Spørsmål:

Hvordan skriver man sammensatte ord som består av et engelsk ord og et norsk? F.eks. Facebook-side? Kan man skrive slike ord i ett ord, eller skal man skille med bindestrek?

Svar:

Hovedregelen er at sammensatte ord som uttales som ett ord, skal skrives som ett ord, altså uten bindestrek. Altså adhockomité, worldcuprenn o.l. Din facebookside hører nok hjemme i den gruppen. Men såkalt pedagogisk bindestrek kan brukes, dvs. slik bindestrek man setter for å lette lesningen når førsteleddet er svært fremmed eller når f.eks. et vokalsammenstøt kan misleses: gaveideer > gave-ideer. Men vær ytterst sparsommelig med slike bindestreker! Så finnes det en masse typetilfeller hvor bindestrek skal eller kan brukes, men det er en annen sak.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

Ordet ihvertfall/ i hvert fall

Jeg har alltid skrevet ihvertfall. Imidlertid, det kommer rød strek under det i Word, eksisterer ikke i bokmålsordlisten og på nettsiden korrekturavdelingen.no står det at sammenskrivningen er en vanlig skrivefeil.

Når jeg sjekker riksmålsordlisten er det sidestilt med i hvert fall.

Er det egentlig korrekt med sammenskrivning?

Svar:

Det er umulig å si hva som er korrekt og ukorrekt i slike tilfeller. Det kommer an på hvilket prinsipp man bestemmer seg for.
I dansk har de lang tradisjon for særskrivning: i dag, i så fald osv. osv. I Norge ble det skikk og bruk på 1800-tallet å sammenskrive i slike tilfeller og snesevis av andre: idag, isaafald. Dette fortsatte man med langt inn på 1900-tallet.
I rettskrivningslærene (f.eks. Aars og Hofgaard 1907, § 35), som er offisiell, dvs. godkjent av departementet, nevnes det som en vanskelighet “at avgjøre om man har en sammensætning til et nyt ord, eller forbindelse av to eller flere ord. Naar andet led føles som et selvstændig ord, bør det ogsaa skrives saa; i det hele bør man undgaa unødig sammenskrivning”. Konklusjonen er at “der maa i dette stykke være adskillig frihet”.

I den departementale veiledning om 1917-rettskrivningen (side 25-26) forsøker man å være mer eksakt, og gir tre regler for sammenskrivning:

Når siste ledd ikke har selvstendig trykk: utpå, nedi, derimot hvorfra . . . .

Når det ene av leddene ikke kan brukes alene: imidlertid, ifjor, igår, ihjel, overens, tilovers, omsider, såfremt, fordi . . . .

Når de to ordene er smeltet sammen og uttrykker et nytt begrep: avsted, undertiden, forresten, ifall, hvorvidt, nokså, likeså . . . . og sammensatte preposisjoner: ifra, igjennom osv.

I den departementale veiledning om 1938-rettskrivningen (side 46-47) står det at “særskrivningsprinsippet blir gjennomført så langt råd er. Sammenskrivning likevel i: dessuten, dessverre, for at (konj.), fordi (konj.), forresten (adv.), hvorvidt (konj.),imidlertid, istedenfor (men i stedet for), omsider, overalt, overhodet, underhånden, undertiden o.fl.”

I ”Ny læreboknormal 1959” følges dette opp og forsterkes: “Hovedprinsippet er at ordene skal skrives hver for seg når det ikke foreligger særskilte grunner til sammenskriving. I samsvar med dette prinsipp er det gjort forandringer i følgende ord [i forhold til 1938-reglene]: etter at, for at, fordi eller for di . . . . [21 eksempler]”

Stavekontrollen er innstilt på offisiell rettskrivning.

I riksmålsnormeringen har man fra 1950-årene forsøkt å imøtekomme det som blir praktisert. Stort sett har 1917-reglene vært fulgt, med en del valgfrihet. Imidlertid har særskrivningsprinsippet i offisiell rettskrivning fått større rom, især etter at elektronisk stavekontroll kom i bruk. Ikke alle tar seg bryet med å rette. Personlig synes jeg det er søkt å skrive f.eks. derhen, deromkring, ifall, ihjel og heisan (hei sann) i to ord, samt å normere gammeldagse ord som hittildags i tre. Men det går jo an å venne seg til sånt.

I rettskrivningsordbøkene og -ordlistene finner man både særskrevne og sammenskrevne tilfeller oppført på alfabetisk plass. I definisjonsordbøkene (f.eks. “Norsk Ordbok med 1000 illustrasjoner” og “Norsk Riksmålsordbok I-VI” er uttrykkene nesten alltid omtalt under hovedordet, altså idag under ordet dag, enten normen sier det ene eller det andre om sammenskrivning.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

Hei. Så flott at man kan stille spørsmål. Sitter med en oppgave og lurer på hvordan man bør skrive manuellterapi? Sammensatt, eller manuell terapi. Siden det er en form for terapi, tenkte jeg at manuell terapi kan være riktig, men det ser rart ut. Uansett skal det vel være manuellterapeut i ett ord? På forhånd takk.
Svar:

Takk for spørsmål, og unnskyld sent svar; det skyldes fremskutt påskeferie, som ble avsluttet i går. Det MÅ hete manuellterapeut. Når det gjelder -terapi, må begge deler gå an. En legmann ville nok velge å bruke to ord, men blant fagfolk danner det seg ganske lett sammensetninger av typen manuellterapi, når man ikke har et eget ledd til bruk i slike sammenhenger, som f.eks. spesialbehandling = spesiell behandling. Et “manual-“ i slik bruk finnes jo ikke.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

Hei, har en venn som påstår at han kan skrive «iNorge» i stedet for «i Norge» på riksmål. denne sammentrekningen av ord som jeg mener er unaturlig gjør han med flere ord enn det eksempelet jeg kom med. Hvem har rett?
Svar:

Det har aldri vært mulig i riksmålsrettskrivningen å sammenskrive preposisjon og statsnavn. Det din meningsmotstander har i tankene, er nok følgende:

I riksmålsrettskrivningen har vi holdt på en del sammenskrivninger (ofte valgfritt med særskrivning), etter et hovedprinsipp i 1917-rettskrivningen, som sier at hvis to ord i sammenheng gir et ord av en annen ordklasse enn ord nr. 2, så kan det i en del tilfeller sammenskrives, f.eks. i + dag (preposisjon + substantiv) blir et adverb, altså ett ord og av en annen ordklasse enn de to det er dannet av.
I offisiell rettskrivning fra 1938 og 1959 er prinsippet motsatt: Når et uttrykk som “i dag” kan sies å bestå av to ord, skal delene skrives hver for seg. Dansk har det samme prinsippet, og det har etter hvert slått igjennom såpass sterkt at det er grunn til å revidere riksmålsrettskrivningen på noen punkter. Arbeidet pågår.

Dagens riksmålsrettskrivningfinner du i ordlisten – på papir eller på Riksmålsforbundets nettside.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

Jeg har bare noen spørsmål jeg håper dere vil besvare.

1. Hvorfor finnes det radikale bokmålsord i riksmål? Eks. bein, stein, frampå, framstups, bukta osv.? Jeg som trodde riksmål holdt seg til det gode gamle… Kan dere fjerne disse i den neste utgaven av riksmålsordlisten?

2. Heter det på riksmål tilstede eller til stede? Hva anbefales av dere?

3. Om jeg velger å samskrive ord (f.eks. ihjel, forøvrig, etterhvert) må jeg være konsekvent? Jeg foretrekker å skrive de jeg nevnte, men ikke f.eks. inatt, igår, ifjor osv.

Jeg følger forøvrig kun riksmålsordlisten når jeg skriver. Det er med andre ord ikke noen vits å fraråde meg å skrive riksmålsord som ikke er tillatt i norsk rettskrivning.

Svar:

Takk for spørsmål.

1. De formene du nevner, har ganske riktig vært radikale, og noen oppfatter dem slik ennå; de er iallfall mer radikale enn de tilsvarende BEN, STEN osv. Men tidene forandrer seg – langsomt, og språktilstanden i Norge er mindre stabil enn i mange andre samfunn av samme type. Det betyr bl.a. at enkelte ord som i utgangspunktet er dialektale/»radikale», smått om senn – ved at de brukes av skrivende nordmenn – kommer inn i det mer landsgyldige språk, og det samme gjelder de mer dialektale former av en del ord som tidligere rådde grunnen alene. BEIN, STEIN og enkelte sammensetninger med FRAM er av den typen. BEIN og STEIN står – som du ser – i ordlisten med anbefaling om å brukes i visse betydninger. Typen BUKT (naturord o.l. som det er adskillige av) har valgfri bøyning. Det er altså stadig mulig for den skrivende å holde seg til de mer tradisjonelle formene. Det er ikke Riksmålsforbundet, men Det Norske Akademi for Sprog og Litteratur, som normerer riksmålet, dvs. som anbefaler hvordan det bør skrives.

2. Vi anbefaler vanligvis særskrivning, altså TIL STEDE, der det er valgfritt. Det samsvarer med offisiell rettskrivning (bokmål) og med dansk, og det er sjelden grunn til sterk uenighet i sånne sær-/sammenskrivningstilfeller. Det dreier seg om konvensjoner, vaner.

3. Det er ingen konsekvenskrav tvers igjennom ordmengden. Man bør være konsekvent med hvert enkelt ord.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål

Fremlegge eller legge frem?

Jeg har gått og grublet litt over følgende: Går det for det samme om jeg skriver “Vi ble bedt om å fremlegge et forslag” eller “Vi ble bedt om å legge frem et forslag”?

Svar

I ditt tilfelle kan man si at de to uttrykksmåtene ”går for det samme” i den forstand at det ikke er noen betydningsforskjell mellom dem. En stilistisk nyanse er det imidlertid, og slik sett er ikke setningene helt likeverdige. Når man skriver fremsette et forslag, gir det en noe mer høytidelig og litterær tone enn når man skriver sette frem et forslag.

Verbet fremsette består av et verb (sette) og et annet ord (frem). I endel tilfeller kan sammensatte verb av denne typen løses opp, i andre tilfeller ikke. Her er noen eksempler der kun den sammensatte formen er mulig: avgjøre, avkrefte, avlive, avlyse, avtale; etterligne; innrede, innvende; oppdage, overdrive, overtale; tillate; undervise, utdanne, utheve, utnevne, utelate. Fast sammensetning må også brukes når verbet står foran et substantiv, som en bestemmelse til det, jf.: bortkastet tid, nedlagt skole, utrettet sak.

Når man kan bruke både fast og løs sammensetning, er det i mange tilfeller en betydningsforskjell mellom de to uttrykksmåtene. Den faste sammensetningen er utviklet i en litterær tradisjon. Den har en mer figurlig, overført og abstrakt betydning enn den løse sammensetningen, som er mer konkret. Her er noen eksempler: avslå et tilbud / slå av lyset; fremkalle et bilde / kalle frem kandidaten; innhente opplysninger / hente inn ved. Denne betydnings- og funksjonsfordelingen mellom fast og løs sammensetning er likevel ikke stabil; det finnes flere løse sammensetninger som også kan brukes med figurlig og overført betydning, jf.: fristen løper ut ved midnatt, virksomheten kan bli lagt ned. Når både fast og løs sammensetning har overført betydning, blir de imidlertid ofte brukt forskjellig. Mange finner det f.eks. naturlig å skjelne på denne måten: innsette i et embete / sette noen inn i en sak; utstå en person / han står det ikke ut lenger; boken tilhører Fredrik / Fredrik hører til et konservativt parti.

I andre tilfeller hvor både fast og løs sammensetning kan benyttes, er det kun en stilistisk differanse mellom de to uttrykksmåtene. Den faste sammensetningen er som nevnt mer litterær og høytidelig, den løse mer dagligdags og talespråklig, jf. avkorte / korte av; fremlegge / legge frem; fremsette / sette frem; innbetale / betale inn; nedbryte / bryte ned; oppruste / ruste opp; uttenke / tenke ut. En tekst med mange fast sammensatte verb virker derfor ofte mer formell («høytidelig») og skriftspråklig enn en tekst med mange løst sammensatte verb.

Spørsmål

Kjære språkspalten

Jeg har et spørsmål angående bruken av uttrykket forøvrig.

Jeg har forsøkt å slå ordet forøvrig opp i Bokmålsordboka – uten hell. Det overrasker meg ikke stort, for jeg trodde det het for øvrig. Men et lite søk på nettet, ved hjelp av ‘Google’, gir 80 300 treff på forøvrig. Grunnen til at jeg spør dere om forøvrig er et rett skrevet uttrykk, er at dere selv benytter det på internettsidene deres, for eksempel her: ”Man kan forøvrig legge merke til at angående og vedrørende … ” (som svar på spørsmål om likestilling av uttrykkene angående og vedrørende).

I disse tider, da orddeling farer som en farsott (far sott?) over landet og språket, er det kanskje på sin plass å vurdere om det skjer feil også den andre veien? Det kunne være fristende å konkludere med at 80 300 internettsider kan ikke ta feil, og i alle fall ikke Riksmålsforbundets. Selv har jeg alltid skrevet for øvrig, men begynner altså å stusse på om Bokmålsordboka og jeg har gått glipp av viktig kunnskap om uttrykket.

Kan dere hjelpe?

Svar

Vi får håpe at vi kan hjelpe. Vi kan i alle fall innledningsvis slå fast at for øvrig – skrevet i to ord – er det eneste korrekte i offisielt bokmål.[1] Og prinsippet om særskrivning går ganske langt tilbake i tid. I Kirke- og undervisningsdepartementets publikasjon ”Ny rettskrivning 1938” står det på side 46 under overskriften ’Sammenskrivning og særskrivning av ord’: ”Særskrivning blir gjennomført så langt råd er.” Av eksemplene kan vi nevne: i dag, i fjor, i hjel, i kveld, av sted. Læreboknormalen av 1959 bekrefter særskrivningsprinsippet fra 1938. På side 30 leser vi: ”Hovedprinsippet er at ordene skal skrives hver for seg når det ikke foreligger særskilte grunner til sammenskriving.” Av 21 eksempler kan om bord og til sammen nevnes.

Uttrykket for øvrig står ikke blant eksemplene hverken i 1938 eller 1959, men skrivemåten med to ord er oppført som eneform i 1940-utgaven av Tanums rettskrivningsordbok. Av det kan vi slutte oss til at denne skrivemåten har vært obligatorisk siden 1938.

Hvorfor støter vi da, rett som det er, på den sammenskrevne formen forøvrig?[2] Det skyldes riksmålets rettskrivningsprinsipper, som ikke alltid samsvarer med de offisielle. Og mange av de uttrykkene som har obligatorisk særskrivning i offisielt bokmål, har valgfri sammenskrivning eller særskrivning i riksmål. Ett av dem er forøvrig. Andre eksempler: avgårde, endel, idag, igår, ikveld, tilsammen. I offisielt bokmål skal disse uttrykkene skrives i to ord: av gårde, en del, i dag, i går, i kveld, til sammen.[3] Men mange – også blant dem som av arbeidsmessige grunner skal bruke den offisielle rettskrivningen – er ikke klar over reglene. Dermed blir det mye sammenskrivning å se.

Sammenskrivning og særskrivning er et stort og finurlig tema. En detalj er at sammenskreven og særskreven variant av et uttrykk i noen tilfeller har forskjellig betydning; vi kan for eksempel ikke velge fritt mellom ifølge og i følge. Her må både offisielt bokmål og riksmål bruke begge skrivemåter, og passe på at de blir riktig fordelt i forhold til betydning. Men det får vi komme tilbake til.

Med vennlig hilsen
for Riksmålsforbundet
Elin Frysjøenden

[1] Derfor finner du ikke formen forøvrig i Bokmålsordboka.

[2] Et frisøk i Norge ved hjelp av ”Kvasir” ga 40 400 treff på forøvrig og 50 500 på for øvrig.

[3] En tommelfingerregel sier at hvis uttrykket inneholder en preposisjon (for eksempel i, av, til, for), skal det skrives i to ord: til stede, til overs, i alt, i så fall, i hvert fall, i stedet for, i alle fall. Merk likevel: iallfall, istedenfor, især.

Spørsmål

Hei dere i Språkspalten.

Jeg har et lite spørsmål angående sammensatte ord: hva er regelen for
hvilket suffiks som skal brukes mellom ordene? Når skal -s, -e eller
ingenting komme mellom de to ordene man setter sammen? Man «kjenner» jo
på seg hva som er riktig, men det hadde vært kjekt å vite regelen!

Svar

Du stiller et spørsmål som gjerne kunne kreve en hel avhandling til svar.
Noe fullstendig regelverk finnes ikke, men her er noen enkeltregler:

1. Etter verbalabstrakter (substantiver som er dannet av verb og som opprinnelig betegner handling) skal det være -s-, dvs. etter ord på -ing, -ning, -else, -nad, -sel, -ment og -sjon samt rotord (substantiver som består av verbets stamme, f.eks. «bruk» av «bruke», «kjøp» av «kjøpe»). Ord med de endelsene som her er nevnt, er greie å huske, og lette å merke seg i løpende tekst (betalingsordning, retningsviser, bekjennelseskirke, søknadspapirer, ferdselsåre, arrangementskomité, irritasjonsmoment; bruksanvisning, kjøpsavtale). – Når det gjelder rotordene, skal man være klar over at ikke alle er dannet av det tilsvarende verbet; det kan være at verbet er dannet av substantivet. Og regelen er ikke unntaksfri. Et unntak er det også for ordene på -ing: Når de kommer fra engelsk og ikke er blit helt norske, skal de ikke ha -s- (f.eks. bookingassistent, campingvogn). At de ikke er blitt helt norske, hører du på ordmelodien (tonem 1, mot de norske med tonem 2). Si «camping» og «jobbing», så hører du forskjellen.

2. Etter adjektivabstrakter skal det være -s-, dvs. etter ord på -dom, -het, -skap og -itet (sykdomsfravær, trygghetsalarm, morskapslesning, identitetskrise).

3. Når man er i tvil ved sammensetninger hvor annet ledd begynner med s- (f.eks. rettssak, sinnssykdom), prøv da med en sammensetning hvor annet
ledd ikke begynner med s- (f.eks. rettsbetjent, sinnslidelse). Da hører du s-en, og den skal da være der også når annet ledd begynner med s.

4. Ord som kan danne sammensetninger både med og uten -s-, har tonem 1 når det er -s- (skogsdrift, skogsbilvei), men tonem 2 når det ikke er -s-
(skogplanting, skogvokter).

5. En gammel regel sier at i sammensetninger hvor det ikke er -s-, blir det -s- hvis første ledd forandres til et sammensatt ord (bordlampe, men nattbordslampe; vinmerke, men brennevinsmerke). Denne «regelen» var mer gjennomført før enn nå, og for nyere sammensetninger gjelder den bare
unntaksvis, eller man må godkjenne skrivemåte både med og uten -s- (småbilprodusent, nedbør(s)område).

6. Tilsvarende gammel regel sier at -e- forsvinner når første ledd blir sammensatt (barnehave, men småbarnforeldre, melkesuppe, men surmelksuppe)

7. Ved ord som vanligvis danner sammensetning med -e-, faller -e- ofte bort foran vokal (gjøkegal, men gjøkunge, julekveld, men julaften)

– – –

For å praktisere eventuelle andre regler må du kunne en god del språkhistorie, og du må være klar over at bruken av -e- er mer utbredt i sørøstlandsk talespråk enn lenger nordover (prestegård kontra prestgard). Du må bruke ordbok, men siden antall sammensetninger i norsk er uendelig stort, kan ikke ordbøkene få med mer enn en liten mengde. Altså må du også fortsatt «kjenne» på deg hva det skal være..

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål

Hei, vi er en gjeng som diskuterer gatenavn. Hva er korrekt bokmål (norsk)når det gjelder dette? Har det noe å gjøre med genitiv?
Eks: Per Persensvei, eller skal det skrives Per Persens vei Og er det forskjell når man ikke finner genitiv s i gate navnet? eks Furusetgata

Med andre ord, spørsmålet gjelder orddeling og genitiv i gatenavn.

Som en liten kurositet har jeg også et spørsmål angående svenske
kommunenavn. Jeg vet at dette ikke har noe med riksmål å gjøre, men
samtidig forstår jeg at det er ganske språkkompetente folk som sitter hos dere, så det skulle ikke forundre meg om noen av dere kunne hjelpe? Når man kjører innover Sverige, kan man legge merke til at noen kommuneskilt har genitiv eks. Krokoms komun, mens andre bare heter Åre komun, Østersund komun osv
Er det noe system i dette?

Svar:

Gate- og veinavn retter seg i en viss utstrekning etter stedets talespråk.

Nordenfjells – altså nord for Dovre – har de flere steder muligheten for å
kalle gater for HANS OLSEN-GATA, altså hele personnavnet + bestemt form av
substantivet i ett ord. Sørpå går ikke det, men i f.eks. Ringebu er det noe som heter HANSTADGATA, altså etternavn + bestemt form av substantivet i ett ord. Dette er folkemål også i f.eks. Oslo: «PLATOGATA» (PLATOUS GATE), «SARSGATA» (SARS’ GATE).
Er første ledd et stedsnavn, går det også i standardspråk: TØYENGATEN,
FINNMARKSGATEN (ikke FINNMARK-, som det feilaktig står på skiltene),
HOLMENKOLLVEIEN, MARIDALSVEIEN. Noen regler for bruk av genitivs-s er det
ikke utover det som finnes i lignende fellesnavnsammensetninger. Jf. i
denne sammenheng slikt som GRÜNERLØKKA, TONSENHAGEN.

I Oslo er det iallfall hos den noe eldre generasjon vanlig å uttale SOFIES
GATE, LOUISES GATE og lignende «damenavngater» som ett ord og uten -s:
«SOFIEGATE», «LOUISEGATE», men de skrives aldri slik.

Fullt navn (fornavn + etternavn) krever genitivs-s og tre ord ROALD
AMUNDSENS GATE, KARL STAAFFS VEI. Men uttalen er vel som oftest i ett ord
(iallfall når GATE er siste ord) og med hovedtrykket på etternavnet. Dette
gjelder altså Oslo, men sikkert også det meste av landet forøvrig

At det heter KROKOMS KOMMUN, men ÅRE og ØSTERSUND, kan ha noe med gammel
genitiv å gjøre. Denne genitiv-typen kalles ofte definitiv genitiv,
(f.eks. Yggdrasils ask), og genitiv i slike uttrykk var det normale i
gammelnorsk (askr Yggdrasíls). Vi har den i NORGES LAND, STOCKHOLMS
UNIVERSITET o.l., svle om vi nok i dag ville føle denne genitiven som en
tilhørighetsgenitiv. – Hadde det ikke hett UNIVERSITETET I OSLO, så hadde
det hett OSLO UNIVERSITET (ikke OSLOS), kanskje fordi genitiv av OSLO i
gammelnorsk hett ÓSLÓAR, men også fordi ordet ender på en en vokal; det
var i slike ord at «definitiv genitiv uten -s», altså vanlig hosstilling,
opptrådte først. I våre dager er den like vanlig som s-formene, men
sjelden slik at både -s og ikke -s forekommer ved samme navn. Derfor
alltid NORGES KOOPERATIVE LANDSFORENING, men OSLO BY, JESSHEIM AUTO . . .

Kanskje er det slik med de svenske navnene også.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

Hei, lurer på om en logo kan særskrives dersom det designmessig passer best.

Svar:

I logoer tar man seg visst de friheter man vil og lar designen råde, iallfall hvis man ikke er forpliktet til å følge offisiell rettskrivning.
Men det er vanskelig å svare eksakt uten å ha sett tilfellet.

Vennlig hilsen
Tor Guttu