Spørsmål:

Hei,

Jeg arbeider med norsk-undervisning for innvandrere, og leter etter “enkle” regler.:

I og Y gir spesiell uttale. F eks etter k. kino, kylling. (Jeg har ikke lydskrift-tegnet på tastaturet mitt…

Nå tenker jeg på vokal etter sk: Her blir det “problem” med noen av de andre vokalene når det er diftong.

sk foran a: normal a eks: skap
sk foran e: uttales sk , eks skeptisk og sketsj.
sk foran ei: Eks: å skeie ut: uttales ‘skj’-lyd . Hvorfor? Er det i-en i diftongen som “overstyrer” e-en?
ski – utt med skj-lyd,
sk foran o er normal, Sko,
sk foran u er normal: skute
sk foran y uttales med ‘skj’-lyd: en sky, å skyte, å skyve
sk foran øy: her er det ulike uttaler. Eks: å skøye utt ‘sk’, men å gå på skøyter, utt: ‘med ‘skj’-lyd. Det var ikke helt logisk. Y-en i diftongen “overstyrer” ø-en i ‘skøyte,’, men ikke i verbet å skøye. Stakkars de som skal lære norsk . . .
sk foran å er normal.

Svar:

Takk for spørsmål. Slike saker er enklere – men ikke derfor særlig enkle for innvandrere – hvis man husker på følgende:

1. I alle kulturspråk gjengir skriften i mange detaljer en eldre uttale.
2. I løpet av historien kan tilfeldigheter ha diktert en skrivemåte som etter hvert har fått feste.
3. Det kan være forskjell på importord og hjemmeord. I ditt tilfelle forholder det seg slik:

I norrønt ble SK uttalt “sk” uansett hvilken vokal som fulgte. Man sa altså “skip”, ikke “sjip”, og man sa “skegg”, ikke “sjegg”. Eller sett fra motsatt side: Lydforbindelsen “sk” ble i norrønt skrevet SK uansett hva som kom etter.
Skaff deg en norrøn ordbok og slå opp på SK-.
I svensk har man holdt på det norrøne systemet og skriver ytterst sjelden j etter sk (neppe i flere ord enn SKJORTA, SKJUTA og SKJUVA – som det vil føre for langt å gå inn på her). Likedan i dansk: det er bare et fåtall ord som skrives med SKJ.
Lydutviklingen har medført en svekkelse/assimilasjon til sj-lyd foran høye vokaler (i og y) og foran diftongene ei og øy. Så har dels skriveskikk og dels normering gitt det smule system vi har i dag. Hadde vi vært klokere i 1869 og fulgt anbefalingene fra rettskrivningsmøtet i Stockholm, hadde vi nå hatt sammenfall med svensk og dansk på dette punktet. Ibsen var en av de norske utsendingene til møtet, og han fulgte anbefalingen; han skrev SK fra 1869 og livet ut.

SKØYER er innlånt fra nederlandsk etter norrøn tid.

Et tilfelle parallelt med SK har du ved K foran I og Y. I hjemmeordene uttales K i slik posisjon “kj”: KILDE, (norrønt KELDA), KIPPE, i importord “k” når de er forholdsvis nye (KIDNAPPER, KIKSEKULE). Men importordene får “kj”-uttale etter hvert som de blir vanlige i almenspråket (KIRKE, KILO).

Så finnes det en del ord lånt fra gresk, som bevarer sin “kj”-lyd derfra (i gresk skrevet med bokstaven X (KHI, uttalt “kji”), som altså har et annet skrifttegn enn den vanlige k-en (“kappa”). Eksempler: KIASME, KIMÆRE, KIRURG.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

Ordet lave kan man høre brukt som verb : » barna har selv lavet de julegaver de skal gi bort ,» (sier dronningen ), endel andre personer i de høyere sfærer også.
Dette er jo ikke «God Norsk» ! – men dansk ! Litt fornemt kanskje ! Snøen laver ned,- o.l.

Svar:

Du har rett i at formen LAVE høres – ikke så sjelden heller, og ikke bare i «høyere sfærer» – men den sees ikke lenger. LAGE ble innført i rettskrivningen av 1907, hvor det i den departementsgodkjente ordlisten ganske enkelt står: lage (lave)
Det må bety at ordet man kjenner i formen LAVE, heretter skal skrives LAGE.

Men talespråket er ikke så lett å forandre som rettskrivningen, og det du hører, er ett av mange beviser for det. Tallordene er et annet. I mitt talespråk er det to sett former av denne ordtypen: vikamålets, som jeg er «født med» (HAGA, LAGA, MAGA o.l.) og riksmålsformene HAVE, LAVE, MAVE foruten parallelle fenomener som FARVE, TORV), som jeg også har fra barndommen av. Mange oslofolk av den noe eldre generasjon har det slik.

Av de fem ordene med V er nok LAVE det hvor V står svakest. Men den er altså i bruk. Det andre LAVE (henge i mengder, bugne) er et helt annet ord, med v-lyd allerede i gammelnorsk.

Vennlig hilsen
Tor Guttu
04.06.14

Spørsmål:
Hvordan uttales ordet «samtidig»?

Svar:
Norsk uttaleordbok (Berulfsen et al. 1969) oppfører bare én uttale, nemlig med trykk på første stavelse. Den opplysningen er nok sterkt normativ, og sikkert gitt med utgangspunkt i substantivet SAMTID. En litt nyere bok (Vanvik 1985) oppgir to uttaler: trykk på første eller annen stavelse.

Etter vår oppfatning har Vanvik rett: Ordet har to uttaler, og det samme gjelder FREMTIDIG, muligens også UTIDIG, som begge har to uttaler hos Vanvik. Hos Berulfsen står FREMTIDIG med én uttale og UTIDIG med to.

I rimordbøkene står alle tre ordene som rimord på IDI, og det tyder på at trykk på annen stavelse er fullt levende.

Lignende forhold har vi ved ALLSIDIG, GJENSIDIG og HINSIDIG.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

Hei. Hvordan uttales det å «faste», (altså ikke spise). Uttales det med lang ‘a’ faaste eller med kort ‘a’ faste?

Svar:

Det vanlige er å uttale «faste» med kort «a», men i Norsk uttaleordbok (Aschehoug, 1969) står det at uttale med lang «a» også er mulig. Dette står oppført som «mest teologisk». Bakgrunnen for denne teologiske uttalemåten vet vi dessverre lite om.

Vennlig hilsen
Maya Veel Westberg
05.03.14

Spørsmål:

Hei. Undertegnede er glad i lyrikk både på riksmål, bokmål og nynorsk.

Jeg tenkte å lese inn noen dikt av Riksmåls-diktere som André Bjerke og Jens Bjørneboe.

I den anledning har jeg noen spørsmål ang uttale av enkelte ord som jeg lurte på om noen i Riksmålsforbundet kunne hjelpe meg med. Jeg kommer opprinnelig fra Møre, og min dialekt er litt blanding av bokmål og nynorsk. Det er helt klart ikke naturlig med min dialekt i si f.eks ‘måren’ istedenfor ‘morgen’ med g, eller ‘henner’ istedenfor ‘hender’ med d , ‘håller’ istedenfor ‘holder’ o.l

Finnes det noe som er riktig eller galt her i forhold diktene og riksmålet? Hvis en oppleser kommer fra Østlandet, så vil ‘sommermåren’ sikkert være mer riktig enn ‘sommermorgen’, men i mitt tilfelle kommer jeg fra Vestlandet.

Det beste for meg hadde nok vært å lese morgen, hender, annet, holder… som det står på papiret.

Har dere noen råd her….om hvor grensene går?

Vise om byen Hiroshima
Jens Bjørneboe

Det var en vakker morgen
Udi Hiroshima by.
En sommermorgen nittenfemogførti.
Og solen ja den lyste
Fra en himmel uten sky,
En sommermorgen nittenfemogførti.

Småpikene de lekte
Udi have og blant trær
Og gjorde allting slik de store gjorde.
De pyntet sine dukker
Og de vasket dukkeklær
Og kvinnene skar brød på kjøkkenbordet.

Og mange småbarn var det
Som stadig lå iseng
For dette var en tidlig morgentime
Mens solen strålte deilig
Og mens duggen lå på eng
Og blomster nettopp åpnet sine kroner.

Det var en vakker morgen
Udi Hiroshima by
En sommermorgen nittenfemogførti.
Og solen ja den lyste
Fra en himmel uten sky,
En sommermorgen nittenfemogførti.

Svar:

Takk for fornuftige og interessante spørsmål.

MORGEN
Unngå uttalen «mårgen». Den brukes litt av trøndere når de ikke snakker sin dialekt, og du hørte kanskje at Thorbjørn Jagland ønsket pressekorpset «go mårgen» da han skulle utdele fredsprisen. Det lød underlig.
I Norsk uttaleordbok (1969) har «måren» som en mulig uttale. Den er typisk sørlandsk og vestlandsk, men kan vel brukes forsiktig av «østnordmenn» i opplesning hvis det rim om å gjøre.
Men vanlig østnorsk uttale er «må-årn»; noen vil transkribere den som «må-ern». Brukes østnorsk uttale, vil det vel også være naturlig å gi forbindelsen RN østnorsk uttale, altså trekke den sammen til én lyd, men det kan føles unaturlig for møringer, som ikke lager én lyd av RD, RL, RN og RT slik østlendinger gjør. Men du er visst blitt såpass østnorsk at du greier det.

HENDER, HOLDE o.l.
Her det en hovedforskjell mellom østnorsk og vestnorsk, både i dialekter og standardspråkuttale. Vestlendingene uttaler ordene med D, iallfall når D følges av en vokal. I utlyd (HAND/HÅND, HALD/HOLD) hører vi mindre til den. Jeg vil anbefale at du uttaler ordene uten D. Det kan ellers få litt for sterkt preg av stiv skriftuttale.

ANNEN, ANNET
Samme tilfelle som MORGEN. Vanlig østnorsk uttale er «a-an/a-en» og «a-ant/a-ent». Uttalen «annen» og «annet» er mer gangbar i opplesning enn «mårgen», og i høytidelig stil er den å foretrekke, jf. Bjørnson i «Brede seil over Nordsjø går»: «Men da sol i det annet gry» – her må man si «annet».

– – –
Siden du skal lese inn diktene, tar du vel sikte på en sammensatt målgruppe. Rådene ovenfor er gitt med tanke på det.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

Hei, min kjæreste er amerikaner og jeg har derfor begynt å få mange spørsmål om norsk uttalelse jeg ikke kan svare på.

Vi lurer på hvorfor vi sier «sverije» og ikke «Sverige», siden vi sier «Norge» med uttalt g?

En mulig forklaring jeg prøvde meg på var at vi sier Sverige lik svenskene av gammel vane. Men siden svenskene sier «Nårje» og er med andre ord konsekvente i bruken av ‘je’ for ‘ge’ lyd, så begynner jeg å lure på om det er vi som har endret uttalelse over tid?

Håper dere har noen innspill, på forhånd takk.

Svar:

Takk for spørsmål. Jeg velger å svare kort og i tillegg henvise deg til Store Norske Leksikon (Kunnskapsforlaget). Har du adgang til papirutgaven (2006-07), finner du en grei fremstilling på side 214 i bind 11. Går du til nettutgaven av leksikonet, vil du antagelig finne det samme i innledningen til den store Norge-artikkelen.

Mitt korte svar er følgende: En uttale som skulle følge vanlig lydutvikling i skandinavisk, ville ha gitt uttaleformene [sværje] og [nårje]. SVERIGE kommer av Svea rike (svearnes rike) og NORGE sannsynligvis av Nordrvegr (veien, seilleden mot nord). Lydutviklingen har altså i SVERIGE gitt stemthet (k > g) og derpå palatalisering (g > j), og i NORGE palatalisering (g > j) og bortfall av en del lyder.

Den standardiserte uttalen av NORGE med g kan betraktes som en skriftuttale, og krigen 1940-45 bidro til å befeste den. Uttalen [nårge] med tonem 2 (som i BORGE og DORGE) har vel nå fortrengt de fleste dialektale uttaleformer. Men tonem 1 (som i TORGET og SVERIGE) lever her og der i østnorsk.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

Hei!
Jeg har blitt opplært til å legge til -es på ord som ender på -s med apostrof. At for eksempel Moses’ stav uttales Moseses stav. Men så har jeg andre venner som hevder at dette ikke er riktig
De hevder at Moses’ stav skal uttales som det står. Hva er korrekt?

Håper dere kan gi meg et godt svar på dette, siden jeg har søkt side opp og side ned på Google uten at det har resultert i noe som helst.
Svar:

At du spør om Moses, er litt spesielt, for det er et navn hvor genitiven tradisjonelt ikke markeres med -s, men med en fremmed form, nemlig Mose, altså «Mose stav». Det er den formen du har i «mosebok». Andre ord med fremmed genitiv er Jesu (av Jesus) og Pauli (av Paulus), sjeldnere Petri (av Petrus). Formen Mose er nok nå like sjelden som Petri.

Man kan jo forstå behovet for et eller annet når både navnet ender på -s og følgende ord begynner med en s-, men «Moseses» må vi sterkt fraråde. Den formen vil virke komisk.
Skriv Moses’ i genitiv og uttal det «moses»! Det vil bli forstått, akkurat som Johannes’ åpenbaring.

Også Paulus og Petrus hører man med uforandret form i genitiv, unntatt i faste uttrykk. I Oslo har kirken ved Birkelunden hett «Paulus kirke» så lenge jeg kan huske, og den har vært skrevet uten apostrof. Og likedan med Petrus kirke inntil den ble omdøpt til Sofienberg kirke.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

Finnes det kun én korrekt måte å uttale et ord på? Slik at eventuelle dialektuttalelser bare er vanlige, men gale, måter å uttale ordet på. Dvs. finnes det eksplisitte uttaleregler i norge med tanke på dialekter?

Et konkret eksempel kan være «fotball», der Bergensere og østlendinger legger trykket på ulike steder i ordet. Fot(t)ball vs fo(o)tball.

Svar:

Takk for spørsmålet; det kunne sies mye om det, altså om det vide eller utflytende korrekthetsbegrepet i norsk uttale.
Her er noen korte svar og synspunkter med FOTBALL som utgangspunkt:

1. Standarduttalen
Da ordet FOTBALL var nytt i norsk, ble det til å begynne med uttalt «futtbål» og «futtball» – med tonem 1 (dvs. ordmelodi som i «bønder»). Ordet kom fra engelsk, som du ser. I første utgave av Norsk uttaleordbok (1910) står ikke ordet, men i annen utgave (1925) står det med uttalen «fot`ball» – dvs. med kort o-lyd og med tonem 2 (ordmelodi som i «bønner»). Dette må fortsatt anses som standarduttale, dvs. den uttalen som man bør tilstrebe når man leser høyt eller snakker i et offentlig medium.
I tredje utgave av Norsk uttaleordbok (1969) står ordet med hele tre uttaler: med kort o-lyd, enten med tonem 1 eller tonem 2, og med lang o-lyd og tonem 2. Uttalen med kort o-lyd og tonem 1 høres sjelden i dag, og vi kan trygt se bort fra den. Uttalen med lang o-lyd (fo:tball) er nok satt inn i ordboken for å imøtekomme folk på Sørlandet, Sørvestlandet og Vestlandet, som har lang vokal i dette ordet. I østnorsk er o-lyden stadig kort (selv om andre sammensetninger med FOT- har lang o: FOTAVTRYKK, FOTTØY o.fl.).

2. Dialektuttalen
Konsonantene T og B i kontakt med hverandre er ikke alltid så lette å uttale i full fart. I østnorske dialekter utviklet «fotball» seg til «foppall» (med tonem 1 eller tonem 2).
På Sørlandet og Sørvestlandet sier man jo ikke «fot», men «fod», og vokalene er gjerne noe lengre enn i østnorsk, så der er ordet «fodball» blitt til «foball» eller «fopall» med lang o og tonem 2.

Snakker man østnorsk dialekt, er «foppall» mange steder en genuin og korrekt form – altså i vedkommende dialekt. På samme måte er «foball» eller «fopall» med lang o-lyd korrekt i dialektene i sør og sørvest. Men naturligvis burde ikke dialektformer kunne brukes uhemmet i etermediene slik tilfellet ofte er i Norge. Østnorsktalende referenter bør si «fotball» (slik uttaleordboken 1925 angir), og det gjør de. Men enkelte som refererer fra Kristiansand, Sandnes eller Stavanger, har tydeligvis tungt for å si annet enn «foball» eller «fopall». Når de snakker til hele landet, burde de stramme seg såpass opp at de iallfall får med seg en d-lyd etter o-lyden. Noen t-lyd kan vi ikke vente fra den kanten av landet. – Tilsvarende bør bergensere uttale ordet med t-lyd.

– – –

I Norge står ikke standarduttalen like sterkt som den gjør i andre kulturnasjoner. Man lærer ikke standardisert talespråk på skolen; man lærer knapt nok noe om det, enda man nødvendigvis kommer i berøring med det under leseopplæringen og ved høytlesning. Lærerne er pålagt å vise respekt for det språk elevene har hjemmefra, hvordan nå dette er. De som kommer fra dialekttalende familier, men som etter hvert tilegner seg et standardisert talespråk, lærer det av omgivelsene i videste forstand (omgangskretsen, arbeidskollegene, mediene, skriftspråket), og den østnorske formen av standardnorsk er en høyst merkbar påvirkningsfaktor. Derfor vil nok «fotball» med kort o-lyd og tonem 2 bli oppfattet som den korrekte uttalen og andre uttaler som avvikende og til dels som mindre korrekte.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

I en artikkel i lingvistikk, som er pensum på Norsk som andrespråk,
skriver Bente Ailin Svendsen at verbet «spiller» har tonem 2 i
østnorsk. Jeg er født og oppvokst i Oslo og har alltid hatt tonem 1
i «spiller», – tonem 2 i «å spille» og tonem 1 i «spiller», på
samme måte som med «skriver» og «spiser». Hva mener Riksmålsforbundet?

Svar:

Også jeg er oppvokst i Oslo og har som du tonem 1. Det andre tonemet har jeg selvsagt hørt, både av Oslo-folk og utenbysfolk, og «egentlig» er det jo det det skal være (svakt verb med to stavelser i presens i eldre språk). Jeg kan ikke forklare dette.

Ved et annet verb kan det forklares, nemlig ved MALE. I betydningen «påføre maling» har det tonem 1, iallfall i Oslo, og burde hatt tonem 2, svakt som det er. Det må skyldes påvirkning fra det andre verbet MALE («knuse korn») som er et gammelt sterkt verb med enstavelses presensform (mel). Det gir MALER med tonem 1.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

Finnes det uttaleregler som tilsier at ordene fengsel skal uttales fengsjel, Østfoldbyen Sarpsborg uttales Sasjpårr, slik mange NRK-medarbeidere uttaler det.

Er det stum g i Tønspærr, Kångspærr, Solbær (Erna) og Stoltenbær?
Verst er det at Liv Signe Navasjete og Jonas Ga Sjtøre er med i Stoltenbæsj regjering.

Svar:

Uttalereglene er ikke faste som reglene for skriftspråk; i Norge er det ingen offisiell normering av uttale. Det man har å rette seg etter, er uttaleordbøkene, hvor redaktørene ofte må velge mellom en normaluttale og en mer dialektal. Av ordene du nevner, står følgende i Norsk uttaleordbok (1969):

Kongsberg [kångsbær(g)], Sarpsborg [sarpsbår(g)], Tønsberg [tønsbær(g)] – altså uttale både med og uten g, og ellers som det skrives.
Fengsel står bare med -s-, men forbindelsen sl- i fremlyd (først i ordene) er nevnt i innledningen: Tegnet foran sj-lyden er «ikke brukt til å markere den uttale av S som østnorsk gjennomgående har for L i ord som SLIK, SLEM, SLATTUM».

Norsk stadnamnleksikon (3. utgave 1990) oppfører Kongsberg [kångsbær], Sarpsborg «vanleg i folkemålet [særp] elles òg [sarsbårr]» (altså sasj-), Tønsberg [tønsbær] – dvs. -b- i alle, og ikke -p-.

Det er lenge siden det stod i NRKs språkregler at man skulle søke støtte i uttaleordbøker. Om navn står det i de någjeldende språkreglene at «Person- og stedsnavn, tall og tegn skal skrives og uttales i samsvar med regler råd godkjent av Språkrådet». Når det gjelder navn, er dette nokså tøvete. Språkrådet har aldri «godkjent» noen uttale av den slags navn du nevner, og det har generelt kviet seg for å si at én uttale er å foretrekke. Det nåværende regime i NRK har latt slike ting flyte, og vi får håpe at den nye sjefen som snart tiltrer, har et annet syn enn den avtroppende (og at han gjør sitt syn gjeldende).

Vennlig hilsen
Tor Guttu