Ny biografi: Finn-Erik Vinje har vært omstridt. Som han selv har sagt: Jeg har lagt meg ut med alle. For å få oppmerksomhet om forskjellige språkspørsmål, har han ikke lagt noe imellom. Men han har også vært en beundret språkmann med en stor fan-skare blant lesere, radiolyttere og fjernsynsseere, skriver Per E. Hem i dette utdraget fra sin kommende biografi om Finn-Erik Vinje.
I flere tiår var Finn-Erik Vinje hele landets norsklærer, med en formidabel evne til å formidle språklige emner. (Foto: Solum Bokvennen)
Han var vår første språkkjendis. I velmaktsdagene var han nær sagt allestedsnærværende hele tiden. Når folk lurte på noe språklig, tenkte de straks på Finn-Erik Vinje. Det var også ham alle journalistene ringte til.
Han har blitt kalt språkpoliti, og det fins absolutt dem som har opplevd ham som arrogant, brysk og nedlatende. Det er derfor mange journalister som har blitt overrasket. Vanligvis er det den vennlige og joviale Vinje de har støtt på. De har gjerne forberedt seg på å møte en pentsnakkende, borgerlig mann fra beste vestkant, men heller ikke det har slått til. Da han vokste opp var Stabekk og Ringstabekk et ordinært villaområde i Bærum.
Finn-Erik har arbeiderklassebakgrunn og snakker løst og ledig med mange a-endelser i substantiv og verb. Folk som kjenner ham godt, vil si han er en festlig fyr. Det ser også ut til at han bryr seg om sine venner; de føler seg sett i hans nærvær. En slik trivelig atmosfære greide han og Olav Vesaas også å skape i Språkrøret på 1970- og 80-tallet. Folk kunne si at de elsket å høre på Vinje.
Har ertet på seg folk
Men noen, og ikke helt få heller, har fått ham helt opp i halsen. Han har opplevd uvanlig harde angrep mot seg som person. I min biografi om ham er det gjort forsøk på å finne ut hvorfor han har utløst så forskjellige reaksjoner, særlig hva det er som har satt sinnene slik i kok. Svaret er sammensatt, slik også Finn-Erik er. Det er ikke bare én ting som har gjort ham likt eller mislikt.
Språkforskeren Endre Brunstad spurte om Finn-Erik Vinje hadde vært en kraft i norsk språknormering. Svaret hans var definitivt mer nei enn ja.
Egentlig er det interessant at spørsmålet i det hele tatt stilles når det er snakk om et enkeltindivid. Ifølge Store Norske Leksikon er språknormering fastsettelse av normalformer for rettskrivning og bøyning i et skriftspråk eller talespråk. Altså må det primært være noe et offentlig organ som Språkrådet driver med.
Likevel er det rett å spørre. Språket er i bevegelse hele tiden; derfor er det også nødvendig å gjøre endringer i rettskrivningen. For eksempel tas det inn engelske eller svenske lånord og en hittil gal uttrykksmåte vinner terreng og så videre. Finn-Erik har hatt klare synspunkter på dette området. Han satt i den viktige komitéen som forberedte de nye rettskrivningsreglene for bokmål i 1981. Da han var språkkonsulent i NRK, i institusjonens glansdager, kom det en rekke normeringsspørsmål som krevde en selvstendig avgjørelse, for eksempel om hvordan navn og steder skulle uttales.
Språkrøkteren
Vinje den eldre: Hans meninger har skapt liv og røre i språkdebatten. En festlig fyr, sier de som kjenner ham godt. (Foto: Stig Michaelsen)
Vinje den yngre: Språkprofessoren har også vært journalist – som her ute på reportasje for Arbeiderbladet på 1950-tallet. (Foto: Arbark)
Som språkkonsulent, som forfatter og i språkspaltene utfoldet han seg som språkrøkter – det vil si som rådgiver i språkets irrganger. I flere tiår var Finn-Erik Vinje vår fremste norsklærer. I offentlig forvaltning satte han et særlig avtrykk; det gjaldt prosjektet Norsk i embets medfør, arbeidet med å gjøre lovtekster mer forståelige, de ti språkvettreglene. Og ikke minst moderniseringen av grunnlovsspråket – hans største bragd og viktigste seier i karrieren kom da han nærmet seg de 80.
Men også overfor de skrivende journalistene la han ned et stort arbeid. «Er det ikke billig forlangende at de som former våre språkvaner, de profesjonelle formidlerne i mediene, har omsorg for arbeidsredskapet sitt,» spurte han retorisk.
Med årene ble han tynget av det han kalte sisyfosarbeid. Det nyttet liksom ikke uansett hvor mye han forsøkte å oppdra journalister og andre til å skrive enkelt og godt. Da han ble intervjuet til 70-årsdagen i 2006, sa han at dagens unge lærte mer norsk av sportskommentatorene Kjell Kristian Rike og Jon Herwig Carlsen enn av Finn-Erik Vinje. «Er det bra?» spurte journalisten. «Nei! Det er ikke bra», svarte professoren. Han lo, men med hevede øyebryn.
Finn-Erik Vinje har vært språknormerer og språkrøkter, men hans betydning går videre enn det. Det er liten tvil om at han har bidratt til den store interessen for språkspørsmål vi har her i landet. I Sverige hadde de Bertil Molde, som «alle» lyttet til når han uttalte seg om språklige saker og ting. I Norge har vi hatt Finn-Erik Vinje. Når han har sagt et eller annet om språk, har det skapt engasjement. Noen synes han har sagt noe dumt, andre noe klokt; noen har ment han har overforenklet en problemstilling, andre syntes han traff spikeren på hodet.
Ildsjel for klarspråk
Det kunne ha gått annerledes med interessen for det norske språket. Etter 1950-årenes raseri mot samnorsken i skolen, roet det seg ned på 1960-tallet. Samnorsken fikk stadig færre tilhengere, Norsk språkråd avløste det omstridte Norsk språknemnd i 1972, og rettskrivningsreformen i 1981 gjorde riksmålsbevegelsen fornøyd. Kampen mellom bokmål og nynorsk er for lengst over; unntaket måtte i så fall være sidemålsstilen.
Finn-Erik Vinje ble en pioner for klarspråk lenge før det ble et moteord.
Den indrepolitiske striden forvitret. Hva var det mer å kives om?
Fra begynnelsen av 1980-tallet stod det altså ikke lenger så mye på spill. Norge ble i så måte et mer normalt land, mer likt Danmark og Sverige, og det ble rom for å diskutere språkets beskaffenhet – hva er godt norsk, hvorfor sier vi slik eller slik, hvor har ord og uttrykk sitt etymologiske opphav og så videre?
Da Finn-Erik startet språkspalten i Arbeiderbladet på slutten av 1960-tallet, oppdaget han at det fantes en stor, latent interesse for å forstå vårt eget språk bedre. Det ble også tydelig da han begynte som språkkonsulent i NRK på begynnelsen av 1970-tallet. Språkrøret, som begynte i 1974, handlet ikke om bokmål, nynorsk eller samnorsk. Ikke arbeidet hans for et enklere og mer forståelig språk i forvaltningen heller. Hensikten med språkvettreglene var å stimulere særlig offentlig ansatte til å skrive og snakke slik at budskapet nådde fram til mottakeren på en mest mulig friksjonsfri måte.
Tør å gå mot strømmen
Samtidig har det vist seg at det fremdeles fins språkspørsmål som virker splittende. Finn-Erik har bidratt til liv og røre når han har holdt på at ord som formann og fylkesmann ikke bør byttes ut med kjønnsnøytrale uttrykk som leder og statsforvalter. Likedan med hans motstand mot å erstatte politisk ukorrekte ord og uttrykk som neger med nye «forskjønnende» betegnelser. Han har opplevd stor strid om hvor moderne språket i Grunnloven skulle være. Og kampen mot sidemålsstilen har gjort ham til hatobjekt i nynorskleiren.
Forholdet mellom dialekt og normert talemål har også vært et vedvarende, seigt stridsspørsmål. I NRK var det lenge godt å være for en som ønsket et normert talemål. Men det har forandret seg, og i dag hadde ikke Finn-Erik trivdes som språkkonsulent i statsinstitusjonen. Det har etter hvert blitt en ganske etablert oppfatning her i landet at folk må kunne forstå hva andre sier enten de snakker dialekt eller ikke. Finn-Erik kaller det dialektsvermeriet. Han har vært på defensiven iallfall siden 1980-tallet, og kampen kan langt på vei sies å være tapt. Her er det Norge som er annerledeslandet. I Danmark, Sverige og Storbritannia står språknormering i radio og TV mye sterkere.
Pløyde opp marken for andre
Etter hvert ble Vinje medlem av Det Norske Akademi for Språk og Litteratur og juryleder for Riksmålsforbundets litteraturpris. Her med prisvinner Terje Emberland i 2015. (Foto: Stig Michaelsen)
Man kan være enig eller uenig i språksynet hans, men at han har hatt en formidabel evne til å skape både debatt og til å formidle språklige emner ut til et bredt publikum, er helt sikkert. Han var lenge språkguruen par excellence. Da han begynte å få konkurranse, hadde han i realiteten beredt grunnen for den selv. Han hadde pløyd opp språkmarken for folk som Sylfest Lomheim, Helene Uri, Petter Schjerven og Linda Eide. Interessen for språkspørsmål var rundt år 2000 stor nok til at flere språkfolk kunne boltre seg i offentligheten og forlagene kunne utgi flere språkbøker årlig. Slik var det ikke i Finn-Eriks glansdager på 1970- og 80-tallet.
Nå er Finn-Erik Vinje blitt en gammel mann og naturlig nok ikke like mye i vinden som før. Men han henvises fortsatt til i avisene. Bergens Tidende markerte at «språknestor, professor emeritus Finn-Erik Vinje» fylte 86 år den 6. mars 2022. Av alle jubilantene valgte avisa å vise hans portrett. Ettersom han i nynorskleiren fortsatt er den store stygge ulven, minnet Dag og Tid høsten 2022 om følgende ti år gamle Vinje-uttalelse: «Det er pølsevev å hevda at nynorsk er eit fyndig, klart og konsist språk.»
I Aftenposten refereres det jevnlig til Vinjes bok Riktig norsk, når quizmaster Eiolf Solvang skriver om det norske språket. Men det klareste uttrykket for at han fremdeles regnes som en interessant figur, fikk vi da han dannet hovedoppslaget i A-magasinet i juni 2021. Selv skriver han fortsatt av og til i Riksmålsforbundets kvartalstidsskrift Ordet, og inntil nylig har han også hatt en og annen kronikk eller et innlegg på trykk i avisene.
I min biografi om ham er det bare tatt noen få avstikkere innom akademia. Det var her han var ansatt hele sitt yrkesaktive liv. Han kunne like å undervise og i noen grad veilede studentene, men prioriterte for øvrig kurs, seminarer, aviskommentarer og -debatter, språkspalter og språkprogrammer i radio og TV, samt arbeidet som språkkonsulent i NRK – altså språkrøkt på bred basis. Han skrev fagbøker om grammatikk og språkriktighet, men flere om språk for et bredere publikum.
Yngre fagfeller mer opptatt av forskning enn språkrøkt
Universitetsprofessorer nyter i dag anerkjennelse først og fremst i kraft av å være gode forskere. Finn-Erik ble respektert for sin språkrøktervirksomhet blant professorkollegaene på 1970- og 80-tallet. Men det virker som om tilveksten av yngre, forskningsorienterte folk i et akademia som er blitt mer profesjonalisert og strømlinjeformet, gradvis førte Finn-Erik ut på sidelinjen. Han hadde mange gode kollegaer på 1960-, 70- og 80-tallet, følte han, blant de jevnaldrende og litt eldre professorene, men da han gikk av i 2006, var han på mange måter blitt en ensom mann på Universitetet i Oslo.
Færre studenter og universitetsansatte interesserte seg for hans temaer. Likevel, det blir feil å si at han ikke også har fått en viss anerkjennelse fra universitetshold for den utrettelige utadrettede aktiviteten. I 1992 ble han hedret med Det historisk-filosofiske fakultets pris for populærvitenskapelig formidling. En del år senere, i 2011, ble han tildelt Institutt for lingvistiske og nordiske studiers formidlingspris. Dette å bli hedret av eget institutt, fire år etter at han ble pensjonist, så han som en stor ære. Han hadde følt litt på at han ikke hadde fått et festskrift, hverken til 60- eller 70-årsdagen. Han var heller aldri blitt valgt inn i Det Norske Videnskaps-Akademi (i Oslo), selv om han allerede på begynnelsen av 1970-tallet ble innvotert som medlem av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab (i Trondheim).
Prisbelønnet formidlingsarbeid
Den som tok initiativet til formidlingsprisen var professor Bente Ailin Svendsen, som i 2011 var forskningsleder og en del av ledelsen ved instituttet. Hun hadde hatt Finn-Erik som lærer en stakket stund, og var blitt ansatt ved instituttet et års tid etter at han sluttet. Hun kjente til rykter om ansatte som ikke syntes godt om ham, men slikt la hun ikke noe brett på. Under overrekkelsen på instituttets årsfest takket hun ham for hans «enorme formidlingsarbeid» og oppsummerte begrunnelsen slik:
«Årets formidlingspris går til en enkeltforsker som gjennom flere tiår har vært en fremragende ambassadør for instituttet og for norsk språk. Han har vist et stort engasjement for norsk språk, og er kjent gjennom en mangesidig språklig konsulentvirksomhet, blant annet i NRK, sine språkspalter i Arbeiderbladet, Programbladet og Skolefokus og gjennom sin deltakelse i radio, tv og aviser. Kandidaten har holdt flere språkkurs og utgitt en rekke artikler og bøker på sitt fagfelt. Gjennom hele sitt virke har han deltatt i den offentlige debatten om norsk språk. Han har også skapt debatt, og det er slett ikke alle som har vært enige i hans språkpolitiske standpunkt. Men mannen har mot, og har våget å være en til tider kanskje ensom profet.»
Et liv i språket
Finn-Erik Vinje tok ansvar for det norske språket; for ham spilte det en rolle hvordan folk ordla seg. Det ble en livsoppgave å holde språket oppe. I dag er det vanskelig å få øye på noen med et slikt brennende engasjement for oppgaven. Kanskje er han et engangsfenomen.
Til tross for at det til tider har blåst friskt rundt ham, synes Finn-Erik alt i alt å være fornøyd med det han har fått til. Elektrikersønnen har levd et privilegert og lystbetont liv og opplevd mye mer enn han kunne ha drømt om. Han har selv sitert den danske nobelprisvinneren Johs. V. Jensen, som sa: «Å færdes i Sproget er et Liv mere.» Nærmere et credo for Finn-Erik Vinjes liv og virke kommer vi neppe.
Et språkpolitisk hamskifte
Vinjes språkpolitiske reise har ført ham til Det Norske Akademi for Språk og Litteratur. Her med preses emeritus Nils Heyerdahl.
Finn-Erik Vinje vokste opp med samnorsk og var lenge en iherdig forkjemper for dette forsøket på å slå sammen bokmål og nynorsk. I yngre år forsvarte han sågar den skriftlige sidemålsstilen og skrev av og til avistekster på nynorsk.
For ham stod riksmålsbevegelsen som den store stygge ulven. På 1980-tallet vendte han imidlertid ryggen til den hendøende samnorsken og ble stadig mer positiv til moderat bokmål. Også riksmålsbevegelsen gikk i den retning ved å gå bort fra de mest konservative riksmålsformene. Fra siste del av 1980-tallet møttes riksmålsfolket og Finn-Erik Vinje i synet på sidemålsstilen. Han hadde snudd 180 grader rundt og blitt nynorskbevegelsens hatobjekt nr. 1, visstnok farligere for nynorsken enn selveste Riksmålsforbundet.
På 1990-tallet begynte han også å skrive i Ordet og ble opptatt som medlem av Det Norske Akademi for Språk og Litteratur i 2005. Men med hans språklige bakgrunn har han, til tross for flere oppfordringer, ikke kjent seg bekvem med å ta skrittet fullt ut. Han har derfor aldri blitt medlem av Riksmålsforbundet – selv ikke da han fra 2006 og i en tiårsperiode var leder av juryen for Riksmålsforbundets litteraturpris.
Les også Pål Veidens anmeldelse av denne biografien.
Biografien «Finn-Erik Vinje – En språkets mann» utgis i november av Solum Bokvennen forlag. Cirka 400 sider, illustrert.
Forfatter Per E. Hem (f. 1963) er statsviter og har hatt stillinger i både departementer og Stortingets administrasjon. Han har skrevet flere kritikerroste biografier og er fast sakprosaanmelder i Morgenbladet. E-post: per.hem@vikenfiber.no