Spørsmål:

Hei! Jeg skal ha eksamen og sliter med syntaksen når jeg skriver. Ofte plasserer jeg «IKKE» feil. Og ja ord kommer ikke i riktig rekkefølge. Har du noen tips eller regler til meg ?

Svar:

Det er et svært omfattende spørsmål du stiller, og jeg kan ikke gi annet en generelle regler. I alle tilfelle bør du gå inn på Riksmålsforbundets nettside (riksmalsforbundet.no), klikke deg inn på «Skriv bedre stil» og se om det er noe du kan bruke der, især under det som står om periode- og setningsbygning. Der fremgår det at leddrekkefølgen i HOVEDSETNINGER er fri, for så vidt som andre ledd enn subjektet kan stå først. Og hvis det står et annet ledd enn subjektet først i setningen, bytter subjekt og verbal plass. Dette er et særtrekk i skandinavisk og tysk, mens engelsk ikke har det, og det byr på vanskeligheter når engelskkyndige skal lære f.eks. norsk.

Altså:
Regjeringen avgjør saken før sommeren (subj. + verbal + objekt + tidsadverbial)
Før sommeren avgjør regjeringen saken (tidsadverbial + verbal + subjekt + objekt)

Når verbalet er sammensatt (av et finitt, dvs. bøyd verb og en infinitiv eller et partisipp) blir det slik:
Regjeringen skal avgjøre saken før sommeren.
Regjerningen skal ha avgjort saken før sommeren.
Før sommeren skal regjeringen avgjøre saken.
Før sommeren skal regjeringen ha avgjort saken.

I tilfelle du vil fremheve «saken», altså objektet, kan det nok settes først, men det lyder litt sært akkurat i dette eksempelet:
Saken avgjør regjeringen før sommeren.
Saken skal regjeringen avgjøre / ha avgjort før sommeren.

Da er det bedre – i dette tilfellet – å bruke passiv:
Saken (skal) avgjøres av regjeringen før sommeren. NB! Da er «saken» blitt subjekt.

Et hovedpoeng med leddstillingen i HOVEDSETNINGER er at det ikke kan komme noe ledd mellom subjektet og verbalet. Det er altså umulig å sette noe inn mellom «regjeringen» og «avgjør» eller mellom «regjeringen» og «skal», uansett hvilket av de to leddene som kommer først. Skal du sette inn et adverbial som IKKE, kan det ikke stå mellom subjektet og verbalet. Det må bli slik:
Regjeringen avgjør ikke saken før sommeren.
Regjeringen skal ikke avgjøre saken før sommeren.
Saken skal ikke avgjøres av regjeringen før sommeren (ev. Saken avgjøres ikke av . . . .)

I LEDDSETNINGER (BISETNINGER) er det annerledes: Der må subjektet komme først (dvs. etter innledningsordet), og der kan eller må et kort adverbialt ledd, f.eks. IKKE, komme mellom subjektet og verbalet:
Det meldes at regjeringen ikke avgjør saken før sommeren (at-setning)
Opposisjonen ville ha rede på hvorfor regjeringen ikke avgjør saken før sommeren (avhengig spørresetning)
Vi er skuffet fordi regjeringen ikke avgjør saken før sommeren (årsakssetning)
Vi streiker hvis regjeringen ikke avgjør saken før sommeren (betingelsessetning)

I eksemplene ovenfor kan IKKE også stå etter innledningsordet i den avhengige spørresetningen og i betingelsessetningen:
Opposisjonen ville ha rede på hvorfor ikke regjeringen avgjør saken før sommeren.
Vi streiker hvis ikke regjeringen avgjør saken før sommeren.

Denne siste typen er nok mer talespråklig. Jeg anbefaler den første i skrift: … hvorfor regjeringen ikke … og … hvis regjeringen ikke …

– – –
Kanskje du vil ha utbytte av å lese en del enkel prosa og se om reglene ovenfor stemmer med virkeligheten.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

Kan man begynne en setning med at? Vi ønsker å skrive: At de ansatte føler de blir hørt og får en løsning på problemet …

Svar:

Ja, det kan man, men at-setningen kan ikke stå alene, og den må ikke være for lang.

Man setter en at-setning foran hovedsetningen den står til, når man vil 1) variere periodebygningen, eller 2) fremheve innholdet i at-setningen.

Det kan være mer effektivt å skrive: “At han er skyldig, kan det ikke være tvil om” enn “Det kan ikke være tvil om at han er skyldig”. Slik bruk av at-setning er vanligere i muntlig, litt pågående journaliststil enn i redegjørende sakprosa. Det er et stilmiddel som ikke må overdrives.

På 1600- og 1700-tallet var man ikke så nøye i offentlig tjeneste; man begynte med det som først falt en i pennen og kunne f.eks. skrive: “At det Document med Beviis på Ejendomsret til nævnte Bygning, som dydziirede jomfru Engelke, Datter av velbyrdige Oluff Gunnarssøn, sistleden Fredag bragte til Rettens Kundskab med samt en Erklæring fra Notarius om at saavel Bygning som Grund ere friie for Hæftelser, blev forelagt Rettens Medlemmer paa foreskreven Maade, bekreftes herved.” I våre dager begynner vi med “Det bekreftes herved” og lar at-setningen følge.

Glad jeg ikke levde på 1600- eller 1700-tallet!

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

Hei!
Jeg lurer på om det finnes en regel angående plasseringen av adverbialet «ikke» i forhold til subjektets plassering i jo/nei- spørsmål.
Eksempler:
Heter du ikke Marianne?/
Heter ikke du Marianne?
Skal du ikke reise til Oslo i morgen?/
Skal ikke du reise til Oslo i morgen?
Jeg hører at trykkets plassering er med på å endre innholdet (trykklette pronomen i det første røde og det første eksempelet), men jeg klarer ikke å definere det.
Kan du hjelpe meg? På forhånd takk for hjelpen!

Svar:

Det forholder seg som du sier: Det kommer an på hvor du vil legge trykket.

En grammatisk forklaring er denne: Adverbet IKKE kan bestemme («modifisere», «stå til») hele setningen/setningsinnholdet. Da blir setningen slik: HETER DU IKKE M.? SKAL DU IKKE REISE TIL OSLO I MORGEN?

Men adverbet kan også bestemme et ledd i setningen. Da skal adverbet stå nærmest mulig vedkommende ledd, helst i kontakt med det. Leddet er her DU, og da blir det KAN IKKE DU . . . og SKAL IKKE DU . . . Om dette leddet er subjekt eller ikke, betyr ikke noe; det kan godt være objekt: DETTE ANGÅR IKKE DEG (trykk på DEG), men DETTE ANGÅR DEG IKKE (trykk på ANGÅR eller DETTE).

En østlending som ser en setning med KAN IKKE DU . . ., SKAL IKKE DU . . . e.l., vil automatisk lese den med trykk på DU, for slik snakker vi østlendinger. Men mange steder på Vestlandet har de det annerledes. Der sier de KAN IKKJE DU . . . og SKAL IKKJE DU . . . med trykk på verbet – dvs. de sier nok KAN-KJE DU. . . og SKA-KJE DU . . .

Vennlig hilsen
Elin Frysjøenden

Spørsmål:

Hei!

Som norsklærer ved en videregående skole (og sensor) har jeg registrert at stadig flere elever bruker verbet generalisere transitivt, feks. i utsagn som «Han generaliserer alle utlendinger». Meningen er at vedkommende kommer med generelle utsagn om en stor gruppe basert på et spinkelt erfaringsmateriale, eller som det også heter «drar alle under samme kam». Mitt spørsmål er: Når verbet ikke kan brukes transitivt, hvilken preposisjon passer: om? over? Jeg synes ikke noen av alternativene klinger godt. Har du en kommentar?

Svar:

Takk for interessant spørsmål.
Jeg ville bruke OM hvis jeg skulle bruke en preposisjon. Ellers går det det jo fint med MED HENSYN TIL. For all del ikke I FORHOLD TIL.

Transitiveringer av verb på –ERE er forholdsvis hyppige i våre dager, og er som regel inspirert av engelsk: KOMMUNISERE, OPERERE, ROTERE . . . Men det fins eldre eksempler. I diktet «Til et åndsfrit folk» (1934 skriver Øverland: Heroisme kan jubileres flat. Der er det dikterisk frihet / metriske hensyn som har spilt inn. Engelsk er det derimot i et eksempel i Norsk Riksmålsordbok under HAVARERE: . . . en byge som uvegerlig vilde ha havarert vår rigg («Tidens Tegn» 1930). I en oversettelse fra engelsk i «Kringsjaa» 1894 står det: Giver ikke en brønd videre af sig, søger man gjerne ved at explodere en ladning nitroglycerin nede i den at udvide og aabne adgang til nye kilder.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

Jeg skriver for tiden masteroppgave. I en del tilfeller føler jeg at jeg får den meningen jeg ønsker kun dersom jeg starter setningen med «også» i stedet for å plassere ordet senere i setningen. Eksempelvis: Også forholdet til samtykke kan være glidende, ettersom det kan stilles spørsmål ved hvor mye partene (stilltiende) aksepterer ved avtaleinngåelsen.» I stedet for: «Forholdet til samtykke kan også være glidende (…)» Er dette mulig?

Svar:

Det er ikke bare mulig; det er riktig. Adverb av typen også skal stå mest mulig knyttet til det leddet de bestemmer.

I talespråk går setninger som “Forholdet til samtykke kan også være glidende”, for man kan modulere tonegangen slik at den riktige meningen kommer frem. Prøv å si den setningen
a) slik at den betyr at forholdet til samtykke kan være så mangt, bl.a. glidende, og
b) slik at den betyr at forholdet til samtykke er blant de ting som kan være glidende (den meningen du legger i uttrykket)

I skrift har vi ikke den muligheten, og man må passe på å plassere adverbet slik meningen blir riktig.

Et enklere eksempel:
Jeg har også skrevet en e-post.
Også jeg har skrevet en e-post.

I tale kan man få setningene til å bety både det samme og to forskjellige ting. I skrift kan det bli uklart om setning nr. 1 har den betydningen som opplagt nr. 2 har. Den språklige sammenhengen vil ofte hjelpe, men vær likevel nøyaktig – fortsatt!

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

I forbindelse med korrekturdiskusjoner er jeg på leting etter regler for ordstilling på norsk. Finnes det regler for i hvilken rekkefølge sted, tid etc. skal stå i en setning som denne: «New York City ble grunnlagt av hollandske handelsfolk i 1624 på Manhattan-øya som Ny Amstedam.»

Svar:

Det finnes regler for ordstilling i norsk. Hvor i setningen ordene (leddene) skal stå, avhenger av flere forhold: setningstypen (fortellende, bydende, spørrende), tekstsammenhengen og stilen. Ett ledd har imidlertid ”fast” plass – verbalet(1) . Det står nesten alltid på annen plass.(2) Verbalet er på en måte det faste punktet i setningen; til en viss grad kan vi ommøblere de andre leddene i forhold til det.

Omfangsrike ledd bør stå langt bak i setningen – da blir det best å lese:

– Han overbeviste dem om hvor urimelig kravet var.
– Hvor urimelig kravet var, overbeviste han dem om.

Begge setningene er riktige, men den første er nok lettest.

Når vi flytter et ledd til en bestemt plass, kan det få ekstra vekt eller oppmerksomhet. Adverbialet (tid, sted, måte) er det leddet vi enklest kan flytte på. Denne muligheten kan vi utnytte, slik at ikke alle setningene blir ”like”. Ditt eksempel er helt fint:

– New York City ble grunnlagt av hollandske handelsfolk i 1624 på Manhattan-øya som Ny Amstedam.

Men ønsker du å vektlegge noe spesielt, kan du endre ordstillingen – da blir setningen ”markert”:

– Grunnlagt av hollandske handelsfolk i 1624 på Manhattan-øya som Ny Amstedam ble New York City.
– I 1624 ble New York City grunnlagt av hollandske handelsfolk på Manhattan-øya som Ny Amstedam.
– I 1624 ble New York City grunnlagt på Manhattan-øya som Ny Amstedam av hollandske handelsfolk.
– Av hollandske handelsfolk ble New York City grunnlagt på Manhattan-øya som Ny Amstedam i 1624.
– Som Ny Amstedam ble New York City grunnlagt på Manhattan-øya av hollandske handelsfolk i 1624.
– Som Ny Amstedam ble New York City i 1624 grunnlagt på Manhattan-øya av hollandske handelsfolk.
– osv.

Vi må likevel være forsiktige når vi flytter på adverbialer, så de ikke bestemmer andre ledd enn det som er meningen. Vær ekstra nøye med ikke, bare og nesten – står disse ordene galt, kan tolkningen bli feil:

– Alle kjente ikke hverandre på forhånd.
– Ikke alle kjente hverandre på forhånd.

Prøv dessuten å disponere setningen slik at de leddene som hører sammen, ikke blir skilt fra hverandre. Bl.a. er denne varianten av eksempelet ditt uheldig:

– Grunnlagt ble New York City i 1624 som Ny Amstedam av hollandske handelsfolk på Manhattan-øya.

Lykke til med å sjonglere frem best mulige ordstillinger!

Vennlig hilsen
for Riksmålsforbundet
Elin Frysjøenden

(1): Det leddet som forteller hva som ”skjer” (han GÅR alltid til jobben uansett vær).

(2): Ved sammensatte verbaler kommer hjelpeverbet på annen plass og hovedverbet lenger ut (uansett vær HAR han alltid gått til jobben).

Spørsmål:

Skal man inkludere eller sløyfe HA i setninger som: «Ville du (ha) spist middag med meg?»

Svar:

Stort sett kan man si at det dreier seg om en mer muntlig, «raskere» form uten HA, kontra en mer formell, omhyggelig med HA. Er man i tvil, bør man nok smake på formen med HA først.

Vi har fått spørsmål om dette en rekke ganger fra folk som mener det er direkte galt å sløyfe HA. Det er det langtfra, og det er heller ikke noe nymotens påfunn. August Westerns «Norsk Riksmåls-grammatikk» (1921) sier (side 355): «Når der efter et modalt hjelpeverbum i pret. skulde stå perf. infinitiv med HA eller VÆRE, utelates ofte disse siste.» Han gir eksempler fra
Aanrud: Lidt likere kunde det været.
Garborg: Til sin mor kunde hun gaat med alt.
O. Benneche: Det gik greie end nogen kunde tænkt.
J. Lie: Han skulde givet meget for for at kunne set tvertigjennem den.
R. Normann: Aller helst burde det været kveite og melkevelling de disket op med.
Nansen: Schønnebøl, som . . . måtte hatt rik anledning til . . .
O. Benneche: Marken var svart, et hvitt snedække vilde livet op og gjort sindene lysere.
Egge: Han kunde gjerne blevet liggende hjemme i sengen.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:
Jeg lurte på om følgende setning er riktig grammatisk:

Synspunktet støttes av juridisk teori som gir uttrykk for at uttalelsen åpner for at både den subjektive og objektive læresetning er relevante.

Svar:
Det er mer enn én setning, og populært kaller vi en slik forbindelse for en periode. Grammatisk riktig er den nok, for så vidt som alle tre setningene inneholder de nødvendige ledd: subjekt og verbal. Men den er nok ikke noe eksempel på godt og klart språk, og jeg kan dessverre ikke uttale meg sikkert om hvordan du burde ha skrevet, uten at jeg får vite mer av sammenhengen. – Det er ikke klart om “som” viser tilbake til “synspunktet” eller til “juridisk teori”. – Det fremgår vel av det som går forut, hvilket synspunkt det er tale om, så det er for så vidt greit, men hva “uttalelsen” er, skulle man gjerne vite. – To ganger “for at” er ikke bra.

Det er klokt å prøve å sette et punktum eller to inne i slike perioder. Jeg ville forsøksvis sette et etter “teori”, eller presisere at det er teorien “som” viser til, hvis det altså er så: “Synspunktet støttes av juridisk teori, nemlig den som . . .”

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

Jeg holder på med en oppgave, og selv når jeg leser synes jeg det er forklart en smule vanskelig..

1. Plasseringen av spørreord
(a) Hva forteller eksemplene i (1) deg om plasseringen av spørreord i underordnede spørresetninger (spørrende bisetninger) i norsk?:

(1)a Fortell meg hvor du har lagt boken!
b *Fortell meg du har lagt boken hvor!
c Fortell meg hva du har lagt hvor!
d *Fortell meg hva hvor du har lagt!

Jeg forstår ikke hvordan jeg skal forklare dette?

 

Svar:

Det er sannelig ikke lett. En merkelig oppgave, og jeg skjønner ikke hensikten med den, hvis den ikke er beregnet på elever med et språk hvor noe slikt kan være aktuelt.

1 (a): Spørreordet HVOR står fremst i setningen, altså i bisetningen, som går fra og med HVOR til og med BOKEN.

1 (b): Setningen er umulig/meningsløs.

1 (c): Spørreordet HVA står fremst i setningen. HVOR er ikke spørreord her, derimot stedsadverb.

1 (d): Setningen er umulig/meningsløs.

Vennlig hilsen

Tor Guttu

 

Spørsmål:

Hei!
Når man skal analysere setninger så skal man først finne verbalet, og det skal da, slik jeg forstår det, stå i presens, preteritum eller imperativ. Men hvordan blir det da med denne setningen her : «Ta telefonen!» og «Det snør.»
Jeg antok at «Ta» var verbalet, og «telefon» var subjektet. I den andre setningen så mener jeg at «snør» er verbalet og «det» ikke er subjekt.

Svar:

I setningen DET SNØR er DET formelt subjekt. Formelt fungerer DET i denne typen setninger som nominal og subjekt, men viser ikke til noe utenfor setningen. DET har altså ingen semantisk funksjon, men fungerer som subjekt fordi vi i norsk har et krav om subjekt i alle setninger. Unntaket er for setninger med verbalet i imperativ.

I setningen TA TELEFONEN! står verbalet i imperativ, og det er derfor ikke krav om subjekt. Her er det ikke telefonen som skal ta, men bli tatt. TELEFONEN er altså ikke subjekt, men objekt.

Vennlig hilsen
Maya Veel Westberg