Spørsmål

Uttale av g foran i :

Jeg underviser i norsk for utlendinger, og det vi pleier å lære dem, er at g foran i uttales ji. Eks: å gi, gift, gikt, gips. En giver, Giv akt! Men så er det en del unntak, der gi uttales gi. Jeg tar de viktigste fra Riksmålsordlisten som min far utarbeidet (1973): gid, gidder, gigant, ginnungagap, gir, å gire, gisse (hunn-gris), et gissel, gitar, et gitter. Unntakene er så mange – i forhold til “regelen”, at jeg lurer på hva som er regel og hva som er unntak. Og hva er regelen for de to uttale-måtene ?

Svar:

Hovedregelen er riktignok den at G foran lyse, fremre vokaler (I , Y og til dels E) og foran diftongen EI uttales “j”, men det gjelder prinsipielt bare “hjemlige” (germanske) ord, og av dem stort sett bare de nordiske. Unntakene utgjøres av det man vanligvis kaller fremmedord (ord av romansk/latinsk/gresk opphav, og dem er det mange av, og flere blir de) og av noen ord som vi har lånt fra tysk. Endelig har uttale etter skriftbildet og dansk talespråk festnet seg i noen ord, iallfall i standarduttalen. Nyere lån fra engelsk overtas med engelsk uttale (GIMMICK, GIN), mens eldre lån kan være tilpasset det norske systemet: GIGG (fartøy, vogn).

Unntakene fra hovedregelen blir da:
1 Foran I
a) Iallfall følgende ord av nordisk opprinnelse har uttalen “g”: GID, GIDDE, GISS(A) (lokkeord til gris), GISSEL. Uttale med “g” i GIVEN/GIVET må regnes som foreldet, likesom formene selv (det er givet, ved en given anledning).
b) Iallfall følgende ord av nederlandsk/tysk opprinnelse har uttalen “j”: GIPS, GIR/GIRE/GIRING (sjøuttr.)

2. Foran Y
Følgende ord oppføres gjerne med valgfri uttale – “j“ eller “g“: GYLF, GYS/GYSE/GYSELIG/GYSER. Etter min mening må begge uttaler godtas.

3. Foran E har vi forlengst fått hjelp av skriftbildet, idet vi skriver GJ i de aktuelle ordene.

4. Foran EI har standarduttalen har “g“ i GEIRFUGL.

– – –

For å kunne hanskes noenlunde med alt dette må man altså vite hva som er hjemlig og hva som er fremmed, og når det det gjelder opplagte fremmedord, må man helst vite hvor de kommer fra, hva regelen er i vedkommende språk og om lånordet er eldre eller nyere, f.eks. at G foran I i italiensk uttales “dsj” (GIGOLO, nyere lån), men at det i eldre lån kan ha blitt til “sj” (GIRERE/GIRO).

Samme historien har vi ved K foran I, Y og EI. Jeg er såpass til års at jeg kan mimre om forarbeidet til den hittil siste utgaven av Norsk uttaleordbok (1969), hvor jeg ikke deltok, men hvor jeg ofte ble spurt av redaktøren (Bjarne Berulfsen) i likhet med andre ansatte ved og i nærheten av Nordisk institutt på Blindern. Han ivret for å føre flere ord inn under det norske systemet enn det etter min mening var og er dekning for i standarduttalen. Han ville ha GEIR, GEIRANGER, GYNT o.fl. uttalt med “j”, likeledes GESELL, GESTALT, GEVEKST GEVÆR o.fl. Han fikk sin vilje i noen tilfeller, men visstnok bare som valgfri uttale.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

Hei, hvordan uttales professorer, med trykket på e-en eller o-en?

 

Svar:

Vi anbefaler den tradisjonelle uttalen, med trykket på o i flertall av personbetegnelser: lekto:rer, professo:rer, reformato:rer, senato:rer osv.

I ord som ikke betegner person, er trykket i flertall det samme som i entall: alliga:torer, kondensa:torer, mo:torer, radia:torer osv.

 

I «anbefaler» ligger følgende: Norsk standarduttale er ikke regulert – hverken offisielt eller privat – på samme måte som rettskrivningen, men det eksisterer selvsagt en norm, i visse tilfeller en «distriktsnorm». Man kan si at det hersker en konsensus om hva som riktig og hva som er mindre riktig og hva som er galt. I andre land kan man være mer sikre på hva som er riktig, enn man kan hertillands. Den dominerende norm er det vi kaller standard østnorsk. Får du tak i Arne Vanvik: «Norsk fonetikk. Lydlæren i standard østnorsk supplert med materiale fra dialektene», så les den.

Vel. Når forholdene er som de er, så sier det seg selv at det ikke sjelden finnes to uttaleformer av samme ord, oftere ved fremmedord enn ved «hjemmeord». Flertall av ordene på -tor uttales dels etter gammel skikk (tradisjonelt), dels etter hovedmønsteret, hvor trykkplasseringen er den samme i flertall som i entall. Her som ellers i språkverdenen skjer det en utjevning (kall det gjerne normalisering), slik at typen -to:rer må gi tapt overfor det nyere. Begge uttaleformer eksisterer, og vi (altså Det Norske Akademi og Riksmålsforbundet) anbefaler den tradisjonelle uttalen. Imidlertid er det ikke sikkert vi vil gjøre det om f.eks. 50 år. Den som lever, får se.

I første utgave av Ivar Alnæs’ «Norsk uttaleordbok» (1910) står uttalen professo:rer, men ved lektor står det ingenting. Det er antagelig en forglemmelse, for i neste utgave (1925) er uttalen -to:rer anført ved begge, og slik er det også i utgaven fra 1969 (Berulfsen). Finn-Erik Vinje gir en god oppsummering av forskjeller og meningsforskjeller på side 53-54 i boken «Rent ut sagt» (1989).

Hvis akademisk utdannede personer av Harry fetts generasjon sa le:ktorer o.l., er det overraskende; jeg kan ikke si mer enn som så. Da jeg begynte på realskolen (Holtet høyere skole 1950), var det ingen der som sa noe annet enn lekto:rene.

I den innledende Veiledning i Kunnskapsforlagets «Norsk rimordbok» (6. utg. 2010 og tidligere utgaver som jeg har hatt å gjøre med) skriver jeg: «Med hensyn til trykkplasseringen bør vi huske at uttalen kan variere, både etter stilplan og landsdel. Man kan f.eks. høre «overflødig» uttalt med trykk på tredje stavelse, og for noen er ordet da naturlig som rim på «ærbødig, lødig» osv. Og sørlendingen må selvsagt få rime «motoren» på «fjorden»».

Dette er typisk for norsk talespråk: en mo:tor – moto:ren – flere moto:rer – alle moto:rene  er sørlandsk (kall det gjerne utslag av en «distriktsnorm») og i alle former unntatt grunnformen forskjellig fra østnorsk.

 

Kristin B. Aavitsland har holdt foredrag om Fett i Akademiet – ypperlig. Får jeg tid etter 2017 skal jeg lese boken; jeg har forlengst lest Fetts essays i Akademiets essayistsamling.

 

Vennlig hilsen

Tor Guttu

 

Spørsmål:

Hva er korrekt uttale av ordet grossist eller grosserer? Er det med å-lyd eller o-lyd?

Svar:

Takk for spørsmålet.
Grossist kan uttales /grosiˈst/ eller /gråsiˈst/. Grosserer uttales /groseːˈrər/ eller /gråseːˈrər/. Du kan altså velge mellom å-lyd og o-lyd i begge ordene.

Ha en fortsatt fin dag.

Vennlig hilsen
for Riksmålsforbundet
Sara E. Olsen

Spørsmål:

Hvordan uttales WI-FI korrekt på norsk – og hvorfor?

Svar:

Dette spørsmålet kom opp under Riksmålsforbundets lanseringen av boken «Godt språk» av Helene Uri (februar 2016), og hverken hun eller andre tilstedeværende språkeksperter kunne da gi et helt entydig svar. Det er nok en smakssak om man foretrekker den opprinnelige engelsk uttalen waifai eller den fornorskede varianten som Helene Uri ville velge; vifi. Et tredje alternativ som ble nevnt, var å følge den tradisjonelle norske uttalen av hi-fi – haifi. I så fall vil uttalen bli waifi, altså en slags hybrid, men den later ikke til å være aktuell blant yngre språkbrukere. På engelsk er iallfall den vanlige uttalen waifai (i likhet med haifai), og etter hvert er jo nordmenn blitt vant til å spørre etter nettopp waifai på hoteller i utlandet.

Antagelig er det ennå litt tidlig å fastslå hvilken uttale som vil dominere på norsk, så vi skal passe på å oppdatere dette svaret etter hvert som vi får vite mer. Hvis det er til noen nytte, kan du jo se videoopptak av den delen av boklanseringen der spørsmålet kom opp her:

http://livestream.com/accounts/4248330/events/4753434

 

Vennlig hilsen

Stig Michaelsen

 

Spørsmål:

Hei,

jeg lurer på om dere kan hjelpe meg å oppklare hva som er korrekt uttale av ordet energi. Som kjent hører man både «energi» og «enersji» uttalt. Selv har jeg alltid uttalt dette ordet på førstnevnte måte, med g-lyd, og har ment at dette er korrekt. Så kan man høre Kåre Willoch uttale «enersji». Han pleier jo ikke å slurve med språkbruken, så da begynner jeg å lure. Kanskje er begge uttaler korrekt, også på riksmål?

Svar:

Saken er ikke av ny dato, og hvis du tillater at jeg innledningsvis mimrer litt, kan jeg si at den var aktuell også den gang jeg gikk på reallinjen i gymnasiet i første halvdel av 1950-årene. Vår fysikklærer (født i 1905) doserte da følgende: Det heter selvsagt “enærgi:”, for vi sier jo ikke “enæ´rsjisk”. Det resonnementet bøyde vi oss vel for, men så enkel er saken ikke.

Det er en tradisjon i norsk for uttalen med -sj-, men tradisjonen for -g- er sterkere. I første og annen utgave av Norsk uttaleordbok (1910 og 1925) er uttalen med -sj- angitt i parentes, altså ansett som mindre vanlig og ikke så tilrådelig som uttalen med -g-. I den hittil siste utgaven av Norsk uttaleordbok (1969) står bare uttalen med -g-. Det betyr ikke at den andre ikke finnes (for det er jo flere enn Willoch som uttaler det med -sj-); det betyr at g-uttalen anbefales sterkt. Det gjøres også i en mindre Norsk uttaleordbok (1985) utgitt av fonetikeren Arne Vanvik. – Den første store norske fremmedordboken (Maurits Hansens, som kom i annen utgave i 1851) oppfører bare uttalen med g, og det er verdt å merke seg. Den boken er ellers svært åpen for fremmedord fra fransk, og fra det språket skriver sj-uttalen seg opprinnelig. I våre dager (for Willoch o.a.) kan den svenske uttalen med -sj- ha spilt en rolle.

En litt mer nyansert oppfatning kommer til uttrykk i den ordboken jeg selv har redigert: Norsk Ordbok med 1000 illustrasjoner (2. utg. Kunnskapsforlaget 2005), hvor det står å lese at i betydningen “persons arbeidsevne og -kraft” uttales ENERGI “også” med -sj-. Det er ingen anbefaling, men er satt inn der for å markere at uttalen med -sj- i slike tilfeller ikke er å anse som gal. Denne oppfatningen har jeg naturligvis ikke fabrikkert selv.

Jeg uttaler selv ordet med -g- i alle betydninger og vil anbefale den uttalen. Etymologien trekker i retning av -g- (selv om ikke den kan tillegges særlig vekt): Grunnordet er gresk ERGON (arbeid), hvorav fysikkenheten ERG for arbeid og energi, alle ordene på ERGO- osv. Jeg synes dessuten at lydbildet blir vakrere og tydeligere med r og g som adskilte lyder; uttaler man ordet med -sj-, blir r-lyden foran uvegerlig assimilert med sj-lyden.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål: Etter en diskusjon i liten gruppe er jeg på jakt etter «korrekt» norsk uttale av ordene: entrecôte, kompromiss og suksess. Jeg selv mener det skal være angtrekått (ikke antrekå), kompromiss (ikke kompromi, pga. ordets tyske opprinnelse) og suksé (ikke suksess, pga. ordets franske opprinnelse).

Svar: Det er mange som har hatt den samme diskusjonen om hva som er korrekt uttale. Du har rett når det gjelder hva vi kaller norsk standarduttale av entrecôte og kompromiss (jf. Norsk Ordbok og Norsk Uttaleordbok). Det stiller seg annerledes med suksess: Her er uttale både med og uten avsluttende s-lyd gangbart, og slik har det vært lenge. Begge uttalemåter er oppført i alle utgavene av Norsk Uttaleordbok helt tilbake til 1910, og begge er utbredt.

Men det er en annen forskjell. Ifølge Norsk Ordbok med 1000 illustrasjoner, Norsk Uttaleordbok og Nynorskordboka er uttalen enten syksé (altså fransknær uttale med y-lyd) eller suksess. Den sistnevnte uttalen blir antagelig styrket av engelskspråklig påvirkning. Norsk Ordbok (for moderat bokmål og riksmål) sidestiller altså de to uttalemåtene. Det samme gjør Språkrådet, som riktignok generelt anbefaler «skriftnær uttale» av fremmedord.

Vennlig hilsen
Stig Michaelsen

Spørsmål:

I Bering-saken hører vi stadig om sakkyndige med trykk på y-en. Normalnorsk har vel trykk på første stavelse, så hva ligger bak denne betoningen? Hadde de som uttaler seg, sin språkbakgrunn fra Ottadalen, kunne jeg forstå det. Men så synes ikke å være tilfelle. Forklaring?

Svar:

Jeg har lagt merke til det samme. Foruten at det stort har vært jurister og andre fagfolk i saken som har vært de første til å uttale ordet slik. Så er politikerne kommet etter. Jeg ville selv aldri legge trykke annetsteds enn på første stavelse.

Ordet er ikke med i første utgave av Norsk uttaleordbok (1910), men det står i annen (1925) og bare med trykk på første stavelse. I 1969-utgaven (som bygger på 1925-utgaven) står det ikke; antagelig har redaktørene ikke funnet det nødvendig å sette det inn.

Jeg vil tro at forklaringen ligger i påvirkning fra adjektiver med prefiks hvor trykket ligger på annen stavelse i standardisert uttale (uheldig, umulig, utrolig og noen få andre) og især fra ukyndig, som kan uttales med trykket enten på annen eller første stavelse; det er en håndfull slike også. 1969-utgaven av uttaleordboken oppfører begge uttaler av ukyndig (i nevnte rekkefølge), mens 1925 og 1929 oppgir bare trykk på første stavelse. Det er interessant hvis det er et tegn på at tendensen i det ordet har gått fra en mer folkelig-dialektal uttale til en mer formell.

Under det hele kan det ligge en følelse hos den talende av at trykk på første stavelse er litt mindre “fint” enn trykk inne i ordet. Så vokter man seg.

Kommer du over Finn-Erik Vinjes bok Rent ut sagt (NKS-Forlaget 1989), vil du finne en menge gode eksempler på side 43-49.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

Hei!

Hvordan uttales baccalaureate? Som i International Baccalaureate.

Svar:

Hei!

Takk for spørsmålet.

Den korrekte engelske uttalen som i «International Baccalaureate» er
/ˌbakəˈlɔːrɪət/ eller /ˌbækəˈlɔːrɪət/ med noen små variasjoner (ɔː er lik en lang Å på norsk). Si fra hvis det er noe annet ved lydskriften som er uklart.

Ordet er egentlig fra fransk BACCALAUREAT eller middelalderlatin BACCALAUREATUS, en avledning av BACCALAUREUS. Så hva som egentlig er den korreke uttalen, kan diskuteres. Men jeg har inntrykk av at det er den engelske uttalen som benyttes mest her i landet.

Ha en fortsatt fin dag!

Vennlig hilsen
Sara Olsen

Spørsmål:

Hei!

Jeg og en kamerat satt og snakket en kveld om spillet Wordfeud. Jeg uttaler ordet slik: «wərdˈfjuːd”, altså: «Wørdfjud», mens kameraten min mener det uttales slik: «Ward fu:d», altså: «Wørdfaod». Hva er rikitg? Jeg regner jo med at det er et engelsk ord som direkte oversatt betyr, «ordfeide» på norsk? Kameraten min mente det var tysk, men «ord» på tysk er jo oversatt «wort». Feud er forøvrig også et tysk ord, ettersom det også oversettes «feide» på norsk.

Setter stor pris på svar!

På forhånd takk.

Svar:

Hei!

Wordfeud er laget av en nordmann. Navnet ser ut til å være engelsk – ikke tysk – trolig med tanke på det internasjonale markedet.

Direkte oversatt betyr det «ordfeide», som du sier. Den korrekte engelske uttalen er wɜːdfjuːd, altså «wødfjud» med lang Ø og lang U. Så du har rett, bortsett fra at schwa (ə) ikke skal være med i den fonetiske transkripsjonen.

Håper det var oppklarende. Ha en fortsatt fin dag!

Vennlig hilsen
Sara E. Olsen

Spørsmål:

Hei,

Jeg arbeider med norsk-undervisning for innvandrere, og leter etter “enkle” regler.:

I og Y gir spesiell uttale. F eks etter k. kino, kylling. (Jeg har ikke lydskrift-tegnet på tastaturet mitt…

Nå tenker jeg på vokal etter sk: Her blir det “problem” med noen av de andre vokalene når det er diftong.

sk foran a: normal a eks: skap
sk foran e: uttales sk , eks skeptisk og sketsj.
sk foran ei: Eks: å skeie ut: uttales ‘skj’-lyd . Hvorfor? Er det i-en i diftongen som “overstyrer” e-en?
ski – utt med skj-lyd,
sk foran o er normal, Sko,
sk foran u er normal: skute
sk foran y uttales med ‘skj’-lyd: en sky, å skyte, å skyve
sk foran øy: her er det ulike uttaler. Eks: å skøye utt ‘sk’, men å gå på skøyter, utt: ‘med ‘skj’-lyd. Det var ikke helt logisk. Y-en i diftongen “overstyrer” ø-en i ‘skøyte,’, men ikke i verbet å skøye. Stakkars de som skal lære norsk . . .
sk foran å er normal.

Svar:

Takk for spørsmål. Slike saker er enklere – men ikke derfor særlig enkle for innvandrere – hvis man husker på følgende:

1. I alle kulturspråk gjengir skriften i mange detaljer en eldre uttale.
2. I løpet av historien kan tilfeldigheter ha diktert en skrivemåte som etter hvert har fått feste.
3. Det kan være forskjell på importord og hjemmeord. I ditt tilfelle forholder det seg slik:

I norrønt ble SK uttalt “sk” uansett hvilken vokal som fulgte. Man sa altså “skip”, ikke “sjip”, og man sa “skegg”, ikke “sjegg”. Eller sett fra motsatt side: Lydforbindelsen “sk” ble i norrønt skrevet SK uansett hva som kom etter.
Skaff deg en norrøn ordbok og slå opp på SK-.
I svensk har man holdt på det norrøne systemet og skriver ytterst sjelden j etter sk (neppe i flere ord enn SKJORTA, SKJUTA og SKJUVA – som det vil føre for langt å gå inn på her). Likedan i dansk: det er bare et fåtall ord som skrives med SKJ.
Lydutviklingen har medført en svekkelse/assimilasjon til sj-lyd foran høye vokaler (i og y) og foran diftongene ei og øy. Så har dels skriveskikk og dels normering gitt det smule system vi har i dag. Hadde vi vært klokere i 1869 og fulgt anbefalingene fra rettskrivningsmøtet i Stockholm, hadde vi nå hatt sammenfall med svensk og dansk på dette punktet. Ibsen var en av de norske utsendingene til møtet, og han fulgte anbefalingen; han skrev SK fra 1869 og livet ut.

SKØYER er innlånt fra nederlandsk etter norrøn tid.

Et tilfelle parallelt med SK har du ved K foran I og Y. I hjemmeordene uttales K i slik posisjon “kj”: KILDE, (norrønt KELDA), KIPPE, i importord “k” når de er forholdsvis nye (KIDNAPPER, KIKSEKULE). Men importordene får “kj”-uttale etter hvert som de blir vanlige i almenspråket (KIRKE, KILO).

Så finnes det en del ord lånt fra gresk, som bevarer sin “kj”-lyd derfra (i gresk skrevet med bokstaven X (KHI, uttalt “kji”), som altså har et annet skrifttegn enn den vanlige k-en (“kappa”). Eksempler: KIASME, KIMÆRE, KIRURG.

Vennlig hilsen
Tor Guttu