Spørsmål:

Hei
Jeg har et par setninger hvor jeg lurer på om det skal være komma eller ikke:

1) Restauranten Sushikappo serverer delikate nytelser som makiruller, sashimi og nigir. (Skal det være komma eller ikke foran som?)

2) Alle de klimatiserte leilighetene er fullt utstyrt med moderne kjøkkenenheter inkludert vaskemaskin, mikrobølgeovn, kjøleskap og fryser. (Skal det være komma eller ikke foran inkludert?)

Takk!

Svar:

Det skal ikke være komma i eksemplene dine.

Holdepunkt: Ledd i setningen som føles tett knyttet til hele meningen, skilles ikke ut med komma. Ledd som er løst knyttet til meningen, skilles ut med komma.

Da må en prøve: Er leddet tett eller løst knyttet til meningen? Vi kan mene forskjellig. Det ene kan være like ”riktig” eller ”feil” som det andre.

I noen tilfeller gir grammatisk analyse klart svar. Titt på kommakapittelet i Skriveregler[1] Der finner du både regler og holdepunkter.

Vennlig hilsen
for Riksmålsforbundet
Elin Frysjøenden

[1] Finn-Erik Vinje: Skriveregler, 8. utgave 2004, Aschehoug

Spørsmål:

Nå lurer jeg på hva som er korrekt når man f.eks. sender e-post. Et eksempel når jeg får e-post med Hei Alf, så ny linje som starter med stor bokstav.

Hva gjelder? Hei Alf. eller Hei Alf!, selvfølgelig det samme når jeg sender ut min e-post.

Svar:

Privat e-post er en uformell og ofte spontan meddelelsesform, som det, så vidt jeg vet, ikke er fastsatt retningslinjer for på samme måte som for brevpost. Selv i et uhøytidelig privat brev på papir følger man jo gjerne et system.

Gode gamle regler sier at det skal stå komma etter en interjeksjon (et utropsord). Og HEI er avgjort en interjeksjon. Slik sett skulle altså Hei, Alf eller Hei, Alf. eller Hei, Alf! være det rette. Men vanlig praksis er å sløyfe kommaet, og hvis man ikke vil ta særlig hardt i, sløyfer man vel også utropstegnet og skriver punktum eller komma eller sløyfer også dette

Selvsagt unngår man lettest alle disse vanskelighetene ved bare å skrive Hei – fulgt av det tegnet som passer best for anledningen.

Jeg anbefaler at man etter en slik overskrift begynner på ny linje med stor forbokstav, selv om man har skrevet komma etter overskriften. I eldre brevskrivertradisjon kan man nok se at det ble brukt liten forbokstav etter slikt komma.

Jeg tiltaler selv aldri e-postadressater med «Hei». Enten skriver jeg «Kjære» + navnet eller bare navnet, eller jeg skriver «God morgen» eller «God dag».

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål

Hei

Vi diskuterer så snørra skvetter hvordan følgende setning, som sto i Harstad Tidende forleden, skal skrives: – Hvem stikker av med fortjenesten på mølja?, spør fisker Harald Moe.

Alle – unntatt han som skrev setningen – er enig om at både spørsmålstegn og komma definitivt er feil. Jeg mener det skal være komma. Noen av kollegaene mener spørsmålstegn. På nettet får jeg mange treff både på tegnsetting og kommaregler. Men mye er krank kjetting. Hva er rett – og hva er regelen?

Sjøl mener jeg regelen er klar: Komma mellom to setninger. Det er den aller første kommaregelen, såvidt jeg husker. Også når det dreier seg om ei spørresetning i direkte tale, og ei fortellende. Dermed punktum. Verre er det ikke.

Svar

Jeg får håpe at diskusjonen har falt til ro, for om mitt svar er egnet til å dempe gemyttene, tør jeg ikke garantere. Saken er nemlig den at både du og dine kollegaer har rett; man kan bruke både komma og spørsmålstegn i den setningen du spør om – men ikke begge deler samtidig. Man må holde seg til enten det ene eller det andre. Det kan man finne belegg for i Skriveregler (7. utgave). Under punkt 8, side 20 står følgende:

Komma ved etterstilte anførende setninger som sa han, mente han, trodde han, smilte han
”Jeg har fortalt deg om Inga,” ropte hun.
I morgon vil eg byrja på eit nytt og betre liv, trur eg.
Jeg tror du er forelsket, smilte hun.

Dermed også:

– Hvem stikker av med fortjenesten på mølja, spør fisker Harald Moe.

Men også spørsmålstegn er korrekt, jf. punkt 1, s. 32 i Skriveregler:

Spørsmålstegn etter direkte spørsmål
Er det du som har skrevet boka?
Et kakestykke til?
”Hvorfor er du så ekkel?” spurte hun. (Ikke komma foran anføringsverbet.)
Når anførselstegn sløyfes:
Hvorfor er du så ekkel? spurte hun. (Ikke komma foran anføringsverbet.)

Følgelig også:

– Hvem stikker av med fortjenesten på mølja? spør fisker Harald Moe.

Jeg håper dette kan være dere til hjelp.

Med vennlig hilsen
for Riksmålsforbundet
Elin Frysjøenden

Spørsmål

Riktig god dag!
Jeg arbeider som redigerer for Adresseavisens ukentlige magasin,Ut-magasinet. Dessuten er jeg journalist i avisens Politiske avdeling. Leser i siste nummer av Ordet at man kan henvende seg til denne adressen for sproghjelp.Det tilbudet vil jeg gjerne benyttemeg av, og prøver for første gang i dag. Ut-magasinet er et ungdomsmagasin (jeg er selv 26 år), og mange av mine freelancere er ikke erfarne skribenter. Det gjør at de ofte sliter med sproglige barnesykdommer.
En av disse er semikolon
Kan De være så snill, kort og greit, å redegjøre for bruken av semikolon? Denne redegjørelsen vil bli sendt ut til våre freelancere.

Svar

1. Semikolon defineres vanligvis som en mellomting mellom punktum og
komma – som tegn for en «halvlang» pause. Men vær klar over at
semikolon er et «kort punktum», ikke et «langt komma». Det kan bare
stå ved setningsskille, og bare ved skille mellom helsetninger
(hovedsetninger), slik som punktum. Det kan i motsetning til komma
ikke stå inne i en setning. – Sagt på en annen måte: Det må stå en
helsetning både foran og etter semikolonet.

2. Semikolon kan i prinsippet brukes mellom to helsetninger som
henger tettere logisk sammen enn at man ville bruke punktum. Her er
det delte meninger og fine nyanser, og man er ikke nødt til å bruke
semikolon. Men mener man at en setning som begynner med f.eks.
«derfor», hører så nær til den foregående at et punktum ville skille
for sterkt, f.eks.:

«Statsbevilgningen ble avslått; derfor må vi søke hjelp annetsteds.»

så kan semikolon brukes. Men de fleste vil nok foretrekke komma +
sideordnende konjunksjon (OG i dette tilfellet).

3. Er det tre helsetninger som skal sees som en helhet – la oss
kalle dem A, B og C – kan det tenkes at setningene A og B hører
logisk nærmere sammen enn setningene B og C. Da kan man forbinde dem
slik:
A – semikolon – B – punktum – C
eller slik:
A – komma + sideordnende konjunksjon – B – semikolon – C
Altså slik at den korteste pausen i begge tilfeller blir mellom
setning A og setning B.

4. I de senere år er mange kommet i vane med å sette semikolon der
det skal stå kolon, nemlig foran direkte tale eller annet sitat i
anførsel. Det er feil. Det skal være slik:
Ordføreren avsluttet sitt innlegg med følgende ord: «Vi må ta de to
bybrannene alvorlig; derfor vil jeg i første omgang få alle
bygningene inspisert. Og det skal skje fort.»
Altså kolon foran anførselstegnet. Om man vil bruke semikolon eller
punktum etter «alvorlig», blir en smaks- og temperamentssak.
Likeledes om man vil skille den siste setningen ut med punktum. På
skolen lærer man visstnok ennå at man helst ikke skal starte med «Og»
etter punktum, og det er en god regel, men en sjelden gang kan den
fravikes, nemlig når en kort setning skal fremheves.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål

Jeg arbeider med et manus og er i tvil om bl.a. kommasettingen i setninger med som, som ikke har en full mening. Eksempel (så forstår du hva det handler om):

Norge var nøytralt, men norske skip som seilte for Storbritannia, ble nå Tysklands fiender.

Er dette rett? Eller skal det ikke være komma foran ble?

Svar

Kommasettingen i din eksempelsetning er helt korrekt; det skal være komma foran både men og ble. Kommaet foran men forklares utfra regelen om at det skal være komma mellom to sideordnede helsetninger: ”Norge var nøytralt” er en helsetning, og ”norske skip som seilte for Storbritannia, ble nå Tysklands fiender” er en helsetning. Disse to helsetningene blir sideordnet av konjunksjonen men. Og mellom to sideordnede helsetninger skal det som nevnt være komma, jf. disse eksemplene:

Han synger, og hun danser.

synger, men det låter falskt.

Eva klatrer, Jens sykler, og Ola går på ski.[1]

Skjuler han seg, eller har han flyktet, eller er han død?[2]

Kom, så skal du få se.[3]

Kommaet foran ble forklares ut fra regelen om at det skal være komma etter en leddsetning (i ditt tilfelle en relativsetning) som er skutt inn i en annen setning. ”Norske skip […] ble nå Tysklands fiender” er som nevnt en helsetning. Som en bestemmelse til norske skip har man skutt inn relativsetningen ”som seilte for Storbritannia”. Og en slik relativsetning skal ha komma til slutt – akkurat slik som i ditt eksempel.

Det er imidlertid ikke bare innskutte relativsetninger som skal ha komma etter seg. Den samme regelen gjelder for andre leddsetninger, jf. (leddsetningen er understreket):

Dagen etter, da han sto opp, strålte solen.

Hvis du ønsker å vite mer om kommareglene, og alle detaljene ved dem, kan du lese i Skriveregler. Der finnes det en utfyllende fremstilling.

Med vennlig hilsen
for Riksmålsforbundet
Elin Frysjøenden

[1] Eksempelet er tatt fra Skriveregler. av Finn-Erik Vinje

[2] Eksempelet er tatt fra Skriveregler.

[3] Eksempelet er tatt fra Skriveregler.