På hver sin måte har årets litterære riksmålsprisvinnere vist fremragende bruk av det norske språk – Nina Lykke med treffsikre formuleringer i samfunnssatiren «Vi er ikke her for å ha det morsomt» og Tyra Teodora Tronstad med sin lekne og fantasifulle uttrykksform i barneboken «Oppskrift mot ånder som knuser ting».
Årets roman av Nina Lykke er samtidssatire på et meget høyt nivå, mener Riksmålsforbundets jury. (Foto: Agnete Brun)
Riksmålsforbundets litteraturpris 2022, juryens begrunnelse:
Juryen har bestått av Cille Biermann, Anne Schäffer, Camilla Tvedt, Peter Normann Waage og Anne Gaathaug (juryleder)
Nina Lykke har gjentatte ganger truffet blink når hun har skrevet om middelklassemenneskets navlebeskuelse. Både lærere og leger har fått gjennomgå. I Vi er ikke her for å ha det morsomt er det kultureliten som blir avkledd, og virkelighetslitteraturen og krenkelseshysteriet blir satt under lupen. Med treffsikre formuleringer tar Nina Lykke temperaturen på tidsånden. Vi er ikke her for å ha det morsomt er samtidssatire på et meget høyt nivå.
Knut A. Pettersen er en kjent forfatter, eller det vil si, han var en gang en kjent forfatter. Boken som satte ham på kartet, kom for snart 20 år siden, og det han har skrevet siden er ikke så mye å snakke om. Skrivesperren plager ham nesten like mye som de utallige videoene han ser om testikkelkreft på YouTube. Han er middelaldrende, han er skilt fra Lene, og han ser knapt sin nylig voksne sønn. Det tidligere semiglamorøse forfatterlivet med fester og opptredener er byttet ut med et tilbaketrukket liv – der hans primære sosiale kontakt er en homofil nabo – som har et hemmelig av-og-på-forhold til en muslimsk familiefar.
Vondt går til verre når navnet til Knut dukker opp i en roman utgitt av en kvinnelig forfatterkollega, der han fremstilles som en klåfingret, middelaldrende, kåt gris. Knut føler seg skandalisert og urettmessig uthengt. Som han selv forklarer det i boken:
«Når han tenker tilbake på alt det han har vært med på, blir han ofte sittende og riste på hodet for seg selv. Men han har aldri tvunget noen. Han har kanskje trådt feil i det sosiale, med hun assistenten i København og med Thea, men han har aldri trakassert, det vet han. Og grunnen til at han vet det, er at han aldri har skjønt at en kvinne ville ha ham før hun omtrent sto og ropte det opp i ansiktet på ham eller gned beinet sitt hardt mot hans eller stirret på munnen hans mens han snakket, eller lente seg mot ham og strøk ham over armen. Han har alltid trengt mange slike tegn. Muligens skyldes det en eller annen nevrose fra barndommen, eller et virus, en bakterie, eller noe han har spist – eller noe helt annet som han aldri vil få klarhet i. Uansett hva det kommer av, må Knut alltid være helt sikker på at han er ønsket, og derfor har han aldri selv gått bort til noen, de har alltid kommet bort til ham.»
I kjølevannet av boken til virkelighetslitteraturforfatteren blir han invitert til Litteraturfestivalen på Lillehammer til paneldebatt med overskriften «Utroskap i liv og litteratur». Her skal Knut møte forfatteren som har hengt ham ut. I tillegg deltar hans ekskones nåværende forfattermann. Hvor ille kan det bli?! Enda verre.
Lykke ironiserer over hele det norske litterære feltet som er samlet til vårens vakreste eventyr på Lillehammer. Og – her er mye å ironisere over. Fra gratis drikkebonger og fri lunsj og middag på forlagets regning, til frustrasjon og raseri over elever som ikke gidder å lese selv, men ber om fasit på boken til særoppgaven.
Her er overivrige samtaleledere, og flinke bibliotekarer på bokbad med boken fulle av gule post-it-lapper. For ikke å snakke om de fulle damene på Dagbladets pølsefest, og forlagsredaktører som lar seg styre av woke og sensibilitetstester. Her bygges det opp så mye frustrasjon i den igjen avviste forfatteren Knut A. Pettersen, at det er et deilig crescendo når han eksploderer på scenen i sirkusteltet i en utblåsning publikum filmer med mobil mens samtalelederen takker for en interessant samtale …
Nina Lykke har et bevisst forhold til språket, og denne juryen er svært glad for hvordan hun klarer å implementere sin muntlige slang i et uovertruffent skriftspråk i et tydelig og godt riksmål. Hun er god til å karikere, og det er en sann glede å bli med forfatteren når hun denne gangen maler bildet med en mann (litt over middagshøyden) i hovedrollen.
Hennes satire og overdrivelser oppleves som presise beskrivelser, og det er først når vi lar det gå noen timer og har fordøyet teksten at vi tar inn over oss hvor slagkraftig hun er. Hennes beskrivelse av krenkelsessamfunnet, woke-bevegelsen, debatter om virkelighetslitteratur og kulturpersonligheter som er hakket mer opptatt av sin egen stemme enn å lytte til hva andre har å si, er både underholdende og opplysende.
Forfatteren lykkes med å skape flere dimensjoner hos det som i utgangspunktet kan synes å være klisjéfylte arketyper. Det er sympati å hente for «misforstått» hvit mannlig forfatter som pusher 60, som sier og gjør alt feil. Og her ligger også mye av forklaringen på hvorfor Nina Lykke lykkes så godt. Hun beskriver klisjeen, men klarer å tilføre individene egenskaper og språk som er gjenkjennelige og likandes. På denne måten lar hun leserne ta del i en slags offentlig samtale om kleine og vanskelige holdninger og spørsmål vi sjelden tør å ta ut i det åpne rom.
I tidligere romaner har Lykke dratt både lærere og leger over råkostjernet. Det rasper godt når det litterære Norge kjølhales. Da er det godt å være leser.
Riksmålsforbundets barne- og ungdomsbokpris 2022, juryens begrunnelse:
«Den språklige kreativiteten gjør det ekstra morsomt å lese, og den magiske ordboken har fått noen herlige tilskudd,» skriver juryen om Tyra Teodora Tronstads nye fortelling for barn. (Foto: Stig Michaelsen)
Juryen har bestått av Anne Cathrine Straume, Trond Schøning, Ole Ivar Burås Storø, Steffen Sørum, Monica Helvig og Taran Lysne Bjørnstad (juryleder).
Tyra Teodora Tronstad skaper magi i en hverdagslig setting med sorg, savn og gryende vennskap som bakteppe. I romanen Oppskrift mot ånder som knuser ting rører forfatteren elegant sammen skillet mellom fantasi og virkelighet, mellom det realistiske og det magiske, i et presist og fabulerende språk. Romanen behandler temaet død, sorg og savn overraskende, freidig og klokt. Språket er kreativt og fantasifullt og bærer fint fram både det magiske, alvorlige og sorgtunge, som det humoristiske i fortellingen.
Vi blir eksponert for et herlig knippe nye ord og begreper, som alle virker logiske og begripelige i sammenhengen. Knuseånder, lærer vi fort, gjør livet vanskelig der sorgen ikke er håndtert slik den skal eller bør, der tausheten råder … Og femtogrammet er en oppfinnelse for å bekjempe «alvorlig sørgelighet som kommer etter at noen man er glad i er død».
Tekstens underliggende premiss er anerkjennelsen av at døden er vanskelig for de gjenlevende – at sorgen kan være uhåndterlig. Oppfinneren av femtogrammet heter selvfølgelig doktor professor Otto Tid – grunnleggeren av institutt for betydningsfulle minner. De fire barna, fortellingens modige riddere, leter frem oppskriften mot åndene som knuser ting, ved hjelp av en kryssordelskende professor, bøker, filmer og elektroniske medier, bønder med dårlige bein og opptak av noens kjærlighet, – en siste hilsen fra en døende mor.
Utsøkt og bevisst bruk av navn, både på steder, mennesker og dyr, gir historien ytterligere spenn og dybde. Som om en egen fortelling skjuler seg bak hvert navn; Subito musikkteater, Ebelhonk sykehus, Ida Tiid med sølvkappe og tynne bein, Viktoria Fix, og Henry Mafayes avdøde mor, skomakeren Ita Shu. For ikke å glemme den entusiastiske og intelligente og utrolig fugliske (!) lavskriken, Marri-lynn,
Fortellingen håndterer tap og savn ærlig og likefremt, samtidig som den er befriende morsom og underholdende. Denne dualismen understrekes ikke minst av språket; i det ene øyeblikket fantasifullt og fabulerende, i det neste nedstrippet, sorgtungt og nøkternt, i en «sånn er det bare»-form. Kontrastene understreker følelsenes berg-og-dalbanetur gjennom fortellingen – og gjennom barndommen, for ikke å si selve livet.
Det lekne og ungdommelige språket, i kombinasjon med det mer formelle og litt akademiske, gjør at fortellingen får et spenn som ikke bare binder de eldre og yngre i fortellingen sammen, men også tid og rom.
Romanen er rørende og engasjerende og ivaretar barneblikket godt. Den språklige kreativiteten gjør det ekstra morsomt å lese, og den magiske ordboken har fått noen herlige tilskudd.
En enstemmig jury har kåret Tyra Teodora Tronstads roman Oppskrift mot ånder som knuser ting som vinner av Riksmålsforbundets barne- og ungdomspris 2022.