Spørsmål:

Hei, jeg håper jeg kan få hjelp til å avgjøre en tvist. Mitt barnebarn mener det heter: Hun er det synd på. Jeg mener det skal være: Henne er det synd på.
Er takknemlig for svar.

Svar:

Takk for henvendelsen. Jeg er enig; det må være «Henne er det synd på» som er korrekt. Stokker man om på rekkefølgen til det mer alminnelige «Det er synd på henne», ser man jo tydelig at det skal være «henne». At mange, inkludert ditt barnebarn, bruker «hun», skyldes nok at pronomenet her settes først i setningen og dermed ligner et subjekt (med subjektsform «hun»), men det er det ikke, for pronomenet hører sammen med preposisjonen som kommer til slutt («på») og må derfor bøyes i objektsform. Subjektet i denne setningen er «det», og ikke «hun».

Dette blir tydeligere hvis vi erstatter «hun» med f.eks. «du» eller «vi»; de fleste vil reagere på setninger som «Du er det synd på» eller «Vi er det synd på». Her er det opplagt at det må hete hhv. «Deg er det synd på» og «Oss er det synd på» – og dermed også «Henne er det synd på».

Vennlig hilsen
Hilde Bliksrud

Spørsmål:

Hei!

Heter det «De er glade i landet sitt» på bokmål?

Har spurt to norsklærere i vgs, og den ene hevder at «glade» er korrekt, den andre «glad».

Svar:

På nynorsk er man ganske nøyaktig med å bøye adjektivet i samsvar med substantivet/pronomenet, enten det står attributivt (GLADE NORDMENN) eller predikativt (NORDMENN/VI/ME/DEI ER GLADE, NORDMENN/DEI ER GLADE I LANDET SITT, VI/ME ER GLADE I LANDET VÅRT).

På riksmål/bokmål, derimot, samsvarsbøyer vi normalt ikke adjektivet når det inngår i en fast forbindelse, som ofte er nettopp av typen «verb + adjektiv + preposisjon»: NORDMENN/DE ER GLAD I LANDET SITT, VI ER GLAD I LANDET VÅRT. – Andre eksempler: VI ER TAKKNEMLIG FOR, STYRET VAR SIKKER I SIN SAK, DE GJORDE SEG KLAR osv. osv.

Men det er ingen fast regel. Muligens har talespråket (med bortfall av vokal ved vokalsammenstøt) spilt en rolle for språkfølelsen: «gla(e) i», «takknemli(e)».

Denne karakteristiske forskjellen i samsvarbøyning mellom nynorsk og riksmål/bokmål viser seg også ved partisippene, hvor nynorsk tradisjonelt har slik bøyning: DEI VAR OPPTEKNE AV ULUKKA, vår målform ikke: DE VAR OPPTATT AV ULYKKEN. Imidlertid er det mye slumseri; i Aftenposten og andre aviser ser man rett som det er at det står OPPTATTE i slike tilfeller. Og nynorskfolk, stakkar, har en broget og forvirrende regelhistorie. Samsvarbøyning er dessuten ikke noe man finner i dialektene, og de som bruker dialekten som bakgrunn når de skriver nynorsk, får ingen hjelp derfra. For tiden (fra 2012 av) krever nynorskreglene at sterke verb skal samsvarbøyes: DEI VAR OPPTEKNE AV ULUKKA, mens det er valgfrihet ved de svake verbene hvor slik bøyning overhodet er aktuelt: DEI VAR SJOKKERTE AV ULUKKA eller … VAR SJOKKERT, DRAPSMENNENE VART DØMDE eller …VART DØMT. – Så har nynorskfolk skaffet seg en ekstra vanskelighet ved å tillate eller påby svakt partisipp ved en del sterke verb (dra/draga/drage, få, gi/gje/gjeva/gjeve, gå, la/lata/late, sjå, slå, stå, ta/taka/take – altså DRADD/DRATT osv. ved siden av DREGEN/DREGE osv.). OPPTA kan dermed ved siden av OPPTEKEN også hete OPPTATT i perfektum partisipp, og bruker man den svake formen, skal det ikke være samsvarbøyning: DEI VAR OPPTATT AV ULUKKA.

Som du ser, ender de nevnte sterke verbene på lang vokal, eller de kan gjøre det, og man kan spørre seg: Hva da med de svake som ender på lang vokal (bla, spa, kle, te, fri, tru, nå osv. osv.)? Jo, de har valgfrihet: DEI BESTE RESULTATA VART OPPNÅDDE  PÅ 500-METER eller … VART OPPNÅTT PÅ 500-METER. Partisippet skal i slike tilfeller ha intetkjønnsform (supinum) -NÅTT.

Se, nå fikk du visst litt mer enn du bad om, og hvis du utbryter noe à la «Værsgo’ bli gæern!», så er det forståelig.

Vennlig hilsen

Tor Guttu

Spørsmål:  Jeg hadde en mail-samtale med en avisjournalist igår, angående det jeg mener er feil skriving av verb i avisen. Slik så setningen ut: «Vinden knekte juletreet i Sandefjord tvers av.»
Jeg mener det burde stått : «Vinden knakk juletreet i Sandefjord tvers av.» Journalisten henviste  meg til noe som Per Egil Hegge har skrevet om bøyning av transitive og intransitive verb og mener derfor at setningen «Vinden knekte juletreet i Sandefjord tvers av» , er korrekt. Jeg synes det ser og høres feil ut. Kan dere være snille og si hva som er riktig.

Svar: Takk for interessant spørsmål. Det er mange som er usikre på dette og bruker knakk/knekte om hverandre nokså tilfeldig.

Men regelen er egentlig ikke så vanskelig å huske hvis man knytter den til enkle eksempler.

Journalisten har rett i at det er forskjell på «knekke» som transitivt verb og intransitivt verb. Når noe(n) får noe til å knekke, bøyes det knekte eller knekket (transitivt verb, dvs. verb som kan ha ett eller flere objekter). Altså: Vinden knekte juletreet. Men knakk er riktig hvis setningen var formulert slik: Juletreet i Sandefjord knakk tvers av i vinden. Her er knekke et intransitivt verb (dvs. et verb som ikke kan ha objekt).

Et annet eksempel: Skistaven knakk. Han knekket/knekte skistaven.

Vi håper dette er tilstrekkelig oppklarende. Den artikkelen av Per Egil Hegge som du ble tipset om, har forøvrig et artig eksempel på denne problematikken i en avisoverskrift: «Turist knakk fingeren på statue». Her ble meningen feil, for det var ikke turisten som skadet fingeren sin. Det var turisten som var klåfingret og ødela statuens finger. Hegge tar også opp lignende parverb som folk er i tvil om; brant/brente, hang/hengte. Prinsippet er et samme der.
(Du kan lese hele artikkelen til Hegge her: http://tux.aftenposten.no/spraak/spraak?action=question&id=5128)

Vennlig hilsen
Stig Michaelsen

Spørsmål: Jeg ser på deres nettsider at ordet kompetanse kun brukes i entall. Vi lurer på om dersom man har kompetanse innen flere områder, om man da ikke kan ha flere kompetanser? I vårt konkrete tilfelle hadde vi tenkt å bruke begrepet «fagovergripende kompetanser» som en samlebetegnelse for kompetansene kritisk tenkning, kreativitet, kommunikasjon m.fl. Vi hører gjerne deres vurdering av dette.

Svar: Selv om kompetanse i vår ordliste ennå står som et entallsord, vil vi ikke si nei til flertallsbruken. Kompetanse er blitt et hyppig moteord og må nå kunne brukes i flertall, i likhet med f.eks. utdannelse, opplyser hoveredaktør Tor Guttu i Det Norske Akademis Store Ordbok (naob.no). Han sier at flertallsbruken av kompetanse er forholdsvis ny, men den vil komme med i den nye ordboken.

Vennlig hilsen

Stig Michaelsen

Spørsmål: En vervekampanje for Riksmålsforbundet har overskriften Gjør som oss!  Er dette godt språk? Jeg spør av nysgjerrighet fordi det ikke stemmer med det jeg lærte da jeg gikk på skolen for mange, mange år siden. Vi lærte at etter sammenligningsledd skulle en bruke nevneformen. I muntlig språk hører jeg stadig «like stor som deg», «større enn meg». «gjør som meg» – men er dette godkjent også i skrift?

Svar: Ideelt skulle et sammensetningsledd stå i samme kasus som det det sammenlignes med, altså «han er større enn jeg». I nynorsk er det tradisjon for å skrive slik, og så vidt jeg vet, blir det fortsatt praktisert. Også i dialektene, enten sammenligningskonjunksjonen er «enn» eller f.eks. «heill»: «han er større enn eg», «hann e størr(e) heill e».

I sørøstnorsk (især i bymål) og i dansk er det imidlertid blitt annerledes. Der dominerer avhengighetsformen, enten det sammenlignes med et subjekt eller et annet setningsledd: «han er større enn meg». På samme måten blir det med de andre pronomenene: «. . . større enn deg/ham/henne/oss/dem». I svensk er det som i nynorsk.

Du vil sikkert ha utbytte av å undersøke hvordan det forholder seg i engelsk, tysk og fransk. Slå opp i en ordbok på de to konjunksjonene (subjunksjonene).

Bruken av avhengighetsform forklarer vi med at det er skjedd en endring i språkfølelsen: Man har en følelse av at sammenligningskonjunksjonene «som» og «enn» – især når de kommer et stykke ut i setningen – krever avhengighetsform av pronomenet, slik som preposisjonene krever («han hilste på meg/deg osv.» Når sammenligningsleddet kommer fremst i setningen, må vel også en sørøstlending si (og skrive): «som jeg hadde han lagt igjen regntøyet hjemme».

Riksmåls- og bokmålsordbøker og -grammatikker har lenge godkjent begge uttrykksmåter, og det er etter min mening riktig. Sannsynligvis har ikke alle lærere kjent til det. Det kan også være at et visst konsekvensmakeri har gjort seg gjeldende: Man har trodd at det må hete «han er større enn jeg» fordi det siste ordet betraktes som en forkortet setning  («. . . enn jeg er»).

Etter min mening kan «Gjør som vi/oss, jeg/meg, de/dem» anses som et tilsvarende tilfelle – begge deler må aksepteres.

Vennlig hilsen

Tor Guttu

Spørsmål: Når en skriver: En «riktig» god jul, er det ikke da mest riktig å skrive: et «riktigt» godt nyttår? Altså riktig med t til slutt, på samme måte som med rød/rødt? Altså: En riktig – Et
riktigt.

Svar: For å si det på denne måten: Det er bare riktig som er riktig, for det er unntak fra den vanlige bøyningen av adjektiver med -t i intetkjønn. Adjektiver på -ig får ikke -t i intetkjønn, som for eksempel lykkelig og farlig. Det samme gjelder endelser på -sk (norsk, politisk osv.) Hvis man leser mye dansk, kan man bli forvirret av at danskene kan bøye rigtig med t, som for eksempel «svaret var rigtigt».

Du kan lese mer utdypende om adjektiver i «Norsk grammatikk» (kapittel 6, side 71). Den finner du som nettutgave på forsiden av vår hjemmeside: riksmalsforbundet.no.

Vennlig hilsen
Stig Michaelsen

Spørsmål: Ikke sjelden kommer jeg over overskrifter hvor, efter min mening, substantivets bøyning er utelatt. Følgende eksempel fra Carl Grimbergs verdenshistorie, bind 10: «Grunnleggelsen av det tyrkiske rike«. Det er da snakk om et bestemt rike og grunnleggelsen av nettopp dette riket. Altså: «Grunnleggelsen av det tyrkiske riket«. Har jeg rett i det?

Under Triumfbuen i Paris ligger Den ukjente soldats grav. Det er både en stilistisk forskjell og en betydningsforskjell mellom den ukjente soldat (generelt begrep) og den ukjente soldaten (bestemt individ med ukjent identitet).

Svar: Dette er et eksempel på enkelt- og dobbeltbestemmelse, og på riksmål og bokmål kan begge deler brukes. Det er gjerne stilistiske hensyn eller betydningsforskjeller som bestemmer hvilken variant man velger.

For eksempel:
Det hvite hus (navn på presidentboligen), det hvite huset (som kan være et hvilket som helst hvitt hus).
Ridderne av det runde bord (litterært), det runde bordet i stuen (konkret, hjemlig og nært).
Den evige sne (litterært), den skitne snøen (konkret).

Noen enkeltbestemmelser er blitt faste uttrykk; det glade vanvidd, den fortapte sønn osv. I de senere år (eller årene!) er språkbruken blitt mer uformell og dobbeltbestemmelse vanligere. Språket i den norske utgaven av Grimberg gjenspeiler det som var tradisjonell stil da den ble utgitt, og det er jo mange år siden. I tillegg til Det tyrkiske rike vil man finne overskrifter som Den antikke kultur og Den italienske humanisme.

Likevel er den stilistiske variasjonsmuligheten i enkeltbestemmelse høyst levende. Det står et informativt avsnitt om enkelt- og dobbeltbestemmelse i «Norsk grammatikk», som du kan finne på Riksmålsforbundets hjemmeside: https://www.riksmalsforbundet.no/grammatikk/kapittel-5-artiklene/  (avsnitt 5.3.)

Stig Michaelsen

Spørsmål: Jeg leser i en av dagens aviser om et par som var «berusede». Jeg ville skrevet at paret var beruset, hva er riktig?

Svar: Det er mange som lurer på slike problemstillinger med adjektivbøyning. Du gjør rett i å skrive «paret var beruset», altså følge hovedregelen med samsvarsbøyning. Men det finnes unntak. I mange tilfeller når et entallsord omfatter en gruppe, kan adjektivet få flertallsbøyning når det er predikativ. For eksempel Halve mannskapet var snøblinde. På den annen side vil vi skrive Troppen er kampklar. Det er fordi troppen oppfattes som en klar enhet. Den opptrer og kjemper som enhet, under kommando. Snøblindheten, derimot, er en individuell sak knyttet til den enkelte i gruppen.

Ofte vakler vi med slike adjektivbøyninger. Vi kan si Vaflene er nystekt i det ene øyeblikket og Vaflene er nystekte i neste øyeblikk. Vi har bedre tid til å tenke når vi skriver, og da kan man spørre seg selv i hvor stor grad det aktuelle entallsordet beskriver en enhet. Et par er (i likhet med en tropp) en tydelig enhet – altså «paret var beruset». Med vaflene er grensen mer flytende, så da kan vi godta begge varianter. I noen faste forbindelser uteblir ofte samsvarsbøyningen, f. eks. Vi er klar over dette og Vi er glad i landet vårt (med mindre man vil si at vi er lystige i landet vårt).

Du kan lese mer utdypende om adjektivbøyningen her på hjemmesiden i «Norsk grammatikk», punkt 6.2.

– Stig Michaelsen