Spørsmål:

Hei!

Hvordan uttales baccalaureate? Som i International Baccalaureate.

Svar:

Hei!

Takk for spørsmålet.

Den korrekte engelske uttalen som i «International Baccalaureate» er
/ˌbakəˈlɔːrɪət/ eller /ˌbækəˈlɔːrɪət/ med noen små variasjoner (ɔː er lik en lang Å på norsk). Si fra hvis det er noe annet ved lydskriften som er uklart.

Ordet er egentlig fra fransk BACCALAUREAT eller middelalderlatin BACCALAUREATUS, en avledning av BACCALAUREUS. Så hva som egentlig er den korreke uttalen, kan diskuteres. Men jeg har inntrykk av at det er den engelske uttalen som benyttes mest her i landet.

Ha en fortsatt fin dag!

Vennlig hilsen
Sara Olsen

Spørsmål: I det siste har det i mediene fått feste seg en uttalemåte for begrepet ransaking som jeg stiller meg spørrende til. Reportere i VGTV og NRK sier at politiet har foretatt ransaking hjemme hos den eller den, hvor trykket legges markant på første stavelse.

Med andre ord; ransake / ransaking uttales med samme trykk som ransmann, ransbølge osv. Og gjerne med nærmest demonstrativ lang a. For meg er dette nytt, ja helt nytt. Jeg har alltid trodd at ransaking uttales med tilnærmet likt trykk, som i f. eks. randsone. Nå høres det ut som om politi og påtalemyndighet driver med noe kriminelt, noe beslektet med ran. Vel, vel. Hva er korrekt?

Svar: Vi har observert det samme. Du har helt rett i at ransake uttales med samme trykk som i randsone og med kort a-lyd. Akkurat som i norrønt rannsaka (se naob.no). Hvis du har tilgang til ordnett.no, kan du spille av den korrekte uttalen der. Som du er inne på, er antagelig «raaansaking» påvirket av hvordan vi uttaler ran, ransmann osv.

Stig Michaelsen

 

Spørsmål:

Hei!

Jeg og en kamerat satt og snakket en kveld om spillet Wordfeud. Jeg uttaler ordet slik: «wərdˈfjuːd”, altså: «Wørdfjud», mens kameraten min mener det uttales slik: «Ward fu:d», altså: «Wørdfaod». Hva er rikitg? Jeg regner jo med at det er et engelsk ord som direkte oversatt betyr, «ordfeide» på norsk? Kameraten min mente det var tysk, men «ord» på tysk er jo oversatt «wort». Feud er forøvrig også et tysk ord, ettersom det også oversettes «feide» på norsk.

Setter stor pris på svar!

På forhånd takk.

Svar:

Hei!

Wordfeud er laget av en nordmann. Navnet ser ut til å være engelsk – ikke tysk – trolig med tanke på det internasjonale markedet.

Direkte oversatt betyr det «ordfeide», som du sier. Den korrekte engelske uttalen er wɜːdfjuːd, altså «wødfjud» med lang Ø og lang U. Så du har rett, bortsett fra at schwa (ə) ikke skal være med i den fonetiske transkripsjonen.

Håper det var oppklarende. Ha en fortsatt fin dag!

Vennlig hilsen
Sara E. Olsen

Spørsmål:

Hei,

Jeg arbeider med norsk-undervisning for innvandrere, og leter etter “enkle” regler.:

I og Y gir spesiell uttale. F eks etter k. kino, kylling. (Jeg har ikke lydskrift-tegnet på tastaturet mitt…

Nå tenker jeg på vokal etter sk: Her blir det “problem” med noen av de andre vokalene når det er diftong.

sk foran a: normal a eks: skap
sk foran e: uttales sk , eks skeptisk og sketsj.
sk foran ei: Eks: å skeie ut: uttales ‘skj’-lyd . Hvorfor? Er det i-en i diftongen som “overstyrer” e-en?
ski – utt med skj-lyd,
sk foran o er normal, Sko,
sk foran u er normal: skute
sk foran y uttales med ‘skj’-lyd: en sky, å skyte, å skyve
sk foran øy: her er det ulike uttaler. Eks: å skøye utt ‘sk’, men å gå på skøyter, utt: ‘med ‘skj’-lyd. Det var ikke helt logisk. Y-en i diftongen “overstyrer” ø-en i ‘skøyte,’, men ikke i verbet å skøye. Stakkars de som skal lære norsk . . .
sk foran å er normal.

Svar:

Takk for spørsmål. Slike saker er enklere – men ikke derfor særlig enkle for innvandrere – hvis man husker på følgende:

1. I alle kulturspråk gjengir skriften i mange detaljer en eldre uttale.
2. I løpet av historien kan tilfeldigheter ha diktert en skrivemåte som etter hvert har fått feste.
3. Det kan være forskjell på importord og hjemmeord. I ditt tilfelle forholder det seg slik:

I norrønt ble SK uttalt “sk” uansett hvilken vokal som fulgte. Man sa altså “skip”, ikke “sjip”, og man sa “skegg”, ikke “sjegg”. Eller sett fra motsatt side: Lydforbindelsen “sk” ble i norrønt skrevet SK uansett hva som kom etter.
Skaff deg en norrøn ordbok og slå opp på SK-.
I svensk har man holdt på det norrøne systemet og skriver ytterst sjelden j etter sk (neppe i flere ord enn SKJORTA, SKJUTA og SKJUVA – som det vil føre for langt å gå inn på her). Likedan i dansk: det er bare et fåtall ord som skrives med SKJ.
Lydutviklingen har medført en svekkelse/assimilasjon til sj-lyd foran høye vokaler (i og y) og foran diftongene ei og øy. Så har dels skriveskikk og dels normering gitt det smule system vi har i dag. Hadde vi vært klokere i 1869 og fulgt anbefalingene fra rettskrivningsmøtet i Stockholm, hadde vi nå hatt sammenfall med svensk og dansk på dette punktet. Ibsen var en av de norske utsendingene til møtet, og han fulgte anbefalingen; han skrev SK fra 1869 og livet ut.

SKØYER er innlånt fra nederlandsk etter norrøn tid.

Et tilfelle parallelt med SK har du ved K foran I og Y. I hjemmeordene uttales K i slik posisjon “kj”: KILDE, (norrønt KELDA), KIPPE, i importord “k” når de er forholdsvis nye (KIDNAPPER, KIKSEKULE). Men importordene får “kj”-uttale etter hvert som de blir vanlige i almenspråket (KIRKE, KILO).

Så finnes det en del ord lånt fra gresk, som bevarer sin “kj”-lyd derfra (i gresk skrevet med bokstaven X (KHI, uttalt “kji”), som altså har et annet skrifttegn enn den vanlige k-en (“kappa”). Eksempler: KIASME, KIMÆRE, KIRURG.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

Ordet lave kan man høre brukt som verb : » barna har selv lavet de julegaver de skal gi bort ,» (sier dronningen ), endel andre personer i de høyere sfærer også.
Dette er jo ikke «God Norsk» ! – men dansk ! Litt fornemt kanskje ! Snøen laver ned,- o.l.

Svar:

Du har rett i at formen LAVE høres – ikke så sjelden heller, og ikke bare i «høyere sfærer» – men den sees ikke lenger. LAGE ble innført i rettskrivningen av 1907, hvor det i den departementsgodkjente ordlisten ganske enkelt står: lage (lave)
Det må bety at ordet man kjenner i formen LAVE, heretter skal skrives LAGE.

Men talespråket er ikke så lett å forandre som rettskrivningen, og det du hører, er ett av mange beviser for det. Tallordene er et annet. I mitt talespråk er det to sett former av denne ordtypen: vikamålets, som jeg er «født med» (HAGA, LAGA, MAGA o.l.) og riksmålsformene HAVE, LAVE, MAVE foruten parallelle fenomener som FARVE, TORV), som jeg også har fra barndommen av. Mange oslofolk av den noe eldre generasjon har det slik.

Av de fem ordene med V er nok LAVE det hvor V står svakest. Men den er altså i bruk. Det andre LAVE (henge i mengder, bugne) er et helt annet ord, med v-lyd allerede i gammelnorsk.

Vennlig hilsen
Tor Guttu
04.06.14

Spørsmål:
Hvordan uttales ordet «samtidig»?

Svar:
Norsk uttaleordbok (Berulfsen et al. 1969) oppfører bare én uttale, nemlig med trykk på første stavelse. Den opplysningen er nok sterkt normativ, og sikkert gitt med utgangspunkt i substantivet SAMTID. En litt nyere bok (Vanvik 1985) oppgir to uttaler: trykk på første eller annen stavelse.

Etter vår oppfatning har Vanvik rett: Ordet har to uttaler, og det samme gjelder FREMTIDIG, muligens også UTIDIG, som begge har to uttaler hos Vanvik. Hos Berulfsen står FREMTIDIG med én uttale og UTIDIG med to.

I rimordbøkene står alle tre ordene som rimord på IDI, og det tyder på at trykk på annen stavelse er fullt levende.

Lignende forhold har vi ved ALLSIDIG, GJENSIDIG og HINSIDIG.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

Hei. Hvordan uttales det å «faste», (altså ikke spise). Uttales det med lang ‘a’ faaste eller med kort ‘a’ faste?

Svar:

Det vanlige er å uttale «faste» med kort «a», men i Norsk uttaleordbok (Aschehoug, 1969) står det at uttale med lang «a» også er mulig. Dette står oppført som «mest teologisk». Bakgrunnen for denne teologiske uttalemåten vet vi dessverre lite om.

Vennlig hilsen
Maya Veel Westberg
05.03.14

Spørsmål:

Hei. Undertegnede er glad i lyrikk både på riksmål, bokmål og nynorsk.

Jeg tenkte å lese inn noen dikt av Riksmåls-diktere som André Bjerke og Jens Bjørneboe.

I den anledning har jeg noen spørsmål ang uttale av enkelte ord som jeg lurte på om noen i Riksmålsforbundet kunne hjelpe meg med. Jeg kommer opprinnelig fra Møre, og min dialekt er litt blanding av bokmål og nynorsk. Det er helt klart ikke naturlig med min dialekt i si f.eks ‘måren’ istedenfor ‘morgen’ med g, eller ‘henner’ istedenfor ‘hender’ med d , ‘håller’ istedenfor ‘holder’ o.l

Finnes det noe som er riktig eller galt her i forhold diktene og riksmålet? Hvis en oppleser kommer fra Østlandet, så vil ‘sommermåren’ sikkert være mer riktig enn ‘sommermorgen’, men i mitt tilfelle kommer jeg fra Vestlandet.

Det beste for meg hadde nok vært å lese morgen, hender, annet, holder… som det står på papiret.

Har dere noen råd her….om hvor grensene går?

Vise om byen Hiroshima
Jens Bjørneboe

Det var en vakker morgen
Udi Hiroshima by.
En sommermorgen nittenfemogførti.
Og solen ja den lyste
Fra en himmel uten sky,
En sommermorgen nittenfemogførti.

Småpikene de lekte
Udi have og blant trær
Og gjorde allting slik de store gjorde.
De pyntet sine dukker
Og de vasket dukkeklær
Og kvinnene skar brød på kjøkkenbordet.

Og mange småbarn var det
Som stadig lå iseng
For dette var en tidlig morgentime
Mens solen strålte deilig
Og mens duggen lå på eng
Og blomster nettopp åpnet sine kroner.

Det var en vakker morgen
Udi Hiroshima by
En sommermorgen nittenfemogførti.
Og solen ja den lyste
Fra en himmel uten sky,
En sommermorgen nittenfemogførti.

Svar:

Takk for fornuftige og interessante spørsmål.

MORGEN
Unngå uttalen «mårgen». Den brukes litt av trøndere når de ikke snakker sin dialekt, og du hørte kanskje at Thorbjørn Jagland ønsket pressekorpset «go mårgen» da han skulle utdele fredsprisen. Det lød underlig.
I Norsk uttaleordbok (1969) har «måren» som en mulig uttale. Den er typisk sørlandsk og vestlandsk, men kan vel brukes forsiktig av «østnordmenn» i opplesning hvis det rim om å gjøre.
Men vanlig østnorsk uttale er «må-årn»; noen vil transkribere den som «må-ern». Brukes østnorsk uttale, vil det vel også være naturlig å gi forbindelsen RN østnorsk uttale, altså trekke den sammen til én lyd, men det kan føles unaturlig for møringer, som ikke lager én lyd av RD, RL, RN og RT slik østlendinger gjør. Men du er visst blitt såpass østnorsk at du greier det.

HENDER, HOLDE o.l.
Her det en hovedforskjell mellom østnorsk og vestnorsk, både i dialekter og standardspråkuttale. Vestlendingene uttaler ordene med D, iallfall når D følges av en vokal. I utlyd (HAND/HÅND, HALD/HOLD) hører vi mindre til den. Jeg vil anbefale at du uttaler ordene uten D. Det kan ellers få litt for sterkt preg av stiv skriftuttale.

ANNEN, ANNET
Samme tilfelle som MORGEN. Vanlig østnorsk uttale er «a-an/a-en» og «a-ant/a-ent». Uttalen «annen» og «annet» er mer gangbar i opplesning enn «mårgen», og i høytidelig stil er den å foretrekke, jf. Bjørnson i «Brede seil over Nordsjø går»: «Men da sol i det annet gry» – her må man si «annet».

– – –
Siden du skal lese inn diktene, tar du vel sikte på en sammensatt målgruppe. Rådene ovenfor er gitt med tanke på det.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

Hei, min kjæreste er amerikaner og jeg har derfor begynt å få mange spørsmål om norsk uttalelse jeg ikke kan svare på.

Vi lurer på hvorfor vi sier «sverije» og ikke «Sverige», siden vi sier «Norge» med uttalt g?

En mulig forklaring jeg prøvde meg på var at vi sier Sverige lik svenskene av gammel vane. Men siden svenskene sier «Nårje» og er med andre ord konsekvente i bruken av ‘je’ for ‘ge’ lyd, så begynner jeg å lure på om det er vi som har endret uttalelse over tid?

Håper dere har noen innspill, på forhånd takk.

Svar:

Takk for spørsmål. Jeg velger å svare kort og i tillegg henvise deg til Store Norske Leksikon (Kunnskapsforlaget). Har du adgang til papirutgaven (2006-07), finner du en grei fremstilling på side 214 i bind 11. Går du til nettutgaven av leksikonet, vil du antagelig finne det samme i innledningen til den store Norge-artikkelen.

Mitt korte svar er følgende: En uttale som skulle følge vanlig lydutvikling i skandinavisk, ville ha gitt uttaleformene [sværje] og [nårje]. SVERIGE kommer av Svea rike (svearnes rike) og NORGE sannsynligvis av Nordrvegr (veien, seilleden mot nord). Lydutviklingen har altså i SVERIGE gitt stemthet (k > g) og derpå palatalisering (g > j), og i NORGE palatalisering (g > j) og bortfall av en del lyder.

Den standardiserte uttalen av NORGE med g kan betraktes som en skriftuttale, og krigen 1940-45 bidro til å befeste den. Uttalen [nårge] med tonem 2 (som i BORGE og DORGE) har vel nå fortrengt de fleste dialektale uttaleformer. Men tonem 1 (som i TORGET og SVERIGE) lever her og der i østnorsk.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

Hei!
Jeg har blitt opplært til å legge til -es på ord som ender på -s med apostrof. At for eksempel Moses’ stav uttales Moseses stav. Men så har jeg andre venner som hevder at dette ikke er riktig
De hevder at Moses’ stav skal uttales som det står. Hva er korrekt?

Håper dere kan gi meg et godt svar på dette, siden jeg har søkt side opp og side ned på Google uten at det har resultert i noe som helst.
Svar:

At du spør om Moses, er litt spesielt, for det er et navn hvor genitiven tradisjonelt ikke markeres med -s, men med en fremmed form, nemlig Mose, altså «Mose stav». Det er den formen du har i «mosebok». Andre ord med fremmed genitiv er Jesu (av Jesus) og Pauli (av Paulus), sjeldnere Petri (av Petrus). Formen Mose er nok nå like sjelden som Petri.

Man kan jo forstå behovet for et eller annet når både navnet ender på -s og følgende ord begynner med en s-, men «Moseses» må vi sterkt fraråde. Den formen vil virke komisk.
Skriv Moses’ i genitiv og uttal det «moses»! Det vil bli forstått, akkurat som Johannes’ åpenbaring.

Også Paulus og Petrus hører man med uforandret form i genitiv, unntatt i faste uttrykk. I Oslo har kirken ved Birkelunden hett «Paulus kirke» så lenge jeg kan huske, og den har vært skrevet uten apostrof. Og likedan med Petrus kirke inntil den ble omdøpt til Sofienberg kirke.

Vennlig hilsen
Tor Guttu