Søkeresultater for: automobil

14.1 Innledning

Ordene er språkets byggestener. Språkets samlede forråd av ord er meget stort, og ingen behersker det hele. Shakespeare, Ibsen og Hamsun tok hver især i bruk anslagsvis 30 000 ord. Til sammenligning omfatter de seks bindene av Norsk riksmålsordbok (1937–1995) noe over 200 000 ord. Nye uttrykksbehov oppstår kontinuerlig og skaper behov for nye ord. Dette behovet tilfredsstilles for det første av innlån fra andre språk. For tiden er det engelsk som er i vinden: computer, mail, manager, coach, caps (med engelsk flertallsform ved norsk entallsbetydning!), wow! For det annet skjer en behovsdekkende berikelse gjennom språkets egne mekanismer for orddannelse: matpakkekjører, villaks, vinnerskalle, kontantstøtte, kontantøkonomi, nyordbok; å nave.

De to hovedformer for orddannelse er sammensetning og avledning. Sammensatte og avledede ord kalles komplekse. Skal det understrekes at et ord ikke er sammensatt eller avledet, brukes gjerne betegnelsen simpleksord.

En beskrivelse av orddannelse dreier seg om formelle mønstre som går igjen i ordforrådet. Orddannelsesmønstre kan være mer eller mindre produktive, dvs. gi opphav til nye ord i større eller mindre utstrekning. De kan også foreligge i en større del av ordforrådet uten å gi opphav til nydannelser i nevneverdig grad. Det er særlig tilfellet ved enkelte store grupper av lånord.

14.1.1 Sammensetning

Ved sammensetning (komposisjon) forbindes to i utgangspunktet selvstendige ord til ett nytt, sammensatt ord (en sammensetning, et kompositum). Ved sammensetning blir hus og båt til husbåt. I husbåt er hus- forledd (førsteledd) og -båt etterledd (sisteledd, hovedledd). Etterleddet er sammensetningens grammatiske og betydningsmessige hovedord, og forleddet grammatisk og innholdsmessig underledd. Etterleddet avgjør sammensetningens grammatiske egenskaper: husbåt er som båt hankjønn, mens båthus er nøytrum slik som hus. Husbåt er dessuten en spesiell type båt som fungerer som hus, dvs. bolig, mens båthus omvendt er en spesiell type hus som tjener til oppbevaring av en eller flere båter. Tilsvarende er gulfarge et hankjønnssubstantiv som betegner en spesiell farge, mens okergul er et adjektiv som betegner en nyanse av gult. Frontkollidere er et verb som betegner en bestemt måte å kollidere på. Det gir følgende ordstrukturer (hvor forleddet står i den ytterste, og etterleddet, som bestemmer sammensetningens ordklassetilhørighet, i den innerste parentesen):

i [hus[båt]] vs. [båt[hus]]

ii [gul[farge]] vs. [oker[gul]]

iii [front[kollidere]]

Slike sammensetninger er binære, dvs. det er ett og ett ord eller sammensetningsledd som føyes sammen.

Forskjellige ordklasser har forskjellige muligheter for å fungere som etterledd i sammensetninger. Det finnes og dannes flest substantivsammensetninger, og langt færre adjektiv- og særlig verbsammensetninger.

I tillegg til den vanlige binære sammensetningstypen hvor et forledd modifiserer et etterledd betydningsmessig, forekommer, om enn svært sjelden, en «kopulativ» type hvor enkeltleddenes betydninger er likestilt: kronprinsregent ’både kronprins og regent’, rødgrønn ’(politisk) både rød og grønn’. I slike sammensetninger kan det i prinsippet være flere enn to ord som forenes i sammensetningen: en blå-hvit-rød fane. Også i kopulative sammensetninger er etterleddet (sisteleddet) alene bærer av grammatikken, dvs. bøyningen: kronprinsregenten; et rødgrønt initiativ. Og sammensetningsleddenes rekkefølge er fast: *regentkronprins, *grønnrød.

De fleste substantiv- og adjektivsammensetninger, og alle nydannede, er betydningsmessig gjennomskuelige (transparente), slik at forleddet benevner en egenskap ved etterleddet, jf. eksemplene husbåt vs. båthus, okergul verbsammensetningen lureløpe, som er en bestemt måte å løpe på. Det finnes imidlertid også mange ikke gjennomskuelige (opake) sammensetninger som i tidens løp har ervervet en særbetydning som går ut over summen av sammensetningsleddenes betydning: Eksempelvis er en gudfar hverken far til den han er gudfar til, eller guddommelig. Særlig ved sammensatte verb, som for eksempel utkjempe, oppvise osv., finnes det mye ugjennomskuelighet i form av stivnede, ikke lenger intuitivt forståelige metaforer.

Det er ved noen ikke gjennomskuelige substantivsammensetninger vi kan finne unntak fra regelen om at etterleddet bestemmer sammensetningens grammatiske kjønn: en gråbein (men: et bein), en niøye (men: et øye), en ødeland (men: et land), et brennevin (men: en vin), et måltid (men: en tid).

Spesielle tilfeller av mangel på betydningsmessig gjennomskuelighet foreligger når et av leddene i sammensetningen ikke forekommer utenfor denne. Forleddet i tyttebær er et eksempel på det, likeledes forleddet i verbet kakstryke (selv om det her kan søkes historisk tilknytning til et gammelt ord kak ’påle, stolpe’). Slike bundne ordelementer kalles gjerne unikale.

Det er spesielt mulighetene for å lage nye ord, særlig substantiver, gjennom semantisk gjennomskuelig binær sammensetning som gjør at antallet ord i språket i prinsippet er uendelig stort.

14.1.2 Avledning

Ved avledning forbindes et i utgangspunktet selvstendig ord med et element som ikke er et selvstendig ord, til et nytt selvstendig ord. Slike uselvstendige ordelementer kalles affikser, og det ord de slutter seg til, er en ordstamme som fungerer som avledningsstamme.

Etter sin stilling i forhold til stammen deles affiksene inn i prefikser, som står foran stammen: u-ro, mis-nøye, an-komst; u-roe, an-vise, be-gripe; u-redd, for-hastet, u-an-gripelig, og suffikser, som står etter stammen: venn-skap, rid-ning, utsett-else, fjoll-eri, snakk-is; vanske-lig; spas-ere. (Enkelte språk, som f.eks. russisk, har også infikser som plasseres inne i stammen. Det mangler i norsk og andre vesteuropeiske språk.)

Enkelte avledninger omfatter mer enn ett affiks: vanske-lig-het. Avledningsstamme og affiks danner sammen en ny ordstamme. Det første av de to følgende eksemplene har to avledningsprefikser, det andre to avledningssuffikser, som gir tre ordstammer i hvert ord:

₃[u-₂[for-₁[stand]]]-en, ordstammer: stand, forstand, uforstand

[[[vanske]₁-lig]₂-het]₃-ene, ordstammer: vanske, vanskelig, vanskelighet

Begge eksemplene har et bøyningssuffiks (en bøyningsendelse) i tillegg. (Den eneste norske bøyningsendelsen som kan føyes til en annen bøyningsendelse, er genitivs-s: [[[vanske]-lig]-het]-ene-s.) Norsk har ikke bøyningsprefikser.

På samme måte som ved sammensetninger er forholdet mellom de enkelte bestanddeler av en avledning hierarkisk og binært: På hvert nivå er det to deler som forbindes med hverandre, slik det fremgår av følgende oversikt over oppbygningen av substantivet ubegripelighet, som omfatter rekkefølger av prefikser og suffikser:

i [be_prefiks + [gripe]_verb]_verb

ii [[be_prefiks [gripe]_verb]_verb + lig]_adjektiv

iii [u_prefiks + [[be_prefiks [gripe]_verb] _verb lig]_adjektiv]_adjektiv

iv [[u_prefiks [[be_prefiks [gripe]_verb] _verb lig]_adjektiv ]_adjektiv + het]_substantiv

Avledningssuffikser ligner på sammensetningers etterledd ved at de fastlegger avledningens grammatiske egenskaper, det vil her si dens ordklasse: venn er et substantiv, og venn-skap er et substantiv på grunn av -skap, mens venn-skap-e-lig er et adjektiv; venn-skap-e-lig-het er et substantiv på grunn av -het.

Prefikser er ikke ordklassebestemmende, men kan påvirke eller forandre ordstammens betydning og/eller konstruksjon (valens). Be-føle og føle tar begge et direkte objekt: beføle/føle noe, men har forskjellig betydning. Be-klage og klage har både forskjellig betydning og valens: beklage noe, men klage over noe.

Prefiksdannelser finnes både ved substantiver: be-grep, for-stand, metafysikk, og adjektiver: ur-gammel, be-gripelig, hetero-seksuell, men de forekommer særlig hyppig ved verb: be-gripe, for-stå, pro-longere. De fleste prefiksene er av fremmed opphav, innlånt fra tysk (middelnedertysk eller høytysk), romansk (latinsk eller fransk) eller gresk. Generelt er de romanske og greske prefiksene mer produktive enn de tyske, selv om de tyske vel finnes i en større del av ordforrådet.

Suffiksdannelser finnes fremfor alt ved substantiver: fiend-skap, alderdom, mal-er, og adjektiver: ro-lig, hekt-isk, reproduser-bar, og i betydelig mindre grad ved verb: produs-er-e, beskad-ig-e.

Suffikser kan oppstå ved av etterledd i sammensetninger knytter til seg mange forledd og blir produktive med en viss allmenn betydning. Slike utviklinger kan iakttas ved noen substantiver og adjektiver i moderne språk: -vesen: skolevesen, rettsvesen; -vennlig: forbrukervennlig, fotvennlig. Elementer som på denne måten er på vei til å bli suffikser, kalles suffiksoider.

Prefiksers og suffikser avledningsstammer og deres betydningsmuligheter vil bli nærmere omtalt under de følgende hovedpunkter.

14.1.3 Andre orddannelsestyper

Ved ordstammeavledning (også kalt konversjon eller kortavledning) opptrer et ord fra en ordklasse som anses som primær, som et ord av en annen ordklasse uten bruk av avledningsaffiks. Som regel dreier det seg om at en verbstamme opptrer som substantiv: hoppe → hopp. Avledningsforholdet kan også være det motsatte: krig → krige.

De fleste avledningsstammer er enkle eller sammensatte enkeltord. Langt sjeldnere er avledningsstammen en ordgruppe som tilsvarer en syntaktisk konstruksjon. Eksempler på slike samdannelser er høyrøst-et og veivis-er. Til grunn for høyrøstet ligger adjektiv + substantiv-forbindelsen høy + røst, og for veiviser verb + objekt-forbindelsen vise vei. Røst er et substantiv, men høyrøstet et adjektiv fordi -et er et adjektivdannende suffiks. Å vise er et verb, men veiviser er et substantiv fordi -er er et substantivdannende suffiks. Infinitiven vise mister infinitivsendelsen -e fordi avledningssuffikser opererer på ordstammer, ikke på bøyningsformer. Verbstammen vis- og substantivstammen vei- i vise vei bytter plass til vei-vis-. Derved kommer det karakteriserende leddet vei- i samme posisjon i forhold til det karakteriserte overleddet vis– i [vei[vis-]] som høy- i [høy[røst-]] og i vanlige substantivledd som [høy_adjektiv [røst_substantiv]].

Tilbakedannelse (retrogradering) foreligger når et komplekst ord (fremfor alt en sammensetning) sekundært gir opphav til et ord av en annen ordklasse, f.eks.: sesongåpning_substantiv → sesongåpne_verb.

Noen mer eller mindre hyppig forekommende avledninger er oppstått ved stammeavkortning, enten til initialord som FN ← Forente Nasjoner, UB ← Universitetsbiblioteket, NSB ← Norges Statsbaner, eller ved reduksjon til en av et ordets stavelser: bil ← automobil, gym ← gymnastikk(sal), eller til en del av ordet som omfatter mer enn én stavelse: matte ← matematikk. Dette er ellipser på ordgruppe- eller ordplanet.

14.1.4 Trykkfordeling ved orddannelse

Hovedtrykket i norske ord ligger normalt på første stavelse. I avledninger som har nordiske suffikser eller suffikser lånt fra tysk, ligger hovedtrykket gjennomgående på avledningsstammen: rikdom, latskap, frekkhet; høvisk, fruktbar, yrkesmessig.

Unntak fra dette er enkelte fremmedord og visse typer avledninger. F.eks. er prefiksene be-, er-, ge- generelt trykklette, og trykket faller da på en senere stavelse, uansett om ordet er et verb, adjektiv eller substantiv: be’kjenne, er’kjennbar, ge’hør. Ved for- finnes begge deler: for’stå, men ’formue, likeledes ved u-: ’uredd, men u’mulig. En del suffikser av utenlandsk, fransk opprinnelse krever trykk på suffikset: na’sjon, glo’bal; ga’rasje, dvs. siste eller nestsiste stavelse. Etterfølgende bøyningsendelser påvirker ikke dette: glo’bale, na’sjonene; ga’rasjene. Det er suffikset som avgjør, ikke en bestemt posisjon i ordets stavelsesstruktur (slik det er i latin, fransk og polsk). Slike særlige trykkfordelingsregler vil etter behov bli tatt opp underveis i den følgende fremstilling i forbindelse med de suffikser og prefikser det gjelder.