Spørsmål
Infinitivsmerket å, regler
Se på verbbruken i disse setningene: 1. Hva skal hun studere etterpå? 2. Har ikke du lyst til å studere?
Hvorfor skal infinitivsmerket være med i setning nr. 2, men ikke i den første? Setning nr. 1 er i og for seg grei pga. hjelpeverbet skal som må etterfølges av infinitiv. I setning nr. 2 derimot er det også mer enn ett verb, men kan det alene forklare hvorfor infinitvsmerket skal være med her? Finnes det regler for når infinitivsmerket skal være med og når det skal utelates?
Svar
Infinitivsmerket i setning nr. 2 (Har ikke du lyst til å studere?) kan forklares med at vi her finner uttrykket ha lyst til å gjøre noe. Man kan også forklare infinitivsmerket med at infinitiven (studere) står etter en preposisjon (til). Og etter en preposisjon skal det som regel være å, jf.: Han ba om å få svar raskest mulig. Vi takker for hjelp til å få satt igang prosjektet.
Her er noen regler for når infinitivsmerket skal brukes og når det skal utelates.
Tilfeller hvor det alltid skal være infinitivsmerke
a) etter ytrings-, sanse- og tankeverb
Han sies å ha drevet med falskmyntneri. De mente å ha hørt gjøken. Vi tenkte å stikke innom en tur. Hun synes å være sliten. Han ønsket å ta fri de første dagene av påsken.
b) etter verb som viser hva man mener om noe
Lotta har alltid likt å tegne.
c) etter verbet lære
Petter har lært å svømme.
d) når infinitiven fungerer som subjekt i setningen
Å bade er morsomt. Det er morsomt å bade.
Tilfeller hvor infinitivsmerket skal utelates
a) etter de modale hjelpeverbene burde, kunne, måtte, skulle og ville
Dette burde gå bra. Hun kan tegne. Han må lese til eksamen. Du skal ikke pille nese. Han ville ta en pause.
b) etter verbet få
han fikk reise til Bergen
c) etter sanseverbene høre, kjenne og se
Vi hørte regnet øse ned. Han kjente angsten knuge i brystet. Jeg så ham komme.
d) etter verbene be og la
Hun ba ham bli. Han lot henne kjøre forbi.
Tilfeller hvor infinitivsmerket er valgfritt
Ved verbet tore (tørre)
Jeg tør ikke bli med. Jeg tør ikke å bli med.
Disse reglene gjelder skriftspråk og standardisert talespråk. I dialekter kan det være annerledes. For eksempel vil en trønder si: «Hajn kajn itj å skriv» (han kan ikke skrive), og i dialekter hvor «te» (eg. «til») brukes som infinitivsmerke, kan det falle bort av lydlige årsaker: «E ska freista kåma» (jeg skal friste (forsøke) å komme).
ARKIVERT UNDER: Syntaks (setningsbygning)