Spørsmål

Hei

Vi diskuterer så snørra skvetter hvordan følgende setning, som sto i Harstad Tidende forleden, skal skrives: – Hvem stikker av med fortjenesten på mølja?, spør fisker Harald Moe.

Alle – unntatt han som skrev setningen – er enig om at både spørsmålstegn og komma definitivt er feil. Jeg mener det skal være komma. Noen av kollegaene mener spørsmålstegn. På nettet får jeg mange treff både på tegnsetting og kommaregler. Men mye er krank kjetting. Hva er rett – og hva er regelen?

Sjøl mener jeg regelen er klar: Komma mellom to setninger. Det er den aller første kommaregelen, såvidt jeg husker. Også når det dreier seg om ei spørresetning i direkte tale, og ei fortellende. Dermed punktum. Verre er det ikke.

Svar

Jeg får håpe at diskusjonen har falt til ro, for om mitt svar er egnet til å dempe gemyttene, tør jeg ikke garantere. Saken er nemlig den at både du og dine kollegaer har rett; man kan bruke både komma og spørsmålstegn i den setningen du spør om – men ikke begge deler samtidig. Man må holde seg til enten det ene eller det andre. Det kan man finne belegg for i Skriveregler (7. utgave). Under punkt 8, side 20 står følgende:

Komma ved etterstilte anførende setninger som sa han, mente han, trodde han, smilte han
”Jeg har fortalt deg om Inga,” ropte hun.
I morgon vil eg byrja på eit nytt og betre liv, trur eg.
Jeg tror du er forelsket, smilte hun.

Dermed også:

– Hvem stikker av med fortjenesten på mølja, spør fisker Harald Moe.

Men også spørsmålstegn er korrekt, jf. punkt 1, s. 32 i Skriveregler:

Spørsmålstegn etter direkte spørsmål
Er det du som har skrevet boka?
Et kakestykke til?
”Hvorfor er du så ekkel?” spurte hun. (Ikke komma foran anføringsverbet.)
Når anførselstegn sløyfes:
Hvorfor er du så ekkel? spurte hun. (Ikke komma foran anføringsverbet.)

Følgelig også:

– Hvem stikker av med fortjenesten på mølja? spør fisker Harald Moe.

Jeg håper dette kan være dere til hjelp.

Med vennlig hilsen
for Riksmålsforbundet
Elin Frysjøenden

Spørsmål:  Kan dere gi meg en rask innføring i reglene for komma ved bruk av at foran en del av setningen. Jeg holder på med oversettelser fra tysk. I det språket er det vel nærmest konsekvent et komma foran ordet dass.

Noen eksempler på norsk: Han hevdet at håpet er lysegrønt. Komma?
For tretti år siden ble det hevdet at håpet er lysegrønt. Komma?

 

Svar: Hovedregelen er at det ikke skal være komma foran leddsetninger. For eksempel: Hun spurte om jeg ville ha kaffe. Han sa at han ville ringe meg.

En leddsetning som er innledet med at eller et spørreord (hva, hvem, hvilken, hvor, hvorfor, hvorvidt, om), kan nesten aldri utelates uten at meningen spoleres.

Du kan lese mer om dette i boken Norsk grammatikk på vår hjemmeside: https://www.riksmalsforbundet.no/grammatikk/kapittel-14-tegnsetning/

Her står det blant annet: «Det skal normalt ikke stå komma foran at-setninger, om-setninger og spørresetninger: Alle forstod at det måtte ende med forferdelse. De tvilte på om han ville bli ferdig i tide. Ingen visste hvem han var.

Men det kan hende at komma må settes, f.eks. når en innskutt bisetning ender foran at: Jeg sa til ham som skulle poste brevet, at han måtte frankere det tilstrekkelig.»

Stig Michaelsen

 

Spørsmål: For en tid siden vedtok Språkrådet nye regler for rekkefølgen av tegn ved anførselstegn. I kortform lyder hovedregelen: «Mellom hermeteikn (sitatteikn) skal det ikkje stå andre teikn enn dei som høyrer til i den siterte teksten.» Jeg har ikke funnet noe nyere fra Språkrådet. Hva er riktig å gjøre i 2017, og hvordan gjør jeg det?

Svar: Ja, vi skjønner godt at dette er forvirrende. Angående anførselstegn rundt direkte tale og sitat på bokmål og nynorsk gjelder fortsatt den regelen du selv henviser til på sprakradet.no. Rekkefølgen med komma etter anførselstegn fikk normstatus av Språkrådet i 2008.

Men den nye regelen ble omstridt, også innen Språkrådet. Den tradisjonelle skrivemåten viste seg dessuten svært seiglivet, og fortsatt holder mange på den, bl.a. forfattere. Det er en av grunnene til at Norsk grammatikk («Riksmålsgrammatikken») vil holde på og anbefale den tradisjonelle varianten. Ordbokkomiteen i Det Norske Akademi for Språk og Litteratur, som har redigert denne grammatikken, mener at det her er bedre å beholde en konsekvent plassering av skilletegn, at samme plassering skal gjelde for komma som for f.eks. punktum.

Vi mener altså at Språkrådets nye regel i dette tilfellet både er dårlig begrunnet og har skapt unødvendig forvirring og usikkerhet blant språkbrukerne. Etter nesten 10 år kan vi også konstatere at den nye regelen ennå er ukjent for mange, mens andre velger bevisst den tradisjonelle regelen.

Konklusjonen er da at direkte tale kan tegnsettes på flere måter:

1. «Jeg vil hjem,» sa guttungen.
2. «Jeg vil hjem», sa guttungen.
3. – Jeg vil hjem, sa guttungen.

Du kan altså velge, unntatt i tilfeller hvor du f.eks. i arbeidet er pålagt å følge offisielle rettskrivningsregler. Da står valget mellom variant 2 og 3.

Utover akkurat dette spørsmålet er det ikke avvik mellom Norsk grammatikk og reglene for tegnsetting i bokmål. Når det gjelder andre tegnsettingsspørsmål anbefaler vi å slå opp i Skriveregler av Finn-Erik Vinje.

Stig Michaelsen

 

Spørsmål: Hei, jeg er usikker på bruken av type anførselstegn på engelske ord eller uttrykk. Skal jeg f. eks. skrive: For å finne  ”worst-case” eller «worst-case»?

Svar: I en norsk tekst kan du bruke begge disse variantene av anførselstegn, og du trenger ikke å følge engelske anførselstegn selv om ordet er engelsk. På norsk følger vi da våre egne tegnsettingsregler. Det er faktisk enda flere varianter av anførselstegnene; for eksempel er danskene blant dem som bruker omvendte vinkeltegn. Da er det jo praktisk at vi kan holde oss til anførselstegnene vi bruker på norsk.

I trykte tekster på norsk er de doble vinkeltegnene den tradisjonelle typografiske standarden, mens mange tekstbehandlingsprogrammer har den andre varianten du omtaler, som standard, akkurat som skrivemaskiner tidligere.

Stig Michaelsen

Spørsmål:

Jeg er litt i tvil om kommareglene i eksemplene nedenfor.

 

Skal det være komma eller ikke?

 

«Vi gifter oss» er en norsk film fra 1951, regissert av Nils R. Müller

«Vi gifter oss» er en norsk film fra 1951, i regi av Nils R. Müller

Manuset ble skrevet av Nils R. Müller, etter en roman av Helge Krog

Manuset var basert på Henrik Ibsens skuespill, «Gengangere», fra 1881.

 

Håper dere kan hjelpe meg.

Svar:

Det er et interessant knippe eksempler du kommer med – alle dreier seg om komma eller ikke komma inne i en setning, foran/etter ledd som mer eller mindre har karakter av innskudd/tillegg. I slike tilfeller kan man ofte tillate seg å sette såkalt pausekomma – altså gi et vink om at du ønsker setningen lest med en liten pause der du setter komma – selv om de «faste» grammatiske kommareglene ikke krever noe tegn. Det kommer altså noe an på personlig ønske om leserytme, men et pausekomma kan også gjøre ting klarere, vise hva som hører sammen. I dine tre første setninger ser det ikke ut til at kommaene betyr noe for klarheten, og i den fjerde – ja, se nedenfor.

 

Ifølge de «faste» kommareglene skal det ikke stå komma i noen av de fire setningene. Jeg ville personlig ikke kunne sette pausekomma i setning 2, 3 og 4, men jeg synes det går an i setning 1. Det begrunner jeg med at vi der har et verbal (regissert), som bringer det som står etter kommaet nærmere en normal setning enn tilfellet er med 2 og 3, hvor det ikke er noe verbal, derimot et preposisjonsadverbial (det vi tidligere kalte «komplement») etter kommaet.

I setning 4 er det dessverre direkte galt å sette komma foran og etter «Gengangere». Det ville ha vært riktig hvis Ibsen hadde skrevet bare det ene stykket. Da hadde tittelen stått som apposisjon (et ledd som nærmere forklarer det som kommer umiddelbart foran). Enig? Men skriver du f.eks.: Manuset var basert på «Gengangere», Henrik Ibsens berømte skuespill fra 1881, blir det riktig. Da står «Henrik Ibsens . . .» som apposisjon til «Gengangere».

 

Kommasetting og kommaregler kan det skrives mye og langt om. En kortfattet fremstilling gir Riksmålsforbundets grammatikk («Norsk grammatikk. Riksmål og moderat bokmål») på side 160-64. I Finn-Erik Vinjes «Skriveregler» (9. utgave) gis det to fremstillinger – én kortversjon og én utførlig versjon. Skriver du mye og er interessert i å holde en god standard når det gjelder komma og tegnsetning i det hele tatt, bør du skaffe deg «Skriveregler» –  ja, riksmålsgrammatikken også.

 

Vennlig hilsen

Tor Guttu

 

Spørsmål:

Skal det være to punktum til slutt i en setning som avsluttes med en forkortelse, for eksempel etc. ?

Svar:

Tusen takk for spørsmål. Logikken tilsier jo at det i slike tilfeller skal være to punktum, men det holder med ett.

 

Vennlig hilsen

Maya Veel Westberg

Spørsmål:

I hvilke tilfeller setter man komma mellom to adjektiver, og i hvilke tilfeller gjør man det ikke?

 

Svar:

Takk for henvendelsen. Hvorvidt det skal være komma mellom to adjektiver, avhenger av om de to adjektivene er sideordnet eller ikke. Dersom du kan erstatte kommaet med «og», er de å betrakte som sideordnet. Eksempel:

En stor, sterk mann / En stor og sterk mann

Dersom adjektivene ikke er sideordnet, skal det ikke være komma, som f.eks.:

Et viktig internasjonalt problem

Velger du her å sette komma mellom «viktig» og «internasjonalt», vil betydningen være at problemet både er viktig og internasjonalt, mens det uten komma (som ovenfor) blir uttrykt at vi har et internasjonalt problem som er viktig. Dermed er de to adjektivene ikke sideordnet til substantivet. Vi oppfatter da «internasjonalt problem» som én enhet, og «viktig» som beskrivende til denne enheten. Det samme kan gjelde en frase som denne:

En snill gammel dame (Vi forstår «gammel dame» som hoveduttrykket, og «snill» beskriver henne.)

En snill, gammel dame (Her er utgangspunktet bare en dame, og vi leser at hun både er snill og gammel.)

 

Håper dette var til hjelp.

 

Vennlig hilsen

Hilde Bliksrud

Spørsmål

Min bror og jeg har kranglet litt om kommabruk ved og.
Jeg mener at det ikke skal være komma før og, mens han insisterer på det motsatte. Hva er riktig og hva er galt?

Svar

Noen ganger skal det være komma før og, andre ganger ikke. La oss se på de viktigste tilfellene. [1]
Komma før og
1. mellom sideordnede setninger
a) mellom helsetninger
Eva klatrer, Jens sykler, og Ola går på ski.
b) mellom leddsetninger
Hun ville vite hvor jeg bodde, og når jeg var å treffe.
Ikke komma før og
1. når sideordnede imperativsuttrykk er tett forbundet og utgjør en betydningsmessig enhet
Vær snill og hold deg i ro.
Skynd deg hjem og hent den.
2. når (korte) imperativsuttrykk er sideordnet
Varm opp oljen og legg hummeren i.
Kontroller utskriften og meld fra om eventuelle feil.
3. når konjunksjonen foran en sideordnet leddsetning er underforstått
Når kvelden kommer og lyset blir tent, koser vi oss.
Jeg håper det slutter å regne og været blir bedre.
4. når det til ett subjekt står to eller flere predikater forbundet med konjunksjon
Eva arbeidet energisk og tok eksamen med glans.
Han satt på stubben og lo da kjerringa kom tilbake.
Han drakk metanol og ble blind.
unntak:
Det kan valgfritt settes komma når de sideordnede predikatene betydningsmessig står relativt selvstendig overfor hverandre, eller når det er mange ord som skiller verbalene.
Øyvind het han(,) og gråt da han ble født.
Dunker kjempet en innbitt og langvarig kamp for en revisjon av foreningspakten(,) og var kvass overfor svenskene.
Sett komma når det første predikatet har tilknyttet en leddsetning:
Jeg så at svalene fløy lavt, og hentet paraplyen.
5. når en setning (fullstendig eller ufullstendig) står foran en ufullstendig setning
Han drog til Paris og hun til Roma.
De avtale at han skulle dra til Paris og hun til Roma.
Har nettopp kommet fra Paris og skal avgi rapport.
6. i oppregninger
Melk, kjøtt og fisk er de viktigste næringsmidlene.
Melk og kjøtt og fisk er de viktigste næringsmidlene.
Jeg håper at dette kan hjelpe dere litt. Ellers står det mye mer om kommabruk i Skriveregler.

Med vennlig hilsen
for Riksmålsforbundet
Elin Frysjøenden