Hvordan skrives ...?

Spørsmål:

Eiendomspronomen «deres»: Er det nå valgfritt å si/skrive «dems»? Høres skrekkelig ut, men en skolelærer i nærheten skal ha bekreftet valgfriheten.

Svar:

Hva det er valgfritt å «si» her i landet, er det sannelig ikke lett å svare på. Holder man seg til standardisert talespråk (normaltalespråk), heter det bare DERES – som i skriftlig språk, hvor det aldri har hett noe annet. Det må enhver «skolelærer i nærheten» få beskjed om. Han eller hun som forkynner vranglæren, blander kanskje sammen med HVEMS, som var sideform [klammeform] i bokmål fra 1981 til 2005.
NRK gjør sitt for å spre usikkerhet, og «tillater» DEMS, DEMMES, DÆMMES, DÆMMERS og kanskje mer; de tre siste er især midtnorske (trønderske) former.
DEMSES og HVEMSES er sørøstnorske dialektformer, f.eks. i Vikamålet i Oslo.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

Hei,
jeg mener at min lærer lærte oss at det het «et kilo/kiloet». Intetkjønn. Er forvirret av alle som sier en kilo.

Hva er riktig?

Svar:

Det er ingenting i veien med EN KILO, og det er nok i dag den foretrukne formen hos de fleste. I riksmålsnormeringen har EN og ET alltid vært valgfrie (dvs. i Riksmålsordlisten fra og med 1952). I offisiell rettskrivning er det likedan. I første og annen utgave av Tanums store rettskrivningsordbok (1940 og 1953) står det ET (EN), mens det fra og med tredje utgave (1961) står EN el. ET. Så spørs det altså når du gikk på skolen og hvor gammel læreren din da var. Jeg minner om at både dansk og svensk har ET. Den eldste norske ordboken jeg har funnet opplysninger i, er Juell Tønnessens “Retskrivningsordbok over det norske riksmaal” (1910). Der står det bare EN, og det gjør det også i annen utgave (1926).

For meg er KILO et avgjort EN-ord, men jeg kjenner mange som sier “et kilo”, og jeg tør ikke si om formene varierer geografisk eller om forskjellen kan ha andre forklaringer. Hvis det er så at EN dominerer i sørøstnorsk, er det forklaring god nok på at denne formen vinner frem. De som mener at ordet bør være intetkjønn, kan si at det er naturlig i og med at det er en forkortet form av KILOGRAM. Kanskje det var det læreren din begrunnet sin mening med.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

-ede/-ete
Har lagt merke til at både hvermansen og media etter hvert har begynt å bruke endelsen -ete hvor -ede ville ha smakt meg bedre. Jeg aksepterer «rampete», men mener at «hamstrete» burde vært skrevet «hamstrede». Forklaringen kan være at «hamstrete» er en drikk på linje med nypete eller urtete.

Svar:

Takk for spørsmål.
Forvirringen er ikke aldeles ny og skyldes dels svekket språksans (kanskje pga. av a-former som blander seg inn her og der), dels manglende grammatikkunnskaper, dels offisiell normering (bokmål) som tillater praktisk talt alt.

Jeg tillater meg å svare ved å sitere meg selv (punkt 4.4.2 i veiledningen i Norsk Ordbok med 1000 illustrasjoner, Kunnskapsforlaget 2005):

“I usammensatte adjektiver på -et skiller riksmålsbøyningen som oftest mellom ord på -et(e) avledet av substantiver (f.eks. oljet(e) avledet av substantivet olje) og ord på -et dannet som perfektum partisipp av svake verb (gulvet ble oljet – et oljet gulv, av verbet å olje). Det gjøres altså forskjell mellom kvistete stammer (stammer fulle av kvist, oppslagsform kvistet(e)) og kvistede stammer (stammer som man har kvistet), likedan mellom hakkete bordplater kontra hakkede mandler, prikkete forklær kontra prikkede linjer osv. – Med unntak av typen rødrutet(e), -flekket(e), -spraglet(e) osv. har sammensatte adjektiver bare -ede, enten de er avledet av substantiver eller verb: langskjeggede oldinger, krigsherjede områder. Det gjelder også for såkalte samdannelser (hvor siste ledd ikke eller sjelden er selvstendig ord): encellede organismer, høyryggede stoler.
Også i bokmål kan man bøye slik, men reglene tillater -ete overalt, altså også hakkete mandler, krigsherjete områder, encellete organismer o.l. I partisippadjektiver av sterke verb skal eller kan det ytterst sjelden være noen d eller t i flertall; det skal være slik:
veldrevet -drevne
velskreven el. -skrevet -skrevne

Altså -ne i flertall enten ordet har grunnform på -n eller ikke.”

rampete og hamstrede samsvarer med riksmålet.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål: Lurte på om det er lov å skrive ord som efter og sne på bokmål?

Svar: Formene efter og sne er ikke tillatt i bokmål, men i riksmålet er sne en valgfri form ved siden av snø. Efter gikk ut av riksmålsnormen i 2024 og står da ikke i Riksmålsordlisten nr. 9. I Riksmålsordlisten nr. 8 fra 2015 stod efter oppført i parentes med henvisning til etter. Man kan allikevel merke seg at bokmål tillot efter som såkalt klammeform i en del spesielle (typisk litterære) sammensatte ord frem til 1981. Ett eksempel er ordet eftertraktelsesverdig.

 

Spørsmål: En elefant fra Nepal. Er det en nepalsk elefant eller en nepalesisk elefant eller noe helt annet?

Svar: Takk for spørsmål. Ifølge Norsk ordbok heter det «en nepalsk elefant».

Vennlig hilsen

Linn Dahler

Spørsmål:

Heter det palleplass, eller pallplass når man er blant de tre beste?

Svar:

Takk for spørsmål. Det må hete «pallplass», for sammensetningen består av ordene «pall» (en pall, pallen osv.) og «plass». Ordet «palle» betegner derimot en form for hyllestativ til å laste gods på (som i «pallelast» o.l.) og har neppe noe med idrettsprestasjoner å gjøre.

Vennlig hilsen
Hilde Bliksrud

Spørsmål:

Hvordan skrives ettårsbilder/1-årsbilder?

Svar:

Takk for spørsmålet.
Skriv «ettårsbilder», med mindre du i samme tekst også skriver sammensetninger med høye tall som ikke er runde. Hvis du f.eks. også skal omtale «trettifemårsbilder», er det bedre å skrive «1-årsbilder» og «35-årsbilder» for å være konsekvent. Men når det gjelder sammensetninger med lave og/eller runde tall, vil jeg råde deg til å bruke sifre: «toårsbilder», «tiårsbilder».

Jeg håper det var oppklarende. Ha en fortsatt fin sommer.

Vennlig hilsen
for Riksmålsforbundet
Sara E. Olsen

Spørsmål:

Lærte på skolen i 1959 at verken skulle skrives uten h. I Aschehoug/Gyldendal sin «Store norske ordbok» fra 2005 står hverken kun med h. Blir ikke det galt?
Svar:

Formen verken ble påbudt i bokmål i 1959 (med den noe sære begrunnelse at ordet skulle innføres i nynorsk, som tidligere hadde hatt bare korkje, og som ikke hadde ord med hv- i fremlyd; så måtte også bokmål kaste h-en). Men i 2005 ble hverken igjen tillatt i bokmål, som fra da av har valgfrihet mellom hverken og verken. Riksmålsformen har hele tiden vært hverken.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål

Til språkkonsulenten

I disse dager leser vi mye om krigen i Irak. Det jeg lurer på, er nasjonalitetsadjektivet. Heter det iraksk eller irakisk? Man leser begge deler, men jeg synes det siste virker riktigst. Tilsvarende kan man lese algerisk og algirsk. Hva er egentlig riktig?

Svar

Du spør om det heter iraksk eller irakisk. Svaret er at det kan hete begge deler; hver av skrivemåtene iraksk og irakisk er akkurat like riktige. Når det gjelder algirsk og algerisk, er det imidlertid ingen valgfrihet; her er kun algerisk mulig i offisiell rettskrivning.

Med vennlig hilsen
for Riksmålsforbundet
Elin Frysjøenden

Spørsmål:

Hei! Vi har en liten diskusjon om bruk av endingene -else eller -ing. Heter det nedleggelse eller nedlegging (av en skole), eller er begge deler tillatt?

Svar:

Det er en uendelighet av slike tilfeller, og det mer tale om å anbefale enn å normere/påby; det er ikke alltid så lett å si at noe er riktig og noe er galt. Leser du eldre riksmålsgrammatisk litteratur (især André Bjerke), vil du se at hans generasjon hadde et strengere syn på saken.

 

Det dreier seg altså om tilfeller hvor man har to versjoner av et sammensatt verb: NEDLEGGE (fast sammensetning) og LEGGE NED (løs sammensetning). Teoretisk kan begge danne verbalsubstantiv både med -ING og -ELSE, men i tradisjonen har det vært slik at de fast sammensatte tar verbalsubstantiv på -ELSE og de løst sammensatte oftest på -ING (nedleggelse av en skole, nedleggelse av protest, nedleggelse av et verv – nedlegging av sild).

I våre dager er situasjonen flytende for mange verbs vedkommende, og det er vanskelig å gi regler. Det skyldes bl.a. at det finner sted en langsom overgang fra fast til løs sammensetning: man ser folk både nedlegge og legge ned skoler, både nedlegge og legge ned protester og verv.  Så er det dessuten slik at fast sammensetning er vanlig i perfektum partisipp, selv om den er sjelden eller ubrukelig i presens og preteritum – selvsagt alltid som adjektivisk partisipp (nedlagt sild), men også som verbal partisipp – om ikke nettopp i dette ordet.

 

Det ser ut til å være generasjonsforskjeller i stilfølelsen når det gjelder tilfeller av denne typen. Det du finner på Ordnett (og i Riksmålsordlisten (8. utgave 2015), representerer et forsiktig tradisjonalistisk syn. Vi ønsker å gå forsiktig frem.

 

Vennlig hilsen

Tor Guttu