Riksmålsforbundet støtter helhjertet hovedinnholdet i den nye språkloven, men mener at den på flere punkter er udemokratisk og favoriserer nynorsk på bekostning av flertallsmålformen. Her kan du lese hele høringsuttalelsen fra Riksmålsforbundet.
En egen norsk språklov er et nødvendig virkemiddel i en stadig mer globalisert verden, mener Riksmålsforbundet.
Riksmålsforbundet støtter helhjertet forslaget om en egen språklov som skal styrke og verne om norsk språk. Det økende presset fra engelsk gjør det nødvendig å lovfeste bruk av norsk som hovedregel i offentlig virksomhet og i undervisningssektoren. Fremmedspråk skal bare unntaksvis brukes som fellesspråk. Loven vil sende et sterkt signal også til privat sektor om at samfunnet regner norsk som hovedspråket.
Språket er vår viktigste kulturverdi og uløselig knyttet til både vår nasjonale og personlige identitet. Hittil har vi tatt det som en selvfølge at bokmål og nynorsk utgjør vårt nasjonalspråk. Det er vårt ansvar som kulturnasjon å ta godt vare på det, og en egen språklov er et nødvendig virkemiddel i en stadig mer globalisert verden.
Riksmålsforbundets hovedanliggende i denne høringsuttalelsen er norsk språk, men vi ser positivt på at loven ivaretar også norsk tegnspråk, samisk og de andre anerkjente regions- eller minoritetsspråkene i Norge. (Lovforslaget fra Regjeringen kan lese i høringsnotatet.)
Kommentarer til de enkelte paragrafene i loven:
Kapittel 1, § 1. Formål. Her støtter vi forslag fra Språkrådet om å tydeliggjøre offentlige organers ansvar for norsk terminologi, som er særlig truet av språklig domenetap. Vi er enig i tilføyelsen Språkrådet har foreslått: «Offentlege organ har eit særleg ansvar for å utvikle og bruke norsk terminologi og å gjere norsk terminologi tilgjengeleg på både bokmål og nynorsk på fagområda sine.»
Kapittel 1, § 3 Virkeområde. Riksmålsforbundet går imot å utvide regelverket for statlige organer til å gjelde også fylkeskommuner og tilknyttede fylkeskommunale organer, slik det foreslås i alternativ 1. Dette vil med god grunn bli oppfattet som statlig overstyring av den lokale selvråderetten i en sak som er spesielt nært knyttet til den lokale identiteten. Regionsreformen har allerede skapt stor splid mellom sentralmyndighetene og distriktene, og alternativ 1 vil bare forsterke den. Ettersom alternativ 2 lar fylkeskommunene gjøre egne språkvedtak og ikke er underlagt statlige språkregler, anser Riksmålsforbundet dette alternativet som det minst uheldige. Det gjelder alle paragrafer med alternativ 1 og 2. (Se også redegjørelsen i neste punkt.) Av hensyn til lokaldemokratiet er det rimelig at fylkeskommunene ikke underlegges de samme reglene som staten.
Når det gjelder gråsonen med statstilknyttede virksomheter, mener vi at grensen for språklovens virkeområde må gå ved rene statsorganer. Statstilknyttede virksomheter som står i direkte kommersiell konkurranse med private foretak, må få konkurrere ut fra samme premisser. Private virksomheter som yter det offentlige tjenester, må også forbli unntatt fra språklovens virkeområde. Språkloven er innrettet mot offentlig virksomhet og må ikke bli en tvangstrøye for mindre private virksomheter som ikke har de samme ressursene som offentlig sektor.
Kapittel 2, §12. Veksling mellom bokmål og nynorsk. Riksmålsforbundet er imot kvotereglene og mener at det ikke reflekterer den faktiske bruken av målformene, men fører til stor skjevfordeling. 25-prosentsatsen er uforholdsmessig høy og må ikke lovfestes. Den har hittil bare vært en forskrift, mens mållovens ordlyd begrenser seg til «ei rimeleg kvantitativ fordeling» mellom målformene. I praksis er 25-prosenten en nynorskprosent, og den er ikke rimelig når det faktiske antallet nynorskbrukere i befolkningen er under halvparten av denne andelen.
Med alternativ 1 vil man ende med krav om 25 prosent nynorsk i fylker hvor nynorskbrukere i realiteten utgjør en mye lavere prosentandel (se § 15 om utregning av flertallsspråk) av befolkningen. Dessuten pålegger alternativ 1 fylkeskommunene urealistiske mål. 25-prosenten er så høy at staten ikke klarer å følge den opp, og det vil være enda vanskeligere for fylkeskommunene.
Spørsmålet om sanksjoner: Riksmålsforbundet finner det fornuftig at lovforslaget nøyer seg med å fastsette plikter og ikke foreslår sanksjoner ved brudd. Å innføre bøter og straff på et kulturområde som språk, er noe som skurrer for folk flest. Enkelte har likevel etterlyst sanksjonsmuligheter. Hvis man tenker seg foretaksbøter for brudd på språkloven og Språkrådet som «språkpoliti», tror vi det bare vil fyre opp ny bitter språkstrid. Med en slik streng lov ville f.eks. politiet i bokmålsbyen Bergen ha blitt straffet for å ha twitret på bokmål, siden de som regionalt statsorgan skal bruke nynorsk.
§ 8 Skandinaviske språk. Riksmålsforbundet støtter en lovfestet rett til å bruke svensk eller dansk i skriftlig kontakt med det offentlige. Det bidrar til å forbedre den gjensidige forståelsen av nabospråkene og styrke det skandinaviske kulturfellesskapet.
§ 9 Klart språk. Arbeidet med klarspråk i offentlig virksomhet er et eksempel på et viktig og vellykket tverrfaglig samarbeid. Tydelig kommunikasjon er viktig for borgernes rettigheter, demokratiet og rettssikkerheten, og en lovfesting understreker dette.
§ 13 Parallell bruk av bokmål og nynorsk. Når det gjelder offentlige selvbetjeningstjenester, skjemaer, skoledokumenter o.l. er det rimelig at slikt foreligger samtidig på begge språk, slik lovforslaget legger opp til.
§ 14 Bruk av bokmål og nynorsk til enkeltadressater
På dette punktet ønsker Riksmålsforbundet prinsipielt en helt annen ordning enn både gjeldende mållov og ny språklov. Vi ønsker at statsansatte skal få besvare henvendelser i den målform de selv foretrekker. Det ville innebære en gjensidig toleranse; at bokmålsfolk må tåle å få svar på nynorsk – og omvendt. De aller fleste bokmålsbrukere behersker hovedmålet best. Derfor er det bedre å la offentlig ansatte skrive godt på hovedmålet i stedet for dårlig på sidemålet.
§ 15 Flertallsspråk
Utregningen av flertallsspråk for regionale statlige organer er etter dagens regler kompliserte og får skjeve utfall. Lovforslaget har tatt hensyn til dette og drøfter nettopp de synspunkter bl.a. Riksmålsforbundet kom med i innspillsrunden. For å unngå skjevfordeling skal målform nå bestemmes ut fra absolutt flertall av kommunene i den statlige tjenestekretsen. Også ut fra vårt ståsted blir dagens praksis i det minste mer rettferdig slik, selv om utfallet kan slå begge veier.
Regjeringen vil imidlertid ikke gjøre noe med en annen side ved utregningsmåten som mange finner kritikkverdig og udemokratisk. Det betyr at flertallsspråket regnes som før ut fra antallet kommuner med den ene eller andre målformen, og ikke antall brukere i regionen. Denne utregningsmåten er så åpenbart udemokratisk og gir så stor underrepresentasjon av store flertall, at ingen ville godtatt den ved noen andre valg.
Riksmålsforbundet har lenge påpekt de urimelige utslagene, f. eks i Vestfold og Telemark og i Hordaland. Hver kommune teller like mye for flertallsspråket, slik at Modalen kommunes 400 innbyggere har like stor innflytelse som de 300 000 som bor i Bergen. I forslaget drøftes argumentene fra Riksmålsforbundet o.a., men det konkluderes med at et system som bygger på faktisk fordeling av bokmåls- og nynorskbrukere «ville krevje ei tilgjengeleg oversikt på individnivå, noko som ikkje finst i dag.»
Det er en dårlig begrunnelse. Myndighetene burde nettopp ta ansvaret for å kartlegge tilstrekkelig nøyaktig nordmenns valg av foretrukket målform. Det er ikke vanskelig ettersom det foreligger komplette tall for valg av målform både i skolen og for skattemeldingene. Riksmålsforbundet har fått gjennomført detaljerte målbruksundersøkelser, og det burde være enda lettere for myndighetene med de ressurser de har til rådighet.
§ 16 Krav til skrivekompetanse. Et fremskritt på dette punktet er at det ikke lenger skal være en tjenesteplikt for den enkelte statsansatte å kunne svare på begge målformer. Men statsorganet skal sikre språkkompetanse, og loven skal ikke hindre kjøp av oversettelsestjenester. Et krav om å beherske begge målformer vil virke diskriminerende overfor søkere med innvandrerbakgrunn og hemme integrering. Det offentlige vil også gå glipp av annen viktig kompetanse denne gruppen har.
Dessuten er oversetter-roboter nå blitt svært avanserte, og de vil trolig komme for fullt inn i forvaltningen i nær fremtid. For eksempel har Nynorsk pressekontor hatt suksess med en slik. Kravet om at man må kunne nynorsk for å få jobb i staten, er for lengst både uthulet og utdatert.
Egentlig kan man bruke lovforslagets egne ord for å argumentere for vårt syn om å la statsansatte skrive på egen målform i tjenesten: «Samfunnet kan vente at alle er villige til å forstå og respektere dei to skriftspråka. I samfunnet generelt skal dei kunne blandast, på den måten at kvar enkelt brukar det skriftspråket han måtte ønskje.»
Kapittel 3 § 18 Språkrådet. Riksmålsforbundet ser positivt på lovfestingen av Språkrådets sentrale rolle. På et viktig punkt mener vi imidlertid at formuleringen i loven er uklar når det står at Språkrådet «forvaltar dei offisiellle skriftnormalane for bokmål og nynorsk.» Det går ikke tydelig nok frem hvor stor og selvstendig myndighet som ligger i ordet «forvaltar» når det gjelder normering av rettskrivningen. I Språkrådets vedtekter står det følgende om normeringen: «Vedtak om gjennomgripande endringar eller systemendringar skal leggjast fram for departementet til godkjenning.»
En slik presisering bør også komme med i den aktuelle paragrafen for å sikre at de folkevalgte får siste ord i større rettskrivningsvedtak. Uten et slikt forbehold vil loven ikke kunne hindre vedtektsendringer som gir Språkrådet myndighet til selv å beslutte større rettskrivningsreformer. I lys av norsk språkstrid og vår kompliserte normeringshistorie er det ekstra viktig at en ny lov angir beslutningsprosessen nettopp i klarspråk.
Ellers støtter Riksmålsforbundet lovens styrking av Språkrådets rolle når det gjelder vedtak om navn på statsorganer.
Riksmålsforbundet kom også med innspill til ny språklov og språkmelding i en egen innspillsrunde i mai 2019.