Spørsmål:
Hei! Jeg er amerikaner som er flytet tilbake til USA (etter Ã¥ ha bodd i Oslo i tre Ã¥r), men øver Ã¥ nÃ¥ flytende norsk allikevel (fikk dottera mi i juli og ønsker at hun fÃ¥r muligheten Ã¥ være tresprÃ¥kelig). Kan dere forklare de foskellige bøyningsform for perfektum i bokmÃ¥l norsk? For eksempel, hvorfor har sprÃ¥ket to helt ulike mulige slutninger for perfektumsformen – enten ved «-a» eller «-d/dd/t/tt»? Er den «-a» formen riktig bokmÃ¥l, eller dialekt?
På forhånd takk for hjelpen!
Svar:
Takk for spørsmål. Det er jo en lang historie, dette, som du vil finne de nødvendige opplysninger om i «Norsk grammatikk. Riksmål og moderat bokmål» (Kunnskapsforlaget), som utkom nå i november. Jeg anbefaler at du kjøper den.
Men i korthet:
Det er fire klasser av svake verb i riksmål/moderat bokmål:
1. med endelse -et, -et: merke – merket – har merket
2. med endelse -te, -t: drømme – drømte – har drømt
og med -de, -d: leve – levde – har levd
3. med endelse -dde, -dd: tro – trodde – har trodd (verb som ender på stammevokalen, verb som mangler infinitivs-e)
4. med -te, -t og vokalskifte: kvele – kvalte – har kvalt
følge – fulgte – har fulgt
Så vet du at vi har hatt en språkstrid gående her i landet i over 100 år. Siden 1917 har myndighetene arbeidet for å smelte riksmål og landsmål sammen til ett skriftspråk. Det har stort sett gått ut på at man har tillatt eller påbudt landsmålske/nynorske bøyningsformer i bokmålet. En god del av dem finnes fortsatt som valgfrie former, og de tydeligste er a-formene i svake verb av første klasse. De aller fleste verbene der (og de er mange) kan bøyes med -a: merke – merka – har merka. Akkurat disse formene er sørøstnorske dialektformer. Nynorsk har ikke den bøyningen i dette ordet, men denne: merk(j)a – merkte – har merkt. Tidligere (til begynnelsen av 1980-årene) var også den bøyningen tillatt i bokmål i dette verbet, som da altså hadde tre muligheter. De fleste verbene med -a i fortidsformene i første klasse samsvarer imidlertid med nynorsk (kaste, elske, hente, snakke, takke . . .).
Noen få verb av første klasse har en valgfri form i bokmål med -dde, -dd, f.eks. skade – skadde – har skadd. Det er den nynorske bøyningen. Som du ser, er den identisk med bøyningen i tredje klasse, noe som skriver seg fra at verbet i infinitiv også kan hete ska (nå bare på nynorsk, men tidligere også på bokmål) . . . .
Disse valgfrie («radikale») bokmålsformene brukes praktisk talt ikke i sakprosa, men du kan støte på dem her og der i skjønnlitteraturen – inkonsekvent brukt, og mest i replikker. Et godt råd er å holde seg til de moderate formene i bokmål, de formene som samsvarer med riksmålet. Det er nytteløst å lære seg all den valgfrie verbalbøyning som for tiden finnes i bokmål.
Vennlig hilsen
Tor Guttu
ARKIVERT UNDER: Bøyning