Spørsmål:

Hva er riktig måte å skrive fribrytingskamp- eller konkurranse? Jeg har veldig lyst å skrive fribrytningskonkurranse, men er usikker på hva som er korrekt. Med n-bokstav eller uten?

Kan dere hjelpe meg?

Tusen takk

Svar:

Du bør skrive FRIBRYTINGS-. Hadde vi skrevet for et par generasjoner siden, kunne vi nok ha valgt formen med N, men den lever i dag bare i overført betydning (“det kom til brytninger mellom de to gruppene” – altså uenighet, strid, “vi lever i en brytningstid”), i optikken (“lysets brytning”) og i lydhistorien når en vokal spaltes til en stigende diftong (som når norrønt har formen HJALPA (hjelpe) av en eldre form som svarer til tysk HELFEN og engelsk HELP) – her er E “brutt” til IA (JA).

Det er gått samme vei, fra -ning til -ing, med ganske mange verbalsubstantiver, og det er en utvikling som fortsetter. Den bør få foregå langsomt og harmonisk, uten strev og tvang, som vi har sett eksempler på i “samnorsktiden” på 1900-tallet.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

Hei,
skriver man «hakket hvassere» eller «hakket vassere»?

Svar:

Det skrives HVASSERE, og dette ordet har aldri vært skrevet annerledes. De HV-ordene som i offisiell rettskrivning, bokmål, har fått H strøket, er:
erhverv(e) (1938), hvalp (1959), hveps (1938), hverv (tillits-, hår-; 1938), hvirvel (1959), hvisle (1938).
hverken ble forbudt i 1959, men gjeninnført som valgfri form i 2005.

I riksmålsrettskrivningen står de fleste h-ene fortsatt. hveps og veps er valgfrie former (formen med v- er etymologisk riktigere), og hverv (i håret) skrives slik (pga. etymologisk sammenheng med hvirvel). Hverken har alltid vært skrevet slik.

Det har vist seg at de h-løse formene i bokmålet omsider er kommet i utstrakt bruk, og dem må vi nok se på neste gang riksmålsrettskrivningen revideres. Svenskene fjernet H i alle ord på HV- for mer enn 100 år siden, og det førte visstnok ikke til stor strid, men noe slikt kommer ikke på tale i Norge. Ser du på HV-ordene i en ordliste, ser du at de både er mange og hyppige, og det er ingen grunn til å utsette seg for den diskusjon det ville medføre å gjøre noe videre med dem. Vi har viktigere ting å strides om.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål

Hei,

Har et spørsmål om ordet venninde, er det et riksmålsord, eller er det dansk? Kan man skrive både venninne og venninde på norsk?

Svar

Formen venninde er en riksmålsform. Dansk er den ikke, selv om skrivemåten ligner. Danskene bruker imidlertid bare én n (jf. veninde) der riksmål har to (jf. venninde).

Du spør også om man kan skrive både venninne og venninde på norsk. Når du sier norsk, går jeg ut fra at du mener bokmål. Og da er svaret nei; i bokmål er det kun formen venninne som er tillatt. At riksmålsrettskrivningen har tillatt formen på -inde ved siden av den på -inne kommer av at uttalen med d er meget utbredt. Andre avledninger med -inne har bare en form: forstanderinne, lærerinne, prostinne …

Med vennlig hilsen
for Riksmålsforbundet
Elin A. Frysjøenden

Spørsmål:

Er det, under noen omstendigheter, lov til å anvende -ad istedenfor erstattende former som -til, -over o.l. efter riksmålsnormert rettskrivning?

 

Svar:

Både i riksmål og i offisiell rettskrivning (bokmål) har det alltid hett FREMAD, INNAD, OPPAD, NEDAD og UTAD.

Bortsett fra FREMAD (i uttrykket «Fremad marsj!») har ordene et visst litterært preg, dvs. de er vanligere i skrift enn i tale.

Eksempler:

Ha blikket rettet fremad, se fremad (= fremover)

Innad i foreningen, i firmaet osv. (= blant medlemmene, internt)

(Argumentere, forklare, preke) oppad vegger og nedad stolper (= i det vide og brede); grunnbetydning: ‘oppover og nedover’

Utad er partiet det samme som det alltid har vært (= i det ytre, sett utenfra).

Ikke i noe tilfelle kan du erstatte -AD med –TIL i disse forbindelsene. Men grunnbetydningen er ‘til, henimot’.

–   –   –

Vi har to ord AD i norsk – ett som skriver seg fra norrønt (gammelnorsk) AT, som er blitt til AD i ordene jeg har nevnt ovenfor, og ett som kommer fra latin AD. Disse to AD-ene er opprinnelig samme ord. Det latinske er det du har i latinske uttrykk (AD ACTA, AD NOTAM, AD UNDAS o.fl. og i uttrykk som AD PUNKT 1 PÅ DAGSORDENEN (= angående, vedrørende, ‘til’).

 

I riksmålsrettskrivningen har AD både som enkeltord og som førsteledd alltid vært skrevet AD (BÆRE SEG AD, FØLGES AD, ADFERD, ADGANG,ADKOMST, ADVARE o.fl.). Enkelt og greit.

 

I bokmål var det vanskelig før 2005:

Det latinske AD skulle skrives AD.

Det hjemmenorske skulle skrives AT som enkeltord (BÆRE SEG AT, FØLGES AT) og som førsteledd foran ustemt konsonant (ATFERD, ATKOMST). Men foran stemt konsonant skulle det stå AD som i riksmål: ADGANG, ADVARE. I tillegg kunne ATFERD og ADVARE også hete henholdsvis ÅTFERD og ÅTVARE.

Fra 2005  kan det hete AD overalt også i bokmål, og du kan se bort fra at det er valgfrihet mellom AD- og AT- foran ustemt konsonant. ÅT- kom inn i bokmålet i 1938 og har aldri vært annet enn en kuriositet.

 

Moral: Hold deg til riksmålsrettskrivningen!

 

Vennlig hilsen

Tor Guttu

SPØRSMÅL: Jeg er klar over at prinsippet om at stedsnavn skal følge lokalt uttale ikke gjelder for Oslo vest, så da jeg forleden dag gikk i hva jeg ville kalt Solheimsgaten, ventet jeg at gateskiltene skulle si Solheimsgata, slik som det også heter i Oslo byleksikon.

Men jeg ser nå at de offisielle navn på gaten er Solheimgata uten s. Som dere kan si av bildene, greide jeg å finne alle de fire formene på gateskilt. Jeg tror at det som skjedde var at «myndighetene» på et eller annet tidspunkt bestemte at det skulle staves uten s. Er det noen klare grunner til at man skulle skrive det uten s?

SVAR: Takk for spørsmål. Det har vært slumset en del med gatenavn i Oslo opp gjennom årene, mest påfallende i form av gale særskrivninger av typen Øvre Slotts gate. Det meste er blitt rettet.

Når det gjelder -s- eller ikke-s i navn hvor førsteleddet er et sammensatt ord, er det en del inkonsekvenser, som kanskje kan forklares med navnenes alder, kanskje med lokal uttale, som ikke trenger å ha vært den samme over hele byen.

Den som har en rest av tradisjonell språkfølelse, vil antagelig helle mot prinsippet som ble formulert av skolemannen Jakob Løkke på 1800-tallet: Når førsteleddet i et sammensatt ord uten s-fuge selv blir sammensatt, får den nye sammensetningen s-fuge (min gjengivelse av «Løkkes regel»). Eksempel: vin-flaske, men brennevins-flaske. Min språkfølelse sier meg at Sol-heim er et sammensatt ord (som vin-flaske). Kommer det så -gaten eller -veien i tillegg, bør det bli Solheims-gaten (som brennevins-flaske). Kanskje er dette resonnementet ikke brukbart annet enn ved typen Solskinnsveien; der  må det være -s-.  Oslo byleksikon har altså Solheimsgata, men det har Fagerheimgata og Vestheimgata. Førsteleddet i alle tre ordene er gamle løkkenavn.

Det kan hende at dette er som det skal være – altså at det ene ordet har -s- og de to andre ikke. At kommunen har endret Solheimsgata til Solheimgata, er konsekvensmakeri, hvis tradisjonell uttale har -s-. – At Trondheimsveien skal ha -s-, er det ingen tvil om (eller Trondhjemsveien, som de fleste oslofolk stadig sier).

Jeg har «tenkt meg frem til» en del navn av samme type.
-dal       (Nydals-, Prinsdals-, Skådals-,  Sørkedalsveien, Østerdalsgata; Slemdalsveien, men Slemdalsvingen)
-haug    (Enerhaugkleiva, Solhauggata)
-land     (Nylandsveien)
-mark    (Finnmarkgata (som folk aldri har sagt. Jeg har trafikkert gaten siden den ble anlagt i 1947 og kjent folk som har bodd der, uten at jeg har hørt annet enn -s-, og det er da også den formen som dominerer i avisspråket). Derimot heter det (riktig) Hedmarksgata. Det heter Nordmarksveien, men Østmarkveien. Litt rart, kanskje, med tanke på sammensetninger på innmarks- og utmarks. Alt dette er Byleksikonets former og antagelig offisielle.
-rud       (Manglerud-, Sollerud-, Ulsrudveien)
-strand   (Nordstrandveien, men Nordstrandshøgda, Nordstrandsplatået o.a. Det burde ha vært en -s- i veinavnet, og den var der i fembindsverket Aker 1837-1937.
-vang     (Solvangveien)

En hyggelig avvikelse fra gata-systemet har vi i Inkognitogaten, som fortsatt har formen på flere av gateskiltene av nyere dato. Det kan ha skyldtes et arbeidsuhell.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

Eiendomspronomen «deres»: Er det nå valgfritt å si/skrive «dems»? Høres skrekkelig ut, men en skolelærer i nærheten skal ha bekreftet valgfriheten.

Svar:

Hva det er valgfritt å «si» her i landet, er det sannelig ikke lett å svare på. Holder man seg til standardisert talespråk (normaltalespråk), heter det bare DERES – som i skriftlig språk, hvor det aldri har hett noe annet. Det må enhver «skolelærer i nærheten» få beskjed om. Han eller hun som forkynner vranglæren, blander kanskje sammen med HVEMS, som var sideform [klammeform] i bokmål fra 1981 til 2005.
NRK gjør sitt for å spre usikkerhet, og «tillater» DEMS, DEMMES, DÆMMES, DÆMMERS og kanskje mer; de tre siste er især midtnorske (trønderske) former.
DEMSES og HVEMSES er sørøstnorske dialektformer, f.eks. i Vikamålet i Oslo.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

Hei,
jeg mener at min lærer lærte oss at det het «et kilo/kiloet». Intetkjønn. Er forvirret av alle som sier en kilo.

Hva er riktig?

Svar:

Det er ingenting i veien med EN KILO, og det er nok i dag den foretrukne formen hos de fleste. I riksmålsnormeringen har EN og ET alltid vært valgfrie (dvs. i Riksmålsordlisten fra og med 1952). I offisiell rettskrivning er det likedan. I første og annen utgave av Tanums store rettskrivningsordbok (1940 og 1953) står det ET (EN), mens det fra og med tredje utgave (1961) står EN el. ET. Så spørs det altså når du gikk på skolen og hvor gammel læreren din da var. Jeg minner om at både dansk og svensk har ET. Den eldste norske ordboken jeg har funnet opplysninger i, er Juell Tønnessens “Retskrivningsordbok over det norske riksmaal” (1910). Der står det bare EN, og det gjør det også i annen utgave (1926).

For meg er KILO et avgjort EN-ord, men jeg kjenner mange som sier “et kilo”, og jeg tør ikke si om formene varierer geografisk eller om forskjellen kan ha andre forklaringer. Hvis det er så at EN dominerer i sørøstnorsk, er det forklaring god nok på at denne formen vinner frem. De som mener at ordet bør være intetkjønn, kan si at det er naturlig i og med at det er en forkortet form av KILOGRAM. Kanskje det var det læreren din begrunnet sin mening med.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

-ede/-ete
Har lagt merke til at både hvermansen og media etter hvert har begynt å bruke endelsen -ete hvor -ede ville ha smakt meg bedre. Jeg aksepterer «rampete», men mener at «hamstrete» burde vært skrevet «hamstrede». Forklaringen kan være at «hamstrete» er en drikk på linje med nypete eller urtete.

Svar:

Takk for spørsmål.
Forvirringen er ikke aldeles ny og skyldes dels svekket språksans (kanskje pga. av a-former som blander seg inn her og der), dels manglende grammatikkunnskaper, dels offisiell normering (bokmål) som tillater praktisk talt alt.

Jeg tillater meg å svare ved å sitere meg selv (punkt 4.4.2 i veiledningen i Norsk Ordbok med 1000 illustrasjoner, Kunnskapsforlaget 2005):

“I usammensatte adjektiver på -et skiller riksmålsbøyningen som oftest mellom ord på -et(e) avledet av substantiver (f.eks. oljet(e) avledet av substantivet olje) og ord på -et dannet som perfektum partisipp av svake verb (gulvet ble oljet – et oljet gulv, av verbet å olje). Det gjøres altså forskjell mellom kvistete stammer (stammer fulle av kvist, oppslagsform kvistet(e)) og kvistede stammer (stammer som man har kvistet), likedan mellom hakkete bordplater kontra hakkede mandler, prikkete forklær kontra prikkede linjer osv. – Med unntak av typen rødrutet(e), -flekket(e), -spraglet(e) osv. har sammensatte adjektiver bare -ede, enten de er avledet av substantiver eller verb: langskjeggede oldinger, krigsherjede områder. Det gjelder også for såkalte samdannelser (hvor siste ledd ikke eller sjelden er selvstendig ord): encellede organismer, høyryggede stoler.
Også i bokmål kan man bøye slik, men reglene tillater -ete overalt, altså også hakkete mandler, krigsherjete områder, encellete organismer o.l. I partisippadjektiver av sterke verb skal eller kan det ytterst sjelden være noen d eller t i flertall; det skal være slik:
veldrevet -drevne
velskreven el. -skrevet -skrevne

Altså -ne i flertall enten ordet har grunnform på -n eller ikke.”

rampete og hamstrede samsvarer med riksmålet.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål: Lurte på om det er lov å skrive ord som efter og sne på bokmål?

Svar: Formene efter og sne er ikke tillatt i bokmål; dette er valgfrie former i riksmålet ved siden av etter og snø. Efter har vært en ren riksmålsform siden 1938, men i Riksmålsordlisten står formen nå oppført i parentes med henvisning til etter, som er den vanligere formen. Man kan allikevel merke seg at bokmål tillot efter som såkalt klammeform i en del spesielle (typisk litterære) sammensatte ord frem til 1981. Ett eksempel er ordet eftertraktelsesverdig.

I tillegg kan jeg nevne at tidligere riksmålsord av typen adferd og mottager igjen kan brukes i bokmål.

Med vennlig hilsen
for Riksmålsforbundet
Elin Frysjøenden

Spørsmål: En elefant fra Nepal. Er det en nepalsk elefant eller en nepalesisk elefant eller noe helt annet?

Svar: Takk for spørsmål. Ifølge Norsk ordbok heter det «en nepalsk elefant».

Vennlig hilsen

Linn Dahler