Spørsmål:

Hei,

Jeg har en hissig diskusjon med en venn angående bruken av «dog».

Han hevder at «dog» kan brukes tilsvarende det engelske ordet «though», altså i slutten av en setning: «Jeg kan ikke huske han sa noe om det, dog» («I cannot remember him saying anything about it, though»).

Etter min mening er dette ukorrekt bruk. Det høres mer naturlig ut med «Jeg kan dog ikke huske han sa noe om det».

Han sendte mail til Språkrådet, og de svarte at det ikke var «direkte feil» å bruke det i slutten av en setning. Jeg sender derfor en mail til Riksmålsforbundet, i håp om at dere er mer reflekterte, for dette kan da ikke stemme? Jeg har aldri sett «dog» bli brukt i slutten av en setning av andre enn forumsdebattanter som ikke vet hvordan ordet skal brukes.

Hva er deres syn på bruk av «dog» i slutten av en setning?

Svar:

Takk for spørsmål.
Her har nok Språkrådet vært altfor forsiktig. Det kunne ha tatt mot til seg og sagt at det er du som har rett.
Det eneste tilfellet jeg kan tenke meg hvor DOG står til sist i en setning, er i korte utrops-/spørresetninger, men det er foreldet språk og mere dansk enn norsk:
Men du trives dog? (= vel)
Jens, dog! (= da)

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål

Hei

1) Hvis ikke bedriftsgruppeleder har anledning, ville det være fint om en annen fra bedriftsgruppen stilte.

Jeg tror at setningen skal være slik:

2) Hvis bedriftsgruppeleder ikke har anledning, ville det være fint om en annen fra bedriftsgruppen stilte.

Hvilken setning er riktig og hvorfor? Kan du vennligst svare på dette spørsmålet.

På forhånd takk.

Svar

Begge de to setningene er riktige, men man kan kanskje anbefale å bruke den første. Det skyldes følgende: I slike tilfeller som du gir eksempel på, er det hensynet til rytmen i setningen som bestemmer hvor subjektet (i ditt tilfelle bedriftsgruppeleder) skal stå. Et omfangsrikt subjekt blir skjøvet til høyre, mens et lite og lett (f.eks. han) settes mellom hvis og ikke, jf.:

1) Hvis ikke bedriftsgruppeleder kan … .

2) Hvis han ikke kan … .

Hvilken betydningsmessig vekt man gir de forskjellige leddene i setningen, kan også avgjøre hvor man plasserer dem. Hvis han ikke kan … er umarkert. Når man derimot sier hvis ikke han kan … , legger man sterkt vekt på han, og stiller han i motsetning til en annen, jf. Hvis ikke han kan, må en annen gjøre det.

Det er regionale forskjeller. På Vestlandet vil mange finne det naturlig å si: Hvis ikke han kan uten å legge trykket på han. I østnorsk må et trykklett han stå foran ikke.

Helt generelt kan man si det slik: Lange, tunge og omfangsrike ledd skyves til høyre i setningen. Korte og lette ledd plasseres ofte tidlig.

Med vennlig hilsen
for Riksmålsforbundet
Elin Frysjøenden

Spørsmål:

Hei. Har et lite spørsmål, angående norsk skrivemåte. Kan man starte en setning med «men»?

Svar:

Takk for spørsmålet. Ja, man kan starte en setning med bindeordet «men». Det er vanlig i både sakprosa og skjønnlitteratur. Regelen er at det alltid skal være et skilletegn foran «men», enten det er komma, punktum eller hva det måtte være.

Likevel vil jeg anbefale deg å ikke overdrive bruken av «men». I mange tilfeller kan du erstatte «men» med adverb som «likevel», «imidlertid», «isteden» og «på den annen side». Forøvrig finner du flere tips om periode- og setningsbygning her: /Språktjenester/Skriv-bedre-stil

Vennlig hilsen
for Riksmålsforbundet
Sara E. Olsen

Spørsmål

Plassering av ordet hvis

Hva er betydningsforskjellen mellom disse setningene:

1) Hvis noen savner den så ligger den her hos oss.

2) Hvis noen savner den, ligger den her hos oss.

3) Den ligger her hos oss hvis noen savner den.

På forhånd takk.

Svar

Betydningsforskjellene mellom setningene er minimale, men det er andre forhold ved dem som gjerne kan kommenteres. Vi kan ta det rent formelle først: I setning 1) skal det være komma foran så. Setningen består av en leddsetning (hvis noen savner den) + en helsetning (så ligger den her hos oss). I slike tilfeller skal det være komma etter leddsetningen (jf. setning 2), hvor du har brukt komma helt riktig). Det bør også være komma foran hvis i setning 3). Grunnen til det kommer jeg tilbake til.

Så var det betydninen: Setning 1) og 2) er interessante. Den eneste forskjellen mellom dem er imidlertid ordet så i setning 1). Dette lille ordet bidrar ikke til noen betydningsforskjell, det gjør bare setning 1) litt mer muntlig enn 2) der så mangler.[1] Derfor behandler jeg setning 1) og 2) sammen. Det morsomme ved disse setningene er at de faktisk er ufullstendige; det er et ”tomrom” i fremstillingen, et ledd i tankefølgen er falt ut. Se på setningen en gang til:

Hvis noen savner den, ligger den her hos oss.

Ordlyden er som nevnt ufullstendig; ”den” ligger jo hos oss uavhengig av om noen savner den eller ikke. Vi må underforstå et subjekt og et predikat etter vilkårssetningen:

Hvis noen savner den, kan vi opplyse at den ligger her hos oss.

På samme måte er det i dette eksempelet:

Når vi går over broen, ligger det et lite hus til venstre.

Huset ligger nok der også om vi ikke går over broen. Den som vil uttrykke seg fullstendig, kan derfor si for eksempel:

Når vi går over broen, kan du legge merke til at det ligger et lite hus til venstre.

Slike forkortede uttrykksmåter er vanlige i tale, og noen fare for misforståelse skulle det ikke være. Men når man skal skrive formelle tekster, kan man gjerne prøve å unngå denne typen konstruksjoner og erstatte dem med mer fullstendige.

Jeg nevnte innledningsvis at det bør være komma foran hvis i setning 3):

Den ligger her hos oss, hvis noen savner den.

Hvis man ikke bruker komma, ser det ut som om ”den” ligger hos oss bare hvis noen savner den (jf. setning 1) og 2)). Men det er ikke tilfelle, ”den” ligger der uansett. Det får man frem når man setter inn et komma foran hvis.

Med vennlig hilsen
for Riksmålsforbundet
Elin Frysjøenden

[1] Talespråket har mange slike småord (altså, da, liksom, nok, vel, jo, så og flere) uten noe klart meningsinnhold, jf.: Og den gangen så sa han jo altså nemlig til Petter. Slike ord er som nevnt typiske for muntlig språk. I nøkterne skriftlige tekster bør de sløyfes, hvis de ikke er brukt bevisst for å gi teksten et talespråklig, jovialt preg. I noen tilfeller kan imidlertid småordene ha en nyttig funksjon i og med at de kan gi leseren et hint om hvordan setningen er bygget opp, jf. Hvis den ene av foreldrene er død eller forsvunnet, da er den andre formynder alene. Her sammenfatter ordet da vilkårene og forteller at den siste setningen er av et annet slag enn den første.

Spørsmål:

Er det feil å starte en setning med ordet «Om»? Eks; Om du har vondt… etc. Kan man bruke ordet «Om», eller må det stå «Dersom»?

Svar:

Du kan bruke OM i betydningen “dersom, hvis”, men vær klar over at det gir setningen et noe muntligere preg enn om du brukte en av de andre, og det er ikke alltid at det passer. Av de to DERSOM og HVIS foretrekker jeg den siste. DERSOM er med sine to stavelser betydelig tyngre og kan vanskeligere enn HVIS stå trykklett i setningen. Og konjunksjonene (bindeordene) skulle jo helst være trykklette.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål

Kan vi begynne en setning med men eller og?

Jeg er nyutdannet lærer og sitter og retter norskstiler. Jeg lurer på følgende: Er det riktig å starte setninger (etter punktum) med men eller og? Jeg finner ikke et klart svar på dette noen steder. Håper dere kan hjelpe.

Svar

Det finnes en gammel skoleregel som sier at man ikke skal begynne en setning etter punktum med men og og. Man kan godt si at denne regelen ikke gjelder lenger. I en del tilfeller trenger man å binde sammen en konkluderende setning med flere foregående påstander, og da kan men og og være nyttig som innlederord i den konkluderende setningen, jf.:

Han trodde han hadde fått med seg alt. Bøkene og notatene lå i vesken. Det samme gjorde skrivesakene. Til og med matpakke hadde han husket. Men likevel hadde han en følelse av at noe manglet.

Det blir på samme måte med og.

Hvis elevene dine begynner en og annen setning med men eller og, er det derfor ingen grunn til å finne rødblyanten. Men litt på vakt skal man likevel være; man bør ikke få for vane å begynne annenhver setning med de nevnte konjunksjonene – da blir det for mye av det gode. En sjelden gang, i en konkluderende setning, har imidlertid men og og en funksjon som setningsinnledere, også etter punktum.

Med vennlig hilsen
for Riksmålsforbundet
Elin Frysjøenden

Spørsmål:

Hva med formuleringer som «den lille datteren hennes». Er det greit, eller er det riktigere å skrive «hennes lille datter» på riksmål?

Svar:

Takk for spørsmål. Begge deler går an, både om man skriver riksmål og om man bruker offisiell bokmålsrettskrivning.
Uttrykksmåtene har forskjellig stilverdi. HENNES LILLE DATTER er tradisjonelt og typisk skriftspråklig og kan/bør brukes i noe høyere, stram stil. – DEN LILLE DATTEREN HENNES er talespråklig, dagligtale, og bør brukes hvis situasjonen innbyr til det. Uansett hva man velger, må det stå i samklang med resten av skriftstykket; man må altså være seg bevisst hva man skriver om og hvem man henvender seg til.

På nynorsk, hvor talespråksstilen skal være veiledende, er HENNAR VESLE DOTTER nærmest ubrukelig; det må hete DEN VESLE DOTTERA HENNAR. Samnorskfolk er troende til å skrive hva som helst av blandingsformer, kanskje helst DEN VESLE DATTERA HENNES. Skriv aldri slik . . .

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål

Vi har hatt en diskusjon her i kollektivet om følgende: > Setningen/frasen «Det å gjøre noe» sklir greit igjennom vårt ”diskusjonspanel” som en grei bruk av infinitivsmerket å. Problemet oppstår når denne setningen negeres ved bruk av ikke. En vanlig, muntlig form er da: «Det å ikke gjøre noe». Jeg har her benyttet å med kobling til infinitivsformen av gjøre, men har altså et ord (ikke) direkte foran å. Spørmålet er altså: KAN IKKE PLASSERES MELLOM Å OG INFINITIVSVERBET?

Litt om diskusjonen vår: Vi er i tvil om «Det å ikke gjøre noe» er en grei setning/frase. Et argument var at å og ikke skulle bytte plass («Det ikke å gjøre noe»). Men i visse situasjoner synes jeg det lyder snålt. Eksempel: «Husk å ikke lukke døra når du går!» virker ok synes jeg, mens: «Husk ikke å lukke døra når du går!» virker snålt.

Kan dere hjelpe oss med dette?

Svar

Ikke kan i noen tilfeller plasseres mellom å og infinitivsverbet. Det kan altså hete: ”Det å ikke gjøre noe.” Men la oss se nærmere på saken.

Hovedregelen er at en adverbial bestemmelse til en infinitiv med å står foran infinitivsmerket:[1]

– Vi har valgt ikke å gjøre det.
– Jeg er lei av alltid å gå forgjeves.
– evne til praktisk å bruke sine kunnskaper

Når adverbialet plasseres mellom infinitivsmerket og infinitiven, oppstår såkalt splittinfinitiv:

– Vi har valgt å ikke gjøre det.
– Jeg er lei av å alltid gå forgjeves.
– evne til å praktisk bruke sine kunnskaper

I talespråket er slik splittinfinitiv ganske vanlig; i skrift virker den mer avstikkende – her bør adverbialet stå foran infinitiven: ”lei av alltid å gå forgjeves”, ”evne til praktisk å bruke sine kunnskaper”.

Ikke kommer imidlertid i en særstilling, for ikke kan – som allerede nevnt – stå mellom å og infinitivsverbet også i skrift (”det å ikke gjøre noe”). Vi bør imidlertid være restriktive og bruke slike konstruksjoner bare for å unngå tvetydighet.[2] Se på setningen ”Styret vedtok ikke å fortsette”. Betyr den (1) ’styret vedtok ikke at det skulle fortsette’ eller (2) ’styret vedtok at det ikke skulle fortsette’? Isolert sett er eksempelet tvetydig, og i slike tilfeller godtar vi splittinfinitiv for å sikre den rette tolkningen. Hvis meningen er (2), kan vi skrive: ”Styret vedtok å ikke fortsette.”

Du nevner eksemplene:

a) Husk å ikke lukke døra når du går!
b) Husk ikke å lukke døra når du går!

Her er b) det strengt korrekte, jf. at adverbialet helst skal stå foran å. Det er imidlertid fort gjort å koble ikke til husk, altså ”husk ikke”, og det virker rart. Derfor kan vi også godta a), i og med at det går an å sette ikke mellom å og infinitivsverbet. Men vi kan også skrive om, f.eks.: ”Husk at du ikke skal lukke døra når du går”.

Med vennlig hilsen
for Riksmålsforbundet
Elin Frysjøenden

[1] Eksempler fra Finn-Erik Vinje: Moderne norsk s. 367 (5. utg., Fagbokforlaget 2002)

[2] I nynorsk skrift er det regelen at ikke står mellom å og infinitivsverbet. Svensk godtar alltid splittinfinitiv, mens dansk ikke gjør det. Bokmålet kommer i en mellomstilling – ikke direkte avvisende, men tilbakeholdent.

Spørsmål:

Er det galt å starte en setning med å?

Svar:

Nei, det er ikke galt, men det er såpass spesielt (muntlig, “sterktvirkende”) at man bør spare på det. Det vanligste er å sette infinitiven først i setningen når leddet skal fremheves (akkurat som man setter andre ledd fremst når de skal fremheves):
“Å få dette arbeidet ferdig innen første oktober kan vi se bort fra”. “Å eksportere øl til Belgia tør vi ikke innlate oss på”. I den siste setningen kan infinitiven erstattes med et verbalsubstantiv; også da er det tale om fremhevelse: “Eksport av øl. . .”.

Ibsen (i moderne rettskrivning): Å leve er kamp med trolle i hjertets og hjernens hvelv; å dikte, det er å holde dommedag over seg selv.
I siste del av uttrykket: “å dikte. . .” ser du at “å dikte” egentlig står utenfor setningen. Vi sier at det står i ekstraposisjon. Typisk for muntlig språk. Hør på meteorologene (især Gislefoss jr.): “I Nordland, der blir det kraftig regn på kysten”. Ikke noe galt i det, men altså en muntlig uttrykksmåte.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål

Er det galt å starte en setning med og?

Svar

Det er ikke galt å starte en setning med og. Man bør imidlertid ikke la for mange setninger begynne med dette ordet. Boken Bedre norsk sier (s. 101):

[I]følge en gammel skoleregel er det forbudt å begynne en setning etter punktum med men og og. Det er en riktig dum regel. Iblant har man behov for å binde sammen en konkluderende setning med flere foregåennde påstander, og da kan men og og fylle en funksjon som innledningsord: … dermed hadde hun gjort alt. Hun hadde malt huset. Hun hadde ryddet i hagen. Hun hadde lært seg å reparere. Og enda var det ikke nok. Tilsvarende med men.

Jeg håper dette kan hjelpe deg.

Med vennlig hilsen
for Riksmålsforbundet
Elin Frysjøenden