Spørsmål:

Kanskje litt sjelden å spørre om egennavns uttale, men dette har «plaget» meg i alle de årene jeg hadde min arbeidsdag i Biskop Gunnerus’ gate. Det virker naturlig for meg å uttale navnet med trykk på de to «n»-ene. Men ved henvendelse til Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab (som han startet) mener de at navnet skal uttales «Gunérus». Det er jo noen år siden salig Gunnerus forlot oss og kanskje hadde man andre uttaleregler i hans tid, men jeg har min tvil. Redaktør Hanseid i Aftenposten sa Gunnerus med trykk på «n»-ene og han hadde jobbet en del med personen.
Finnes det et fasitsvar?

Svar:

Navnet Gunnerus skal ha trykk på E. I fremmede navn og i fremmedord kan man ikke anvende norske uttaleregler. Både BALLETT og GALOPP har trykk på annen stavelse, og antall L-er betyr ingenting.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

Jeg lurer på hvordan man uttaler ordet sedvane, som i sedvanerett. Er det «seddvane» eller «seedvane»? Usikker på hvor mye til hjelp de to alternativene er, men om dere på annen måte kan hjelpe meg med ordet hadde det vært fint.

Svar:

E-lyden i SEDVANE er trykksterk og lang, likesom i enkeltordet SED (skikk). Men i SEDVANLIG ligger trykket på annen stavelse (A ). I slike tilfeller blir stavelsen foran ofte kort  eller iallfall kortere enn i grunnordet (SEDVANE).

Hadde trykket ligget på E også i SEDVANLIG, ville E-lyden ha vært lang også der.

Vennlig hilsen

Tor Guttu

Spørsmål:

Er det riktig at ordet peanøtter uttales med e som i, altså: pianøtter? finnes det i så fall flere ord på norsk hvor dette skjer?

Svar:

De som er vel hjemme i engelsk, vil muligens uttale PEANØTT “pinøtt”, kanskje ut fra kjennskap til uttrykket PEANUTS (bagateller, bare blåbær). Den tradisjonelle norske uttalen av PEANØTT er “pianøtt”.
Forbindelsen EA i engelsk uttales dels “e” som i HEAD, dels “i” som i BEAN. Stort sett er det vel vokallengden som avgjør. Når vi låner ord fra engelsk, følger vi stort sett det mønsteret. Eksempler fra de senere år er DEAL (avtale, handel), som uttales “dil”, og DEADLINE (grense, frist), som uttales “deddlain”. Uttalen “ia” av EA er nok begrenset til PEANØTT.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål: Værdamene i tv2 har sin egen måte å snakke på. De legger trykk på prepososjonen i en setning som følger: Det kommer regn på kysten. For meg høres det så absurd ut at jeg ikke kan høre på det lenger, så jeg velger å se været på internett. Kan dere fortelle meg reglene for dette ? Jeg har min oppfatning, men den kan være feilaktig. Kjenner nesten ikke igjen mitt eget språk, så jeg har i noen år sett mest på engelsk TV og i mange år har jeg kun lest bøker på engelsk fordi jeg kan nyte språket når jeg leser.

Svar:

Værdamer i TV2 er ikke alene om dette. Det er vanlig feil hos folk som ikke kan lese, at de legger trykk på ord som ikke skal ha det, oftest på (hjelpe)verb og preposisjoner. Jeg går ut fra at TV2-damene snakker fritt og ikke leser (men man kan aldri vite; de kan ha noe på en bakvegg som vi ikke ser). Men hvis de altså snakker fritt og legger trykk på preposisjonene, da står det dårlig til.

 

Jeg vil imidlertid tro at det du hører, er at de forlenger preposisjonen, uten å gi den ekstra trykk, f.eks. IIIIIII NORD-NORGE VIL TEMPERATUREN STIGE NOE. PÅÅÅÅÅÅÅ KYSTEN BLIR DET LITEN KULING FRA NORD o.l. I disse setningene er det ikke tvil om at trykket ligger på henholdsvis NORD- og KYST-, men opptakten til den trykksterke stavelsen gjøres altså lengre enn den skal være. Jeg vil dessuten tro at fenomenet er vanligst når preposisjonen står fremst i setningen.

 

Vi kan en sjelden gang høre det samme hos en for øvrig utmerket dagsrevykvinne i NRK. Det er den eneste lille uvanen hun har, og jeg har ikke vært inne på å gå over til internett eller BBC

 

I NRKs veiledning står det noe om at man skal lese en tekst på samme måten som man ville fremsi den uten skrevet forelegg. Det viser seg å være vanskelig for mange, og noen lærer det aldri.

 

Vennlig hilsen

Tor Guttu

 

 

Spørsmål:

Uttales ordet som lin’erle eller liner’le?

Svar:

Vi anbefaler uttalen med trykk på første stavelse, men vi kjenner naturligvis godt den med trykk på annen. Den var nok vanligere for et par generasjoner siden enn den nå er.

I “Norsk rimordbok” har jeg tillatt meg å ta den med som rimord på BERLE og PERLE; jeg mener altså at den kan godkjennes når metriske hensyn krever det.

Uttaleordbøkene (Alnæs 1910 og 1925, Berulfsen 1969 og Vanvik 1985) oppgir bare uttalen med trykk på første stavelse – med kort eller lang “i”. Man kan undres på hvordan uttalen med trykk på “erle” er oppstått. En av årsakene er nok at leddet “lin” ikke har vært assosiert med planten. – Et lignende tilfelle er – kanskje – PINSELILJE med trykk på tredje stavelse. Det gikk i min barndom for å være det vi kalte “fin-dame-uttale”, og jeg husker jeg reagerte og spurte hjemme hvorfor de ikke da også uttalte PÅSKELILJE på den måten. Etter min mening/følelse er LINERLE med trykk på annen stavelse vanligere enn PINSELILJE med trykk på tredje, men uttaleordbøkene mener noe annet. I Alnæs 1925 står det at PINSELILJE “sedvanlig” har trykk på tredje stavelse. I Berulfsen 1969 står det at ordet “også” kan uttales slik, noe som betyr at uttalen finnes, men ikke anbefales. I Vanvik 1985 har ordet bare trykk på første stavelse.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

Jeg ser på deres hjemmeside at dere skriver om «standard talemål», og har et spørsmål i den forbindelse. Jeg jobber med tolking i offentlig sektor, og kunne hatt god bruk for litt informasjon om hva som ligger i dette begrepet. Kunne dere ha sagt meg noe om hva dere legger i det, eller vet dere hvor jeg kan finne en definisjon eller beskrivelse av hva som utgjør «standard talemål» på norsk.

Svar:

Populært kan vi si at norsk STANDARDTALEMÅL/STANDARDTALESPRÅK (det bør skrives i ett ord) er et slags norsk motstykke til «the Kings/Queens English» og til tyskernes «Bühnendeutsch» (scenetysk). Noen har også operert med begrepet «norsk scenespråk». Men hva man nå kaller det, og hvordan man nå beskriver det, må det tas forbehold om både det ene og det andre.

 

Jeg tror vi gjør det slik at du oppgir din postadresse til Riksmålsforbundets kontor, så skal jeg kopiere noen boksider som kontoret kan sende deg, og som du kanskje kan bli klokere av.

Får du tak i Finn-Erik Vinje: «Rent ut sagt. Råd og vink om . . . .» (NKS-forlaget 1989), vil du antagelig ha nytte av den. Boken er skrevet for dem som skal ytre seg muntlig, men har mye å gi alle og enhver.

 

Vennlig hilsen

Tor Guttu

Spørsmål:

Hei!

Jeg er ikke helt sikker på når man uttaler en O som Å, og når man uttaler O som O.
For eksempel:

Norge = Å
problem = O

Tusen takk på forhånd!

Svar:

Jeg går ut fra at det særlig er fremmedord du har i tankene, selv om du nevner Norge som et eksempel. Uansett er det vanskelig å gi regler når man ser det fra din synsvinkel med utgangspunkt i skriften. Det naturlige er å si at “kort å-lyd skrives oftest o” (f.eks. FONN, FOR, HOLDE, TOLL osv. osv.) Noen ganger krever selvsagt systemet Å (som i VÅTT (av VÅT med lang å-lyd), og noen få ganger har et ord fått skriftform med Å når det historisk har O (BÅNN: klampen i bånn).

I fremmedordene holder man dels på fremmed uttale, og den er grei: andre språk enn norsk og svensk har ikke vår trange o-lyd for skrifttegnet O. Enten vi låner ordet PROGRAM fra engelsk eller fransk eller tysk, vil i første omgang uttalen av vokalen i første stavelse være en å-lyd. Men så kan det gå som i dette tilfellet: Ordet blir naturalisert, vanlig i alle befolkningslag, og da tenderer uttalen ikke sjelden mot norsk o-lyd. Hvis du har tid til en liten undersøkelse (kall det gjerne forskning): Gå til et bibliotek og be om å få se i Norsk uttaleordbok (1969). Slå opp på ordene som begynner med KON- og se om du er enig med redaktørene anno 1969. Jeg tror nok det må gis rom for adskillig valgfrihet – noen ganger “kon-“, noen ganger “kån-“ og noen ganger begge deler.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

Er det neon hos dere som kan hjelpe med å avgjøre en pågående diskusjon vedrørende uttale av stedsnavnet Mylla.

Svar:

Ordet skal ha tonem 1 (som FYLLA) – ifølge Norsk stadnamnleksikon, som er til å stole på.

Det er vanlig å høre det med tonem 2, noe som skyldes ordets form (likheten med tostavelses hunkjønnsord, som alle har tonem 2 i både ubestemt og bestemt form, f.eks. TRALLE, SNELLE, DILLE, OLLE, SKRULLE, HYLLE, KØLLE).

 

Vennlig hilsen

Tor Guttu

Spørsmål

Uttale av g foran i :

Jeg underviser i norsk for utlendinger, og det vi pleier å lære dem, er at g foran i uttales ji. Eks: å gi, gift, gikt, gips. En giver, Giv akt! Men så er det en del unntak, der gi uttales gi. Jeg tar de viktigste fra Riksmålsordlisten som min far utarbeidet (1973): gid, gidder, gigant, ginnungagap, gir, å gire, gisse (hunn-gris), et gissel, gitar, et gitter. Unntakene er så mange – i forhold til “regelen”, at jeg lurer på hva som er regel og hva som er unntak. Og hva er regelen for de to uttale-måtene ?

Svar:

Hovedregelen er riktignok den at G foran lyse, fremre vokaler (I , Y og til dels E) og foran diftongen EI uttales “j”, men det gjelder prinsipielt bare “hjemlige” (germanske) ord, og av dem stort sett bare de nordiske. Unntakene utgjøres av det man vanligvis kaller fremmedord (ord av romansk/latinsk/gresk opphav, og dem er det mange av, og flere blir de) og av noen ord som vi har lånt fra tysk. Endelig har uttale etter skriftbildet og dansk talespråk festnet seg i noen ord, iallfall i standarduttalen. Nyere lån fra engelsk overtas med engelsk uttale (GIMMICK, GIN), mens eldre lån kan være tilpasset det norske systemet: GIGG (fartøy, vogn).

Unntakene fra hovedregelen blir da:
1 Foran I
a) Iallfall følgende ord av nordisk opprinnelse har uttalen “g”: GID, GIDDE, GISS(A) (lokkeord til gris), GISSEL. Uttale med “g” i GIVEN/GIVET må regnes som foreldet, likesom formene selv (det er givet, ved en given anledning).
b) Iallfall følgende ord av nederlandsk/tysk opprinnelse har uttalen “j”: GIPS, GIR/GIRE/GIRING (sjøuttr.)

2. Foran Y
Følgende ord oppføres gjerne med valgfri uttale – “j“ eller “g“: GYLF, GYS/GYSE/GYSELIG/GYSER. Etter min mening må begge uttaler godtas.

3. Foran E har vi forlengst fått hjelp av skriftbildet, idet vi skriver GJ i de aktuelle ordene.

4. Foran EI har standarduttalen har “g“ i GEIRFUGL.

– – –

For å kunne hanskes noenlunde med alt dette må man altså vite hva som er hjemlig og hva som er fremmed, og når det det gjelder opplagte fremmedord, må man helst vite hvor de kommer fra, hva regelen er i vedkommende språk og om lånordet er eldre eller nyere, f.eks. at G foran I i italiensk uttales “dsj” (GIGOLO, nyere lån), men at det i eldre lån kan ha blitt til “sj” (GIRERE/GIRO).

Samme historien har vi ved K foran I, Y og EI. Jeg er såpass til års at jeg kan mimre om forarbeidet til den hittil siste utgaven av Norsk uttaleordbok (1969), hvor jeg ikke deltok, men hvor jeg ofte ble spurt av redaktøren (Bjarne Berulfsen) i likhet med andre ansatte ved og i nærheten av Nordisk institutt på Blindern. Han ivret for å føre flere ord inn under det norske systemet enn det etter min mening var og er dekning for i standarduttalen. Han ville ha GEIR, GEIRANGER, GYNT o.fl. uttalt med “j”, likeledes GESELL, GESTALT, GEVEKST GEVÆR o.fl. Han fikk sin vilje i noen tilfeller, men visstnok bare som valgfri uttale.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

Hei, hvordan uttales professorer, med trykket på e-en eller o-en?

 

Svar:

Vi anbefaler den tradisjonelle uttalen, med trykket på o i flertall av personbetegnelser: lekto:rer, professo:rer, reformato:rer, senato:rer osv.

I ord som ikke betegner person, er trykket i flertall det samme som i entall: alliga:torer, kondensa:torer, mo:torer, radia:torer osv.

 

I «anbefaler» ligger følgende: Norsk standarduttale er ikke regulert – hverken offisielt eller privat – på samme måte som rettskrivningen, men det eksisterer selvsagt en norm, i visse tilfeller en «distriktsnorm». Man kan si at det hersker en konsensus om hva som riktig og hva som er mindre riktig og hva som er galt. I andre land kan man være mer sikre på hva som er riktig, enn man kan hertillands. Den dominerende norm er det vi kaller standard østnorsk. Får du tak i Arne Vanvik: «Norsk fonetikk. Lydlæren i standard østnorsk supplert med materiale fra dialektene», så les den.

Vel. Når forholdene er som de er, så sier det seg selv at det ikke sjelden finnes to uttaleformer av samme ord, oftere ved fremmedord enn ved «hjemmeord». Flertall av ordene på -tor uttales dels etter gammel skikk (tradisjonelt), dels etter hovedmønsteret, hvor trykkplasseringen er den samme i flertall som i entall. Her som ellers i språkverdenen skjer det en utjevning (kall det gjerne normalisering), slik at typen -to:rer må gi tapt overfor det nyere. Begge uttaleformer eksisterer, og vi (altså Det Norske Akademi og Riksmålsforbundet) anbefaler den tradisjonelle uttalen. Imidlertid er det ikke sikkert vi vil gjøre det om f.eks. 50 år. Den som lever, får se.

I første utgave av Ivar Alnæs’ «Norsk uttaleordbok» (1910) står uttalen professo:rer, men ved lektor står det ingenting. Det er antagelig en forglemmelse, for i neste utgave (1925) er uttalen -to:rer anført ved begge, og slik er det også i utgaven fra 1969 (Berulfsen). Finn-Erik Vinje gir en god oppsummering av forskjeller og meningsforskjeller på side 53-54 i boken «Rent ut sagt» (1989).

Hvis akademisk utdannede personer av Harry fetts generasjon sa le:ktorer o.l., er det overraskende; jeg kan ikke si mer enn som så. Da jeg begynte på realskolen (Holtet høyere skole 1950), var det ingen der som sa noe annet enn lekto:rene.

I den innledende Veiledning i Kunnskapsforlagets «Norsk rimordbok» (6. utg. 2010 og tidligere utgaver som jeg har hatt å gjøre med) skriver jeg: «Med hensyn til trykkplasseringen bør vi huske at uttalen kan variere, både etter stilplan og landsdel. Man kan f.eks. høre «overflødig» uttalt med trykk på tredje stavelse, og for noen er ordet da naturlig som rim på «ærbødig, lødig» osv. Og sørlendingen må selvsagt få rime «motoren» på «fjorden»».

Dette er typisk for norsk talespråk: en mo:tor – moto:ren – flere moto:rer – alle moto:rene  er sørlandsk (kall det gjerne utslag av en «distriktsnorm») og i alle former unntatt grunnformen forskjellig fra østnorsk.

 

Kristin B. Aavitsland har holdt foredrag om Fett i Akademiet – ypperlig. Får jeg tid etter 2017 skal jeg lese boken; jeg har forlengst lest Fetts essays i Akademiets essayistsamling.

 

Vennlig hilsen

Tor Guttu