Spørsmål:
Hei,
Jeg arbeider med norsk-undervisning for innvandrere, og leter etter “enkle” regler.:
I og Y gir spesiell uttale. F eks etter k. kino, kylling. (Jeg har ikke lydskrift-tegnet på tastaturet mitt…
Nå tenker jeg på vokal etter sk: Her blir det “problem” med noen av de andre vokalene når det er diftong.
sk foran a: normal a eks: skap
sk foran e: uttales sk , eks skeptisk og sketsj.
sk foran ei: Eks: å skeie ut: uttales ‘skj’-lyd . Hvorfor? Er det i-en i diftongen som “overstyrer” e-en?
ski – utt med skj-lyd,
sk foran o er normal, Sko,
sk foran u er normal: skute
sk foran y uttales med ‘skj’-lyd: en sky, å skyte, å skyve
sk foran øy: her er det ulike uttaler. Eks: å skøye utt ‘sk’, men å gå på skøyter, utt: ‘med ‘skj’-lyd. Det var ikke helt logisk. Y-en i diftongen “overstyrer” ø-en i ‘skøyte,’, men ikke i verbet å skøye. Stakkars de som skal lære norsk . . .
sk foran å er normal.
Svar:
Takk for spørsmål. Slike saker er enklere – men ikke derfor særlig enkle for innvandrere – hvis man husker på følgende:
1. I alle kulturspråk gjengir skriften i mange detaljer en eldre uttale.
2. I løpet av historien kan tilfeldigheter ha diktert en skrivemåte som etter hvert har fått feste.
3. Det kan være forskjell på importord og hjemmeord. I ditt tilfelle forholder det seg slik:
I norrønt ble SK uttalt “sk” uansett hvilken vokal som fulgte. Man sa altså “skip”, ikke “sjip”, og man sa “skegg”, ikke “sjegg”. Eller sett fra motsatt side: Lydforbindelsen “sk” ble i norrønt skrevet SK uansett hva som kom etter.
Skaff deg en norrøn ordbok og slå opp på SK-.
I svensk har man holdt på det norrøne systemet og skriver ytterst sjelden j etter sk (neppe i flere ord enn SKJORTA, SKJUTA og SKJUVA – som det vil føre for langt å gå inn på her). Likedan i dansk: det er bare et fåtall ord som skrives med SKJ.
Lydutviklingen har medført en svekkelse/assimilasjon til sj-lyd foran høye vokaler (i og y) og foran diftongene ei og øy. Så har dels skriveskikk og dels normering gitt det smule system vi har i dag. Hadde vi vært klokere i 1869 og fulgt anbefalingene fra rettskrivningsmøtet i Stockholm, hadde vi nå hatt sammenfall med svensk og dansk på dette punktet. Ibsen var en av de norske utsendingene til møtet, og han fulgte anbefalingen; han skrev SK fra 1869 og livet ut.
SKØYER er innlånt fra nederlandsk etter norrøn tid.
Et tilfelle parallelt med SK har du ved K foran I og Y. I hjemmeordene uttales K i slik posisjon “kj”: KILDE, (norrønt KELDA), KIPPE, i importord “k” når de er forholdsvis nye (KIDNAPPER, KIKSEKULE). Men importordene får “kj”-uttale etter hvert som de blir vanlige i almenspråket (KIRKE, KILO).
Så finnes det en del ord lånt fra gresk, som bevarer sin “kj”-lyd derfra (i gresk skrevet med bokstaven X (KHI, uttalt “kji”), som altså har et annet skrifttegn enn den vanlige k-en (“kappa”). Eksempler: KIASME, KIMÆRE, KIRURG.
Vennlig hilsen
Tor Guttu
ARKIVERT UNDER: Uttale