Spørsmål:

Hei!
Det er mange journalister som begynner nye setninger med ordet «som». Kan det være korrekt?

Svar:

Du tenker vel især på relativpronomenet SOM. I ordinær sakprosa er det ikke korrekt å begynne med det etter punktum og la relativsetningen stå alene, men journalister kan tillate seg ett og annet når de vil fremheve en setning eller et ledd. Vi må altså avfinne oss med at de en og annen gang skriver f.eks. “Mange kunder spør etter den svenske X-yoghurten. Som langt fra alle forretninger fører.” – Her er det tale om å gi innholdet i SOM-setningen noe større selvstendighet og vekt enn om det stod komma foran den. I tale ville man ta en liten pause foran dette SOM, og man kan si at punktumet markerer det.

Noe lignende kan vi se når SOM er sammenligningskonjunksjon: “Mange kunder spør etter den svenske X-yoghurten. Som om den skulle være bedre enn den norske Y-yoghurten.” – Også et enkelt setningsledd kan isoleres slik: “Mange kunder spør etter den svenske X-yoghurten. Som kosttillegg.”

M E N: Selv en hissig og skrikende journalist bør ikke bruke dette stilmiddelet mer enn én gang pr. dag, og kanskje ikke s å ofte heller. Det virker trettende.

Når SOM betyr “slik som”, kan det stå etter punktum (altså ved at leddsetningen kommer foran hovedsetningen): “Som man reder, så ligger man.” “Som vi nevnte i gårsdagens avis, blir avgjørelsen utsatt til etter sommerferien.” I utrop og forkortede setninger er det likedan: ”Som om det er noe å være stolt av!” “Som sagt, så gjort”.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

Hva syns dere er riktig vedrørende unntak av subjekt /verb- regelen?
Eksempel: Søker herved på bibliotekarstilling ved…. vs. Jeg søker
herved på bibliotekarstilling ved…

«Jeg søker herved…» høres kanskje best ut, men er «Søker herved…» feil syntaks? Er ikke subjektet i denne sammenheng underforstått?

Svar:

En formell søknad bør ha fullstendige setninger, altså: «Jeg søker …» Uformelt kan du gjerne si: «Søker …» Syntaksen er riktig, men strengt tatt ufullstendig. Uansett sammenheng kan du stryke ‘herved’ hvis du synes det virker stivt.

Vennlig hilsen
for Riksmålsforbundet
Elin Frysjøenden

Hei. Jeg holder på å bli gal her jeg sitter, for jeg står midt oppe i en problemstilling uten å finne svaret.

Det jeg lurer på er i hvilken tid verbet skal stå som kommer etter «har fått».

Her er noen eksempler (komme vs. kommet og gå vs. gått).

Enkelte har den siste tiden fått komme til orde i pressen.
Enkelte har den siste tiden fått kommet til orde i pressen.

Barna har fått gå fritt omkring fra de var to år gamle.
Barna har fått gått fritt omkring fra de var to år gamle.

At befolkningen er delt i dette spørsmålet – og at halvparten skriver feil – vitner følgende om:

Kombinasjonen «har fått komme» gir 7810 treff ved et Google-søk (kun .no-domener).
Kombinasjonen «har fått kommet» gir 8210 treff ved et Google-søk (kun .no-domener).

Kombinasjonen «har fått gå» gir 5640 treff ved et Google-søk (kun .no-domener).
Kombinasjonen «har fått gått» gir 6900 treff ved et Google-søk(kun .no-domener).

Kombinasjonen «har fått» virker på meg meget passiv, altså slik at jeg oppfatter subjektet i setningen som lite aktiv til selve handlingen. Derfor ser jeg at en god løsning kan være å skyte inn et «lov til å» i setningene, hvilket vil fjerne hele problemstillingen:

Enkelte har den siste tiden fått LOV TIL Å komme til orde i pressen.

Barna har fått LOV TIL Å gå fritt omkring fra de var to år gamle.

En mer aktiv form vil i mine øyne og ører bli:

Enkelte kom til orde i pressen.

Barna gikk fritt omkring fra de var to år gamle.

Men hvis man nå ikke skal finne nødløsninger for å unngå problemstillingen og spørsmålet, hva er da det korrekte svaret?

 

Svar:

Du er for god til å bli gal – og av en slik årsak! Det skal stå infinitiv etter «har fått»: har fått komme, har fått være med o.l.

Fenomenet som du har sett så mye av på Google, kalles attraksjon (tiltrekning, det at en bøyningsform øver tiltrekning på en annen form i nærheten, slik at denne forandres til noe galt). Fenomenet er vanligst i talespråk, men

husk i alminnelighet at på Google skriver gud og hvermann – især sistnevnte – og at korrektur er et ukjent begrep.

 

MEN: Akkurat det tilfellet du nevner (med FÅ) er litt spesielt.

FÅ + verb i infinitiv betyr «få lov til» – f.eks.: JEG FÅR IKKE STARTE BILEN.

FÅ + verb i  perfektum partisipp betyr «greie, makte, klare» – f.eks.: JEG FÅR IKKE STARTET BILEN.

Dette behersker de fleste når FÅ står i infinitiv, presens eller preteritum, men når det står i perfektum partisipp, kan noen hver komme i tvil. Både JEG HAR IKKE FÅTT STARTE BILEN («fått lov til») og JEG HAR IKKE FÅTT STARTET BILEN («greid») er korrekt – når form og betydning stemmer overens. Er man klok, unngår man sånne tilfeller og bruker et annet verb enn FÅ.

 

Vennlig hilsen

Tor Guttu

Spørsmål:

Hva er det Dagbladet sier i denne overskriften?
«Disse bilene synes nordmenn er trendy»

Svar:

Jeg tror avisen får frem meningen – at “nordmenn” er setningens subjekt, og at det er de som “synes”.

Når man skal fremheve et annet setningsledd i en hovedsetning enn subjektet, er den vanligste oppskriften å sette det fremst, f.eks. “Disse bilene liker nordmenn.” Normal leddstilling med subjektet først: “Nordmenn liker disse bilene.” Det avhenger av de omgivende setningene hvilken form som er den beste.

I ditt eksempel er det mer komplisert. Vi må tenke oss utgangssetningen “Nordmenn synes at disse bilene er trendy”, altså en “storsetning” eller hva man nå vil kalle den – en liten hovedsetning (“Nordmenn synes”) pluss en at-bisetning, hvor “at” kan sløyfes. Det Dagbladet har gjort, er altså å flytte et ledd i at-setningen helt frem foran hovedsetningen. Det er dermed dannet en såkalt setningsknute, noe som er ganske vanlig i muntlig språk.

Jeg synes altså at det går an å gjøre det her, siden “disse bilene” ikke betegner personer og dermed ikke kan “synes”. Hadde det stått f.eks. “Disse kvinnene synes nordmenn er trendy”, ville jeg tatt frem rødblyanten.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

Har man lov til å begynne en setning med «ikke»?

Svar:

Det er litt vanskelig å svare uten at du har gitt noe eksempel. Men setninger kan begynne med IKKE, for eksempel: Ikke gå! Vi har også (ufullstendige) setninger av typen: Ikke sant? Ikke det jeg vet. Ikke å forglemme Kari. Ikke for alt i verden.

Vennlig hilsen
for Riksmålsforbundet
Elin Frysjøenden

Et vanskelig spørsmål. Jeg har av og til brukt sagastilen som eksempel på at det går an: «Ikke skal her hugges,» sa visstnok Snorre før han ble hugget ned. Og i sagaene forekommer det rett som det er slikt som «Ikke er jeg den som . . .» og «Ikke skal vi være usams om småting».

Men det er altså sagastil, eller rettere sagt sagastil som man oppfattet den så sent som mellomkrigstiden. Tradisjonen for den går til bake til sagaskuespillene på 1800-tallet. I dag virker denslags som regel temmelig oppstyltet, selv i en saga, iallfall hvis det forekommer ofte.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål: Analyse av setninger. «Jeg heter Ahmad og kommer fra Syria». Er dette to helsetninger, der subjektet (jeg) er sløyfet i den andre? Finnes det noen regel for det? Og hvordan ville en setningsanalyse sett ut her?

Svar: Når det er så små enheter, og når forholdet subjekt/verbal er så likt og så klart i de to enhetene som det er her, er det vanlig å regne det som én setning med to verbaler (heter og kommer). Den andre måten å betrakte det på kan være aktuell i andre tilfeller, og da kan vi vel si det er to hovedsetninger, og at subjektet er underforstått i den siste. Men en setning uten subjekt kan jo ikke stå alene, så en «terminologisk vanskelighet» får vi i alle fall.

Det er vanskelig å gi faste regler for når vi bør gjenta subjektet i setning nr. 2. Man må se på

–  lengden av de to setningene

–  kompleksiteten av de to setningene, og

–  det ovenfor nevnte forholdet mellom subjekt og verbal – at det er en viss parallellitet.

 

I avsnitt 14.1.2.3 i Riksmålsgrammatikken (side 163 i bokutgaven) står det noen få ord om saken under omtalen av komma. Det er bare en praktisk veiledning; man kommer jo ofte i tvil om hvorvidt man skal sette komma mellom enhetene når subjektet er underforstått i setning nr. 2.

 

Vennlig hilsen

Tor Guttu

Spørsmål:

Kan man starte en setning med «som» ?

Eks:
Ved god progresjon i starten av et prosjekt er det lett å få ros og klapp på skuldra, det er sjelden noen setter spørsmålstegn ved det. Som resulterer i at progresjonen ofte stagnerer mot slutten av aktiviteten.

Svar:

Du mener altså relativpronomenet SOM. Her må det forøvrig ha et NOE foran seg, siden det ikke viser til det siste mulige substantivet (SPØRSMÅLSTEGN), men til hele innholdet i setningen foran.

I nøytral stil (sakprosa, normalprosa) kan man ikke starte med SOM etter punktum, men man ser av og til i journalistisk, agitatorisk stil at det gjøres, på samme måte som man setter en ugrammatisk setning (en setning som mangler subjekt) eller bare et setningsledd mellom to punktum. Det er en måte å fremheve ytringens innhold på, en måte å slå i bordet på. I ditt tilfelle har vel skriveren ment at SOM-setningen får større vekt ved å stå mellom punktum uten hovedsetning – hvis han/hun altså har hatt noen mening med det. Jeg tror ikke det er oppnådd noe videre.

Som vi alle vet, er virkningen av å slå i bordet omvendt proporsjonal med antall ganger man slår. Bruker man dette stilmiddelet flere ganger, blir det bare kjedelig og anmassende. Noen skjønnlitterære forfattere tar seg friheter og lager en slags telegramstil. Jeg skal ikke nevne navn, men jeg kan forsikre at jeg ikke leser mange sidene før jeg legger boken fra meg og angrer på at jeg kjøpte den.

Et eksempel med setningsledd mellom punktum, men ingen setning: “Man skal ha tatt høyde for forsinkelser når man er ute og reiser. Med tog, vel å merke.” – Sånt kan en journalist skrive når NSB har hatt og har vanskeligheter med å holde rutetidene.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål

Infinitivsmerket å, regler

Se på verbbruken i disse setningene: 1. Hva skal hun studere etterpå? 2. Har ikke du lyst til å studere?

Hvorfor skal infinitivsmerket være med i setning nr. 2, men ikke i den første? Setning nr. 1 er i og for seg grei pga. hjelpeverbet skal som må etterfølges av infinitiv. I setning nr. 2 derimot er det også mer enn ett verb, men kan det alene forklare hvorfor infinitvsmerket skal være med her? Finnes det regler for når infinitivsmerket skal være med og når det skal utelates?

Svar

Infinitivsmerket i setning nr. 2 (Har ikke du lyst til å studere?) kan forklares med at vi her finner uttrykket ha lyst til å gjøre noe. Man kan også forklare infinitivsmerket med at infinitiven (studere) står etter en preposisjon (til). Og etter en preposisjon skal det som regel være å, jf.: Han ba om å få svar raskest mulig. Vi takker for hjelp til å få satt igang prosjektet.

Her er noen regler for når infinitivsmerket skal brukes og når det skal utelates.

Tilfeller hvor det alltid skal være infinitivsmerke
a) etter ytrings-, sanse- og tankeverb

Han sies å ha drevet med falskmyntneri. De mente å ha hørt gjøken. Vi tenkte å stikke innom en tur. Hun synes å være sliten. Han ønsket å ta fri de første dagene av påsken.

b) etter verb som viser hva man mener om noe

Lotta har alltid likt å tegne.

c) etter verbet lære

Petter har lært å svømme.

d) når infinitiven fungerer som subjekt i setningen

Å bade er morsomt. Det er morsomt å bade.

Tilfeller hvor infinitivsmerket skal utelates
a) etter de modale hjelpeverbene burde, kunne, måtte, skulle og ville

Dette burde gå bra. Hun kan tegne. Han må lese til eksamen. Du skal ikke pille nese. Han ville ta en pause.

b) etter verbet få

han fikk reise til Bergen

c) etter sanseverbene høre, kjenne og se

Vi hørte regnet øse ned. Han kjente angsten knuge i brystet. Jeg så ham komme.

d) etter verbene be og la

Hun ba ham bli. Han lot henne kjøre forbi.

Tilfeller hvor infinitivsmerket er valgfritt

Ved verbet tore (tørre)

Jeg tør ikke bli med. Jeg tør ikke å bli med.

Disse reglene gjelder skriftspråk og standardisert talespråk. I dialekter kan det være annerledes. For eksempel vil en trønder si: «Hajn kajn itj å skriv» (han kan ikke skrive), og i dialekter hvor «te» (eg. «til») brukes som infinitivsmerke, kan det falle bort av lydlige årsaker: «E ska freista kåma» (jeg skal friste (forsøke) å komme).

Spørsmål: Jeg ser at det i dag ofte skrives eller sies «han/hun røk korsbåndet». Jeg har lært at det heter korsbåndet røk. Hva mener dere?

Svar: Det gjelder det vi kan kalle subjektsomtydning, i dette tilfellet det at en personbetegnelse overtar som subjekt for en handling som sterkt angår vedkommende. Min private forklaring (som godt kan være riktig) er nettopp det: personen oppfattes som det viktigste i sammenhengen, det er meg/ham/henne saken angår, og det er jeg/han/hun som skades og blir satt ut av spill. Det føles naturlig å gi det setningsleddet subjektsfunksjon og plassere det fremst i setningen.

Fenomenet er ikke nytt. Min høyre underarm brakk høsten 1950 ved et fall over et kjerredrag, og jeg fortalte om det slik: «Jeg har brukket armen». Senere i livet har jeg, som folk flest, latt meg operere for både det ene og det andre, fortalt det til dem det kan ha interessert og ordlagt meg slik: «Jeg har operert . . .» eller «Jeg har operert bort . . .». – Etter min mening er det akseptabel muntlig uttrykksmåte mellom venner.

Et lignende tilfelle er den ofte siterte typen «Glasset knuste», som er en nyere, engelskpåvirket uttrykksmåte. Tradisjonelt norsk: «Glasset ble knust». Her er det grammatiske subjekt (det subjektet vi får ved grammatisk analyse) det samme i begge setninger –  «Glasset» – men det logiske subjekt (den eller det som vi etter en logisk analyse må si utfører verbalhandlingen «knuse») er ikke det samme. I setningen «Glasset ble knust» nevnes ikke den eller det som forårsaket knusingen; det er uten betydning. I setningen «Glasset knuste» er «Glasset» avgjort grammatisk subjekt, som sagt. Etter hvert som vi venner oss til det, vil vi oppfatte det også som logisk subjekt – med betydningen «bli til småbiter, gå i stykker».

Overgangen kan også betraktes som ett av mange (ofte engelskpåvirkede) tilfeller av at et transitivt verb brukes intransitivt eller vice versa. I den passive setningen «Glasset ble knust» og den tilsvarende aktive «Noen knuste glasset» er verbet transitivt (dvs. tar objekt i den aktive setningen). I setningen «Glasset knuste» kan det ikke tenkes noe objekt.

I engelsk er slik «flerbruk» snarere regelen enn unntagelsen, odet er vanlig at verbartiklene i større ordbøker hovedinndeles i «tr.» og «intr.» Slå opp på crash og crush i en slik ordbok!

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

Hei,

Jeg har en hissig diskusjon med en venn angående bruken av «dog».

Han hevder at «dog» kan brukes tilsvarende det engelske ordet «though», altså i slutten av en setning: «Jeg kan ikke huske han sa noe om det, dog» («I cannot remember him saying anything about it, though»).

Etter min mening er dette ukorrekt bruk. Det høres mer naturlig ut med «Jeg kan dog ikke huske han sa noe om det».

Han sendte mail til Språkrådet, og de svarte at det ikke var «direkte feil» å bruke det i slutten av en setning. Jeg sender derfor en mail til Riksmålsforbundet, i håp om at dere er mer reflekterte, for dette kan da ikke stemme? Jeg har aldri sett «dog» bli brukt i slutten av en setning av andre enn forumsdebattanter som ikke vet hvordan ordet skal brukes.

Hva er deres syn på bruk av «dog» i slutten av en setning?

Svar:

Takk for spørsmål.
Her har nok Språkrådet vært altfor forsiktig. Det kunne ha tatt mot til seg og sagt at det er du som har rett.
Det eneste tilfellet jeg kan tenke meg hvor DOG står til sist i en setning, er i korte utrops-/spørresetninger, men det er foreldet språk og mere dansk enn norsk:
Men du trives dog? (= vel)
Jens, dog! (= da)

Vennlig hilsen
Tor Guttu