Kan man gjøre unntak i å skrive 1-12 med bokstaver for å framheve tydelighet i en vitenskapelig tekst?

Svar:

Takk for et meget “akribisk” spørsmål. Gid alle var så kresne!
Man kan i alle fall fravike regelen om bokstaver for tall under 13 når det i nærheten eller i sammenhengen (f.eks. innenfor samme avsnitt) er bruk for et parallelt uttrykk med et høyere tall. Man bør f. eks. skrive: “Han var vant til å undervise små grupper på under 10 elever, så det var en overgang å ha klasser med over 20.” Også bokstaver begge steder kan etter min mening godtas, når det dreier seg om usammensatte ord: tyve, tredve, førti osv., men sifre er nok det beste. I en vitenskapelig tekst er imidlertid kravene større; det bør være konsekvens gjennom det hele.

Du skriver at “fem-års-overlevelse” er en verdi. Hvis du med det mener det er noe bortimot en enhet – altså hvis overlevelsesutsiktene nærmest måles og uttrykkes i enheter på fem år – blir det kanskje ikke bruk for tall som 15, 20, 25 . . . , men blir det tale om “15-års-overlevelse”, ville jeg ikke nøle med å skrive også “fem” med siffer.

Om man skal sammenskrive eller særskrive slike uttrykk, beror især på om de uttales som ett ord. I ditt tilfelle finner jeg begge uttaler naturlige: “fe´mmårsåvelevlse” og “fe´mmårs å:`velevlse” (her gjengitt med standard østnorsk uttale som i Norsk Uttaleordbok (1969)). Men jeg vil tro at de som omgås uttrykket til daglig, vil velge den første uttalen.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

Heter det regionsenter eller regionssenter?

Svar:

Offisiell rettskrivning (Tanums store rettskrivningsordbok, 9. utgave 2005) angir valgfrihet i sammensetninger med REGION som førsteledd. Ifølge riksmålsrettskrivningen skal det ikke være noen s-fuge i sammensetninger på REGION-. Like vel som det heter REGIONPLAN(LEGGING) og REGIONTEATER (vel innarbeidede termer), bør det hete REGIONSYKEHUS og REGIONSENTER.

Valgfriheten i offisiell rettskrivning kom inn i 8. utgave av Tanum (1996). Før den tid hadde heller ikke offisiell rettskrivning noen -s-.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål

Forskrive eller foreskrive?

Hei,
Når man ordinerer et legemiddel heter det da foreskrive eller forskrive? I «Tidsskrift for Den norske lægeforening» står det oftest forskrive. Jeg mener det må hete foreskrive.
Hilsen forvirret lege

Svar

Kjære forvirret lege
Med hensyn til forskrive og foreskrive har det lenge rådet forvirring både blant leger og andre. Jeg oppfatter det slik:
Almenordet med betydningen «forordne, ordinere, si at en skal gjøre det eller det (især bruke så og så mye av et medikament slik eller slik) er foreskrive av tysk vorschreiben.
Men leger har fra gammelt av brukt forskrive (av tysk verschreiben) om det å skrive ut en resept. En resept fungerer overfor apoteket som en bestilling og overfor pasienten som en forordning. Dermed kan ordet bli tvetydig og falle sammen med foreskrive. Forskrive er altså fagordet, og jeg hører det brukt relativt ofte av legebekjente og apotekfolk. Foreskrive er dagligordet som vi pasienter klarer oss med .

Med vennlig hilsen
Tor Guttu