Spørsmål:

Er det galt å starte en setning med å?

Svar:

Nei, det er ikke galt, men det er såpass spesielt (muntlig, “sterktvirkende”) at man bør spare på det. Det vanligste er å sette infinitiven først i setningen når leddet skal fremheves (akkurat som man setter andre ledd fremst når de skal fremheves):
“Å få dette arbeidet ferdig innen første oktober kan vi se bort fra”. “Å eksportere øl til Belgia tør vi ikke innlate oss på”. I den siste setningen kan infinitiven erstattes med et verbalsubstantiv; også da er det tale om fremhevelse: “Eksport av øl. . .”.

Ibsen (i moderne rettskrivning): Å leve er kamp med trolle i hjertets og hjernens hvelv; å dikte, det er å holde dommedag over seg selv.
I siste del av uttrykket: “å dikte. . .” ser du at “å dikte” egentlig står utenfor setningen. Vi sier at det står i ekstraposisjon. Typisk for muntlig språk. Hør på meteorologene (især Gislefoss jr.): “I Nordland, der blir det kraftig regn på kysten”. Ikke noe galt i det, men altså en muntlig uttrykksmåte.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål

Er det galt å starte en setning med og?

Svar

Det er ikke galt å starte en setning med og. Man bør imidlertid ikke la for mange setninger begynne med dette ordet. Boken Bedre norsk sier (s. 101):

[I]følge en gammel skoleregel er det forbudt å begynne en setning etter punktum med men og og. Det er en riktig dum regel. Iblant har man behov for å binde sammen en konkluderende setning med flere foregåennde påstander, og da kan men og og fylle en funksjon som innledningsord: … dermed hadde hun gjort alt. Hun hadde malt huset. Hun hadde ryddet i hagen. Hun hadde lært seg å reparere. Og enda var det ikke nok. Tilsvarende med men.

Jeg håper dette kan hjelpe deg.

Med vennlig hilsen
for Riksmålsforbundet
Elin Frysjøenden

Spørsmål:

Jeg lurer på om det er likegyldig hvor man plasserer «godt» i setningene under, eller om en av variantene er feil.

«Det gleder meg å høre, da blir du godt tatt vare på.»

eller

«Det gleder meg å høre, da blir du tatt godt vare på.»
Svar:

Takk for interessant spørsmål.
Jeg ville ikke sette rød strek, men selv ville jeg velge den siste versjonen – som altså setter adverbet GODT til verbet TA. Tilsvarende ville jeg si og skrive f.eks. TATT GODT HÅND OM, TATT VEL IMOT, GÅTT KRAFTIG INN FOR, SAGT KLART NEI TIL osv. osv.
I den første versjonen oppfattes altså uttrykket TA VARE PÅ som en enhet, og adverbet GODT står til helheten. Når (hoved)verbet er bare et enkelt ord, skal adverbet i slike tilfeller settes foran: BLI GODT HJULPET, BLI VEL MOTTATT.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

Vi har hørt en setning som vi lurer betydningen av.
Vi vet at denne er satt opp feil og at det ikke kan skrives på denne måten. Men hva menes?

Jeg kan ikke la vær å ikke se.

Ser personen da eller greier den å la være?

Svar:

Setningen er pussig, som setninger kan bli når de inneholder en dobbelt nektelse. Din setning er dessuten et stykke på vei til en slags tredobbelt nektelse, i og med at la være inneholder betydningselementet “ikke gjøre”. Setningen er rar også fordi ikke se står som om det var uttrykk for en aktiv handling (= ikke se på).

Setningen blir klarere hvis du erstatter en av ikke-forbindelsene med et annet verb, f.eks. lukke øynene istedenfor ikke se. Da blir det Jeg kan ikke la være å lukke øynene.
Altså: Personen ser ikke.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål

Hei

Mange bruker «å» foran «ikke» i teksten, for eksempel «Det gjelder å ikke ta den ut». Er dette riktig? Jeg trodde at «å» alltid må stå foran verbet i infinitiv), men ser ofte eksempler på at det brukes foran «ikke» (og deretter kommer verbet).

Svar

Den gamle regelen er som du mener, men det er en typisk skriftspråkregel. Ikke noe galt med skriftspråket og reglene for det, men i våre dager regner vi det ikke som galt å sette Å foran IKKE; men vi anser det som en mer muntlig uttrykksmåte. «Vi må forsøke å ikke ta det inn over oss» kontra «Vi må forsøke ikke å ta det inn over oss».

Gjør rekkefølgen IKKE Å betydningen uklar, må vi skrive Å IKKE. Ditt eksempel er vel ikke et slikt tilfelle, men man stusser et øyeblikk når man leser «Det gjelder ikke å ta den ut» – det er ikke så lett å se i farten at IKKE skal ha trykk. Setningen «Jeg lover ikke å si noe» betyr noe annet enn «Jeg lover å ikke si noe».

Synes man det er vanskelig å komme helskinnet ut av en situasjon med Å IKKE eller IKKE Å, kan man prøve å omskrive infintiven til en substantivisk setning (at-setning): «Han hevdet at han ikke husket det som var skjedd» istf. «hevdet ikke å huske» eller «hevdet å ikke huske».

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

En kamerat som skal holde bursdagen sin i min leilighet, har i invitasjonen skrevet:
«NN har vært hyggelig nok til å la meg holde festen min hos ham.»
Så ble vi begge to usikre på om det skulle være «hos ham» eller «hos seg».

Hva er riktig? Og hva er regelen, slik at vi slipper å spørre neste gang?

Svar:

Du gir et glimrende eksempel på setninger hvor man må være litt salomonisk i sin dom. Vanskelighetene oppstår når det er to verbalhandlinger i setningen, og når den ene har et mer eller mindre underforstått subjekt som ikke er det samme som setningssubjektet. – Dette var kanskje innviklet, men hør:

Verbalet i setningen er HAR VÆRT (HYGGELIG). Andre ledd skal sees i lys av det. Tenk deg at det står: NN har vært hyggelig nok til å invitere meg hjem til seg. Hvorfor er man sikker på SEG her? Jo, fordi subjektet for verbalhandling nr. 2 (INVITERE) er det samme som subjektet for HAR VÆRT HYGGELIG, nemlig NN.

I din setning er NN subjekt for HAR VÆRT HYGGELIG, likeledes for verbalhandling nr. 2 (LA), men ikke for verbalhandling nr. 3 (HOLDE). Subjektet for HOLDE er den personen som i setningen opptrer som MEG, altså en annen person enn NN.

Hvordan skal da pronomenformene innrettes i forhold til disse to subjektene? Strengt tatt skulle det stå SEG, for SEG og NN er samme person. Eller sagt grammatisk: Det refleksive SEG må vise til setningens grammatiske subjekt.

MEN: Vi «hører» godt nok, tror jeg, at det er «riktigere» å bruke HAM. Det kommer av at subjektsidentiteten skifter i løpet av setningen. Plutselig er jubilanten blitt subjekt for det som fortelles (HOLDE FESTEN) – et underforstått, logisk subjekt – og vi som hører eller leser setningen, skifter synsvinkel, oppfatter at subjektsrollen er blitt en annen.

Jeg ville selv skrive HAM, og jeg mener at det er den naturlige uttrykksmåten.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

Hvis ulven hadde angrepet min lille hund hadde jeg drept den.

Hvem er den i denne setningen? Ulven eller min lille hund?

Svar:

Takk for et meget interessant eksempel. Regelen i tørr sakprosa er at når et henvisende pronomen som “den” kan peke tilbake på to mulige substantiver, bruker vi “den/det/dem” hvis det peker tilbake på det første og “denne” hvis det peker tilbake på det siste. Men å bruke “denne/dette/disse” om min lille hund går ikke an. Man må derfor resonnere ut fra situasjonen og ordenes betydningsinnhold, og for meg er det klart nok at det var ulven du ville ha drept.

MEN: Det er ikke så enkelt. Hadde du skrevet “skutt” istedenfor “drept”, hadde det vært klart. Men folk som går tur med sin lille hund, bærer sjelden våpen. Så spørs det om de er i stand til å drepe en ulv med bare nevene. Jeg tror ikke de er det.

Hvis man er nødt til å ta livet av sin lille hund, bruker man ikke verbet “drepe”, derimot “avlive”. Setningen “Hvis . . . min lille hund, hadde jeg måttet avlive den” ville da ha vært en mulighet. Til det kan man si at verbet “angripe” ikke forteller noe om hvor alvorlig skade ulven gjorde på hunden. Man er ikke nødt til å avlive et skadet dyr hvis skaden ikke er alvorlig, og hvis det er hjelp å få.

Dette svaret er du sikkert ikke fornøyd med, hverken som grammatiker eller logiker. Men jeg kommer ikke lenger enn som så.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

Hei
En kollega og jeg har støtt på en setning som har brakt oss i villrede, og jeg håper dere kan hjelpe oss. Gjenstand for hodebryet er følgende setning:
Troen på at pillen er ekte kan få kroppen til å lege seg selv.
Kollegaen min mener at leddsetningen AT PILLEN ER EKTE er innskutt og således skal etterfølges av komma:
Troen på at pillen er ekte, kan få kroppen til å lege seg selv.
Men så vidt jeg kan skjønne, er leddsetningen et preposisjonalobjekt i et overordnet substantivisk ledd og dermed ikke noen innskutt setningsdel. Derfor mener jeg at det ikke skal være noe komma i denne setningen. Hva er det riktige?

På forhånd takk for svar.

Svar:

Kollegaen din har rett. Men også du analyserer riktig. Og nettopp fordi leddsetningen er en del av et overordnet substantivisk ledd, er den innskutt. at pillen er ekte er styring for preposisjonen på. Dermed er den et innskutt ledd både i det substantiviske leddet troen på at pillen er ekte og i setningen som et hele. Den skal følges av komma.

Vennlig hilsen
for Riksmålsforbundet
Elin Frysjøenden

Spørsmål:

Hei! Jeg skal ha eksamen og sliter med syntaksen når jeg skriver. Ofte plasserer jeg «IKKE» feil. Og ja ord kommer ikke i riktig rekkefølge. Har du noen tips eller regler til meg ?

Svar:

Det er et svært omfattende spørsmål du stiller, og jeg kan ikke gi annet en generelle regler. I alle tilfelle bør du gå inn på Riksmålsforbundets nettside (riksmalsforbundet.no), klikke deg inn på «Skriv bedre stil» og se om det er noe du kan bruke der, især under det som står om periode- og setningsbygning. Der fremgår det at leddrekkefølgen i HOVEDSETNINGER er fri, for så vidt som andre ledd enn subjektet kan stå først. Og hvis det står et annet ledd enn subjektet først i setningen, bytter subjekt og verbal plass. Dette er et særtrekk i skandinavisk og tysk, mens engelsk ikke har det, og det byr på vanskeligheter når engelskkyndige skal lære f.eks. norsk.

Altså:
Regjeringen avgjør saken før sommeren (subj. + verbal + objekt + tidsadverbial)
Før sommeren avgjør regjeringen saken (tidsadverbial + verbal + subjekt + objekt)

Når verbalet er sammensatt (av et finitt, dvs. bøyd verb og en infinitiv eller et partisipp) blir det slik:
Regjeringen skal avgjøre saken før sommeren.
Regjerningen skal ha avgjort saken før sommeren.
Før sommeren skal regjeringen avgjøre saken.
Før sommeren skal regjeringen ha avgjort saken.

I tilfelle du vil fremheve «saken», altså objektet, kan det nok settes først, men det lyder litt sært akkurat i dette eksempelet:
Saken avgjør regjeringen før sommeren.
Saken skal regjeringen avgjøre / ha avgjort før sommeren.

Da er det bedre – i dette tilfellet – å bruke passiv:
Saken (skal) avgjøres av regjeringen før sommeren. NB! Da er «saken» blitt subjekt.

Et hovedpoeng med leddstillingen i HOVEDSETNINGER er at det ikke kan komme noe ledd mellom subjektet og verbalet. Det er altså umulig å sette noe inn mellom «regjeringen» og «avgjør» eller mellom «regjeringen» og «skal», uansett hvilket av de to leddene som kommer først. Skal du sette inn et adverbial som IKKE, kan det ikke stå mellom subjektet og verbalet. Det må bli slik:
Regjeringen avgjør ikke saken før sommeren.
Regjeringen skal ikke avgjøre saken før sommeren.
Saken skal ikke avgjøres av regjeringen før sommeren (ev. Saken avgjøres ikke av . . . .)

I LEDDSETNINGER (BISETNINGER) er det annerledes: Der må subjektet komme først (dvs. etter innledningsordet), og der kan eller må et kort adverbialt ledd, f.eks. IKKE, komme mellom subjektet og verbalet:
Det meldes at regjeringen ikke avgjør saken før sommeren (at-setning)
Opposisjonen ville ha rede på hvorfor regjeringen ikke avgjør saken før sommeren (avhengig spørresetning)
Vi er skuffet fordi regjeringen ikke avgjør saken før sommeren (årsakssetning)
Vi streiker hvis regjeringen ikke avgjør saken før sommeren (betingelsessetning)

I eksemplene ovenfor kan IKKE også stå etter innledningsordet i den avhengige spørresetningen og i betingelsessetningen:
Opposisjonen ville ha rede på hvorfor ikke regjeringen avgjør saken før sommeren.
Vi streiker hvis ikke regjeringen avgjør saken før sommeren.

Denne siste typen er nok mer talespråklig. Jeg anbefaler den første i skrift: … hvorfor regjeringen ikke … og … hvis regjeringen ikke …

– – –
Kanskje du vil ha utbytte av å lese en del enkel prosa og se om reglene ovenfor stemmer med virkeligheten.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

Kan man begynne en setning med at? Vi ønsker å skrive: At de ansatte føler de blir hørt og får en løsning på problemet …

Svar:

Ja, det kan man, men at-setningen kan ikke stå alene, og den må ikke være for lang.

Man setter en at-setning foran hovedsetningen den står til, når man vil 1) variere periodebygningen, eller 2) fremheve innholdet i at-setningen.

Det kan være mer effektivt å skrive: “At han er skyldig, kan det ikke være tvil om” enn “Det kan ikke være tvil om at han er skyldig”. Slik bruk av at-setning er vanligere i muntlig, litt pågående journaliststil enn i redegjørende sakprosa. Det er et stilmiddel som ikke må overdrives.

På 1600- og 1700-tallet var man ikke så nøye i offentlig tjeneste; man begynte med det som først falt en i pennen og kunne f.eks. skrive: “At det Document med Beviis på Ejendomsret til nævnte Bygning, som dydziirede jomfru Engelke, Datter av velbyrdige Oluff Gunnarssøn, sistleden Fredag bragte til Rettens Kundskab med samt en Erklæring fra Notarius om at saavel Bygning som Grund ere friie for Hæftelser, blev forelagt Rettens Medlemmer paa foreskreven Maade, bekreftes herved.” I våre dager begynner vi med “Det bekreftes herved” og lar at-setningen følge.

Glad jeg ikke levde på 1600- eller 1700-tallet!

Vennlig hilsen
Tor Guttu