Hvordan skrives ...?

Spørsmål:

Kjære språkspalte,

jeg har noen spørsmål vedr. ordet «Tunnel».

Skrives det «Tunnel» eller «Tunell»? Jeg har sett begge formene blitt brukt, men jeg vet ikke hva som er korrekt. Enn videre lurer jeg på hva som er den riktige uttalen av disse ordene. Jeg har alltid brukt «Tunnel» og uttalt det som et sedvanlig tostavelsesord med trykk på første stavelse.

På forhånd takk for svar!

Svar:

Du spør om et ord som er vanskelig å normere – altså å gi en skriftlig form og anbefale en uttale av – som alle kan bli fornøyd med.
Ordet kom inn i norsk fra engelsk i forbindelse med jernbanebyggingen på 1800-tallet. De få nordmenn som kom i forbindelse med de engelske fagfolkene, uttalte det sikkert på engelsk med trykk på første stavelse og tonem 1, slik du gjør, og det samme gjaldt sikkert folk med gode kunnskaper i engelsk. Disse ble det jo etter hvert flere av.

Men folk flest har assosiert ordet med de svært mange fremmedordene fra fransk, som ender på -ELL, og som NB!, den gang og helt til 1917 ble skrevet med én L (aktuell, seremoniell, spesiell osv. osv., altså aktuel, ceremoniel, speciel . . .). Det festet seg da en uttale med trykk på siste stavelse, og i første utgave av Norsk uttaleordbok (1910) registreres denne uttalen ved siden av den engelske. Begge var altså i bruk, og den engelske står først. I annen utgave av uttaleordboken (1925) og i tredje (1969) står det på samme måten. Redaktørene har altså regnet den engelske som «mest korrekte».

Imidlertid har en standarduttale med trykk på siste stavelse levd godt, og det samme gjelder den tilsvarende østnorske dialektuttalen med trykk på første stavelse og tonem 2 (parallelt med «akktuel, spessiel» o.l. s
Så vidt jeg kan bedømme, står disse uttaleformene sterkt – om de ikke er enerådende – i betydningen «pasning mellom bena på motstander(e)» i fotball og i uttrykket SE LYS I ENDEN AV TUNELLEN (ha håp om at vanskelighetene skal la seg løse o.l).

Spørsmålet om å tilpasse ordets skrivemåte til denne uttalen, ble tatt opp i Norsk språkråd omkring årtusenskiftet, og i den siste rettskrivningsrevisjonen for bokmål (2005) ble det innført valgfrihet mellom TUNNEL og TUNELL. I riksmålsnormeringen er det hittil ikke gjort vedtak om å innføre formen TUNELL, men jeg antar at det vil skje ved neste revisjon.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

Jeg holder på med en forskningsartikkel. Et begrep som blir brukt for å måle overlevelse i pasientgrupper er «fem-års-overlevelse». Dette representerer altså en verdi.

I min oppgave har jeg vært konsekvent på å skrive tallene 1-12 med bokstaver.

Hva anbefaler dere med hensyn til «fem-års-overlevelse»? Det er nok tydeligere i teksten om jeg skriver det som «5-års-overlevelse».

Er det riktig med «fem-års-overlevelse», eller bør man f.eks krive «5-års overlevelse», «fem-års overlevelse» eller andre varianter?

Kan man gjøre unntak i å skrive 1-12 med bokstaver for å framheve tydelighet i en vitenskapelig tekst?

Svar:

Takk for et meget “akribisk” spørsmål. Gid alle var så kresne!
Man kan i alle fall fravike regelen om bokstaver for tall under 13 når det i nærheten eller i sammenhengen (f.eks. innenfor samme avsnitt) er bruk for et parallelt uttrykk med et høyere tall. Man bør f. eks. skrive: “Han var vant til å undervise små grupper på under 10 elever, så det var en overgang å ha klasser med over 20.” Også bokstaver begge steder kan etter min mening godtas, når det dreier seg om usammensatte ord: tyve, tredve, førti osv., men sifre er nok det beste. I en vitenskapelig tekst er imidlertid kravene større; det bør være konsekvens gjennom det hele.

Du skriver at “fem-års-overlevelse” er en verdi. Hvis du med det mener det er noe bortimot en enhet – altså hvis overlevelsesutsiktene nærmest måles og uttrykkes i enheter på fem år – blir det kanskje ikke bruk for tall som 15, 20, 25 . . . , men blir det tale om “15-års-overlevelse”, ville jeg ikke nøle med å skrive også “fem” med siffer.

Om man skal sammenskrive eller særskrive slike uttrykk, beror især på om de uttales som ett ord. I ditt tilfelle finner jeg begge uttaler naturlige: “fe´mmårsåvelevlse” og “fe´mmårs å:`velevlse” (her gjengitt med standard østnorsk uttale som i Norsk Uttaleordbok (1969)). Men jeg vil tro at de som omgås uttrykket til daglig, vil velge den første uttalen.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

Heter det regionsenter eller regionssenter?

Svar:

Offisiell rettskrivning (Tanums store rettskrivningsordbok, 9. utgave 2005) angir valgfrihet i sammensetninger med REGION som førsteledd. Ifølge riksmålsrettskrivningen skal det ikke være noen s-fuge i sammensetninger på REGION-. Like vel som det heter REGIONPLAN(LEGGING) og REGIONTEATER (vel innarbeidede termer), bør det hete REGIONSYKEHUS og REGIONSENTER.

Valgfriheten i offisiell rettskrivning kom inn i 8. utgave av Tanum (1996). Før den tid hadde heller ikke offisiell rettskrivning noen -s-.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål

Forskrive eller foreskrive?

Hei,
Når man ordinerer et legemiddel heter det da foreskrive eller forskrive? I «Tidsskrift for Den norske lægeforening» står det oftest forskrive. Jeg mener det må hete foreskrive.
Hilsen forvirret lege

Svar

Kjære forvirret lege
Med hensyn til forskrive og foreskrive har det lenge rådet forvirring både blant leger og andre. Jeg oppfatter det slik:
Almenordet med betydningen «forordne, ordinere, si at en skal gjøre det eller det (især bruke så og så mye av et medikament slik eller slik) er foreskrive av tysk vorschreiben.
Men leger har fra gammelt av brukt forskrive (av tysk verschreiben) om det å skrive ut en resept. En resept fungerer overfor apoteket som en bestilling og overfor pasienten som en forordning. Dermed kan ordet bli tvetydig og falle sammen med foreskrive. Forskrive er altså fagordet, og jeg hører det brukt relativt ofte av legebekjente og apotekfolk. Foreskrive er dagligordet som vi pasienter klarer oss med .

Med vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

Hvorfor blir ordet «bøyning» skrevet slik. leste noe om å bruke bare -ing ved verbalkonstruksjon (hvis jeg husker odet rett). Her er det snakk om aktiviteten/oppgaven med å foreta en bøyning.

Svar:

BØYNING er den tradisjonelle skrivemåten i grammatikk-betydningen av ordet i riksmål/bokmål. Fra 1938 har BØYING vært valgfri form, men det har aldri vært på tale å forby BØYNING. En annen sak er at en og annen norsklærer kan ha uttrykt at han/hun foretrekker BØYING eller at den er gjennomført i en lærebok.

Formen BØYING i bokmål skyldes to forhold.
1. Tendensen til at verbalsubstantiver på -NING og -ELSE med tiden får -ING. Det er en langsom utvikling; det skjer ikke mye på en generasjon.
2. Samnorskpolitikken, som det stadig er tydelige spor av i skriftspråksnormene, nå heldigvis bare i form av valgfrihet.

I 1917 het det BØINING i riksmål/bokmål og BØYGJING i nynorsk. I 1938 ble det BØYNING eller BØYING i bokmål og BØYGNING eller BØYING i nynorsk. BØYGNING var en nyskapning, og BØYING var altså samnorskformen som man tenkte seg brukt i begge målformer.

Jeg kan ikke se at ordet eller saken har vært behandlet i arbeidet med læreboknormalen av 1959, og heller ikke senere er det fattet annet enn enkeltvedtak om slike verbalsubstantiver. Når BØYGNNG forsvant fra nynorsknormen, er uvisst. Nå har nynorsk bare BØYING.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

Hei,
heter det «Han har ikke sjangs» eller «Han har ikke sjans»?

Svar:

Hei!

Takk for spørsmålet. I uttrykket «å ikke ha kjangs» skal man skrive KJANGS. Riksmålsnormen tillater også TJANGS, men det er ikke tillatt i offisiell rettskrivning.

Jeg håper det var oppklarende. Ha en fortsatt fin dag!

Vennlig hilsen
for Riksmålsforbundet
Sara E. Olsen

Spørsmål:

Hvordan skal man referere til paragrafer i lover? Jeg tenker både på stor/liten bokstav og genitiv. Gjelder det samme for arbeidslivets avtaler (hovedavtale, hovedtariffavtaler, overenskomster, særavtaler o.l.)?
Svar:

Stor forbokstav skal brukes i omtale av og henvisning til Grunnloven.

Ellers liten forbokstav, enten du bruker kortnavnet (f.eks. målloven) eller det fulle navnet (lov om målbruk i offentleg teneste).

Ifølge Lovteknikk og lovforberedelse (utarbeidet av Justisdepartementets lovavdeling i 2000) skal genitiv ikke brukes i tilfeller som: “Muligheten for dispensasjon omhandles i målloven § 13”. En slik praksis strider mot vanlig norsk tale, men det er mulig at den er innarbeidet i juridisk fagspråk. Genitiv må selvsagt brukes i tilfeller som: “Muligheten for dispensasjon omhandles i lovens § 13”.

Som du kanskje kjenner til, innførte ekspedisjonssjef Stein Rognlien i Lovavdelingen den praksis å sløyfe “av” i lovnavnene. Mens det på vanlig norsk heter “lov av 18. juni 2001 om . . .”, heter det på rognliensk “lov 18. juni 2001 om . . .”. For alt hva jeg vet, kan Rognliens ånd hav svevet over Lovavdelingen også når det gjelder genitiv-spørsmålet. En unnskyldning for å sløyfe genitivs-s kan man finne i at det man henviser til, kan settes i kursiv. Da er det rimelig å sitere uten -s: “Muligheten for dispensasjon omhandles i målloven § 13”.

For så vidt det gjelder henvisning til paragrafer i tekster med navn, antar jeg at du kan følge samme praksis. Les for sikkerhets skyld kapittelet “Litteraturhenvisninger og bibliografi” i Finn-Erik Vinje: “Skriveregler” 8. utg.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål

Jeg har et spørsmål jeg gjerne ønsker å få svar på. Hvordan skal imperativformen av enkelte verb som slutter på –ere, for eksempel å vurdere, være? Skal den være vurdér eller ganske enkelt vurder? Alle stavekontroller reagerer negavtivt på det første alternativet, men mange – blant annet min norsklærer – har en tendens til å bruke denne formen, om enn ikke konsekvent. Nå håper jeg altså å få svar på dette; vurdér eller vurder, og jeg tar også imot en forklaring på dette med takk!

Svar

Språkrådsnormen er klar på dette punktet: Imperativ av verb som slutter på -ere, skal ikke ha aksent – det heter altså vurder.[1] Noen forklaring til hvorfor det er slik, tør jeg imidlertid ikke gi.

Selv om den kodifiserte imperativformen altså er uten aksent, vil nok likevel mange riksmålsbrukere foretrekke varianten med, dvs. vurdér. Men da reagerer stavekontrollen, slik du har erfart.

Med vennlig hilsen
for Riksmålsforbundet
Elin Frysjøenden

[1] Når man ikke bruker aksent, kan det oppstå ord med likt utseende, men forskjellig betydning, jf. parker (1 imperativ av verbet parkere 2 flertall av substantivet park). I praksis vil imidlertid sammenhengen nesten alltid vise hvilken betydning som er den aktuelle.