Spørsmål:

Hei,

Jeg arbeider med norsk-undervisning for innvandrere, og leter etter “enkle” regler.:

I og Y gir spesiell uttale. F eks etter k. kino, kylling. (Jeg har ikke lydskrift-tegnet på tastaturet mitt…

Nå tenker jeg på vokal etter sk: Her blir det “problem” med noen av de andre vokalene når det er diftong.

sk foran a: normal a eks: skap
sk foran e: uttales sk , eks skeptisk og sketsj.
sk foran ei: Eks: å skeie ut: uttales ‘skj’-lyd . Hvorfor? Er det i-en i diftongen som “overstyrer” e-en?
ski – utt med skj-lyd,
sk foran o er normal, Sko,
sk foran u er normal: skute
sk foran y uttales med ‘skj’-lyd: en sky, å skyte, å skyve
sk foran øy: her er det ulike uttaler. Eks: å skøye utt ‘sk’, men å gå på skøyter, utt: ‘med ‘skj’-lyd. Det var ikke helt logisk. Y-en i diftongen “overstyrer” ø-en i ‘skøyte,’, men ikke i verbet å skøye. Stakkars de som skal lære norsk . . .
sk foran å er normal.

Svar:

Takk for spørsmål. Slike saker er enklere – men ikke derfor særlig enkle for innvandrere – hvis man husker på følgende:

1. I alle kulturspråk gjengir skriften i mange detaljer en eldre uttale.
2. I løpet av historien kan tilfeldigheter ha diktert en skrivemåte som etter hvert har fått feste.
3. Det kan være forskjell på importord og hjemmeord. I ditt tilfelle forholder det seg slik:

I norrønt ble SK uttalt “sk” uansett hvilken vokal som fulgte. Man sa altså “skip”, ikke “sjip”, og man sa “skegg”, ikke “sjegg”. Eller sett fra motsatt side: Lydforbindelsen “sk” ble i norrønt skrevet SK uansett hva som kom etter.
Skaff deg en norrøn ordbok og slå opp på SK-.
I svensk har man holdt på det norrøne systemet og skriver ytterst sjelden j etter sk (neppe i flere ord enn SKJORTA, SKJUTA og SKJUVA – som det vil føre for langt å gå inn på her). Likedan i dansk: det er bare et fåtall ord som skrives med SKJ.
Lydutviklingen har medført en svekkelse/assimilasjon til sj-lyd foran høye vokaler (i og y) og foran diftongene ei og øy. Så har dels skriveskikk og dels normering gitt det smule system vi har i dag. Hadde vi vært klokere i 1869 og fulgt anbefalingene fra rettskrivningsmøtet i Stockholm, hadde vi nå hatt sammenfall med svensk og dansk på dette punktet. Ibsen var en av de norske utsendingene til møtet, og han fulgte anbefalingen; han skrev SK fra 1869 og livet ut.

SKØYER er innlånt fra nederlandsk etter norrøn tid.

Et tilfelle parallelt med SK har du ved K foran I og Y. I hjemmeordene uttales K i slik posisjon “kj”: KILDE, (norrønt KELDA), KIPPE, i importord “k” når de er forholdsvis nye (KIDNAPPER, KIKSEKULE). Men importordene får “kj”-uttale etter hvert som de blir vanlige i almenspråket (KIRKE, KILO).

Så finnes det en del ord lånt fra gresk, som bevarer sin “kj”-lyd derfra (i gresk skrevet med bokstaven X (KHI, uttalt “kji”), som altså har et annet skrifttegn enn den vanlige k-en (“kappa”). Eksempler: KIASME, KIMÆRE, KIRURG.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål: I det siste har det i mediene fått feste seg en uttalemåte for begrepet ransaking som jeg stiller meg spørrende til. Reportere i VGTV og NRK sier at politiet har foretatt ransaking hjemme hos den eller den, hvor trykket legges markant på første stavelse.

Med andre ord; ransake / ransaking uttales med samme trykk som ransmann, ransbølge osv. Og gjerne med nærmest demonstrativ lang a. For meg er dette nytt, ja helt nytt. Jeg har alltid trodd at ransaking uttales med tilnærmet likt trykk, som i f. eks. randsone. Nå høres det ut som om politi og påtalemyndighet driver med noe kriminelt, noe beslektet med ran. Vel, vel. Hva er korrekt?

Svar: Vi har observert det samme. Du har helt rett i at ransake uttales med samme trykk som i randsone og med kort a-lyd. Akkurat som i norrønt rannsaka (se naob.no). Hvis du har tilgang til ordnett.no, kan du spille av den korrekte uttalen der. Som du er inne på, er antagelig «raaansaking» påvirket av hvordan vi uttaler ran, ransmann osv.

Stig Michaelsen

 

Spørsmål: Jeg uttaler amplitude med en y-lyd, og mine studenter synes det er meget rart. Jeg ser at dere godtar begge former. Hvor kommer y-uttalen fra? Hva anbefaler dere?

Svar: Du har ditt på det tørre når du uttaler ordet med y-lyd, så bare fortsett med det. Vi har ordet fra fransk og dermed også uttalen med y. Det er slett ikke «rart», spesielt ikke hvis man har lært fransk. Begge uttalene er gangbare, og opprinnelsen er dessuten det latinske ordet amplitude (vidde, omfang). Uttalen med u er blitt vanligere i siste generasjon eller så. Amplitude er et ord man nesten aldri hører, og når man en sjelden gang skal lese det, uttaler man det etter skriftbildet. På den annen side er det gått motsatt vei med et annet fransk ord, ouverture. Folk har begynt å skrive det med y og dessuten med kun o, som på engelsk, istedenfor ou. Ouverture er et ord som alle kjenner fordi de så ofte hører det. Når de en sjelden gang skal skrive det, så skriver de etter uttalen og ikke rettskrivningen.

Et annet gammelt ord vi har fra fransk og som ligner på amplitude, er attityde (positur, holdning, uttale: atity:`də), som ikke må forveksles med det engelske importordet attitude (æ’t:itud, se naob.no). Særlig yngre blir sterkt påvirket av engelsk uttale. Det kan man merke på enda et ord vi har fra fransk, déjà vu. Den tradisjonelle uttalen på norsk er med u-en uttalt som y, som på fransk (i likhet med menu/meny). Men blant unge nordmenn er det vanlig med engelsk uttale av det franske begrepet, altså u som u. Studentene dine vil kanskje uttale déjà vu slik? Det kommer kanskje an på om de har lært fransk. Ellers blir det lett til at alle fremmedord og navn uttales på engelsk måte, enten de er engelske eller ikke.

Vennlig hilsen
Stig Michaelsen

Spørsmål: Etter en diskusjon i liten gruppe er jeg på jakt etter «korrekt» norsk uttale av ordene: entrecôte, kompromiss og suksess. Jeg selv mener det skal være angtrekått (ikke antrekå), kompromiss (ikke kompromi, pga. ordets tyske opprinnelse) og suksé (ikke suksess, pga. ordets franske opprinnelse).

Svar: Det er mange som har hatt den samme diskusjonen om hva som er korrekt uttale. Du har rett når det gjelder hva vi kaller norsk standarduttale av entrecôte og kompromiss (jf. Norsk Ordbok og Norsk Uttaleordbok). Det stiller seg annerledes med suksess: Her er uttale både med og uten avsluttende s-lyd gangbart, og slik har det vært lenge. Begge uttalemåter er oppført i alle utgavene av Norsk Uttaleordbok helt tilbake til 1910, og begge er utbredt.

Men det er en annen forskjell. Ifølge Norsk Ordbok med 1000 illustrasjoner, Norsk Uttaleordbok og Nynorskordboka er uttalen enten syksé (altså fransknær uttale med y-lyd) eller suksess. Den sistnevnte uttalen blir antagelig styrket av engelskspråklig påvirkning. Norsk Ordbok (for moderat bokmål og riksmål) sidestiller altså de to uttalemåtene. Det samme gjør Språkrådet, som riktignok generelt anbefaler «skriftnær uttale» av fremmedord.

Vennlig hilsen
Stig Michaelsen

Spørsmål:

Hvordan uttales WI-FI korrekt på norsk – og hvorfor?

Svar:

Dette spørsmålet kom opp under Riksmålsforbundets lanseringen av boken «Godt språk» av Helene Uri (februar 2016), og hverken hun eller andre tilstedeværende språkeksperter kunne da gi et helt entydig svar. Det er nok en smakssak om man foretrekker den opprinnelige engelsk uttalen waifai eller den fornorskede varianten som Helene Uri ville velge; vifi. Et tredje alternativ som ble nevnt, var å følge den tradisjonelle norske uttalen av hi-fi – haifi. I så fall vil uttalen bli waifi, altså en slags hybrid, men den later ikke til å være aktuell blant yngre språkbrukere. På engelsk er iallfall den vanlige uttalen waifai (i likhet med haifai), og etter hvert er jo nordmenn blitt vant til å spørre etter nettopp waifai på hoteller i utlandet.

Antagelig er det ennå litt tidlig å fastslå hvilken uttale som vil dominere på norsk, så vi skal passe på å oppdatere dette svaret etter hvert som vi får vite mer. Hvis det er til noen nytte, kan du jo se videoopptak av den delen av boklanseringen der spørsmålet kom opp her:

http://livestream.com/accounts/4248330/events/4753434

 

Vennlig hilsen

Stig Michaelsen

 

Spørsmål:

Hei, hvordan uttales professorer, med trykket på e-en eller o-en?

 

Svar:

Vi anbefaler den tradisjonelle uttalen, med trykket på o i flertall av personbetegnelser: lekto:rer, professo:rer, reformato:rer, senato:rer osv.

I ord som ikke betegner person, er trykket i flertall det samme som i entall: alliga:torer, kondensa:torer, mo:torer, radia:torer osv.

 

I «anbefaler» ligger følgende: Norsk standarduttale er ikke regulert – hverken offisielt eller privat – på samme måte som rettskrivningen, men det eksisterer selvsagt en norm, i visse tilfeller en «distriktsnorm». Man kan si at det hersker en konsensus om hva som riktig og hva som er mindre riktig og hva som er galt. I andre land kan man være mer sikre på hva som er riktig, enn man kan hertillands. Den dominerende norm er det vi kaller standard østnorsk. Får du tak i Arne Vanvik: «Norsk fonetikk. Lydlæren i standard østnorsk supplert med materiale fra dialektene», så les den.

Vel. Når forholdene er som de er, så sier det seg selv at det ikke sjelden finnes to uttaleformer av samme ord, oftere ved fremmedord enn ved «hjemmeord». Flertall av ordene på -tor uttales dels etter gammel skikk (tradisjonelt), dels etter hovedmønsteret, hvor trykkplasseringen er den samme i flertall som i entall. Her som ellers i språkverdenen skjer det en utjevning (kall det gjerne normalisering), slik at typen -to:rer må gi tapt overfor det nyere. Begge uttaleformer eksisterer, og vi (altså Det Norske Akademi og Riksmålsforbundet) anbefaler den tradisjonelle uttalen. Imidlertid er det ikke sikkert vi vil gjøre det om f.eks. 50 år. Den som lever, får se.

I første utgave av Ivar Alnæs’ «Norsk uttaleordbok» (1910) står uttalen professo:rer, men ved lektor står det ingenting. Det er antagelig en forglemmelse, for i neste utgave (1925) er uttalen -to:rer anført ved begge, og slik er det også i utgaven fra 1969 (Berulfsen). Finn-Erik Vinje gir en god oppsummering av forskjeller og meningsforskjeller på side 53-54 i boken «Rent ut sagt» (1989).

Hvis akademisk utdannede personer av Harry fetts generasjon sa le:ktorer o.l., er det overraskende; jeg kan ikke si mer enn som så. Da jeg begynte på realskolen (Holtet høyere skole 1950), var det ingen der som sa noe annet enn lekto:rene.

I den innledende Veiledning i Kunnskapsforlagets «Norsk rimordbok» (6. utg. 2010 og tidligere utgaver som jeg har hatt å gjøre med) skriver jeg: «Med hensyn til trykkplasseringen bør vi huske at uttalen kan variere, både etter stilplan og landsdel. Man kan f.eks. høre «overflødig» uttalt med trykk på tredje stavelse, og for noen er ordet da naturlig som rim på «ærbødig, lødig» osv. Og sørlendingen må selvsagt få rime «motoren» på «fjorden»».

Dette er typisk for norsk talespråk: en mo:tor – moto:ren – flere moto:rer – alle moto:rene  er sørlandsk (kall det gjerne utslag av en «distriktsnorm») og i alle former unntatt grunnformen forskjellig fra østnorsk.

 

Kristin B. Aavitsland har holdt foredrag om Fett i Akademiet – ypperlig. Får jeg tid etter 2017 skal jeg lese boken; jeg har forlengst lest Fetts essays i Akademiets essayistsamling.

 

Vennlig hilsen

Tor Guttu

 

Spørsmål:

Er det neon hos dere som kan hjelpe med å avgjøre en pågående diskusjon vedrørende uttale av stedsnavnet Mylla.

Svar:

Ordet skal ha tonem 1 (som FYLLA) – ifølge Norsk stadnamnleksikon, som er til å stole på.

Det er vanlig å høre det med tonem 2, noe som skyldes ordets form (likheten med tostavelses hunkjønnsord, som alle har tonem 2 i både ubestemt og bestemt form, f.eks. TRALLE, SNELLE, DILLE, OLLE, SKRULLE, HYLLE, KØLLE).

 

Vennlig hilsen

Tor Guttu

Spørsmål:

Jeg ser på deres hjemmeside at dere skriver om «standard talemål», og har et spørsmål i den forbindelse. Jeg jobber med tolking i offentlig sektor, og kunne hatt god bruk for litt informasjon om hva som ligger i dette begrepet. Kunne dere ha sagt meg noe om hva dere legger i det, eller vet dere hvor jeg kan finne en definisjon eller beskrivelse av hva som utgjør «standard talemål» på norsk.

Svar:

Populært kan vi si at norsk STANDARDTALEMÅL/STANDARDTALESPRÅK (det bør skrives i ett ord) er et slags norsk motstykke til «the Kings/Queens English» og til tyskernes «Bühnendeutsch» (scenetysk). Noen har også operert med begrepet «norsk scenespråk». Men hva man nå kaller det, og hvordan man nå beskriver det, må det tas forbehold om både det ene og det andre.

 

Jeg tror vi gjør det slik at du oppgir din postadresse til Riksmålsforbundets kontor, så skal jeg kopiere noen boksider som kontoret kan sende deg, og som du kanskje kan bli klokere av.

Får du tak i Finn-Erik Vinje: «Rent ut sagt. Råd og vink om . . . .» (NKS-forlaget 1989), vil du antagelig ha nytte av den. Boken er skrevet for dem som skal ytre seg muntlig, men har mye å gi alle og enhver.

 

Vennlig hilsen

Tor Guttu

Spørsmål: Værdamene i tv2 har sin egen måte å snakke på. De legger trykk på prepososjonen i en setning som følger: Det kommer regn på kysten. For meg høres det så absurd ut at jeg ikke kan høre på det lenger, så jeg velger å se været på internett. Kan dere fortelle meg reglene for dette ? Jeg har min oppfatning, men den kan være feilaktig. Kjenner nesten ikke igjen mitt eget språk, så jeg har i noen år sett mest på engelsk TV og i mange år har jeg kun lest bøker på engelsk fordi jeg kan nyte språket når jeg leser.

Svar:

Værdamer i TV2 er ikke alene om dette. Det er vanlig feil hos folk som ikke kan lese, at de legger trykk på ord som ikke skal ha det, oftest på (hjelpe)verb og preposisjoner. Jeg går ut fra at TV2-damene snakker fritt og ikke leser (men man kan aldri vite; de kan ha noe på en bakvegg som vi ikke ser). Men hvis de altså snakker fritt og legger trykk på preposisjonene, da står det dårlig til.

 

Jeg vil imidlertid tro at det du hører, er at de forlenger preposisjonen, uten å gi den ekstra trykk, f.eks. IIIIIII NORD-NORGE VIL TEMPERATUREN STIGE NOE. PÅÅÅÅÅÅÅ KYSTEN BLIR DET LITEN KULING FRA NORD o.l. I disse setningene er det ikke tvil om at trykket ligger på henholdsvis NORD- og KYST-, men opptakten til den trykksterke stavelsen gjøres altså lengre enn den skal være. Jeg vil dessuten tro at fenomenet er vanligst når preposisjonen står fremst i setningen.

 

Vi kan en sjelden gang høre det samme hos en for øvrig utmerket dagsrevykvinne i NRK. Det er den eneste lille uvanen hun har, og jeg har ikke vært inne på å gå over til internett eller BBC

 

I NRKs veiledning står det noe om at man skal lese en tekst på samme måten som man ville fremsi den uten skrevet forelegg. Det viser seg å være vanskelig for mange, og noen lærer det aldri.

 

Vennlig hilsen

Tor Guttu

 

 

Spørsmål:

Jeg lurer på hvordan man uttaler ordet sedvane, som i sedvanerett. Er det «seddvane» eller «seedvane»? Usikker på hvor mye til hjelp de to alternativene er, men om dere på annen måte kan hjelpe meg med ordet hadde det vært fint.

Svar:

E-lyden i SEDVANE er trykksterk og lang, likesom i enkeltordet SED (skikk). Men i SEDVANLIG ligger trykket på annen stavelse (A ). I slike tilfeller blir stavelsen foran ofte kort  eller iallfall kortere enn i grunnordet (SEDVANE).

Hadde trykket ligget på E også i SEDVANLIG, ville E-lyden ha vært lang også der.

Vennlig hilsen

Tor Guttu