Spørsmål

Kjære språkspalten

Jeg har et spørsmål angående bruken av uttrykket forøvrig.

Jeg har forsøkt å slå ordet forøvrig opp i Bokmålsordboka – uten hell. Det overrasker meg ikke stort, for jeg trodde det het for øvrig. Men et lite søk på nettet, ved hjelp av ‘Google’, gir 80 300 treff på forøvrig. Grunnen til at jeg spør dere om forøvrig er et rett skrevet uttrykk, er at dere selv benytter det på internettsidene deres, for eksempel her: ”Man kan forøvrig legge merke til at angående og vedrørende … ” (som svar på spørsmål om likestilling av uttrykkene angående og vedrørende).

I disse tider, da orddeling farer som en farsott (far sott?) over landet og språket, er det kanskje på sin plass å vurdere om det skjer feil også den andre veien? Det kunne være fristende å konkludere med at 80 300 internettsider kan ikke ta feil, og i alle fall ikke Riksmålsforbundets. Selv har jeg alltid skrevet for øvrig, men begynner altså å stusse på om Bokmålsordboka og jeg har gått glipp av viktig kunnskap om uttrykket.

Kan dere hjelpe?

Svar

Vi får håpe at vi kan hjelpe. Vi kan i alle fall innledningsvis slå fast at for øvrig – skrevet i to ord – er det eneste korrekte i offisielt bokmål.[1] Og prinsippet om særskrivning går ganske langt tilbake i tid. I Kirke- og undervisningsdepartementets publikasjon ”Ny rettskrivning 1938” står det på side 46 under overskriften ’Sammenskrivning og særskrivning av ord’: ”Særskrivning blir gjennomført så langt råd er.” Av eksemplene kan vi nevne: i dag, i fjor, i hjel, i kveld, av sted. Læreboknormalen av 1959 bekrefter særskrivningsprinsippet fra 1938. På side 30 leser vi: ”Hovedprinsippet er at ordene skal skrives hver for seg når det ikke foreligger særskilte grunner til sammenskriving.” Av 21 eksempler kan om bord og til sammen nevnes.

Uttrykket for øvrig står ikke blant eksemplene hverken i 1938 eller 1959, men skrivemåten med to ord er oppført som eneform i 1940-utgaven av Tanums rettskrivningsordbok. Av det kan vi slutte oss til at denne skrivemåten har vært obligatorisk siden 1938.

Hvorfor støter vi da, rett som det er, på den sammenskrevne formen forøvrig?[2] Det skyldes riksmålets rettskrivningsprinsipper, som ikke alltid samsvarer med de offisielle. Og mange av de uttrykkene som har obligatorisk særskrivning i offisielt bokmål, har valgfri sammenskrivning eller særskrivning i riksmål. Ett av dem er forøvrig. Andre eksempler: avgårde, endel, idag, igår, ikveld, tilsammen. I offisielt bokmål skal disse uttrykkene skrives i to ord: av gårde, en del, i dag, i går, i kveld, til sammen.[3] Men mange – også blant dem som av arbeidsmessige grunner skal bruke den offisielle rettskrivningen – er ikke klar over reglene. Dermed blir det mye sammenskrivning å se.

Sammenskrivning og særskrivning er et stort og finurlig tema. En detalj er at sammenskreven og særskreven variant av et uttrykk i noen tilfeller har forskjellig betydning; vi kan for eksempel ikke velge fritt mellom ifølge og i følge. Her må både offisielt bokmål og riksmål bruke begge skrivemåter, og passe på at de blir riktig fordelt i forhold til betydning. Men det får vi komme tilbake til.

Med vennlig hilsen
for Riksmålsforbundet
Elin Frysjøenden

[1] Derfor finner du ikke formen forøvrig i Bokmålsordboka.

[2] Et frisøk i Norge ved hjelp av ”Kvasir” ga 40 400 treff på forøvrig og 50 500 på for øvrig.

[3] En tommelfingerregel sier at hvis uttrykket inneholder en preposisjon (for eksempel i, av, til, for), skal det skrives i to ord: til stede, til overs, i alt, i så fall, i hvert fall, i stedet for, i alle fall. Merk likevel: iallfall, istedenfor, især.

Spørsmål

Hei dere i Språkspalten.

Jeg har et lite spørsmål angående sammensatte ord: hva er regelen for
hvilket suffiks som skal brukes mellom ordene? Når skal -s, -e eller
ingenting komme mellom de to ordene man setter sammen? Man «kjenner» jo
på seg hva som er riktig, men det hadde vært kjekt å vite regelen!

Svar

Du stiller et spørsmål som gjerne kunne kreve en hel avhandling til svar.
Noe fullstendig regelverk finnes ikke, men her er noen enkeltregler:

1. Etter verbalabstrakter (substantiver som er dannet av verb og som opprinnelig betegner handling) skal det være -s-, dvs. etter ord på -ing, -ning, -else, -nad, -sel, -ment og -sjon samt rotord (substantiver som består av verbets stamme, f.eks. «bruk» av «bruke», «kjøp» av «kjøpe»). Ord med de endelsene som her er nevnt, er greie å huske, og lette å merke seg i løpende tekst (betalingsordning, retningsviser, bekjennelseskirke, søknadspapirer, ferdselsåre, arrangementskomité, irritasjonsmoment; bruksanvisning, kjøpsavtale). – Når det gjelder rotordene, skal man være klar over at ikke alle er dannet av det tilsvarende verbet; det kan være at verbet er dannet av substantivet. Og regelen er ikke unntaksfri. Et unntak er det også for ordene på -ing: Når de kommer fra engelsk og ikke er blit helt norske, skal de ikke ha -s- (f.eks. bookingassistent, campingvogn). At de ikke er blitt helt norske, hører du på ordmelodien (tonem 1, mot de norske med tonem 2). Si «camping» og «jobbing», så hører du forskjellen.

2. Etter adjektivabstrakter skal det være -s-, dvs. etter ord på -dom, -het, -skap og -itet (sykdomsfravær, trygghetsalarm, morskapslesning, identitetskrise).

3. Når man er i tvil ved sammensetninger hvor annet ledd begynner med s- (f.eks. rettssak, sinnssykdom), prøv da med en sammensetning hvor annet
ledd ikke begynner med s- (f.eks. rettsbetjent, sinnslidelse). Da hører du s-en, og den skal da være der også når annet ledd begynner med s.

4. Ord som kan danne sammensetninger både med og uten -s-, har tonem 1 når det er -s- (skogsdrift, skogsbilvei), men tonem 2 når det ikke er -s-
(skogplanting, skogvokter).

5. En gammel regel sier at i sammensetninger hvor det ikke er -s-, blir det -s- hvis første ledd forandres til et sammensatt ord (bordlampe, men nattbordslampe; vinmerke, men brennevinsmerke). Denne «regelen» var mer gjennomført før enn nå, og for nyere sammensetninger gjelder den bare
unntaksvis, eller man må godkjenne skrivemåte både med og uten -s- (småbilprodusent, nedbør(s)område).

6. Tilsvarende gammel regel sier at -e- forsvinner når første ledd blir sammensatt (barnehave, men småbarnforeldre, melkesuppe, men surmelksuppe)

7. Ved ord som vanligvis danner sammensetning med -e-, faller -e- ofte bort foran vokal (gjøkegal, men gjøkunge, julekveld, men julaften)

– – –

For å praktisere eventuelle andre regler må du kunne en god del språkhistorie, og du må være klar over at bruken av -e- er mer utbredt i sørøstlandsk talespråk enn lenger nordover (prestegård kontra prestgard). Du må bruke ordbok, men siden antall sammensetninger i norsk er uendelig stort, kan ikke ordbøkene få med mer enn en liten mengde. Altså må du også fortsatt «kjenne» på deg hva det skal være..

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål

Hei, vi er en gjeng som diskuterer gatenavn. Hva er korrekt bokmål (norsk)når det gjelder dette? Har det noe å gjøre med genitiv?
Eks: Per Persensvei, eller skal det skrives Per Persens vei Og er det forskjell når man ikke finner genitiv s i gate navnet? eks Furusetgata

Med andre ord, spørsmålet gjelder orddeling og genitiv i gatenavn.

Som en liten kurositet har jeg også et spørsmål angående svenske
kommunenavn. Jeg vet at dette ikke har noe med riksmål å gjøre, men
samtidig forstår jeg at det er ganske språkkompetente folk som sitter hos dere, så det skulle ikke forundre meg om noen av dere kunne hjelpe? Når man kjører innover Sverige, kan man legge merke til at noen kommuneskilt har genitiv eks. Krokoms komun, mens andre bare heter Åre komun, Østersund komun osv
Er det noe system i dette?

Svar:

Gate- og veinavn retter seg i en viss utstrekning etter stedets talespråk.

Nordenfjells – altså nord for Dovre – har de flere steder muligheten for å
kalle gater for HANS OLSEN-GATA, altså hele personnavnet + bestemt form av
substantivet i ett ord. Sørpå går ikke det, men i f.eks. Ringebu er det noe som heter HANSTADGATA, altså etternavn + bestemt form av substantivet i ett ord. Dette er folkemål også i f.eks. Oslo: «PLATOGATA» (PLATOUS GATE), «SARSGATA» (SARS’ GATE).
Er første ledd et stedsnavn, går det også i standardspråk: TØYENGATEN,
FINNMARKSGATEN (ikke FINNMARK-, som det feilaktig står på skiltene),
HOLMENKOLLVEIEN, MARIDALSVEIEN. Noen regler for bruk av genitivs-s er det
ikke utover det som finnes i lignende fellesnavnsammensetninger. Jf. i
denne sammenheng slikt som GRÜNERLØKKA, TONSENHAGEN.

I Oslo er det iallfall hos den noe eldre generasjon vanlig å uttale SOFIES
GATE, LOUISES GATE og lignende «damenavngater» som ett ord og uten -s:
«SOFIEGATE», «LOUISEGATE», men de skrives aldri slik.

Fullt navn (fornavn + etternavn) krever genitivs-s og tre ord ROALD
AMUNDSENS GATE, KARL STAAFFS VEI. Men uttalen er vel som oftest i ett ord
(iallfall når GATE er siste ord) og med hovedtrykket på etternavnet. Dette
gjelder altså Oslo, men sikkert også det meste av landet forøvrig

At det heter KROKOMS KOMMUN, men ÅRE og ØSTERSUND, kan ha noe med gammel
genitiv å gjøre. Denne genitiv-typen kalles ofte definitiv genitiv,
(f.eks. Yggdrasils ask), og genitiv i slike uttrykk var det normale i
gammelnorsk (askr Yggdrasíls). Vi har den i NORGES LAND, STOCKHOLMS
UNIVERSITET o.l., svle om vi nok i dag ville føle denne genitiven som en
tilhørighetsgenitiv. – Hadde det ikke hett UNIVERSITETET I OSLO, så hadde
det hett OSLO UNIVERSITET (ikke OSLOS), kanskje fordi genitiv av OSLO i
gammelnorsk hett ÓSLÓAR, men også fordi ordet ender på en en vokal; det
var i slike ord at «definitiv genitiv uten -s», altså vanlig hosstilling,
opptrådte først. I våre dager er den like vanlig som s-formene, men
sjelden slik at både -s og ikke -s forekommer ved samme navn. Derfor
alltid NORGES KOOPERATIVE LANDSFORENING, men OSLO BY, JESSHEIM AUTO . . .

Kanskje er det slik med de svenske navnene også.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

Hei, lurer på om en logo kan særskrives dersom det designmessig passer best.

Svar:

I logoer tar man seg visst de friheter man vil og lar designen råde, iallfall hvis man ikke er forpliktet til å følge offisiell rettskrivning.
Men det er vanskelig å svare eksakt uten å ha sett tilfellet.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål

Hei!

Heter det Regionsleder eller Regionleder?
Heter det Landstyre eller Landsstyre?

Svar

Det kan hete både regionleder og regionsleder(1), men bare landsstyre(2).

Ordene skal ha liten forbokstav når de står inne i en setning, stor når de står først.

Med vennlig hilsen
for Riksmålsforbundet
Elin Frysjøenden

1 Jf. ”Tanums store rettskrivningsordbok”, 8. utg. 1996, 2. spalte s. 420.
2 Jf. ”Tanums store rettskrivningsordbok”, 8. utg. 1996, 3. spalte s. 292.

Spørsmål:

Hvordan skrives dette ordet: treveis reguleringsventil – hvor skal det være mellomrom og eller bindestrek? Bør det være bindestrek mellom shuntventil f.eks., takknemlig for svar 🙂

Svar:

Normalt ville jeg vel uttale TREVEIS REGULERINGSVENTIL i to ord og skrive det slik, altså i to ord uten bindestreker eller andre mellomrom enn det ene. Jeg vil ikke utelukke at sammensetninger med TREVEIS og TOVEIS som førsteledd kan sammenskrives når sisteleddet er kort, så ordet uttales som ett ord, f.eks. TREVEISVENTIL, TREVEISTIPP (men altså TREVEIS LASTEBILTIPP).

SHUNTVENTIL ville jeg skrive i ett ord, uten bindestrek, ut fra det resonnement at SHUNT er et gammelt fagord i norsk og såpass kjent blant fagfolk at det ikke byr på lesevanskeligheter. Dessuten er vel også sammensetninger med SHUNT gamle ord i språket. SHUNTMOTOR er et ord som iallfall jeg har kjent i nærere 60 år, fra realgymnasiet . . .

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål

Kvitfjell utvider med nye heiser og bakker. Det er endel nye navn og uttrykk og vi vil gjerne ha dette riktig på kart og informasjon.
Kan dere hjelpe med følgende?
Fjellløypa? Fjell-løypa? Fjelløypa. Hva er korrekt?
Hva er riktig?

Svar

Du tar opp spørsmålet om hva man skal gjøre dersom man i sammensatte ord får en trippelkonsonant. En slik konsonantforbindelse kan man ikke ha, så ordene må skrives på andre måter. Ordet Fjellløypa kan da skrives enten Fjelløypa eller Fjell-løypa. Det samme gjelder tilsvarende ord som
bussjåfør eller buss-sjåfør
musikkorps eller musikk-korps
Personlig ville jeg foretrekke varianten Fjelløypa på et skilt. Det er for meg et mer naturlig ordbilde, men varianten med bindestrek er også korrekt.
Jeg håper dette var til hjelp. Lykke til med utvidelsen av heiser og bakker!

Vennlig hilsen
Inger-Lise Nyheim

Spørsmål:

Hei,

Jeg har prøvd å lese om hvordan man binder sammen ord ved å bruke s og e. Har dere noen enkle og forståelige regler som jeg kan følge? Jeg bor i statene og har veldig begrenset tilgang til norske ressurser…

Tusen takk for hjelpen og nettsiden deres! Den har vært veldig hjelpsom 🙂

Svar:

Spørsmålet ditt er ikke så enkelt som det kan lyde, for det finnes så mange unntak. Men her er iallfall noe:

a) Når førsteleddet er et verbalsubstantiv (handlingssubstantiv dannet av et verb), skal det alltid være -s-: REGJERINGSMØTE, FORRETNINGSMØTE, STIFTELSESMØTE, NOMINASJONSMØTE, SØKNADSFRIST, TRIVSELSTILTAK, ARRANGEMENTSKOMITÉ. Innlånte ord på -ing fra engelsk skal ikke ha -s-, iallfall ikke så lenge de uttales med tonem 1 og altså ikke er gått inn i det norske lydsystemet: BOOKINGASSISTENT, CAMPINGPLASS. Ord på -ing og -ning som ikke er dannet av verb (f.eks. DRONNINGMOR, VIKINGSKIP) skal ikke ha -s-. Verbalsubstantiv som består av stammen av sammensatte verb, skal som regel ha -s-: ANLEGGSOMKOSTNINGER, OPPTAKSKRAV (verbene er ANLEGGE, OPPTA). Ved usammensatte førsteledd er det så ymse: HOPPRENN, LØPSØVELSE. Når førsteleddet er et substantiv dannet av et adjektiv, skal det være -s-: STORHETSTID, TROSKAPSLØFTE (adjektivene er STOR og TRO). Man kan også formulere en “regel” slik: Etter ord på -dom, -ing, -ning, -else, -het, -nad, -sel, -skap skal det være -s-.

b) Etter ord på trykklett -el, -en og -er er det som regel ikke -s-: TEMPELSØYLE, LAKENSTOFF, LÆRERUTDANNELSE. Men unntak finnes.

c) Når førsteleddet ender på en vokal, skal det som regel ikke være -s-: GATENAVN, STYREFORMANN. Men unntak er det også her: YRKESUTØVER o.a. Når førsteleddet er en infinitiv, skal det aldri være -s-: SITTEPLASS, STÅPLASS.

d) I noen tilfeller kan det se ut som at en sammensetning uten -s- får -s- når førsteleddet selv blir sammensatt: VEITRAFIKK / SPORVEISTRAFIKK, BORDPLATE / SKRIVEBORDSPLATE o.l. Tidligere anså man dette som noe i retning av en regel, men det er nok bare en tendens, svakere nå enn tidligere.

e) Den som har følelse for forskjellen mellom tonem 1 og 2, og som altså kan bruke sin uttale som grunnlag, kan merke seg at sammensetninger med -s- har tonem 1: DAGSFORM, SKOGSSTI, mens sammensetninger uten -s- har tonem 2: DAGMAMMA, SKOGSTI. f) Når det gjelder -e-, er det vanskeligere å gi regler. Man kan si så mye som at binde-e forekommer forholdsvis ofte når førsteleddet er et enstavelsesord: JULEKVELD, GJØKEGAL, men at den har en tendens til å forsvinne med vokalsammenstøt: JULAFTEN, GJØKUNGE. – Dialektene fra omtrent midt på Østlandet og nordover har mindre av binde-e enn standardnorsk, og i disse strøkene opptrer sammensetninger som GRISMAT, PRESTGARD, RAKFISK, SAUSKINN forholdsvis hyppig. Men hold deg til standardnorsken når du skriver.

Den ordboken som gir flest opplysninger om sammensetningsfugene -s- og -e-, er Tanums store rettskrivningsordbok (9. utgave, Kunnskapsforlaget 2005). Den ligger ikke på nett, så du må be noen her i Norge sende deg et eksemplar hvis det ikke kan bestilles fra der du bor.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål

Hei!
For det første vil jeg takke for en særdeles god og oversiktlig språklig oversikt på deres nettsider, som har tilført meg mye ny viten. Det var allikevel en ting jeg ikke fikk et helt tilfredsstillende svar på i avsnittet om «samskriving og særskriving av ord». Jeg jobber i en instrumentforretning og kommer derfor daglig i situasjoner det faller naturlig å trekke sammen egennavn og substantiver, eksempelvis «Yamaha» og «sett». Jeg har sett for meg at disse trekkes sammen med en bindestrek, altså «Yamaha-sett», men har blitt usikker. Kanskje dere kan hjelpe meg med å besvare dette, og kanskje også nevne dette i det ovennevnte avsnittet på nettsidene deres?
På forhånd takk for svar.

Svar

Mange takk for spørsmål og godt råd..
Sammensetninger av typen egennavn + fellesnavn er ofte vriene. Det sikreste er å skrive egennavnet med stor forbokstav og bruke bindestrek: Yamaha-sett. Når ordet er så innarbeidet at ”egennavnfølelsen” er bleknet, skrives det gjerne i ett og med liten forbokstav: ibsendrama, norgesmester, gudbrandsdalsost. Men grensen mellom disse typene er ikke lett å trekke. For en trommeslager er kanskje et Yamaha-sett vel så fellesnavnlig som en gudbrandsdalsost.
Så har vi en god del hvor vi kan velge: Oslo-folk eller oslofolk, Beatles-frelst eller beatlesfrelst.
Ikke rart at man tviler.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

Hei.

Jeg har forsøkt å lete på siden deres etter reglene for sammensatte ord. Jeg fant et interessant svar angående bruk av -s- og -e-, men jeg søkte egentlig etter en forklaring på når man IKKE skal sette sammen ord. Jeg er nemlig en av de som blir lettere irritert over dagens praksis på dette feltet.

Svar:

Kanskje misforstår jeg deg, men jeg kan ikke se at det er mulig å gi slike regler, bortsett fra helt generelle, som at man må unngå de svært lange sammensetningene, både fordi ordene blir for innholdstunge og setningene for kompakte. Av samme grunn bør man ikke bruke for mange sammensatte ord, om de så ikke er svært lange.

Så kan man ta for seg ordklassene og gi råd om sammensetningstypene: substantiv + substantiv (BILFØRER), substantiv + adjektiv/perf. part. (BILGAL, BILDREPT), substantiv + pres. pt. (BILKJØRENDE) og kanskje komme til at BIL + verb ikke er å anbefale (men ellers kan det gå an i enkelte tilfeller: LAGERFØRE, SKATTLEGGE, STØVSUGE o.fl.). – Adjektiv + substantiv (NYBIL), adjektiv + verb (RÅKJØRE) osv. osv.
Og kanskje finne ut hva som er svært vanlig og hva som er mindre vanlig.

Låner vi et særskrevet ord fra engelsk, skal det sammenskrives på norsk, så sant det uttales som ett ord. Engelsk CALL GIRL skrives på norsk CALLGIRL. Dermed også CALLGIRLSENTRAL i ett ord. Det samme gjelder visse treleddede sammensetninger hvor det toleddede utenlandske ordet særskrives: AUPAIRPIKE, men AU PAIR. Dette samsvarer med vanlige norske regler, og man jo godt merke seg at skandinaviske språk og tysk har bortimot uendelige muligheter for å danne sammensatte ord (av rimelig lengde). Engelsk har det i noe mindre grad, og romanske språk i svært liten.

De offisielle reglene for særskrivning av norske forbindelser som FOR ØVRIG, I DAG er omfattende. Du finner dem godt beskrevet av Finn-Erik Vinje i “Skriveregler” (8. utg., Aschehoug). Hovedregelen er å finne i “Ny læreboknormal 1959”: “Hovedprinsippet er ordene skal skrives hver for seg når det ikke foreligger særskilte grunner til sammenskriving.” – Dette er jo ikke til særlig hjelp for dem som ikke kan det meste fra før.

Jeg beklager at jeg ikke kan si mer om dette.

Vennlig hilsen
Tor Guttu