Spørsmål:
En norsklektorkollega hevder at man i bokmÃ¥l kan skrive «en vise – visa», «en bok – boka» og at dette har vært comme il faut i bokmÃ¥l lenge, blant annet i forlaget han skriver lærebøker for. Jeg vet jo at RiksmÃ¥lsforbundet ikke vil anerkjenne denne type bøyninger, men kan dere gi meg noen gode, saklige argumenter for at det mÃ¥ hete «en vise – visen» eller «ei vise – visa» og ikke hybriden «en vise – visa»..?
Svar:
Det er ganske mange som stiller seg dette spørsmålet, og noen spør dessuten oss. Takk for at du gjør det. Du skal få reglene i historisk rekkefølge.
1917-rettskrivningen
sier at «den ubestemte artikkel kan i hunkjønnsformen skrives e eller ei». Om ord med særnorsk form, dvs. ord av typen ku, geit, kjette, kleiv, øi osv., sies det at hunkjønnsbøyningen er «den eneste brukelige, og enkelte andre ord for de samme emner (dvs. hjemlige dyr og planter, hjemlige naturforhold, landsens liv og stell) er det naturlig å behandle på samme måte; men sprogbruken er ikke så fast i dem at ikke felleskjønnsformen på -en også kan brukes.»
Både den ubestemte artikkelen e eller ei, pronomenformene mi, di og si og formen lita av liten hadde i 1917-rettskrivningen status av klammeformer (sideformer) og var altså ikke påbudt på noe vis. Selv om man skrev f.eks. bygda, kunne man skrive en bygd.
1938-rettskrivningen
innførte obligatorisk -a i bestemt form i bortimot 1000 ord. Om den ubestemte artikkelen sies det imidlertid at «saken stiller seg noe annerledes enn ved den bestemte artikkel, idet hunkjønnsformen (ei) ikke har så sterk stilling som den tilsvarende form (-a) av den bestemte artikkel. Dette er ikke bare tilfellet i skriftmålet, men i noen grad også i talemålet. Derfor skal inntil videre følgende regel gjelde for bruket av formen ei: I skolens lesebøker skal formen ei gjennomføres ved de obligatoriske a-ord i eventyr, sagn og annen folkelig fortelling. I skriftlig skolearbeid kan formene ei og en brukes føre a-ord etter fritt valg».
Altså: For elevene var det ingen plikt til å bruke ei, derimot for lesebokredaktører.
1941-rettskrivningen (Quisling-regjeringens rettskrivning)
gir en mer generell regel: «Den ubestemte artikkel heter en, en, et eller hvor stilen krever det: (ein), ei, (eit)». Reglene tillot altså også ein og eit i bokmål når stilen krevde det; jeg kan ikke forestille meg når det skulle være, men slik står det altså.
1959-normalen
sier at «den ubestemte artikkel skal ved -a-ord være valgfritt ei eller en, likevel slik at ord som har fått en folkelig form (ku, geit osv.), skal ha artikkelen ei».
Men etter liberaliseringen av bokmålsrettskrivningen i 1981 er det full valgfrihet, en eller ei, ved alle ord som kan være hunkjønn. Som kjent er det ikke lenger et eneste obligatorisk hunkjønnsord.
Det er altså ikke noen nødvendig sammenheng mellom ei og -a. Vi er tilbake ved 1917-prinsippet, og det tror jeg er fornuftig – her som ellers i rettskrivningen. Dagens moderate bokmål avviker bare ubetydelig fra det moderate bokmål av 1917.
Det er nok 1959-regelen som sitter fast i en del filologer ennå. Den var uheldig allerede den gang, for så vidt som «ord som har fått en folkelig form» ikke burde eksemplifiseres med ku i forhold til ko, geit i forhold til gjet, øi i forhold til ø o.l.; det kunne man gjøre i 1917.
For øvrig anbefaler jeg den nye «Norsk grammatikk. Riksmål og moderat bokmål» (Kunnskapsforlaget) som kom i november 2012. Der står det en god del om normering.
Vennlig hilsen
Tor Guttu
ARKIVERT UNDER: Bøyning