Spørsmål:
Lurer på om dere kan hjelpe litt når det gjelder grammatiske forklaringer av språket?
1.Hvordan forklarer man uttrykk som: til lands,til havs,til bords,etc?
2.Hvordan forklare at en preposisjon som:over,får komparativ og superlativ av adjektiv?(øvre/øverst)
3.Hvordan forklare at :mellom,som er preposisjon,får superlativ,og blir adjektiv?(mellomst)
Hva med komparativ her?
Vil sette stor pris på svar,siden jeg underviser i norsk i utlandet,og har elever som stiller spørsmål.
Svar:
- Til lands o.l. er stivnede genitivsuttrykk fra den tid da norsk var et kasusspråk og visse preposisjoner styrte en bestemt kasus, akkurat som i tysk i dag. Til styrte altså genitiv, dvs. krevde at det følgende substantivet stod i genitiv, og genitiv entall av hankjønns- og intetkjønnsord endte oftest på -s. I hunkjønnsordene var endelsen oftest -ar, og det burde altså ha hett til bygdar o.l. i dag, noe det også het i eldre landsmål. Men antall substantiver i han- og intetkjønn er så mye større enn i hunkjønn, at den dominerende gruppen har fortrengt endelsene i den mindre gruppen. Slik går det av og til. Og så var -s en langt tydeligere endelse enn -ar, som etter hvert dessuten ble redusert til -a eller -e og falt sammen med andre kasusendelser.
I moderne norsk regnes slike forbindelser med til som adverb, og til lands dermed som stedsadverb. NÃ¥r det er setningsledd, kalles det gjerne stedsadverbial.
- Det er ikke preposisjonen som har dannet gradbøyningsformer, men adverbet. Små ord som av, på, under, over, til, fra osv. osv. kan være både preposisjoner og adverb, og det er ikke godt å vite bestandig hvilken klasse det opprinnelig tilhørte. Men det betyr ingenting. Det er altså i funksjonen som adverb at gradbøyningsformene er dannet, og det er blitt adjektiver av dem. Entydige eksempler med adverb som grunnord er f.eks. bort > bortre og ned > nedre.
- har jeg vel da nesten svart på. Det er mellom i funksjon som adverb som er utgangspunktet. At det ikke finnes noen komparativform «mellomre», har vel både lydlige og semantiske årsaker. Så kan man jo si at superlativformen ikke er mindre merkelig semantisk sett; det er ikke mulig å tenke seg at av flere ting som er plassert mellom to andre ting, er én mer imellom enn de andre. Men heldigvis er ikke alt logisk i språket. Vi har vel å gjøre med et tilfelle av analogi: bortest, nederst, innerst, mellomst . . .
Vær for øvrig oppmerksom på at i superlativ er formene uten -e som adverb å regne i praksis: stå øverst på pallen, mens formene med -e alltid brukes adjektivisk: det øverste trinnet på pallen. Utlendinger (f.eks. engelsktalende) som ikke har det skillet i sitt språk, kan lett glemme det når de skriver norsk.
Vennlig hilsen
Tor Guttu
(som anbefaler deg å kjøpe Riksmålsgrammatikken)