Spørsmål

Hei

Mange bruker «å» foran «ikke» i teksten, for eksempel «Det gjelder å ikke ta den ut». Er dette riktig? Jeg trodde at «å» alltid må stå foran verbet i infinitiv), men ser ofte eksempler på at det brukes foran «ikke» (og deretter kommer verbet).

Svar

Den gamle regelen er som du mener, men det er en typisk skriftspråkregel. Ikke noe galt med skriftspråket og reglene for det, men i våre dager regner vi det ikke som galt å sette Å foran IKKE; men vi anser det som en mer muntlig uttrykksmåte. «Vi må forsøke å ikke ta det inn over oss» kontra «Vi må forsøke ikke å ta det inn over oss».

Gjør rekkefølgen IKKE Å betydningen uklar, må vi skrive Å IKKE. Ditt eksempel er vel ikke et slikt tilfelle, men man stusser et øyeblikk når man leser «Det gjelder ikke å ta den ut» – det er ikke så lett å se i farten at IKKE skal ha trykk. Setningen «Jeg lover ikke å si noe» betyr noe annet enn «Jeg lover å ikke si noe».

Synes man det er vanskelig å komme helskinnet ut av en situasjon med Å IKKE eller IKKE Å, kan man prøve å omskrive infintiven til en substantivisk setning (at-setning): «Han hevdet at han ikke husket det som var skjedd» istf. «hevdet ikke å huske» eller «hevdet å ikke huske».

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

Jeg har et spørsmål om setningsanalyse. Hva er subjekt og objekt (evt. predikativ?) i setninger av typen «Gutten ble påført store smerter.»?

På forhånd tusen takk for svar!
Svar:

Takk for spørsmålet. Analysen er slik:

Gutten [subjekt] ble påført [verbal] store smerter [objekt].

Vennlig hilsen
for Riksmålsforbundet
Elin Frysjøenden

Spørsmål:

Heter det, rent grammatisk sett, «Jeg er høyere enn du/han/hun» eller «Jeg er eldre enn deg/ham/henne»? Selv syns jeg det høres rart å si du/han/henne, men jeg hørte en regel som sa: Det personlige pronomen er et predikatsord og skal følgelig stå i nominativ. Her står det ikke i avhengighetsform, men er sidestilt med subjektet som sammenligningsledd.

Er dette rett? Isåfall: er dette utelukkende en riksmålsregel eller er den gjeldende også i bokmål?

Supert at dere har en slik språk(sprog?)- spalte forresten.

Svar:

Du kan betrakte saken på to måter:
1. Strengt logisk. ENN er en sammenligningskonjunksjon. Når du sammenligner noe som har kasusbøyning (og på norsk er det bare personlige pronomener som har det), så bør det personlige pronomenet ha den kasus som svarer til det du sammenligner med.
Han er eldre enn jeg – «jeg» sammenlignes med setningens subjekt «han» og må ha subjektets kasus (nominativ).
Han har snytt flere enn meg – «meg» sammenlignes med setningens objekt «flere» og må ha det vi på norsk kaller avhengighetsform.
Han har løyet for flere enn meg – samme resonnement.
Du kan betrakte «jeg» i setning nr. 1 som en forkortet setning: Han er eldre enn jeg er. Da er det opplagt at logikken taler for «jeg».
Som du hører, blir betydningen en annen hvis du setter «jeg» istedenfor «meg» i setning 2 og 3.
2. Ut fra språkfølelsen. Etter en preposisjon skal personlige pronomener alltid stå i avhengighetsform: til meg/deg/ham/henne/oss/dem, med meg/deg osv., for meg/deg osv. ENN i sammenligninger kommer et godt stykke uti setningen, og vi har en tendens til å oppfatte den som noe i retning av en preposisjon. Dette er et gammelt fenomen, og så vanlig at vi må godkjenne det som korrekt språk:
Han er eldre enn meg.
Slik er det i dansk og i riksmål/bokmål. I nynorsk regnes bare subjektsform som korrekt: Han er eldre enn eg.
I noen dialekter i Oslofjordområdet er denne «preposisjonsfølelsen» utvidet til å også å gjelde personlig pronomen etter OG. Det heter f.eks. ikke Per og jeg, men Per og meg, selv når forbindelsen er subjekt eller predikatsord.
Det som gjelder for sammenligninger med ENN, gjelder også for sammenligninger mer SOM:
Han er like gammel som jeg/meg.
Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

Hva syns dere er riktig vedrørende unntak av subjekt /verb- regelen?
Eksempel: Søker herved på bibliotekarstilling ved…. vs. Jeg søker
herved på bibliotekarstilling ved…

«Jeg søker herved…» høres kanskje best ut, men er «Søker herved…» feil syntaks? Er ikke subjektet i denne sammenheng underforstått?

Svar:

En formell søknad bør ha fullstendige setninger, altså: «Jeg søker …» Uformelt kan du gjerne si: «Søker …» Syntaksen er riktig, men strengt tatt ufullstendig. Uansett sammenheng kan du stryke ‘herved’ hvis du synes det virker stivt.

Vennlig hilsen
for Riksmålsforbundet
Elin Frysjøenden

Spørsmål:

Har man lov til å begynne en setning med «ikke»?

Svar:

Det er litt vanskelig å svare uten at du har gitt noe eksempel. Men setninger kan begynne med IKKE, for eksempel: Ikke gå! Vi har også (ufullstendige) setninger av typen: Ikke sant? Ikke det jeg vet. Ikke å forglemme Kari. Ikke for alt i verden.

Vennlig hilsen
for Riksmålsforbundet
Elin Frysjøenden

Et vanskelig spørsmål. Jeg har av og til brukt sagastilen som eksempel på at det går an: «Ikke skal her hugges,» sa visstnok Snorre før han ble hugget ned. Og i sagaene forekommer det rett som det er slikt som «Ikke er jeg den som . . .» og «Ikke skal vi være usams om småting».

Men det er altså sagastil, eller rettere sagt sagastil som man oppfattet den så sent som mellomkrigstiden. Tradisjonen for den går til bake til sagaskuespillene på 1800-tallet. I dag virker denslags som regel temmelig oppstyltet, selv i en saga, iallfall hvis det forekommer ofte.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål

Infinitivsmerket å, regler

Se på verbbruken i disse setningene: 1. Hva skal hun studere etterpå? 2. Har ikke du lyst til å studere?

Hvorfor skal infinitivsmerket være med i setning nr. 2, men ikke i den første? Setning nr. 1 er i og for seg grei pga. hjelpeverbet skal som må etterfølges av infinitiv. I setning nr. 2 derimot er det også mer enn ett verb, men kan det alene forklare hvorfor infinitvsmerket skal være med her? Finnes det regler for når infinitivsmerket skal være med og når det skal utelates?

Svar

Infinitivsmerket i setning nr. 2 (Har ikke du lyst til å studere?) kan forklares med at vi her finner uttrykket ha lyst til å gjøre noe. Man kan også forklare infinitivsmerket med at infinitiven (studere) står etter en preposisjon (til). Og etter en preposisjon skal det som regel være å, jf.: Han ba om å få svar raskest mulig. Vi takker for hjelp til å få satt igang prosjektet.

Her er noen regler for når infinitivsmerket skal brukes og når det skal utelates.

Tilfeller hvor det alltid skal være infinitivsmerke
a) etter ytrings-, sanse- og tankeverb

Han sies å ha drevet med falskmyntneri. De mente å ha hørt gjøken. Vi tenkte å stikke innom en tur. Hun synes å være sliten. Han ønsket å ta fri de første dagene av påsken.

b) etter verb som viser hva man mener om noe

Lotta har alltid likt å tegne.

c) etter verbet lære

Petter har lært å svømme.

d) når infinitiven fungerer som subjekt i setningen

Å bade er morsomt. Det er morsomt å bade.

Tilfeller hvor infinitivsmerket skal utelates
a) etter de modale hjelpeverbene burde, kunne, måtte, skulle og ville

Dette burde gå bra. Hun kan tegne. Han må lese til eksamen. Du skal ikke pille nese. Han ville ta en pause.

b) etter verbet få

han fikk reise til Bergen

c) etter sanseverbene høre, kjenne og se

Vi hørte regnet øse ned. Han kjente angsten knuge i brystet. Jeg så ham komme.

d) etter verbene be og la

Hun ba ham bli. Han lot henne kjøre forbi.

Tilfeller hvor infinitivsmerket er valgfritt

Ved verbet tore (tørre)

Jeg tør ikke bli med. Jeg tør ikke å bli med.

Disse reglene gjelder skriftspråk og standardisert talespråk. I dialekter kan det være annerledes. For eksempel vil en trønder si: «Hajn kajn itj å skriv» (han kan ikke skrive), og i dialekter hvor «te» (eg. «til») brukes som infinitivsmerke, kan det falle bort av lydlige årsaker: «E ska freista kåma» (jeg skal friste (forsøke) å komme).

Spørsmål

Hei

1) Hvis ikke bedriftsgruppeleder har anledning, ville det være fint om en annen fra bedriftsgruppen stilte.

Jeg tror at setningen skal være slik:

2) Hvis bedriftsgruppeleder ikke har anledning, ville det være fint om en annen fra bedriftsgruppen stilte.

Hvilken setning er riktig og hvorfor? Kan du vennligst svare på dette spørsmålet.

På forhånd takk.

Svar

Begge de to setningene er riktige, men man kan kanskje anbefale å bruke den første. Det skyldes følgende: I slike tilfeller som du gir eksempel på, er det hensynet til rytmen i setningen som bestemmer hvor subjektet (i ditt tilfelle bedriftsgruppeleder) skal stå. Et omfangsrikt subjekt blir skjøvet til høyre, mens et lite og lett (f.eks. han) settes mellom hvis og ikke, jf.:

1) Hvis ikke bedriftsgruppeleder kan … .

2) Hvis han ikke kan … .

Hvilken betydningsmessig vekt man gir de forskjellige leddene i setningen, kan også avgjøre hvor man plasserer dem. Hvis han ikke kan … er umarkert. Når man derimot sier hvis ikke han kan … , legger man sterkt vekt på han, og stiller han i motsetning til en annen, jf. Hvis ikke han kan, må en annen gjøre det.

Det er regionale forskjeller. På Vestlandet vil mange finne det naturlig å si: Hvis ikke han kan uten å legge trykket på han. I østnorsk må et trykklett han stå foran ikke.

Helt generelt kan man si det slik: Lange, tunge og omfangsrike ledd skyves til høyre i setningen. Korte og lette ledd plasseres ofte tidlig.

Med vennlig hilsen
for Riksmålsforbundet
Elin Frysjøenden

Spørsmål

Plassering av ordet hvis

Hva er betydningsforskjellen mellom disse setningene:

1) Hvis noen savner den så ligger den her hos oss.

2) Hvis noen savner den, ligger den her hos oss.

3) Den ligger her hos oss hvis noen savner den.

På forhånd takk.

Svar

Betydningsforskjellene mellom setningene er minimale, men det er andre forhold ved dem som gjerne kan kommenteres. Vi kan ta det rent formelle først: I setning 1) skal det være komma foran så. Setningen består av en leddsetning (hvis noen savner den) + en helsetning (så ligger den her hos oss). I slike tilfeller skal det være komma etter leddsetningen (jf. setning 2), hvor du har brukt komma helt riktig). Det bør også være komma foran hvis i setning 3). Grunnen til det kommer jeg tilbake til.

Så var det betydninen: Setning 1) og 2) er interessante. Den eneste forskjellen mellom dem er imidlertid ordet så i setning 1). Dette lille ordet bidrar ikke til noen betydningsforskjell, det gjør bare setning 1) litt mer muntlig enn 2) der så mangler.[1] Derfor behandler jeg setning 1) og 2) sammen. Det morsomme ved disse setningene er at de faktisk er ufullstendige; det er et ”tomrom” i fremstillingen, et ledd i tankefølgen er falt ut. Se på setningen en gang til:

Hvis noen savner den, ligger den her hos oss.

Ordlyden er som nevnt ufullstendig; ”den” ligger jo hos oss uavhengig av om noen savner den eller ikke. Vi må underforstå et subjekt og et predikat etter vilkårssetningen:

Hvis noen savner den, kan vi opplyse at den ligger her hos oss.

På samme måte er det i dette eksempelet:

Når vi går over broen, ligger det et lite hus til venstre.

Huset ligger nok der også om vi ikke går over broen. Den som vil uttrykke seg fullstendig, kan derfor si for eksempel:

Når vi går over broen, kan du legge merke til at det ligger et lite hus til venstre.

Slike forkortede uttrykksmåter er vanlige i tale, og noen fare for misforståelse skulle det ikke være. Men når man skal skrive formelle tekster, kan man gjerne prøve å unngå denne typen konstruksjoner og erstatte dem med mer fullstendige.

Jeg nevnte innledningsvis at det bør være komma foran hvis i setning 3):

Den ligger her hos oss, hvis noen savner den.

Hvis man ikke bruker komma, ser det ut som om ”den” ligger hos oss bare hvis noen savner den (jf. setning 1) og 2)). Men det er ikke tilfelle, ”den” ligger der uansett. Det får man frem når man setter inn et komma foran hvis.

Med vennlig hilsen
for Riksmålsforbundet
Elin Frysjøenden

[1] Talespråket har mange slike småord (altså, da, liksom, nok, vel, jo, så og flere) uten noe klart meningsinnhold, jf.: Og den gangen så sa han jo altså nemlig til Petter. Slike ord er som nevnt typiske for muntlig språk. I nøkterne skriftlige tekster bør de sløyfes, hvis de ikke er brukt bevisst for å gi teksten et talespråklig, jovialt preg. I noen tilfeller kan imidlertid småordene ha en nyttig funksjon i og med at de kan gi leseren et hint om hvordan setningen er bygget opp, jf. Hvis den ene av foreldrene er død eller forsvunnet, da er den andre formynder alene. Her sammenfatter ordet da vilkårene og forteller at den siste setningen er av et annet slag enn den første.

Spørsmål

Kan vi begynne en setning med men eller og?

Jeg er nyutdannet lærer og sitter og retter norskstiler. Jeg lurer på følgende: Er det riktig å starte setninger (etter punktum) med men eller og? Jeg finner ikke et klart svar på dette noen steder. Håper dere kan hjelpe.

Svar

Det finnes en gammel skoleregel som sier at man ikke skal begynne en setning etter punktum med men og og. Man kan godt si at denne regelen ikke gjelder lenger. I en del tilfeller trenger man å binde sammen en konkluderende setning med flere foregående påstander, og da kan men og og være nyttig som innlederord i den konkluderende setningen, jf.:

Han trodde han hadde fått med seg alt. Bøkene og notatene lå i vesken. Det samme gjorde skrivesakene. Til og med matpakke hadde han husket. Men likevel hadde han en følelse av at noe manglet.

Det blir på samme måte med og.

Hvis elevene dine begynner en og annen setning med men eller og, er det derfor ingen grunn til å finne rødblyanten. Men litt på vakt skal man likevel være; man bør ikke få for vane å begynne annenhver setning med de nevnte konjunksjonene – da blir det for mye av det gode. En sjelden gang, i en konkluderende setning, har imidlertid men og og en funksjon som setningsinnledere, også etter punktum.

Med vennlig hilsen
for Riksmålsforbundet
Elin Frysjøenden

Spørsmål

Vi har hatt en diskusjon her i kollektivet om følgende: > Setningen/frasen «Det å gjøre noe» sklir greit igjennom vårt ”diskusjonspanel” som en grei bruk av infinitivsmerket å. Problemet oppstår når denne setningen negeres ved bruk av ikke. En vanlig, muntlig form er da: «Det å ikke gjøre noe». Jeg har her benyttet å med kobling til infinitivsformen av gjøre, men har altså et ord (ikke) direkte foran å. Spørmålet er altså: KAN IKKE PLASSERES MELLOM Å OG INFINITIVSVERBET?

Litt om diskusjonen vår: Vi er i tvil om «Det å ikke gjøre noe» er en grei setning/frase. Et argument var at å og ikke skulle bytte plass («Det ikke å gjøre noe»). Men i visse situasjoner synes jeg det lyder snålt. Eksempel: «Husk å ikke lukke døra når du går!» virker ok synes jeg, mens: «Husk ikke å lukke døra når du går!» virker snålt.

Kan dere hjelpe oss med dette?

Svar

Ikke kan i noen tilfeller plasseres mellom å og infinitivsverbet. Det kan altså hete: ”Det å ikke gjøre noe.” Men la oss se nærmere på saken.

Hovedregelen er at en adverbial bestemmelse til en infinitiv med å står foran infinitivsmerket:[1]

– Vi har valgt ikke å gjøre det.
– Jeg er lei av alltid å gå forgjeves.
– evne til praktisk å bruke sine kunnskaper

Når adverbialet plasseres mellom infinitivsmerket og infinitiven, oppstår såkalt splittinfinitiv:

– Vi har valgt å ikke gjøre det.
– Jeg er lei av å alltid gå forgjeves.
– evne til å praktisk bruke sine kunnskaper

I talespråket er slik splittinfinitiv ganske vanlig; i skrift virker den mer avstikkende – her bør adverbialet stå foran infinitiven: ”lei av alltid å gå forgjeves”, ”evne til praktisk å bruke sine kunnskaper”.

Ikke kommer imidlertid i en særstilling, for ikke kan – som allerede nevnt – stå mellom å og infinitivsverbet også i skrift (”det å ikke gjøre noe”). Vi bør imidlertid være restriktive og bruke slike konstruksjoner bare for å unngå tvetydighet.[2] Se på setningen ”Styret vedtok ikke å fortsette”. Betyr den (1) ’styret vedtok ikke at det skulle fortsette’ eller (2) ’styret vedtok at det ikke skulle fortsette’? Isolert sett er eksempelet tvetydig, og i slike tilfeller godtar vi splittinfinitiv for å sikre den rette tolkningen. Hvis meningen er (2), kan vi skrive: ”Styret vedtok å ikke fortsette.”

Du nevner eksemplene:

a) Husk å ikke lukke døra når du går!
b) Husk ikke å lukke døra når du går!

Her er b) det strengt korrekte, jf. at adverbialet helst skal stå foran å. Det er imidlertid fort gjort å koble ikke til husk, altså ”husk ikke”, og det virker rart. Derfor kan vi også godta a), i og med at det går an å sette ikke mellom å og infinitivsverbet. Men vi kan også skrive om, f.eks.: ”Husk at du ikke skal lukke døra når du går”.

Med vennlig hilsen
for Riksmålsforbundet
Elin Frysjøenden

[1] Eksempler fra Finn-Erik Vinje: Moderne norsk s. 367 (5. utg., Fagbokforlaget 2002)

[2] I nynorsk skrift er det regelen at ikke står mellom å og infinitivsverbet. Svensk godtar alltid splittinfinitiv, mens dansk ikke gjør det. Bokmålet kommer i en mellomstilling – ikke direkte avvisende, men tilbakeholdent.