Spørsmål:

Hei,

jeg lurer på om dere kan hjelpe meg å oppklare hva som er korrekt uttale av ordet energi. Som kjent hører man både «energi» og «enersji» uttalt. Selv har jeg alltid uttalt dette ordet på førstnevnte måte, med g-lyd, og har ment at dette er korrekt. Så kan man høre Kåre Willoch uttale «enersji». Han pleier jo ikke å slurve med språkbruken, så da begynner jeg å lure. Kanskje er begge uttaler korrekt, også på riksmål?

Svar:

Saken er ikke av ny dato, og hvis du tillater at jeg innledningsvis mimrer litt, kan jeg si at den var aktuell også den gang jeg gikk på reallinjen i gymnasiet i første halvdel av 1950-årene. Vår fysikklærer (født i 1905) doserte da følgende: Det heter selvsagt “enærgi:”, for vi sier jo ikke “enæ´rsjisk”. Det resonnementet bøyde vi oss vel for, men så enkel er saken ikke.

Det er en tradisjon i norsk for uttalen med -sj-, men tradisjonen for -g- er sterkere. I første og annen utgave av Norsk uttaleordbok (1910 og 1925) er uttalen med -sj- angitt i parentes, altså ansett som mindre vanlig og ikke så tilrådelig som uttalen med -g-. I den hittil siste utgaven av Norsk uttaleordbok (1969) står bare uttalen med -g-. Det betyr ikke at den andre ikke finnes (for det er jo flere enn Willoch som uttaler det med -sj-); det betyr at g-uttalen anbefales sterkt. Det gjøres også i en mindre Norsk uttaleordbok (1985) utgitt av fonetikeren Arne Vanvik. – Den første store norske fremmedordboken (Maurits Hansens, som kom i annen utgave i 1851) oppfører bare uttalen med g, og det er verdt å merke seg. Den boken er ellers svært åpen for fremmedord fra fransk, og fra det språket skriver sj-uttalen seg opprinnelig. I våre dager (for Willoch o.a.) kan den svenske uttalen med -sj- ha spilt en rolle.

En litt mer nyansert oppfatning kommer til uttrykk i den ordboken jeg selv har redigert: Norsk Ordbok med 1000 illustrasjoner (2. utg. Kunnskapsforlaget 2005), hvor det står å lese at i betydningen “persons arbeidsevne og -kraft” uttales ENERGI “også” med -sj-. Det er ingen anbefaling, men er satt inn der for å markere at uttalen med -sj- i slike tilfeller ikke er å anse som gal. Denne oppfatningen har jeg naturligvis ikke fabrikkert selv.

Jeg uttaler selv ordet med -g- i alle betydninger og vil anbefale den uttalen. Etymologien trekker i retning av -g- (selv om ikke den kan tillegges særlig vekt): Grunnordet er gresk ERGON (arbeid), hvorav fysikkenheten ERG for arbeid og energi, alle ordene på ERGO- osv. Jeg synes dessuten at lydbildet blir vakrere og tydeligere med r og g som adskilte lyder; uttaler man ordet med -sj-, blir r-lyden foran uvegerlig assimilert med sj-lyden.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål: Etter en diskusjon i liten gruppe er jeg på jakt etter «korrekt» norsk uttale av ordene: entrecôte, kompromiss og suksess.

Svar: Det er mange som har hatt den samme diskusjonen om hva som er korrekt uttale. Entrecôte uttales med t til slutt, antrek’åt eller angtrek’åt. På samme måte uttales kompromiss – ikke kompromi, men med s til slutt – komprom’iss. Det stiller seg annerledes med suksess: Her er uttale både med og uten avsluttende s-lyd gangbart, og slik har det vært lenge. Begge uttalemåter er oppført i alle utgavene av Norsk Uttaleordbok helt tilbake til 1910, og begge er utbredt.

Men det er en annen forskjell. Ifølge Norsk Ordbok med 1000 illustrasjoner, Norsk Uttaleordbok og Nynorskordboka er uttalen enten syksé (altså fransknær uttale med y-lyd) eller suksess. Den sistnevnte uttalen blir antagelig styrket av engelskspråklig påvirkning. Norsk Ordbok (for moderat bokmål og riksmål) sidestiller altså de to uttalemåtene. Det samme gjør Språkrådet, som riktignok generelt anbefaler «skriftnær uttale» av fremmedord.

Vennlig hilsen
Stig Michaelsen

Spørsmål:

I Bering-saken hører vi stadig om sakkyndige med trykk på y-en. Normalnorsk har vel trykk på første stavelse, så hva ligger bak denne betoningen? Hadde de som uttaler seg, sin språkbakgrunn fra Ottadalen, kunne jeg forstå det. Men så synes ikke å være tilfelle. Forklaring?

Svar:

Jeg har lagt merke til det samme. Foruten at det stort har vært jurister og andre fagfolk i saken som har vært de første til å uttale ordet slik. Så er politikerne kommet etter. Jeg ville selv aldri legge trykke annetsteds enn på første stavelse.

Ordet er ikke med i første utgave av Norsk uttaleordbok (1910), men det står i annen (1925) og bare med trykk på første stavelse. I 1969-utgaven (som bygger på 1925-utgaven) står det ikke; antagelig har redaktørene ikke funnet det nødvendig å sette det inn.

Jeg vil tro at forklaringen ligger i påvirkning fra adjektiver med prefiks hvor trykket ligger på annen stavelse i standardisert uttale (uheldig, umulig, utrolig og noen få andre) og især fra ukyndig, som kan uttales med trykket enten på annen eller første stavelse; det er en håndfull slike også. 1969-utgaven av uttaleordboken oppfører begge uttaler av ukyndig (i nevnte rekkefølge), mens 1925 og 1929 oppgir bare trykk på første stavelse. Det er interessant hvis det er et tegn på at tendensen i det ordet har gått fra en mer folkelig-dialektal uttale til en mer formell.

Under det hele kan det ligge en følelse hos den talende av at trykk på første stavelse er litt mindre “fint” enn trykk inne i ordet. Så vokter man seg.

Kommer du over Finn-Erik Vinjes bok Rent ut sagt (NKS-Forlaget 1989), vil du finne en menge gode eksempler på side 43-49.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål: Jeg uttaler amplitude med en y-lyd, og mine studenter synes det er meget rart. Jeg ser at dere godtar begge former. Hvor kommer y-uttalen fra? Hva anbefaler dere?

Svar: Du har ditt på det tørre når du uttaler ordet med y-lyd, så bare fortsett med det. Vi har ordet fra fransk og dermed også uttalen med y. Det er slett ikke «rart», spesielt ikke hvis man har lært fransk. Begge uttalene er gangbare, og opprinnelsen er dessuten det latinske ordet amplitude (vidde, omfang). Uttalen med u er blitt vanligere i siste generasjon eller så. Amplitude er et ord man nesten aldri hører, og når man en sjelden gang skal lese det, uttaler man det etter skriftbildet. På den annen side er det gått motsatt vei med et annet fransk ord, ouverture. Folk har begynt å skrive det med y og dessuten med kun o, som på engelsk, istedenfor ou. Ouverture er et ord som alle kjenner fordi de så ofte hører det. Når de en sjelden gang skal skrive det, så skriver de etter uttalen og ikke rettskrivningen.

Et annet gammelt ord vi har fra fransk og som ligner på amplitude, er attityde (positur, holdning, uttale: atity:`də), som ikke må forveksles med det engelske importordet attitude (æ’t:itud, se naob.no). Særlig yngre blir sterkt påvirket av engelsk uttale. Det kan man merke på enda et ord vi har fra fransk, déjà vu. Den tradisjonelle uttalen på norsk er med u-en uttalt som y, som på fransk (i likhet med menu/meny). Men blant unge nordmenn er det vanlig med engelsk uttale av det franske begrepet, altså u som u. Studentene dine vil kanskje uttale déjà vu slik? Det kommer kanskje an på om de har lært fransk. Ellers blir det lett til at alle fremmedord og navn uttales på engelsk måte, enten de er engelske eller ikke.

Vennlig hilsen
Stig Michaelsen

Spørsmål:

Hei!

Hvordan uttales baccalaureate? Som i International Baccalaureate.

Svar:

Hei!

Takk for spørsmålet.

Den korrekte engelske uttalen som i «International Baccalaureate» er
/ˌbakəˈlɔːrɪət/ eller /ˌbækəˈlɔːrɪət/ med noen små variasjoner (ɔː er lik en lang Å på norsk). Si fra hvis det er noe annet ved lydskriften som er uklart.

Ordet er egentlig fra fransk BACCALAUREAT eller middelalderlatin BACCALAUREATUS, en avledning av BACCALAUREUS. Så hva som egentlig er den korreke uttalen, kan diskuteres. Men jeg har inntrykk av at det er den engelske uttalen som benyttes mest her i landet.

Ha en fortsatt fin dag!

Vennlig hilsen
Sara Olsen

Spørsmål: I det siste har det i mediene fått feste seg en uttalemåte for begrepet ransaking som jeg stiller meg spørrende til. Reportere i VGTV og NRK sier at politiet har foretatt ransaking hjemme hos den eller den, hvor trykket legges markant på første stavelse.

Med andre ord; ransake / ransaking uttales med samme trykk som ransmann, ransbølge osv. Og gjerne med nærmest demonstrativ lang a. For meg er dette nytt, ja helt nytt. Jeg har alltid trodd at ransaking uttales med tilnærmet likt trykk, som i f. eks. randsone. Nå høres det ut som om politi og påtalemyndighet driver med noe kriminelt, noe beslektet med ran. Vel, vel. Hva er korrekt?

Svar: Vi har observert det samme. Du har helt rett i at ransake uttales med samme trykk som i randsone og med kort a-lyd. Akkurat som i norrønt rannsaka (se naob.no). Hvis du har tilgang til ordnett.no, kan du spille av den korrekte uttalen der. Som du er inne på, er antagelig «raaansaking» påvirket av hvordan vi uttaler ran, ransmann osv.

Stig Michaelsen

 

Spørsmål:

Hei!

Jeg og en kamerat satt og snakket en kveld om spillet Wordfeud. Jeg uttaler ordet slik: «wərdˈfjuːd”, altså: «Wørdfjud», mens kameraten min mener det uttales slik: «Ward fu:d», altså: «Wørdfaod». Hva er rikitg? Jeg regner jo med at det er et engelsk ord som direkte oversatt betyr, «ordfeide» på norsk? Kameraten min mente det var tysk, men «ord» på tysk er jo oversatt «wort». Feud er forøvrig også et tysk ord, ettersom det også oversettes «feide» på norsk.

Setter stor pris på svar!

På forhånd takk.

Svar:

Hei!

Wordfeud er laget av en nordmann. Navnet ser ut til å være engelsk – ikke tysk – trolig med tanke på det internasjonale markedet.

Direkte oversatt betyr det «ordfeide», som du sier. Den korrekte engelske uttalen er wɜːdfjuːd, altså «wødfjud» med lang Ø og lang U. Så du har rett, bortsett fra at schwa (ə) ikke skal være med i den fonetiske transkripsjonen.

Håper det var oppklarende. Ha en fortsatt fin dag!

Vennlig hilsen
Sara E. Olsen

Spørsmål:

Hei,

Jeg arbeider med norsk-undervisning for innvandrere, og leter etter “enkle” regler.:

I og Y gir spesiell uttale. F eks etter k. kino, kylling. (Jeg har ikke lydskrift-tegnet på tastaturet mitt…

Nå tenker jeg på vokal etter sk: Her blir det “problem” med noen av de andre vokalene når det er diftong.

sk foran a: normal a eks: skap
sk foran e: uttales sk , eks skeptisk og sketsj.
sk foran ei: Eks: å skeie ut: uttales ‘skj’-lyd . Hvorfor? Er det i-en i diftongen som “overstyrer” e-en?
ski – utt med skj-lyd,
sk foran o er normal, Sko,
sk foran u er normal: skute
sk foran y uttales med ‘skj’-lyd: en sky, å skyte, å skyve
sk foran øy: her er det ulike uttaler. Eks: å skøye utt ‘sk’, men å gå på skøyter, utt: ‘med ‘skj’-lyd. Det var ikke helt logisk. Y-en i diftongen “overstyrer” ø-en i ‘skøyte,’, men ikke i verbet å skøye. Stakkars de som skal lære norsk . . .
sk foran å er normal.

Svar:

Takk for spørsmål. Slike saker er enklere – men ikke derfor særlig enkle for innvandrere – hvis man husker på følgende:

1. I alle kulturspråk gjengir skriften i mange detaljer en eldre uttale.
2. I løpet av historien kan tilfeldigheter ha diktert en skrivemåte som etter hvert har fått feste.
3. Det kan være forskjell på importord og hjemmeord. I ditt tilfelle forholder det seg slik:

I norrønt ble SK uttalt “sk” uansett hvilken vokal som fulgte. Man sa altså “skip”, ikke “sjip”, og man sa “skegg”, ikke “sjegg”. Eller sett fra motsatt side: Lydforbindelsen “sk” ble i norrønt skrevet SK uansett hva som kom etter.
Skaff deg en norrøn ordbok og slå opp på SK-.
I svensk har man holdt på det norrøne systemet og skriver ytterst sjelden j etter sk (neppe i flere ord enn SKJORTA, SKJUTA og SKJUVA – som det vil føre for langt å gå inn på her). Likedan i dansk: det er bare et fåtall ord som skrives med SKJ.
Lydutviklingen har medført en svekkelse/assimilasjon til sj-lyd foran høye vokaler (i og y) og foran diftongene ei og øy. Så har dels skriveskikk og dels normering gitt det smule system vi har i dag. Hadde vi vært klokere i 1869 og fulgt anbefalingene fra rettskrivningsmøtet i Stockholm, hadde vi nå hatt sammenfall med svensk og dansk på dette punktet. Ibsen var en av de norske utsendingene til møtet, og han fulgte anbefalingen; han skrev SK fra 1869 og livet ut.

SKØYER er innlånt fra nederlandsk etter norrøn tid.

Et tilfelle parallelt med SK har du ved K foran I og Y. I hjemmeordene uttales K i slik posisjon “kj”: KILDE, (norrønt KELDA), KIPPE, i importord “k” når de er forholdsvis nye (KIDNAPPER, KIKSEKULE). Men importordene får “kj”-uttale etter hvert som de blir vanlige i almenspråket (KIRKE, KILO).

Så finnes det en del ord lånt fra gresk, som bevarer sin “kj”-lyd derfra (i gresk skrevet med bokstaven X (KHI, uttalt “kji”), som altså har et annet skrifttegn enn den vanlige k-en (“kappa”). Eksempler: KIASME, KIMÆRE, KIRURG.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

Ordet lave kan man høre brukt som verb : » barna har selv lavet de julegaver de skal gi bort ,» (sier dronningen ), endel andre personer i de høyere sfærer også.
Dette er jo ikke «God Norsk» ! – men dansk ! Litt fornemt kanskje ! Snøen laver ned,- o.l.

Svar:

Du har rett i at formen LAVE høres – ikke så sjelden heller, og ikke bare i «høyere sfærer» – men den sees ikke lenger. LAGE ble innført i rettskrivningen av 1907, hvor det i den departementsgodkjente ordlisten ganske enkelt står: lage (lave)
Det må bety at ordet man kjenner i formen LAVE, heretter skal skrives LAGE.

Men talespråket er ikke så lett å forandre som rettskrivningen, og det du hører, er ett av mange beviser for det. Tallordene er et annet. I mitt talespråk er det to sett former av denne ordtypen: vikamålets, som jeg er «født med» (HAGA, LAGA, MAGA o.l.) og riksmålsformene HAVE, LAVE, MAVE foruten parallelle fenomener som FARVE, TORV), som jeg også har fra barndommen av. Mange oslofolk av den noe eldre generasjon har det slik.

Av de fem ordene med V er nok LAVE det hvor V står svakest. Men den er altså i bruk. Det andre LAVE (henge i mengder, bugne) er et helt annet ord, med v-lyd allerede i gammelnorsk.

Vennlig hilsen
Tor Guttu
04.06.14

Spørsmål:
Hvordan uttales ordet «samtidig»?

Svar:
Norsk uttaleordbok (Berulfsen et al. 1969) oppfører bare én uttale, nemlig med trykk på første stavelse. Den opplysningen er nok sterkt normativ, og sikkert gitt med utgangspunkt i substantivet SAMTID. En litt nyere bok (Vanvik 1985) oppgir to uttaler: trykk på første eller annen stavelse.

Etter vår oppfatning har Vanvik rett: Ordet har to uttaler, og det samme gjelder FREMTIDIG, muligens også UTIDIG, som begge har to uttaler hos Vanvik. Hos Berulfsen står FREMTIDIG med én uttale og UTIDIG med to.

I rimordbøkene står alle tre ordene som rimord på IDI, og det tyder på at trykk på annen stavelse er fullt levende.

Lignende forhold har vi ved ALLSIDIG, GJENSIDIG og HINSIDIG.

Vennlig hilsen
Tor Guttu