Spørsmål:
Hva er flertall av program?

Svar:
I offisielt bokmål er det to tillatte former i ubestemt form flertall: PROGRAMMER og PROGRAM.
Det samme gjelder i bestemt form flertall: PROGRAMMENE og PROGRAMMA.

I moderat bokmål/riksmål er det kun formene PROGRAMMER og PROGRAMMENE som er tillatt.

Vennlig hilsen
Maya Veel Westberg

Spørsmål:
Hei! Jeg er amerikaner som er flytet tilbake til USA (etter å ha bodd i Oslo i tre år), men øver å nå flytende norsk allikevel (fikk dottera mi i juli og ønsker at hun får muligheten å være trespråkelig). Kan dere forklare de foskellige bøyningsform for perfektum i bokmål norsk? For eksempel, hvorfor har språket to helt ulike mulige slutninger for perfektumsformen – enten ved «-a» eller «-d/dd/t/tt»? Er den «-a» formen riktig bokmål, eller dialekt?

På forhånd takk for hjelpen!

Svar:
Takk for spørsmål. Det er jo en lang historie, dette, som du vil finne de nødvendige opplysninger om i «Norsk grammatikk. Riksmål og moderat bokmål» (Kunnskapsforlaget), som utkom nå i november. Jeg anbefaler at du kjøper den.
Men i korthet:
Det er fire klasser av svake verb i riksmål/moderat bokmål:
1. med endelse -et, -et: merke – merket – har merket
2. med endelse -te, -t: drømme – drømte – har drømt
og med -de, -d: leve – levde – har levd
3. med endelse -dde, -dd: tro – trodde – har trodd (verb som ender på stammevokalen, verb som mangler infinitivs-e)
4. med -te, -t og vokalskifte: kvele – kvalte – har kvalt
følge – fulgte – har fulgt

Så vet du at vi har hatt en språkstrid gående her i landet i over 100 år. Siden 1917 har myndighetene arbeidet for å smelte riksmål og landsmål sammen til ett skriftspråk. Det har stort sett gått ut på at man har tillatt eller påbudt landsmålske/nynorske bøyningsformer i bokmålet. En god del av dem finnes fortsatt som valgfrie former, og de tydeligste er a-formene i svake verb av første klasse. De aller fleste verbene der (og de er mange) kan bøyes med -a: merke – merka – har merka. Akkurat disse formene er sørøstnorske dialektformer. Nynorsk har ikke den bøyningen i dette ordet, men denne: merk(j)a – merkte – har merkt. Tidligere (til begynnelsen av 1980-årene) var også den bøyningen tillatt i bokmål i dette verbet, som da altså hadde tre muligheter. De fleste verbene med -a i fortidsformene i første klasse samsvarer imidlertid med nynorsk (kaste, elske, hente, snakke, takke . . .).
Noen få verb av første klasse har en valgfri form i bokmål med -dde, -dd, f.eks. skade – skadde – har skadd. Det er den nynorske bøyningen. Som du ser, er den identisk med bøyningen i tredje klasse, noe som skriver seg fra at verbet i infinitiv også kan hete ska (nå bare på nynorsk, men tidligere også på bokmål) . . . .

Disse valgfrie («radikale») bokmålsformene brukes praktisk talt ikke i sakprosa, men du kan støte på dem her og der i skjønnlitteraturen – inkonsekvent brukt, og mest i replikker. Et godt råd er å holde seg til de moderate formene i bokmål, de formene som samsvarer med riksmålet. Det er nytteløst å lære seg all den valgfrie verbalbøyning som for tiden finnes i bokmål.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

En norsklektorkollega hevder at man i bokmål kan skrive «en vise – visa», «en bok – boka» og at dette har vært comme il faut i bokmål lenge, blant annet i forlaget han skriver lærebøker for. Jeg vet jo at Riksmålsforbundet ikke vil anerkjenne denne type bøyninger, men kan dere gi meg noen gode, saklige argumenter for at det må hete «en vise – visen» eller «ei vise – visa» og ikke hybriden «en vise – visa»..?

Svar:

Det er ganske mange som stiller seg dette spørsmålet, og noen spør dessuten oss. Takk for at du gjør det. Du skal få reglene i historisk rekkefølge.

1917-rettskrivningen
sier at «den ubestemte artikkel kan i hunkjønnsformen skrives e eller ei». Om ord med særnorsk form, dvs. ord av typen ku, geit, kjette, kleiv, øi osv., sies det at hunkjønnsbøyningen er «den eneste brukelige, og enkelte andre ord for de samme emner (dvs. hjemlige dyr og planter, hjemlige naturforhold, landsens liv og stell) er det naturlig å behandle på samme måte; men sprogbruken er ikke så fast i dem at ikke felleskjønnsformen på -en også kan brukes.»
Både den ubestemte artikkelen e eller ei, pronomenformene mi, di og si og formen lita av liten hadde i 1917-rettskrivningen status av klammeformer (sideformer) og var altså ikke påbudt på noe vis. Selv om man skrev f.eks. bygda, kunne man skrive en bygd.

1938-rettskrivningen
innførte obligatorisk -a i bestemt form i bortimot 1000 ord. Om den ubestemte artikkelen sies det imidlertid at «saken stiller seg noe annerledes enn ved den bestemte artikkel, idet hunkjønnsformen (ei) ikke har så sterk stilling som den tilsvarende form (-a) av den bestemte artikkel. Dette er ikke bare tilfellet i skriftmålet, men i noen grad også i talemålet. Derfor skal inntil videre følgende regel gjelde for bruket av formen ei: I skolens lesebøker skal formen ei gjennomføres ved de obligatoriske a-ord i eventyr, sagn og annen folkelig fortelling. I skriftlig skolearbeid kan formene ei og en brukes føre a-ord etter fritt valg».
Altså: For elevene var det ingen plikt til å bruke ei, derimot for lesebokredaktører.

1941-rettskrivningen (Quisling-regjeringens rettskrivning)
gir en mer generell regel: «Den ubestemte artikkel heter en, en, et eller hvor stilen krever det: (ein), ei, (eit)». Reglene tillot altså også ein og eit i bokmål når stilen krevde det; jeg kan ikke forestille meg når det skulle være, men slik står det altså.

1959-normalen
sier at «den ubestemte artikkel skal ved -a-ord være valgfritt ei eller en, likevel slik at ord som har fått en folkelig form (ku, geit osv.), skal ha artikkelen ei».

Men etter liberaliseringen av bokmålsrettskrivningen i 1981 er det full valgfrihet, en eller ei, ved alle ord som kan være hunkjønn. Som kjent er det ikke lenger et eneste obligatorisk hunkjønnsord.

Det er altså ikke noen nødvendig sammenheng mellom ei og -a. Vi er tilbake ved 1917-prinsippet, og det tror jeg er fornuftig – her som ellers i rettskrivningen. Dagens moderate bokmål avviker bare ubetydelig fra det moderate bokmål av 1917.

Det er nok 1959-regelen som sitter fast i en del filologer ennå. Den var uheldig allerede den gang, for så vidt som «ord som har fått en folkelig form» ikke burde eksemplifiseres med ku i forhold til ko, geit i forhold til gjet, øi i forhold til ø o.l.; det kunne man gjøre i 1917.

For øvrig anbefaler jeg den nye «Norsk grammatikk. Riksmål og moderat bokmål» (Kunnskapsforlaget) som kom i november 2012. Der står det en god del om normering.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

Hei,

jeg er litt usikker på når et adverb står til et adjektiv. Hovedregelen sier at når to adjektiver som ikke er sideordede adjektiver, blir det første adjektivet adverb.

Eksempel: «… strafferettslig utilregnelige forbrytere», her er strafferettslig adverb.

Gjelder denne regelen alltid? Dvs. også i bestemt flertall/entall form av substantiv?

Eks.: «de nye fine skoene» eller «de nytt fine skoene?»

«en nytt fin penn» eller «en ny, fin pen»?

Fint om du kan presisere.

Takk for hjelpen.

Svar:

For en del av det du spør om er det vanskelig å gi faste regler. Men sikkert er det at når ord nr. 1 er adverb, skal det ikke bøyes i flertall, selv om ord nr. 2 står i flertall. I ditt forbryter-eksempel er det riktig – «strafferettslig» skal ikke ha flertallsform.

Så er det en regel som gjelder både her og ellers, og som du tydeligvis kjenner: Alle adverb som opprinnelig er adjektiver, må ha adjektivets intetkjønnsform når de står slik: EN RELATIVT SIKKER FREMGANGSMÅTE (ikke «relativ sikker»; i ditt adverb «strafferettslig» fremgår det ikke at ordet har intetkjønnsform, siden adjektiver på -ig og -lig ikke har -t i intetkjønn).

Så kommer spørsmålet om de to ordene er adverb + adjektiv eller om de er adjektiv + adjektiv. Man må ofte resonnere litt for å finne ut av det. I nyutgaven av riksmålsgrammatikken som kommer i siste halvdel av november (Kjøp den!), er saken nevnt fra tegnsetningssynspunkt i et avsnitt under overskriften «Komma mellom ledd i setningen». Der står det:
«. . . Når en oppregning består av flere enn to ledd, skal det normalt stå OG mellom nest siste og siste ledd og komma mellom de øvrige: TIL DENNE OPPGAVEN KREVES MOT, KRAFT OG INTELLIGENS. Vi kan betrakte kommaet som et «og» i uttrykk som STORE, STERKE KARER. Meningen er at karene er store OG sterke; de to adjektivene er sideordnet. Det kan være vanskelig å holde denne typen adskilt fra typen ET VIKTIG INTERNASJONALT PROBLEM. Her dreier det seg ikke om et problem som er viktig «OG» internasjonalt, men om et internasjonalt problem som er viktig. Ordene VIKTIG og INTERNASJONALT er ikke sideordnet. EN SNILL GAMMEL DAME er nok både snill og gammel, men det er rimeligst å betrakte GAMMEL DAME som en enhet, bestemt av SNILL. De to adjektivene er ikke sideordnet, og vi setter ikke komma.»

I ditt sko-eksempel har vi å gjøre med sideordning; skoene er både nye og fine. Likedan med pennen; den er både ny og fin. Skal man da sette komma mellom de to adjektivene? Etter grammatiske regler bør man nok det, men vi har også en «pauseregel» i norsk, som tillater oss å stryke kommaet hvis det avgjort ikke er noen pause der det etter de grammatiske kommareglene skulle ha stått.

I november kommer altså «en ny, fin riksmålsgrammatikk» eller (mer muntlig og kjapt) «en ny fin riksmålsgrammatikk». Med adverb: «en ikke helt ny, men forhåpentlig en svært fin grammatikk».

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

Hei, jeg håper jeg kan få hjelp til å avgjøre en tvist. Mitt barnebarn mener det heter: Hun er det synd på. Jeg mener det skal være: Henne er det synd på.
Er takknemlig for svar.

Svar:

Takk for henvendelsen. Jeg er enig; det må være «Henne er det synd på» som er korrekt. Stokker man om på rekkefølgen til det mer alminnelige «Det er synd på henne», ser man jo tydelig at det skal være «henne». At mange, inkludert ditt barnebarn, bruker «hun», skyldes nok at pronomenet her settes først i setningen og dermed ligner et subjekt (med subjektsform «hun»), men det er det ikke, for pronomenet hører sammen med preposisjonen som kommer til slutt («på») og må derfor bøyes i objektsform. Subjektet i denne setningen er «det», og ikke «hun».

Dette blir tydeligere hvis vi erstatter «hun» med f.eks. «du» eller «vi»; de fleste vil reagere på setninger som «Du er det synd på» eller «Vi er det synd på». Her er det opplagt at det må hete hhv. «Deg er det synd på» og «Oss er det synd på» – og dermed også «Henne er det synd på».

Vennlig hilsen
Hilde Bliksrud

Spørsmål:

Hei!

Heter det «De er glade i landet sitt» på bokmål?

Har spurt to norsklærere i vgs, og den ene hevder at «glade» er korrekt, den andre «glad».

Svar:

På nynorsk er man ganske nøyaktig med å bøye adjektivet i samsvar med substantivet/pronomenet, enten det står attributivt (GLADE NORDMENN) eller predikativt (NORDMENN/VI/ME/DEI ER GLADE, NORDMENN/DEI ER GLADE I LANDET SITT, VI/ME ER GLADE I LANDET VÅRT).

På riksmål/bokmål, derimot, samsvarsbøyer vi normalt ikke adjektivet når det inngår i en fast forbindelse, som ofte er nettopp av typen «verb + adjektiv + preposisjon»: NORDMENN/DE ER GLAD I LANDET SITT, VI ER GLAD I LANDET VÅRT. – Andre eksempler: VI ER TAKKNEMLIG FOR, STYRET VAR SIKKER I SIN SAK, DE GJORDE SEG KLAR osv. osv.

Men det er ingen fast regel. Muligens har talespråket (med bortfall av vokal ved vokalsammenstøt) spilt en rolle for språkfølelsen: «gla(e) i», «takknemli(e)».

Denne karakteristiske forskjellen i samsvarbøyning mellom nynorsk og riksmål/bokmål viser seg også ved partisippene, hvor nynorsk tradisjonelt har slik bøyning: DEI VAR OPPTEKNE AV ULUKKA, vår målform ikke: DE VAR OPPTATT AV ULYKKEN. Imidlertid er det mye slumseri; i Aftenposten og andre aviser ser man rett som det er at det står OPPTATTE i slike tilfeller. Og nynorskfolk, stakkar, har en broget og forvirrende regelhistorie. Samsvarbøyning er dessuten ikke noe man finner i dialektene, og de som bruker dialekten som bakgrunn når de skriver nynorsk, får ingen hjelp derfra. For tiden (fra 2012 av) krever nynorskreglene at sterke verb skal samsvarbøyes: DEI VAR OPPTEKNE AV ULUKKA, mens det er valgfrihet ved de svake verbene hvor slik bøyning overhodet er aktuelt: DEI VAR SJOKKERTE AV ULUKKA eller … VAR SJOKKERT, DRAPSMENNENE VART DØMDE eller …VART DØMT. – Så har nynorskfolk skaffet seg en ekstra vanskelighet ved å tillate eller påby svakt partisipp ved en del sterke verb (dra/draga/drage, få, gi/gje/gjeva/gjeve, gå, la/lata/late, sjå, slå, stå, ta/taka/take – altså DRADD/DRATT osv. ved siden av DREGEN/DREGE osv.). OPPTA kan dermed ved siden av OPPTEKEN også hete OPPTATT i perfektum partisipp, og bruker man den svake formen, skal det ikke være samsvarbøyning: DEI VAR OPPTATT AV ULUKKA.

Som du ser, ender de nevnte sterke verbene på lang vokal, eller de kan gjøre det, og man kan spørre seg: Hva da med de svake som ender på lang vokal (bla, spa, kle, te, fri, tru, nå osv. osv.)? Jo, de har valgfrihet: DEI BESTE RESULTATA VART OPPNÅDDE  PÅ 500-METER eller … VART OPPNÅTT PÅ 500-METER. Partisippet skal i slike tilfeller ha intetkjønnsform (supinum) -NÅTT.

Se, nå fikk du visst litt mer enn du bad om, og hvis du utbryter noe à la «Værsgo’ bli gæern!», så er det forståelig.

Vennlig hilsen

Tor Guttu

Spørsmål:  Jeg hadde en mail-samtale med en avisjournalist igår, angående det jeg mener er feil skriving av verb i avisen. Slik så setningen ut: «Vinden knekte juletreet i Sandefjord tvers av.»
Jeg mener det burde stått : «Vinden knakk juletreet i Sandefjord tvers av.» Journalisten henviste  meg til noe som Per Egil Hegge har skrevet om bøyning av transitive og intransitive verb og mener derfor at setningen «Vinden knekte juletreet i Sandefjord tvers av» , er korrekt. Jeg synes det ser og høres feil ut. Kan dere være snille og si hva som er riktig.

Svar: Takk for interessant spørsmål. Det er mange som er usikre på dette og bruker knakk/knekte om hverandre nokså tilfeldig.

Men regelen er egentlig ikke så vanskelig å huske hvis man knytter den til enkle eksempler.

Journalisten har rett i at det er forskjell på «knekke» som transitivt verb og intransitivt verb. Når noe(n) får noe til å knekke, bøyes det knekte eller knekket (transitivt verb, dvs. verb som kan ha ett eller flere objekter). Altså: Vinden knekte juletreet. Men knakk er riktig hvis setningen var formulert slik: Juletreet i Sandefjord knakk tvers av i vinden. Her er knekke et intransitivt verb (dvs. et verb som ikke kan ha objekt).

Et annet eksempel: Skistaven knakk. Han knekket/knekte skistaven.

Vi håper dette er tilstrekkelig oppklarende. Den artikkelen av Per Egil Hegge som du ble tipset om, har forøvrig et artig eksempel på denne problematikken i en avisoverskrift: «Turist knakk fingeren på statue». Her ble meningen feil, for det var ikke turisten som skadet fingeren sin. Det var turisten som var klåfingret og ødela statuens finger. Hegge tar også opp lignende parverb som folk er i tvil om; brant/brente, hang/hengte. Prinsippet er et samme der.
(Du kan lese hele artikkelen til Hegge her: http://tux.aftenposten.no/spraak/spraak?action=question&id=5128)

Vennlig hilsen
Stig Michaelsen

Spørsmål: Jeg ser på deres nettsider at ordet kompetanse kun brukes i entall. Vi lurer på om dersom man har kompetanse innen flere områder, om man da ikke kan ha flere kompetanser? I vårt konkrete tilfelle hadde vi tenkt å bruke begrepet «fagovergripende kompetanser» som en samlebetegnelse for kompetansene kritisk tenkning, kreativitet, kommunikasjon m.fl. Vi hører gjerne deres vurdering av dette.

Svar: Selv om kompetanse i vår ordliste ennå står som et entallsord, vil vi ikke si nei til flertallsbruken. Kompetanse er blitt et hyppig moteord og må nå kunne brukes i flertall, i likhet med f.eks. utdannelse, opplyser hoveredaktør Tor Guttu i Det Norske Akademis Store Ordbok (naob.no). Han sier at flertallsbruken av kompetanse er forholdsvis ny, men den vil komme med i den nye ordboken.

Vennlig hilsen

Stig Michaelsen