Riksmålsforbundet sendte følgende synspunkter og forslag til Kulturdepartementet 3. mai 2019:
• Lovfest norsk som hovedspråk i Norge: Det økende presset fra engelsk gjør det nødvendig å lovfeste bruk av norsk som hovedregel i offentlig virksomhet og i undervisningssektoren. Fremmedspråk skal bare unntaksvis brukes som fellesspråk. En slik lov vil sende et sterkt signal også til privat sektor om at samfunnet regner norsk som hovedspråket. Språket er vår viktigste kulturverdi og uløselig knyttet til både vår nasjonale og personlige identitet. Hittil har vi tatt det som en selvfølge at bokmål og nynorsk utgjør vårt nasjonalspråk. Det er vårt ansvar som kulturnasjon å ta godt vare på det, og en egen språklov er et nødvendig virkemiddel i en stadig mer globalisert verden. Loven må også ivareta norsk tegnspråk, samisk og de andre anerkjente regions- eller minoritetsspråkene i Norge.
• Styrk det norske språkets posisjon: En lovfesting må følges opp med betydelige ressurser. Både fagmiljøene og Språkrådets nyeste rapporter konkluderer at norsk er under alvorlig press. Språkpolitikken må fokusere spesielt på disse akutte utfordringene:
– Engelsk overtar mer og mer som undervisningsspråk og fagspråk på en rekke felter.
– På arbeidsplasser er det blitt en sikkerhetsrisiko at ansatte ikke behersker norsk og mangler et felles språk å kommunisere på.
– Det norskspråklige kulturtilbudet til barn er svært begrenset i nye, nettbaserte medier.
– Norsk barne- og ungdomslitteratur sliter.
I lys av dette må en ny språklov følges opp med offensive og konkrete tiltak som stimulerer til bruk av norsk. Det innebærer gode støtteordninger tilpasset dagens virkelighet. Ett eksempel er støtte til norskproduserte apper og digitale spill for barn og ungdom, et strategisk viktig virkemiddel for å hindre domenetap og sikre norsk også for kommende generasjoner.
• Tenk helhetlig: Vi trenger en tverrpolitisk dugnad for å sette språket på dagsorden i alle samfunnssektorer. Språkspørsmål angår ikke bare kulturlivet, slik man tradisjonelt har tenkt. Myndighetene og partene i arbeidslivet må gå sammen om å løse språkproblemer på arbeidsplasser som skyldes manglende norskopplæring for innvandrere. I for eksempel bygg- og anleggsbransjen og helsevesenet kan det medføre både feil og farlige situasjoner når det ikke er ett felles språk alle kan kommunisere på. NRK har et særlig ansvar for at alle får høre normert norsk.
Arbeidet med klarspråk i offentlig virksomhet er et eksempel på viktig og vellykket tverrfaglig samarbeid. Ansvaret for språket må bli sektorovergripende, og alle departementer må få et tydelig oppfølgingsansvar for språkpolitikken. Kulturdepartementet bør utrede hva andre land i EØS gjør for å sikre sine nasjonalspråk.
• Språkorganisasjonene skaper språkglede: Det er viktig at Regjeringen støtter den samfunnsnyttige innsatsen som de frivillige både i Riksmålsforbundet og Noregs Mållag utretter. De økonomiske tilskuddene til språkorganisasjonene må økes betydelig. Språkpolitikken må ha større vyer enn de tradisjonelle spørsmålene om f. eks. rettigheter og kvoter. Frivillige krefter står bak mange tiltak og arrangementer som fremmer bevissthet om eget morsmål, lærelyst og skriveglede. Medlemmene i språkorganisasjonene gjør en viktig innsats til nytte og glede for publikum. Dette skaper et engasjement på grasrota som er viktig for det norske språkets livskraft.
Riksmålsforbundet har f. eks. en rekke allmennyttige tilbud, bl.a. gratis språktjenester på nettet, eksamenschat på nettet, seminarer, eksamenshjelp, læremidler til norsktrening for innvandrere og utdeling av gratis språkbøker.
Selv om språkorganisasjonene har ulike oppfatninger, bør fruktbart samarbeid på tvers av skillelinjene fremmes. Kulturdepartementet bør stimulere og premiere slikt samarbeid samt sikre at både språkorganisasjonene og Språkrådet får gode arbeidsvilkår.
• Styrk skolens norskundervisning: Dette handler om fremtiden for nordmenns morsmål. Vi regner med at språkmeldingen vil overensstemme med den kommende læreplanen for norskfaget. Riksmålsforbundet har allerede kommet med innspill til læreplanen. Vi ber om bedre norskopplæring på alle trinn i skolen og bedre lærerutdannelse i norskfaget. Norsktimene må legge større vekt på skriftlig og muntlig trening. Det innebærer å prioritere undervisningen i rettskrivning og grammatikk i hovedmålet.
Den mest virkningsfulle tiltaket er å gjøre den skriftlige delen av sidemålsopplæringen valgfri, gjerne med mulighet for ekstra studiepoeng for å stimulere vgs-elever som er spesielt interessert. Dagens ordning er utdatert og ikke tilpasset dagens flerkulturelle samfunn med en stor andel elever som har fremmedspråklig bakgrunn. Det er en illusjon at norskfaget noen gang vil innfri kravet om at alle skal kunne bruke sidemålet skriftlig. Kravet rammer særlig svake elever, som bør få konsentrere seg om å mestre hovedmålet. Sekundært ønsker Riksmålsforbundet en ordning som mange lærere etterlyser: fjern egen karakter og eksamen i skriftlig sidemål.
• Bedre integrering med norsktrening for fremmedspråklige innvandrere: Gratistilbudene fra frivillige organisasjoner imøtekommer et stort behov, for eksempel gjennom norsktreningen asylsøkere og andre fremmedspråklige kan få i språkkafeer. Riksmålsforbundet ønsker å utvide sine tjenester til nybegynnere i norsk og å samarbeide mer med andre frivillige innen norsktreningen. Å støtte slikt dugnadsarbeid er fruktbar og fremtidsrettet språkpolitikk.
Det er bred politisk enighet om at norskferdigheter er nøkkelen til god integrering. Likevel er det mangler ved opplæringstilbudet; for eksempel har de cirka 330 000 arbeidsinnvandrerne fra EU/EØS-land hverken rett eller plikt til norskopplæring. Mange av dem har ikke penger til å betale for norskkurs eller de får ikke tid til å delta.
• Fra språkstrid til språkrøkt: Riksmålsforbundet forutsetter at prinsippene for normering av rettskrivningen, slik de er formulert i forrige språkmelding, blir videreført. At den politiske styringen av normeringen er oppgitt, har gitt oss større språkfred. Språkpolitikken kan heretter fokusere på å dyrke og pleie språket. Ettersom rettskrivningen nå skal gjenspeile språket slik det faktisk brukes, bør den utelate ordformer som ikke er i bruk. Altfor mange ubrukte ordformer henger igjen fra samnorsktiden, og de gjør normen uoversiktlig og forvirrende. Med dagens språkteknologi kan frekvensen lett dokumenteres.
• Ordboksverkene for begge målformer må sikres og utvides: En forutsetning for både et vitalt skriftspråk og en sunn norsk språkutvikling er tilgangen til solide og oppdaterte ordbøker for hele befolkningen. Den nye nettordboken naob.no (Det Norske Akademis ordbok) er nå den største ordboken for riksmål/bokmål, mens Norsk Ordbok spiller tilsvarende rolle for nynorsk. Det er et kulturpolitisk ansvar å garantere at disse gratis nettordbøkene blir driftet og løpende oppdatert i fremtiden. En ordbok blir aldri ferdig; den utvikler seg hver eneste dag.
• Støtt norsk språkteknologi: Språkbankens ressurser, forskningsmiljøene og utdannelsen av datalingvister må styrkes for å sikre norsk som vårt samfunnsbærende språk også i fremtiden. Det trengs et språkpolitisk løft for å bli à jour med den språkteknologiske utviklingen og ta i bruk de muligheter den gir. For eksempel vil talestyring og maskinoversettelser spille stadig større roller.
La språkloven bli en kort og realistisk rammelov. Etter 40 år med målloven har erfaringen vist at den setter urealistisk høye mål. Kravet om minst 25 % nynorsk er for høyt og lar seg ikke innfri i praksis. Språkloven må baseres på stimulering, ikke påbud og kvoter. Man må ikke ha overdreven tro på lovregulering på et område hvor det er få sanksjonsmuligheter.  Ettersom målloven retter seg mot forholdet mellom målformene, må den holdes utenfor språkloven. Målloven må reformeres, men holdes separat.
• Målloven i utakt med virkeligheten: Vi vil advare mot å la en ny språklov gå enda lenger enn målloven i å favorisere nynorsk på bekostning av bokmål, som f.eks. å gjøre det vanskeligere for kommuner å skifte målform. Slik overstyring vil undergrave lokaldemokratiet og føre til unødvendig språkstrid.
Målloven og opplæringsloven diskriminerer bokmål på flere punkter, og utslagene skaper forståelig nok sterk misnøye. Det har senest kommet tydelig frem i Vestfold og Telemark, der Fylkesmannen nå må bruke nynorsk selv om bare ca. fem prosent av innbyggerne bruker det. Det er udemokratisk at målloven fastsetter flertallsmålform etter antall kommuner og ikke antall brukere. Når små kommuner med få innbyggere teller like mye som folkerike kommuner, blir flertallet overkjørt. Ingen ville godtatt dette ved noe annet valg. Målloven skaper språkstrid og unødvendig uvilje mot nynorsk blant folk med bokmål som hovedmål.
• La foreldrene bestemme barnas målform i skolen. Opplæringsloven fastslår at alle stemmeberettigede i skolekretsen kan delta ved valg av skolens hovedmål. Denne regelen er blitt mer og mer utdatert og må endres. Større mobilitet i dagens samfunn skaper et endret bosettingsmønster som påvirker ønskene om målform i skolen. Hensynet til hva som er best for barnas læring må veie tyngst i valget av målform, og de foresatte har best forutsetning til å avgjøre dette.
• Gi språket lovfestet momsfritak: Norge er et lite språksamfunn. Vi er et folk som leser mye. Den som leser mye blir glad i og interessert i språk. Derfor bør det være momsfritak på alt som publiseres, uansett publiseringsform på norsk.
• Folkebibliotekene – en bærebjelke for skriftkulturen: Et fremtidsrettet nettverk av biblioteker med oppdaterte digitale ressurser må være et sentralt virkemiddel i språkpolitikken. Hele befolkningen må sikres lett tilgang til folkebibliotekenes tilbud.
• Styrk det nordiske språkfellesskapet: Dette er en stor kulturell ressurs som kan utnyttes bedre; det burde være unødvendig at skandinaver tyr til engelsk for å forstå hverandre. Språkpolitikken bør støtte tiltak for å forbedre den gjensidige forståelsen av nabospråkene og unngå dubbing på TV og film. Det vil styrke både Norden som region og Norge som kulturnasjon.