Spørsmål:

Uttales ordet som lin’erle eller liner’le?

Svar:

Vi anbefaler uttalen med trykk på første stavelse, men vi kjenner naturligvis godt den med trykk på annen. Den var nok vanligere for et par generasjoner siden enn den nå er.

I “Norsk rimordbok” har jeg tillatt meg å ta den med som rimord på BERLE og PERLE; jeg mener altså at den kan godkjennes når metriske hensyn krever det.

Uttaleordbøkene (Alnæs 1910 og 1925, Berulfsen 1969 og Vanvik 1985) oppgir bare uttalen med trykk på første stavelse – med kort eller lang “i”. Man kan undres på hvordan uttalen med trykk på “erle” er oppstått. En av årsakene er nok at leddet “lin” ikke har vært assosiert med planten. – Et lignende tilfelle er – kanskje – PINSELILJE med trykk på tredje stavelse. Det gikk i min barndom for å være det vi kalte “fin-dame-uttale”, og jeg husker jeg reagerte og spurte hjemme hvorfor de ikke da også uttalte PÅSKELILJE på den måten. Etter min mening/følelse er LINERLE med trykk på annen stavelse vanligere enn PINSELILJE med trykk på tredje, men uttaleordbøkene mener noe annet. I Alnæs 1925 står det at PINSELILJE “sedvanlig” har trykk på tredje stavelse. I Berulfsen 1969 står det at ordet “også” kan uttales slik, noe som betyr at uttalen finnes, men ikke anbefales. I Vanvik 1985 har ordet bare trykk på første stavelse.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

Jeg ser på deres hjemmeside at dere skriver om «standard talemål», og har et spørsmål i den forbindelse. Jeg jobber med tolking i offentlig sektor, og kunne hatt god bruk for litt informasjon om hva som ligger i dette begrepet. Kunne dere ha sagt meg noe om hva dere legger i det, eller vet dere hvor jeg kan finne en definisjon eller beskrivelse av hva som utgjør «standard talemål» på norsk.

Svar:

Populært kan vi si at norsk STANDARDTALEMÅL/STANDARDTALESPRÅK (det bør skrives i ett ord) er et slags norsk motstykke til «the Kings/Queens English» og til tyskernes «Bühnendeutsch» (scenetysk). Noen har også operert med begrepet «norsk scenespråk». Men hva man nå kaller det, og hvordan man nå beskriver det, må det tas forbehold om både det ene og det andre.

 

Jeg tror vi gjør det slik at du oppgir din postadresse til Riksmålsforbundets kontor, så skal jeg kopiere noen boksider som kontoret kan sende deg, og som du kanskje kan bli klokere av.

Får du tak i Finn-Erik Vinje: «Rent ut sagt. Råd og vink om . . . .» (NKS-forlaget 1989), vil du antagelig ha nytte av den. Boken er skrevet for dem som skal ytre seg muntlig, men har mye å gi alle og enhver.

 

Vennlig hilsen

Tor Guttu

Spørsmål:

Hei!

Jeg er ikke helt sikker på når man uttaler en O som Å, og når man uttaler O som O.
For eksempel:

Norge = Å
problem = O

Tusen takk på forhånd!

Svar:

Jeg går ut fra at det særlig er fremmedord du har i tankene, selv om du nevner Norge som et eksempel. Uansett er det vanskelig å gi regler når man ser det fra din synsvinkel med utgangspunkt i skriften. Det naturlige er å si at “kort å-lyd skrives oftest o” (f.eks. FONN, FOR, HOLDE, TOLL osv. osv.) Noen ganger krever selvsagt systemet Å (som i VÅTT (av VÅT med lang å-lyd), og noen få ganger har et ord fått skriftform med Å når det historisk har O (BÅNN: klampen i bånn).

I fremmedordene holder man dels på fremmed uttale, og den er grei: andre språk enn norsk og svensk har ikke vår trange o-lyd for skrifttegnet O. Enten vi låner ordet PROGRAM fra engelsk eller fransk eller tysk, vil i første omgang uttalen av vokalen i første stavelse være en å-lyd. Men så kan det gå som i dette tilfellet: Ordet blir naturalisert, vanlig i alle befolkningslag, og da tenderer uttalen ikke sjelden mot norsk o-lyd. Hvis du har tid til en liten undersøkelse (kall det gjerne forskning): Gå til et bibliotek og be om å få se i Norsk uttaleordbok (1969). Slå opp på ordene som begynner med KON- og se om du er enig med redaktørene anno 1969. Jeg tror nok det må gis rom for adskillig valgfrihet – noen ganger “kon-“, noen ganger “kån-“ og noen ganger begge deler.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

Er det neon hos dere som kan hjelpe med å avgjøre en pågående diskusjon vedrørende uttale av stedsnavnet Mylla.

Svar:

Ordet skal ha tonem 1 (som FYLLA) – ifølge Norsk stadnamnleksikon, som er til å stole på.

Det er vanlig å høre det med tonem 2, noe som skyldes ordets form (likheten med tostavelses hunkjønnsord, som alle har tonem 2 i både ubestemt og bestemt form, f.eks. TRALLE, SNELLE, DILLE, OLLE, SKRULLE, HYLLE, KØLLE).

 

Vennlig hilsen

Tor Guttu

Spørsmål

Uttale av g foran i :

Jeg underviser i norsk for utlendinger, og det vi pleier å lære dem, er at g foran i uttales ji. Eks: å gi, gift, gikt, gips. En giver, Giv akt! Men så er det en del unntak, der gi uttales gi. Jeg tar de viktigste fra Riksmålsordlisten som min far utarbeidet (1973): gid, gidder, gigant, ginnungagap, gir, å gire, gisse (hunn-gris), et gissel, gitar, et gitter. Unntakene er så mange – i forhold til “regelen”, at jeg lurer på hva som er regel og hva som er unntak. Og hva er regelen for de to uttale-måtene ?

Svar:

Hovedregelen er riktignok den at G foran lyse, fremre vokaler (I , Y og til dels E) og foran diftongen EI uttales “j”, men det gjelder prinsipielt bare “hjemlige” (germanske) ord, og av dem stort sett bare de nordiske. Unntakene utgjøres av det man vanligvis kaller fremmedord (ord av romansk/latinsk/gresk opphav, og dem er det mange av, og flere blir de) og av noen ord som vi har lånt fra tysk. Endelig har uttale etter skriftbildet og dansk talespråk festnet seg i noen ord, iallfall i standarduttalen. Nyere lån fra engelsk overtas med engelsk uttale (GIMMICK, GIN), mens eldre lån kan være tilpasset det norske systemet: GIGG (fartøy, vogn).

Unntakene fra hovedregelen blir da:
1 Foran I
a) Iallfall følgende ord av nordisk opprinnelse har uttalen “g”: GID, GIDDE, GISS(A) (lokkeord til gris), GISSEL. Uttale med “g” i GIVEN/GIVET må regnes som foreldet, likesom formene selv (det er givet, ved en given anledning).
b) Iallfall følgende ord av nederlandsk/tysk opprinnelse har uttalen “j”: GIPS, GIR/GIRE/GIRING (sjøuttr.)

2. Foran Y
Følgende ord oppføres gjerne med valgfri uttale – “j“ eller “g“: GYLF, GYS/GYSE/GYSELIG/GYSER. Etter min mening må begge uttaler godtas.

3. Foran E har vi forlengst fått hjelp av skriftbildet, idet vi skriver GJ i de aktuelle ordene.

4. Foran EI har standarduttalen har “g“ i GEIRFUGL.

– – –

For å kunne hanskes noenlunde med alt dette må man altså vite hva som er hjemlig og hva som er fremmed, og når det det gjelder opplagte fremmedord, må man helst vite hvor de kommer fra, hva regelen er i vedkommende språk og om lånordet er eldre eller nyere, f.eks. at G foran I i italiensk uttales “dsj” (GIGOLO, nyere lån), men at det i eldre lån kan ha blitt til “sj” (GIRERE/GIRO).

Samme historien har vi ved K foran I, Y og EI. Jeg er såpass til års at jeg kan mimre om forarbeidet til den hittil siste utgaven av Norsk uttaleordbok (1969), hvor jeg ikke deltok, men hvor jeg ofte ble spurt av redaktøren (Bjarne Berulfsen) i likhet med andre ansatte ved og i nærheten av Nordisk institutt på Blindern. Han ivret for å føre flere ord inn under det norske systemet enn det etter min mening var og er dekning for i standarduttalen. Han ville ha GEIR, GEIRANGER, GYNT o.fl. uttalt med “j”, likeledes GESELL, GESTALT, GEVEKST GEVÆR o.fl. Han fikk sin vilje i noen tilfeller, men visstnok bare som valgfri uttale.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

Hei, hvordan uttales professorer, med trykket på e-en eller o-en?

 

Svar:

Vi anbefaler den tradisjonelle uttalen, med trykket på o i flertall av personbetegnelser: lekto:rer, professo:rer, reformato:rer, senato:rer osv.

I ord som ikke betegner person, er trykket i flertall det samme som i entall: alliga:torer, kondensa:torer, mo:torer, radia:torer osv.

 

I «anbefaler» ligger følgende: Norsk standarduttale er ikke regulert – hverken offisielt eller privat – på samme måte som rettskrivningen, men det eksisterer selvsagt en norm, i visse tilfeller en «distriktsnorm». Man kan si at det hersker en konsensus om hva som riktig og hva som er mindre riktig og hva som er galt. I andre land kan man være mer sikre på hva som er riktig, enn man kan hertillands. Den dominerende norm er det vi kaller standard østnorsk. Får du tak i Arne Vanvik: «Norsk fonetikk. Lydlæren i standard østnorsk supplert med materiale fra dialektene», så les den.

Vel. Når forholdene er som de er, så sier det seg selv at det ikke sjelden finnes to uttaleformer av samme ord, oftere ved fremmedord enn ved «hjemmeord». Flertall av ordene på -tor uttales dels etter gammel skikk (tradisjonelt), dels etter hovedmønsteret, hvor trykkplasseringen er den samme i flertall som i entall. Her som ellers i språkverdenen skjer det en utjevning (kall det gjerne normalisering), slik at typen -to:rer må gi tapt overfor det nyere. Begge uttaleformer eksisterer, og vi (altså Det Norske Akademi og Riksmålsforbundet) anbefaler den tradisjonelle uttalen. Imidlertid er det ikke sikkert vi vil gjøre det om f.eks. 50 år. Den som lever, får se.

I første utgave av Ivar Alnæs’ «Norsk uttaleordbok» (1910) står uttalen professo:rer, men ved lektor står det ingenting. Det er antagelig en forglemmelse, for i neste utgave (1925) er uttalen -to:rer anført ved begge, og slik er det også i utgaven fra 1969 (Berulfsen). Finn-Erik Vinje gir en god oppsummering av forskjeller og meningsforskjeller på side 53-54 i boken «Rent ut sagt» (1989).

Hvis akademisk utdannede personer av Harry fetts generasjon sa le:ktorer o.l., er det overraskende; jeg kan ikke si mer enn som så. Da jeg begynte på realskolen (Holtet høyere skole 1950), var det ingen der som sa noe annet enn lekto:rene.

I den innledende Veiledning i Kunnskapsforlagets «Norsk rimordbok» (6. utg. 2010 og tidligere utgaver som jeg har hatt å gjøre med) skriver jeg: «Med hensyn til trykkplasseringen bør vi huske at uttalen kan variere, både etter stilplan og landsdel. Man kan f.eks. høre «overflødig» uttalt med trykk på tredje stavelse, og for noen er ordet da naturlig som rim på «ærbødig, lødig» osv. Og sørlendingen må selvsagt få rime «motoren» på «fjorden»».

Dette er typisk for norsk talespråk: en mo:tor – moto:ren – flere moto:rer – alle moto:rene  er sørlandsk (kall det gjerne utslag av en «distriktsnorm») og i alle former unntatt grunnformen forskjellig fra østnorsk.

 

Kristin B. Aavitsland har holdt foredrag om Fett i Akademiet – ypperlig. Får jeg tid etter 2017 skal jeg lese boken; jeg har forlengst lest Fetts essays i Akademiets essayistsamling.

 

Vennlig hilsen

Tor Guttu

 

Spørsmål:

Hva er korrekt uttale av ordet grossist eller grosserer? Er det med å-lyd eller o-lyd?

Svar:

Takk for spørsmålet.
Grossist kan uttales /grosiˈst/ eller /gråsiˈst/. Grosserer uttales /groseːˈrər/ eller /gråseːˈrər/. Du kan altså velge mellom å-lyd og o-lyd i begge ordene.

Ha en fortsatt fin dag.

Vennlig hilsen
for Riksmålsforbundet
Sara E. Olsen

Spørsmål:

Hvordan uttales WI-FI korrekt på norsk – og hvorfor?

Svar:

Dette spørsmålet kom opp under Riksmålsforbundets lanseringen av boken «Godt språk» av Helene Uri (februar 2016), og hverken hun eller andre tilstedeværende språkeksperter kunne da gi et helt entydig svar. Det er nok en smakssak om man foretrekker den opprinnelige engelsk uttalen waifai eller den fornorskede varianten som Helene Uri ville velge; vifi. Et tredje alternativ som ble nevnt, var å følge den tradisjonelle norske uttalen av hi-fi – haifi. I så fall vil uttalen bli waifi, altså en slags hybrid, men den later ikke til å være aktuell blant yngre språkbrukere. På engelsk er iallfall den vanlige uttalen waifai (i likhet med haifai), og etter hvert er jo nordmenn blitt vant til å spørre etter nettopp waifai på hoteller i utlandet.

Antagelig er det ennå litt tidlig å fastslå hvilken uttale som vil dominere på norsk, så vi skal passe på å oppdatere dette svaret etter hvert som vi får vite mer. Hvis det er til noen nytte, kan du jo se videoopptak av den delen av boklanseringen der spørsmålet kom opp her:

http://livestream.com/accounts/4248330/events/4753434

 

Vennlig hilsen

Stig Michaelsen

 

Spørsmål:

Hei,

jeg lurer på om dere kan hjelpe meg å oppklare hva som er korrekt uttale av ordet energi. Som kjent hører man både «energi» og «enersji» uttalt. Selv har jeg alltid uttalt dette ordet på førstnevnte måte, med g-lyd, og har ment at dette er korrekt. Så kan man høre Kåre Willoch uttale «enersji». Han pleier jo ikke å slurve med språkbruken, så da begynner jeg å lure. Kanskje er begge uttaler korrekt, også på riksmål?

Svar:

Saken er ikke av ny dato, og hvis du tillater at jeg innledningsvis mimrer litt, kan jeg si at den var aktuell også den gang jeg gikk på reallinjen i gymnasiet i første halvdel av 1950-årene. Vår fysikklærer (født i 1905) doserte da følgende: Det heter selvsagt “enærgi:”, for vi sier jo ikke “enæ´rsjisk”. Det resonnementet bøyde vi oss vel for, men så enkel er saken ikke.

Det er en tradisjon i norsk for uttalen med -sj-, men tradisjonen for -g- er sterkere. I første og annen utgave av Norsk uttaleordbok (1910 og 1925) er uttalen med -sj- angitt i parentes, altså ansett som mindre vanlig og ikke så tilrådelig som uttalen med -g-. I den hittil siste utgaven av Norsk uttaleordbok (1969) står bare uttalen med -g-. Det betyr ikke at den andre ikke finnes (for det er jo flere enn Willoch som uttaler det med -sj-); det betyr at g-uttalen anbefales sterkt. Det gjøres også i en mindre Norsk uttaleordbok (1985) utgitt av fonetikeren Arne Vanvik. – Den første store norske fremmedordboken (Maurits Hansens, som kom i annen utgave i 1851) oppfører bare uttalen med g, og det er verdt å merke seg. Den boken er ellers svært åpen for fremmedord fra fransk, og fra det språket skriver sj-uttalen seg opprinnelig. I våre dager (for Willoch o.a.) kan den svenske uttalen med -sj- ha spilt en rolle.

En litt mer nyansert oppfatning kommer til uttrykk i den ordboken jeg selv har redigert: Norsk Ordbok med 1000 illustrasjoner (2. utg. Kunnskapsforlaget 2005), hvor det står å lese at i betydningen “persons arbeidsevne og -kraft” uttales ENERGI “også” med -sj-. Det er ingen anbefaling, men er satt inn der for å markere at uttalen med -sj- i slike tilfeller ikke er å anse som gal. Denne oppfatningen har jeg naturligvis ikke fabrikkert selv.

Jeg uttaler selv ordet med -g- i alle betydninger og vil anbefale den uttalen. Etymologien trekker i retning av -g- (selv om ikke den kan tillegges særlig vekt): Grunnordet er gresk ERGON (arbeid), hvorav fysikkenheten ERG for arbeid og energi, alle ordene på ERGO- osv. Jeg synes dessuten at lydbildet blir vakrere og tydeligere med r og g som adskilte lyder; uttaler man ordet med -sj-, blir r-lyden foran uvegerlig assimilert med sj-lyden.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål: Etter en diskusjon i liten gruppe er jeg på jakt etter «korrekt» norsk uttale av ordene: entrecôte, kompromiss og suksess.

Svar: Det er mange som har hatt den samme diskusjonen om hva som er korrekt uttale. Entrecôte uttales med t til slutt, antrek’åt eller angtrek’åt. På samme måte uttales kompromiss – ikke kompromi, men med s til slutt – komprom’iss. Det stiller seg annerledes med suksess: Her er uttale både med og uten avsluttende s-lyd gangbart, og slik har det vært lenge. Begge uttalemåter er oppført i alle utgavene av Norsk Uttaleordbok helt tilbake til 1910, og begge er utbredt.

Men det er en annen forskjell. Ifølge Norsk Ordbok med 1000 illustrasjoner, Norsk Uttaleordbok og Nynorskordboka er uttalen enten syksé (altså fransknær uttale med y-lyd) eller suksess. Den sistnevnte uttalen blir antagelig styrket av engelskspråklig påvirkning. Norsk Ordbok (for moderat bokmål og riksmål) sidestiller altså de to uttalemåtene. Det samme gjør Språkrådet, som riktignok generelt anbefaler «skriftnær uttale» av fremmedord.

Vennlig hilsen
Stig Michaelsen