Spørsmål:

Hei!
Når man skal analysere setninger så skal man først finne verbalet, og det skal da, slik jeg forstår det, stå i presens, preteritum eller imperativ. Men hvordan blir det da med denne setningen her : «Ta telefonen!» og «Det snør.»
Jeg antok at «Ta» var verbalet, og «telefon» var subjektet. I den andre setningen så mener jeg at «snør» er verbalet og «det» ikke er subjekt.

Svar:

I setningen DET SNØR er DET formelt subjekt. Formelt fungerer DET i denne typen setninger som nominal og subjekt, men viser ikke til noe utenfor setningen. DET har altså ingen semantisk funksjon, men fungerer som subjekt fordi vi i norsk har et krav om subjekt i alle setninger. Unntaket er for setninger med verbalet i imperativ.

I setningen TA TELEFONEN! står verbalet i imperativ, og det er derfor ikke krav om subjekt. Her er det ikke telefonen som skal ta, men bli tatt. TELEFONEN er altså ikke subjekt, men objekt.

Vennlig hilsen
Maya Veel Westberg

Spørsmål:

Hei! Jeg holder på med en skoleoppgave, og skal analysere denne ytringen ved å finne ut hva slags ytring det her, hvor mange og hvilke typer ledd, hvilke syntaktiske funksjoner leddene har og gjøre greie for leddoppbyggingen. Ytringen er som følger;

I grunnlaget for de historiske rekonstruksjoner inngår kilder, annen historisk kunnskap, kunnskap fra andre vitenskaper, allmennfornuftige forestillinger om menneskelig atferd, samt
logiske og kausale forutsetninger i skiftende kombinasjoner bestemt av problemstillingens mangfoldighet og kildematerialets kompleksitet.
Svar:

Det var pokker til «ytring». Det skulle ha vært skuddpremie på dem som skriver slik (hvis den altså ikke er laget slik av oppgavegiveren for å gjøre tingene vanskeligere enn de er). Men en sånn leddanalyse som må bli hovedsaken her, er jo ganske kjedelig og unyttig. Setningsanalysen er grei nok.

Hele stasen er én setning (hovedsetning, helsetning eller hva dere kaller det).
Det er ett verbal: INNGÅR.
For å finne subjektet spør man som kjent: «Hvem eller hva er det som inngår?» Svaret blir: Alt fra og med KILDER.
Det som står foran verbalet, er et adverbial: I GRUNNLAGET FOR DE HISTORISKE REKONSTRUKSJONER. Skal det spesifiseres, må det bli stedsadverbial. I gamle dager kalte man typen preposisjon + styrelse for «komplement». Noen kaller det preposisjonalobjekt/preposisjonsobjekt, men jeg tror adverbial er det sikreste. Bruk den betegnelsen du kjenner fra undervisningen.

Om leddene i subjektet er det lite annet å si enn at de er sideordnede ledd adskilt med komma etter vanlige regler og med SAMT mellom siste og nest siste ledd (fordi OG ikke ville ha vært tydelig nok).

Så kan man si at det i siste subjektsleddet er et underordnet ledd: BESTEMT AV . . . KOMPLEKSITET. Hvis man vil, kan man si at det består av to deler sideordnet ved hjelp av OG. Som helhet fungerer det som et adjektivisk, bestemmende ledd til det siste subjektsleddet. Har man lyst, kan man tenke seg en skjult adjektivisk setning (relativsetning) der: . . . kombinasjoner SOM ER bestemt av . . .

Analysen av leddoppbygningen regner jeg med at du kan klare selv, at GRUNNLAGET er hovedordet i adverbialet, KUNNSKAP i annet og tredje subjektsledd, FORESTILLINGER i det fjerde og FORUTSETNINGER i det femte. Endelig at MANGFOLDIGHET og KOMPLEKSITET er hovedord i de to delene av det underordnede leddet til slutt.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

Hei, jeg er en italiener som snakker norsk og som nå holder på med å lære seg dansk. Jeg lurer på om dere kan hjelpe meg med å finne en artikkel eller en bok som handler om forskjell i ordstilling (og for øvrig andre forskjell) mellom dansk og norsk. Jeg føler som at danskene bruker pronomener (direkte objekt og indirekt objekt) på en annen måte i forhold til nordmenn. En normann kan si «jeg kjøper ham det» men også «jeg kjøper det til ham» (og dessverre også: «jeg kjøper det til han»), mens danskene sier (kanskje/måske) kun «Jeg køber det til ham» eller også «jeg køber ham det»? . Kan det stemme? På forhånd takk for hjelpen. PS: på italiensk setter vi sammen Gli (= til ham) med Lo (= det) -> «Glielo compro».

Svar:

DANSK OG NORSK

Det er ikke nevneverdig forskjell i ordstilling (leddstilling) mellom norsk og dansk. Eksempelet du nevner – «jeg kjøper ham det» – vil være like gammeldags på dansk som det er på norsk. Det er ubrukelig, en germanisme (Ich kaufe ihm das).

Nå er det jo slik at indirekte objekt er fullt mulig i mange tilfeller. «Jeg gav ham blomster» er det vanlige i både norsk og dansk, men så vidt jeg vet, er det vanskelig å gi regler for når en slik konstruksjon ikke kan brukes.

I samnorskpedagogikkens dager (fra 1938 og fremover) ble elevene lært at det var «norskere», «greiere» osv. å bruke preposisjon («Jeg gav blomster til ham»), men det var og er falsk lære.

 

En viktig forskjell mellom norsk og dansk er at norsk har både dobbeltbestemmelse og enkeltbestemmelse ved substantiver, mens dansk har bare enkeltbestemmelse:

Norsk: den nye bilen, den nye bilen min / min nye bil

Dansk: den nye bil, min nye bil

 

Vennlig hilsen

Tor Guttu

Spørsmål:

Når man mangler mer enn en ting, hvor i setningen plasserer man ordet «verken» – før eller etter «mangler»?

Skriver man: Hun mangler verken mat eller drikke.
Eller: Hun verken mangler mat eller drikke.

For meg er første setning mest naturlig, men jeg har nettopp lest en artikkel hvor setningen var som i siste eksempel.

Svar:

I en hovedsetning kan det ikke komme et setningsledd mellom subjekt og verbal. I hovedsetningen EN MILLION FRA ELLER TIL BETYDDE IKKE NOE, må det adverbiale leddet IKKE komme etter verbalet.

Det samme gjelder derimot ikke for leddsetninger. Tar vi samme eksempel, ser vi at det adverbiale setningsleddet IKKE kommer mellom subjekt og verbal i leddsetningen, introdusert av SIDEN: DE TOK DET ROLIG, SIDEN EN MILLION FRA ELLER TIL IKKE BETYDDE NOE.

Det kan være at artikkelen du har lest inneholdt en leddsetning der HVERKEN befant seg mellom subjekt og verbal.

Vennlig hilsen
Maya Veel Westberg

Spørsmål:

Jeg har et spørsmål om setningsanalyse. Hva er subjekt og objekt (evt. predikativ?) i setninger av typen «Gutten ble påført store smerter.»?

På forhånd tusen takk for svar!
Svar:

Takk for spørsmålet. Analysen er slik:

Gutten [subjekt] ble påført [verbal] store smerter [objekt].

Vennlig hilsen
for Riksmålsforbundet
Elin Frysjøenden

Spørsmål: Jeg hører stadig oftere at man sier at man tar dem imot. Skal det ikke være at vi tar imot dem ?

 

Svar: Det er et interessant spørsmål du stiller, om et forhold som kan få både etniske og uetniske nordmenn til å stusse. Minst to forhold spiller en rolle:

1. vakling mellom fast og løs sammensetning i norsk 2. mulig påvirkning fra svensk

1. Med den tradisjonelle faste sammensetningen blir det slik: VI MOTTAR DEM.

Med løs sammensetning blir det slik: VI TAR DEM IMOT.

Begge deler er korrekt, men hvis det er et kort adverb i setningen, kan det bare hete VI TAR DEM VEL IMOT (altså med trykksterkt VEL). Det er det vi hører i fjernsynet (f.eks. av Skavlan) når en hovedperson kommer inn fra bakgrunnen og det er meningen av publikum skal klappe: «Ta vel imot . . .!»

Men hvis det følger en relativsetning, kan det bare hete VI MOTTAR DEM SOM KOMMER FRA SYRIA og VI TAR (VEL) IMOT DEM SOM KOMMER FRA SYRIA. Det kan ikke hete VI TAR DEM (VEL) IMOT SOM KOMMER FRA SYRIA.

Og endelig: Hvis objektet for mottagelsen ikke er et enstavelses (oftest trykklett) pronomen som DEM, men et tyngre ledd, så kan det ikke stå mellom TA og IMOT:  VI TAR IMOT 300 FLYKTNINGER PR. DAG. Ikke: VI TAR 300 FLYKTNINGER PR. DAG IMOT.

 

2. På svensk kan det bare hete VI TAR EMOT DOM og VI TAR VÄL EMOT DOM. Også svensk kan ha fast sammensetning (MOTTA); antagelig er den mindre i bruk enn den er på norsk.

 

Vennlig hilsen

Tor Guttu

Spørsmål:

Hei,

Er det riktig å skrive » da hun var gått, var det ingen igjen i lokalet » eller » da hun var gått, var det igjen ingen i lokalet.

Jeg tror at i en leddsetning må adverb komme rett etter subjekt og deretter pronomen men jeg er ikke helt sikkert.

Jeg vil rose dere! Denne nettsiden har vært ekstra god hjelpe for meg som lærer norsk.

Svar:

Den første versjonen er riktig, den andre gal.

Det som forvirrer deg, er nok at du tror setningen “var det . . .” er en leddsetning. Men det er en hovedsetning, og den kommer etter leddsetningen “Da hun var gått”. Når en hovedsetning kommer etter en leddsetning, bytter subjekt og verbal plass, f.eks.
“ALLE VAR overrasket over valgresultatet”.
Siden meningsmålingene viste at . . ., “VAR ALLE overrasket over valgresultatet”.
Slik er det også når et annet setningsledd enn subjektet kommer først i hovedsetningen: “Ut fra meningsmålingene VAR ALLE overrasket over valgresultatet”. Som du vet er det akkurat på dette punkt en forskjell mellom engelsk på den ene siden og norsk, svensk, dansk og tysk på den andre siden. I engelsk bytter ikke subjekt og verbal plass.

Så kan det kanskje ha forvirret deg at din setning er bygget med foreløpig subjekt – DET. Men virkelig subjekt er fortsatt INGEN, og hovedsetningsregelen om ingenting mellom subjekt og verbal gjelder like fullt.

Håper dette var klargjørende.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

Heter det, rent grammatisk sett, «Jeg er høyere enn du/han/hun» eller «Jeg er eldre enn deg/ham/henne»? Selv syns jeg det høres rart å si du/han/henne, men jeg hørte en regel som sa: Det personlige pronomen er et predikatsord og skal følgelig stå i nominativ. Her står det ikke i avhengighetsform, men er sidestilt med subjektet som sammenligningsledd.

Er dette rett? Isåfall: er dette utelukkende en riksmålsregel eller er den gjeldende også i bokmål?

Supert at dere har en slik språk(sprog?)- spalte forresten.

Svar:

Du kan betrakte saken på to måter:
1. Strengt logisk. ENN er en sammenligningskonjunksjon. Når du sammenligner noe som har kasusbøyning (og på norsk er det bare personlige pronomener som har det), så bør det personlige pronomenet ha den kasus som svarer til det du sammenligner med.
Han er eldre enn jeg – «jeg» sammenlignes med setningens subjekt «han» og må ha subjektets kasus (nominativ).
Han har snytt flere enn meg – «meg» sammenlignes med setningens objekt «flere» og må ha det vi på norsk kaller avhengighetsform.
Han har løyet for flere enn meg – samme resonnement.
Du kan betrakte «jeg» i setning nr. 1 som en forkortet setning: Han er eldre enn jeg er. Da er det opplagt at logikken taler for «jeg».
Som du hører, blir betydningen en annen hvis du setter «jeg» istedenfor «meg» i setning 2 og 3.
2. Ut fra språkfølelsen. Etter en preposisjon skal personlige pronomener alltid stå i avhengighetsform: til meg/deg/ham/henne/oss/dem, med meg/deg osv., for meg/deg osv. ENN i sammenligninger kommer et godt stykke uti setningen, og vi har en tendens til å oppfatte den som noe i retning av en preposisjon. Dette er et gammelt fenomen, og så vanlig at vi må godkjenne det som korrekt språk:
Han er eldre enn meg.
Slik er det i dansk og i riksmål/bokmål. I nynorsk regnes bare subjektsform som korrekt: Han er eldre enn eg.
I noen dialekter i Oslofjordområdet er denne «preposisjonsfølelsen» utvidet til å også å gjelde personlig pronomen etter OG. Det heter f.eks. ikke Per og jeg, men Per og meg, selv når forbindelsen er subjekt eller predikatsord.
Det som gjelder for sammenligninger med ENN, gjelder også for sammenligninger mer SOM:
Han er like gammel som jeg/meg.
Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

Hei, jeg har et spørsmål: hva er uttrykket for setninger som begynner med tidsadverbialer? Noen fortalte meg at det heter kanonisk rekkefølge, men jeg kunne ikke finne det uttrykket etterpå. Tusen takk!

Svar:

Det er altså feltanalyse og helsetninger (hovedsetninger) det dreier seg om; bare i slike setninger kan adverbialer stå i forfeltet.

Så vidt jeg vet, betyr ikke KANONISK REKKEFØLGE annet enn «riktig, normal, fast rekkefølge», og kanonisk rekkefølge skulle da være  b å d e  rekkefølgen SUBJEKT, VERBAL, UTFYLLINGER, f.eks. Vi har ingenting fore i morgen (utfyllingene her er objekt (ingenting) og tidsadverbial (i morgen)) o g  rekkefølgen (TIDS)ADVERBIAL, VERBAL, SUBJEKT: I morgen har vi ingenting fore.

 

Begge typer er faste.

 

Eksempelsetningen er enkel. Det finnes sikkert mer innviklede tilfeller – «mer komplekse strukturer», som det heter på fremmedordsk. Du bør forhøre deg mer «noen» om hvor vanlig uttrykket KANONISK REKKEFØLGE er. I mine ører lyder det noe fremmed.

 

Vennlig hilsen

Tor Guttu

Spørsmål:

Hei!
Det er mange journalister som begynner nye setninger med ordet «som». Kan det være korrekt?

Svar:

Du tenker vel især på relativpronomenet SOM. I ordinær sakprosa er det ikke korrekt å begynne med det etter punktum og la relativsetningen stå alene, men journalister kan tillate seg ett og annet når de vil fremheve en setning eller et ledd. Vi må altså avfinne oss med at de en og annen gang skriver f.eks. “Mange kunder spør etter den svenske X-yoghurten. Som langt fra alle forretninger fører.” – Her er det tale om å gi innholdet i SOM-setningen noe større selvstendighet og vekt enn om det stod komma foran den. I tale ville man ta en liten pause foran dette SOM, og man kan si at punktumet markerer det.

Noe lignende kan vi se når SOM er sammenligningskonjunksjon: “Mange kunder spør etter den svenske X-yoghurten. Som om den skulle være bedre enn den norske Y-yoghurten.” – Også et enkelt setningsledd kan isoleres slik: “Mange kunder spør etter den svenske X-yoghurten. Som kosttillegg.”

M E N: Selv en hissig og skrikende journalist bør ikke bruke dette stilmiddelet mer enn én gang pr. dag, og kanskje ikke s å ofte heller. Det virker trettende.

Når SOM betyr “slik som”, kan det stå etter punktum (altså ved at leddsetningen kommer foran hovedsetningen): “Som man reder, så ligger man.” “Som vi nevnte i gårsdagens avis, blir avgjørelsen utsatt til etter sommerferien.” I utrop og forkortede setninger er det likedan: ”Som om det er noe å være stolt av!” “Som sagt, så gjort”.

Vennlig hilsen
Tor Guttu