– Det er en bok om å finne en oppskrift, slik at det blir mulig å snakke om det man har så behov for å snakke om. At den har blitt anerkjent på denne måten, for sin språklige form, er spesielt rørende for meg, sa Tyra Teodora Tronstad da hun mottok riksmålspris for barneboken «Oppskrift mot ånder som knuser ting».
Riksmålsprisvinner Tyra Teodora Tronstad vokste opp med ett ben i hver målform: – Å diskutere språk var en del av hverdagen. For meg er målstriden en diger skatt. Norsk språkstrid er kulturarv. (Foto: Kjersti Bjørkmo)
Denne talen ble holdt under utdelingen av Riksmålsforbundets litteraturpriser 2022 i Sandefjord bibliotek 12. november, under Kimen litteraturfestival.
Kjære venner,
Da jeg fikk vite at jeg skulle motta Riksmålsprisen for boka «Oppskrift mot ånder som knuser ting», ble dagen veldig lys og fin. Jeg ble så glad.
Og vil så gjerne få framføre to ulike typer takk: takk på to forskjellige måter og for to litt ulike ting. Den ene takken er knyttet til det stedet jeg kommer fra selv, fra min egen barndoms språkgryte, så og si. Den andre takken knytter seg til selve boka jeg har skrevet og hvorfor det er spesielt for meg å få en språkpris for nettopp den.
Jeg skal begynne med det første. Jo. Dette er jo Riksmålforbundets pris. For meg er det veldig spesielt. Jeg var jo en gang et barn i en familie der målstriden var en del av grunnpakken, en trønderfamilie med røtter som pekte mot målsak, frilynte folkehøgskoler og Arne Garborg.
Faren min, nynorsk-entusiasten, humret da jeg fortalte om prisen.
Så det var ikke helt uten spenning at jeg ringte faren min på 87 for å fortelle om prisen. Jeg startet samtalen med et forsiktig «pappa, det er noe vi må snakke om».
Det var forresten som jeg trodde: Jeg forstyrret ham, nynorsk-entusiasten, mens han leste Dag og Tid. Godt på vei mot nitti sluker han fortsatt en seks-sju aviser daglig og kan fyre seg ganske hardt opp over nyhetene, slik han alltid har gjort. Og han humret da jeg fortalte om prisen. Jeg skal ikke unnslå at jeg ble lettet. Han hadde akkurat lest boka mi, sa han, som jo ganske nylig har kommet ut. Og han sa også at han rett og slett stilte seg på Riksmålsforbundets side i denne saken.
Det har alltid vært sånn på norsk at bråk og språk rimer.
Vi ble sittende lenge i telefonen og snakke om hva det egentlig betyr å være så opptatt av språket på den måten som har vært vanlig i vår kultur og i familien. Hva det betyr å leve i en kultur der engasjementet for språket har dannet så sterke strømmer og stormer. Det blir mye bråk av det. Men det har alltid vært sånn på norsk at bråk og språk rimer. Det er bråk som det er veldig mye kjærlighet i.
Se opptak av forfattersamtale med Tyra Teodora Tronstad under prisoverrekkelsen.
Da jeg fikk vite at jeg fikk denne prisen, satte søsteren min – som en gang i tiden faktisk var ansatt i Landssamanslutninga av nynorskkommunar – i gang en jakt på den t-skjorta jeg har på nå, med teksten «Kva ville Hulda Garborg gjort?» og som kanskje er det som kan målbære min bakgrunn. Til å finne den, fikk hun hjelp av kontakter i en nærmest samlet målbevegelse. Og nå har jeg den på, i stolthet over å komme fra en så mangfoldig språkkultur. Den er en diger skatt.
For språket er jo oss, det er hvem vi er og hvor vi kommer fra. Og det er hvem vi ikke er hvor vi ikke kommer fra. Og nettopp derfor er det en stor ære å få en pris fra noen som anerkjenner at språket er vårt hvem-hva-hvor.
Les også: Juryens begrunnelse.
Så det er den ene takken: Takk for denne engasjerte prisen og for denne viljen prisen viser til å peke på språket som det fundamentet for litteraturen som det faktisk er.
Så til den andre takken. Som knytter seg til at er spesielt rørende for meg å motta en slik pris for nettopp en bok som «Oppskrift mot ånder som knuser ting».
Og dette kom jeg først på etter at det hadde gått noen dager, da prisen virkelig fikk synke inn. Jeg var litt sjokkert over at jeg ikke hadde forstått det med en gang. Jeg må si at denne langsomheten forresten også gjenspeiler skriveprosessene mine: selv de viktigste ting om eget arbeid forstår jeg veldig sakte, det er som om jeg må grave forståelsen fram mens jeg skriver og som om noe av det arbeidet faktisk foregår i blinde eller i hvert fall uten forståelse.
Men jeg forstod til slutt hvorfor det rørte meg så kraftig. «Oppskrift mot ånder som knuser ting» er faktisk en bok om å snakke. I denne bokas univers, finnes det ting som det har blitt umulig å nevne, umulig å la språket gå løs på. Det er en bok om å finne en oppskrift, slik at det blir mulig å snakke om det man har så behov for å snakke om. Den handler sånn sett en hel del om frigjøringen av språket, for å kunne leve fritt og være seg selv. Det er det hele denne fortellingen springer ut av.
Prisen er en anerkjennelse av det langsomme språkarbeidet.
Så det at denne boka nettopp har blitt anerkjent på denne måten, for sin språklige form, er spesielt rørende for meg. At juryen har bruk så god tid på nettopp fortellingens byggesteiner, ordene og setningene, er noe jeg kommer til å ta med meg i lang tid framover. Det er en anerkjennelse av det langsomme språkarbeidet, det som er langsomt fordi det er i langsomheten at ordene knytter seg til det følelsene, intuisjonen og til fantasien.
Det var den andre takken.
Kjære venner, jeg er veldig glad for dette. Takk for velviljen, lesningen og kraften i engasjementet. Tusen hjertelig takk for Riksmålsprisen.