Syntaks (setningsbygning)

Spørsmål:

Jeg skriver for tiden masteroppgave. I en del tilfeller føler jeg at jeg får den meningen jeg ønsker kun dersom jeg starter setningen med «også» i stedet for å plassere ordet senere i setningen. Eksempelvis: Også forholdet til samtykke kan være glidende, ettersom det kan stilles spørsmål ved hvor mye partene (stilltiende) aksepterer ved avtaleinngåelsen.» I stedet for: «Forholdet til samtykke kan også være glidende (…)» Er dette mulig?

Svar:

Det er ikke bare mulig; det er riktig. Adverb av typen også skal stå mest mulig knyttet til det leddet de bestemmer.

I talespråk går setninger som “Forholdet til samtykke kan også være glidende”, for man kan modulere tonegangen slik at den riktige meningen kommer frem. Prøv å si den setningen
a) slik at den betyr at forholdet til samtykke kan være så mangt, bl.a. glidende, og
b) slik at den betyr at forholdet til samtykke er blant de ting som kan være glidende (den meningen du legger i uttrykket)

I skrift har vi ikke den muligheten, og man må passe på å plassere adverbet slik meningen blir riktig.

Et enklere eksempel:
Jeg har også skrevet en e-post.
Også jeg har skrevet en e-post.

I tale kan man få setningene til å bety både det samme og to forskjellige ting. I skrift kan det bli uklart om setning nr. 1 har den betydningen som opplagt nr. 2 har. Den språklige sammenhengen vil ofte hjelpe, men vær likevel nøyaktig – fortsatt!

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

I forbindelse med korrekturdiskusjoner er jeg på leting etter regler for ordstilling på norsk. Finnes det regler for i hvilken rekkefølge sted, tid etc. skal stå i en setning som denne: «New York City ble grunnlagt av hollandske handelsfolk i 1624 på Manhattan-øya som Ny Amstedam.»

Svar:

Det finnes regler for ordstilling i norsk. Hvor i setningen ordene (leddene) skal stå, avhenger av flere forhold: setningstypen (fortellende, bydende, spørrende), tekstsammenhengen og stilen. Ett ledd har imidlertid ”fast” plass – verbalet(1) . Det står nesten alltid på annen plass.(2) Verbalet er på en måte det faste punktet i setningen; til en viss grad kan vi ommøblere de andre leddene i forhold til det.

Omfangsrike ledd bør stå langt bak i setningen – da blir det best å lese:

– Han overbeviste dem om hvor urimelig kravet var.
– Hvor urimelig kravet var, overbeviste han dem om.

Begge setningene er riktige, men den første er nok lettest.

Når vi flytter et ledd til en bestemt plass, kan det få ekstra vekt eller oppmerksomhet. Adverbialet (tid, sted, måte) er det leddet vi enklest kan flytte på. Denne muligheten kan vi utnytte, slik at ikke alle setningene blir ”like”. Ditt eksempel er helt fint:

– New York City ble grunnlagt av hollandske handelsfolk i 1624 på Manhattan-øya som Ny Amstedam.

Men ønsker du å vektlegge noe spesielt, kan du endre ordstillingen – da blir setningen ”markert”:

– Grunnlagt av hollandske handelsfolk i 1624 på Manhattan-øya som Ny Amstedam ble New York City.
– I 1624 ble New York City grunnlagt av hollandske handelsfolk på Manhattan-øya som Ny Amstedam.
– I 1624 ble New York City grunnlagt på Manhattan-øya som Ny Amstedam av hollandske handelsfolk.
– Av hollandske handelsfolk ble New York City grunnlagt på Manhattan-øya som Ny Amstedam i 1624.
– Som Ny Amstedam ble New York City grunnlagt på Manhattan-øya av hollandske handelsfolk i 1624.
– Som Ny Amstedam ble New York City i 1624 grunnlagt på Manhattan-øya av hollandske handelsfolk.
– osv.

Vi må likevel være forsiktige når vi flytter på adverbialer, så de ikke bestemmer andre ledd enn det som er meningen. Vær ekstra nøye med ikke, bare og nesten – står disse ordene galt, kan tolkningen bli feil:

– Alle kjente ikke hverandre på forhånd.
– Ikke alle kjente hverandre på forhånd.

Prøv dessuten å disponere setningen slik at de leddene som hører sammen, ikke blir skilt fra hverandre. Bl.a. er denne varianten av eksempelet ditt uheldig:

– Grunnlagt ble New York City i 1624 som Ny Amstedam av hollandske handelsfolk på Manhattan-øya.

Lykke til med å sjonglere frem best mulige ordstillinger!

Vennlig hilsen
for Riksmålsforbundet
Elin Frysjøenden

(1): Det leddet som forteller hva som ”skjer” (han GÅR alltid til jobben uansett vær).

(2): Ved sammensatte verbaler kommer hjelpeverbet på annen plass og hovedverbet lenger ut (uansett vær HAR han alltid gått til jobben).

Spørsmål:

Skal man inkludere eller sløyfe HA i setninger som: «Ville du (ha) spist middag med meg?»

Svar:

Stort sett kan man si at det dreier seg om en mer muntlig, «raskere» form uten HA, kontra en mer formell, omhyggelig med HA. Er man i tvil, bør man nok smake på formen med HA først.

Vi har fått spørsmål om dette en rekke ganger fra folk som mener det er direkte galt å sløyfe HA. Det er det langtfra, og det er heller ikke noe nymotens påfunn. August Westerns «Norsk Riksmåls-grammatikk» (1921) sier (side 355): «Når der efter et modalt hjelpeverbum i pret. skulde stå perf. infinitiv med HA eller VÆRE, utelates ofte disse siste.» Han gir eksempler fra
Aanrud: Lidt likere kunde det været.
Garborg: Til sin mor kunde hun gaat med alt.
O. Benneche: Det gik greie end nogen kunde tænkt.
J. Lie: Han skulde givet meget for for at kunne set tvertigjennem den.
R. Normann: Aller helst burde det været kveite og melkevelling de disket op med.
Nansen: Schønnebøl, som . . . måtte hatt rik anledning til . . .
O. Benneche: Marken var svart, et hvitt snedække vilde livet op og gjort sindene lysere.
Egge: Han kunde gjerne blevet liggende hjemme i sengen.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:
Jeg lurte på om følgende setning er riktig grammatisk:

Synspunktet støttes av juridisk teori som gir uttrykk for at uttalelsen åpner for at både den subjektive og objektive læresetning er relevante.

Svar:
Det er mer enn én setning, og populært kaller vi en slik forbindelse for en periode. Grammatisk riktig er den nok, for så vidt som alle tre setningene inneholder de nødvendige ledd: subjekt og verbal. Men den er nok ikke noe eksempel på godt og klart språk, og jeg kan dessverre ikke uttale meg sikkert om hvordan du burde ha skrevet, uten at jeg får vite mer av sammenhengen. – Det er ikke klart om “som” viser tilbake til “synspunktet” eller til “juridisk teori”. – Det fremgår vel av det som går forut, hvilket synspunkt det er tale om, så det er for så vidt greit, men hva “uttalelsen” er, skulle man gjerne vite. – To ganger “for at” er ikke bra.

Det er klokt å prøve å sette et punktum eller to inne i slike perioder. Jeg ville forsøksvis sette et etter “teori”, eller presisere at det er teorien “som” viser til, hvis det altså er så: “Synspunktet støttes av juridisk teori, nemlig den som . . .”

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

Jeg holder på med en oppgave, og selv når jeg leser synes jeg det er forklart en smule vanskelig..

1. Plasseringen av spørreord
(a) Hva forteller eksemplene i (1) deg om plasseringen av spørreord i underordnede spørresetninger (spørrende bisetninger) i norsk?:

(1)a Fortell meg hvor du har lagt boken!
b *Fortell meg du har lagt boken hvor!
c Fortell meg hva du har lagt hvor!
d *Fortell meg hva hvor du har lagt!

Jeg forstår ikke hvordan jeg skal forklare dette?

 

Svar:

Det er sannelig ikke lett. En merkelig oppgave, og jeg skjønner ikke hensikten med den, hvis den ikke er beregnet på elever med et språk hvor noe slikt kan være aktuelt.

1 (a): Spørreordet HVOR står fremst i setningen, altså i bisetningen, som går fra og med HVOR til og med BOKEN.

1 (b): Setningen er umulig/meningsløs.

1 (c): Spørreordet HVA står fremst i setningen. HVOR er ikke spørreord her, derimot stedsadverb.

1 (d): Setningen er umulig/meningsløs.

Vennlig hilsen

Tor Guttu

 

Spørsmål:

Hei!
Når man skal analysere setninger så skal man først finne verbalet, og det skal da, slik jeg forstår det, stå i presens, preteritum eller imperativ. Men hvordan blir det da med denne setningen her : «Ta telefonen!» og «Det snør.»
Jeg antok at «Ta» var verbalet, og «telefon» var subjektet. I den andre setningen så mener jeg at «snør» er verbalet og «det» ikke er subjekt.

Svar:

I setningen DET SNØR er DET formelt subjekt. Formelt fungerer DET i denne typen setninger som nominal og subjekt, men viser ikke til noe utenfor setningen. DET har altså ingen semantisk funksjon, men fungerer som subjekt fordi vi i norsk har et krav om subjekt i alle setninger. Unntaket er for setninger med verbalet i imperativ.

I setningen TA TELEFONEN! står verbalet i imperativ, og det er derfor ikke krav om subjekt. Her er det ikke telefonen som skal ta, men bli tatt. TELEFONEN er altså ikke subjekt, men objekt.

Vennlig hilsen
Maya Veel Westberg

Spørsmål:

Hei! Jeg holder på med en skoleoppgave, og skal analysere denne ytringen ved å finne ut hva slags ytring det her, hvor mange og hvilke typer ledd, hvilke syntaktiske funksjoner leddene har og gjøre greie for leddoppbyggingen. Ytringen er som følger;

I grunnlaget for de historiske rekonstruksjoner inngår kilder, annen historisk kunnskap, kunnskap fra andre vitenskaper, allmennfornuftige forestillinger om menneskelig atferd, samt
logiske og kausale forutsetninger i skiftende kombinasjoner bestemt av problemstillingens mangfoldighet og kildematerialets kompleksitet.
Svar:

Det var pokker til «ytring». Det skulle ha vært skuddpremie på dem som skriver slik (hvis den altså ikke er laget slik av oppgavegiveren for å gjøre tingene vanskeligere enn de er). Men en sånn leddanalyse som må bli hovedsaken her, er jo ganske kjedelig og unyttig. Setningsanalysen er grei nok.

Hele stasen er én setning (hovedsetning, helsetning eller hva dere kaller det).
Det er ett verbal: INNGÅR.
For å finne subjektet spør man som kjent: «Hvem eller hva er det som inngår?» Svaret blir: Alt fra og med KILDER.
Det som står foran verbalet, er et adverbial: I GRUNNLAGET FOR DE HISTORISKE REKONSTRUKSJONER. Skal det spesifiseres, må det bli stedsadverbial. I gamle dager kalte man typen preposisjon + styrelse for «komplement». Noen kaller det preposisjonalobjekt/preposisjonsobjekt, men jeg tror adverbial er det sikreste. Bruk den betegnelsen du kjenner fra undervisningen.

Om leddene i subjektet er det lite annet å si enn at de er sideordnede ledd adskilt med komma etter vanlige regler og med SAMT mellom siste og nest siste ledd (fordi OG ikke ville ha vært tydelig nok).

Så kan man si at det i siste subjektsleddet er et underordnet ledd: BESTEMT AV . . . KOMPLEKSITET. Hvis man vil, kan man si at det består av to deler sideordnet ved hjelp av OG. Som helhet fungerer det som et adjektivisk, bestemmende ledd til det siste subjektsleddet. Har man lyst, kan man tenke seg en skjult adjektivisk setning (relativsetning) der: . . . kombinasjoner SOM ER bestemt av . . .

Analysen av leddoppbygningen regner jeg med at du kan klare selv, at GRUNNLAGET er hovedordet i adverbialet, KUNNSKAP i annet og tredje subjektsledd, FORESTILLINGER i det fjerde og FORUTSETNINGER i det femte. Endelig at MANGFOLDIGHET og KOMPLEKSITET er hovedord i de to delene av det underordnede leddet til slutt.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

Hei, jeg er en italiener som snakker norsk og som nå holder på med å lære seg dansk. Jeg lurer på om dere kan hjelpe meg med å finne en artikkel eller en bok som handler om forskjell i ordstilling (og for øvrig andre forskjell) mellom dansk og norsk. Jeg føler som at danskene bruker pronomener (direkte objekt og indirekt objekt) på en annen måte i forhold til nordmenn. En normann kan si «jeg kjøper ham det» men også «jeg kjøper det til ham» (og dessverre også: «jeg kjøper det til han»), mens danskene sier (kanskje/måske) kun «Jeg køber det til ham» eller også «jeg køber ham det»? . Kan det stemme? På forhånd takk for hjelpen. PS: på italiensk setter vi sammen Gli (= til ham) med Lo (= det) -> «Glielo compro».

Svar:

DANSK OG NORSK

Det er ikke nevneverdig forskjell i ordstilling (leddstilling) mellom norsk og dansk. Eksempelet du nevner – «jeg kjøper ham det» – vil være like gammeldags på dansk som det er på norsk. Det er ubrukelig, en germanisme (Ich kaufe ihm das).

Nå er det jo slik at indirekte objekt er fullt mulig i mange tilfeller. «Jeg gav ham blomster» er det vanlige i både norsk og dansk, men så vidt jeg vet, er det vanskelig å gi regler for når en slik konstruksjon ikke kan brukes.

I samnorskpedagogikkens dager (fra 1938 og fremover) ble elevene lært at det var «norskere», «greiere» osv. å bruke preposisjon («Jeg gav blomster til ham»), men det var og er falsk lære.

 

En viktig forskjell mellom norsk og dansk er at norsk har både dobbeltbestemmelse og enkeltbestemmelse ved substantiver, mens dansk har bare enkeltbestemmelse:

Norsk: den nye bilen, den nye bilen min / min nye bil

Dansk: den nye bil, min nye bil

 

Vennlig hilsen

Tor Guttu

Spørsmål:

Når man mangler mer enn en ting, hvor i setningen plasserer man ordet «verken» – før eller etter «mangler»?

Skriver man: Hun mangler verken mat eller drikke.
Eller: Hun verken mangler mat eller drikke.

For meg er første setning mest naturlig, men jeg har nettopp lest en artikkel hvor setningen var som i siste eksempel.

Svar:

I en hovedsetning kan det ikke komme et setningsledd mellom subjekt og verbal. I hovedsetningen EN MILLION FRA ELLER TIL BETYDDE IKKE NOE, må det adverbiale leddet IKKE komme etter verbalet.

Det samme gjelder derimot ikke for leddsetninger. Tar vi samme eksempel, ser vi at det adverbiale setningsleddet IKKE kommer mellom subjekt og verbal i leddsetningen, introdusert av SIDEN: DE TOK DET ROLIG, SIDEN EN MILLION FRA ELLER TIL IKKE BETYDDE NOE.

Det kan være at artikkelen du har lest inneholdt en leddsetning der HVERKEN befant seg mellom subjekt og verbal.

Vennlig hilsen
Maya Veel Westberg

Spørsmål:

Jeg har et spørsmål om setningsanalyse. Hva er subjekt og objekt (evt. predikativ?) i setninger av typen «Gutten ble påført store smerter.»?

På forhånd tusen takk for svar!
Svar:

Takk for spørsmålet. Analysen er slik:

Gutten [subjekt] ble påført [verbal] store smerter [objekt].

Vennlig hilsen
for Riksmålsforbundet
Elin Frysjøenden