Spørsmål

Plassering av ordet hvis

Hva er betydningsforskjellen mellom disse setningene:

1) Hvis noen savner den så ligger den her hos oss.

2) Hvis noen savner den, ligger den her hos oss.

3) Den ligger her hos oss hvis noen savner den.

På forhånd takk.

Svar

Betydningsforskjellene mellom setningene er minimale, men det er andre forhold ved dem som gjerne kan kommenteres. Vi kan ta det rent formelle først: I setning 1) skal det være komma foran så. Setningen består av en leddsetning (hvis noen savner den) + en helsetning (så ligger den her hos oss). I slike tilfeller skal det være komma etter leddsetningen (jf. setning 2), hvor du har brukt komma helt riktig). Det bør også være komma foran hvis i setning 3). Grunnen til det kommer jeg tilbake til.

Så var det betydninen: Setning 1) og 2) er interessante. Den eneste forskjellen mellom dem er imidlertid ordet så i setning 1). Dette lille ordet bidrar ikke til noen betydningsforskjell, det gjør bare setning 1) litt mer muntlig enn 2) der så mangler.[1] Derfor behandler jeg setning 1) og 2) sammen. Det morsomme ved disse setningene er at de faktisk er ufullstendige; det er et ”tomrom” i fremstillingen, et ledd i tankefølgen er falt ut. Se på setningen en gang til:

Hvis noen savner den, ligger den her hos oss.

Ordlyden er som nevnt ufullstendig; ”den” ligger jo hos oss uavhengig av om noen savner den eller ikke. Vi må underforstå et subjekt og et predikat etter vilkårssetningen:

Hvis noen savner den, kan vi opplyse at den ligger her hos oss.

På samme måte er det i dette eksempelet:

Når vi går over broen, ligger det et lite hus til venstre.

Huset ligger nok der også om vi ikke går over broen. Den som vil uttrykke seg fullstendig, kan derfor si for eksempel:

Når vi går over broen, kan du legge merke til at det ligger et lite hus til venstre.

Slike forkortede uttrykksmåter er vanlige i tale, og noen fare for misforståelse skulle det ikke være. Men når man skal skrive formelle tekster, kan man gjerne prøve å unngå denne typen konstruksjoner og erstatte dem med mer fullstendige.

Jeg nevnte innledningsvis at det bør være komma foran hvis i setning 3):

Den ligger her hos oss, hvis noen savner den.

Hvis man ikke bruker komma, ser det ut som om ”den” ligger hos oss bare hvis noen savner den (jf. setning 1) og 2)). Men det er ikke tilfelle, ”den” ligger der uansett. Det får man frem når man setter inn et komma foran hvis.

Med vennlig hilsen
for Riksmålsforbundet
Elin Frysjøenden

[1] Talespråket har mange slike småord (altså, da, liksom, nok, vel, jo, så og flere) uten noe klart meningsinnhold, jf.: Og den gangen så sa han jo altså nemlig til Petter. Slike ord er som nevnt typiske for muntlig språk. I nøkterne skriftlige tekster bør de sløyfes, hvis de ikke er brukt bevisst for å gi teksten et talespråklig, jovialt preg. I noen tilfeller kan imidlertid småordene ha en nyttig funksjon i og med at de kan gi leseren et hint om hvordan setningen er bygget opp, jf. Hvis den ene av foreldrene er død eller forsvunnet, da er den andre formynder alene. Her sammenfatter ordet da vilkårene og forteller at den siste setningen er av et annet slag enn den første.

Spørsmål:

Er det feil å starte en setning med ordet «Om»? Eks; Om du har vondt… etc. Kan man bruke ordet «Om», eller må det stå «Dersom»?

Svar:

Du kan bruke OM i betydningen “dersom, hvis”, men vær klar over at det gir setningen et noe muntligere preg enn om du brukte en av de andre, og det er ikke alltid at det passer. Av de to DERSOM og HVIS foretrekker jeg den siste. DERSOM er med sine to stavelser betydelig tyngre og kan vanskeligere enn HVIS stå trykklett i setningen. Og konjunksjonene (bindeordene) skulle jo helst være trykklette.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål

Kan vi begynne en setning med men eller og?

Jeg er nyutdannet lærer og sitter og retter norskstiler. Jeg lurer på følgende: Er det riktig å starte setninger (etter punktum) med men eller og? Jeg finner ikke et klart svar på dette noen steder. Håper dere kan hjelpe.

Svar

Det finnes en gammel skoleregel som sier at man ikke skal begynne en setning etter punktum med men og og. Man kan godt si at denne regelen ikke gjelder lenger. I en del tilfeller trenger man å binde sammen en konkluderende setning med flere foregående påstander, og da kan men og og være nyttig som innlederord i den konkluderende setningen, jf.:

Han trodde han hadde fått med seg alt. Bøkene og notatene lå i vesken. Det samme gjorde skrivesakene. Til og med matpakke hadde han husket. Men likevel hadde han en følelse av at noe manglet.

Det blir på samme måte med og.

Hvis elevene dine begynner en og annen setning med men eller og, er det derfor ingen grunn til å finne rødblyanten. Men litt på vakt skal man likevel være; man bør ikke få for vane å begynne annenhver setning med de nevnte konjunksjonene – da blir det for mye av det gode. En sjelden gang, i en konkluderende setning, har imidlertid men og og en funksjon som setningsinnledere, også etter punktum.

Med vennlig hilsen
for Riksmålsforbundet
Elin Frysjøenden