Hvordan kunne sjakk på TV bli en slik publikumsmagnet? Hemmeligheten ligger i språket, mener vinneren av Riksmålsforbundets TV-pris 2020.
Med sin fremragende språkbeherskelse har Torstein Bae bidratt til at sjakk er blitt en folkesport, mener TV-prisjuryen. Her blir han gratulert av Kalle Lisberg, leder av Lytterprisjuryen.
Oktober for sju år siden satt jeg på et slitent kontor på Hammersborg da det ringte på mobilen. Jeg hadde akkurat begynt som advokatfullmektig i et lite firma. Fem år med sjakkbutikk var ved veis ende. Gjennom disse fem årene var Magnus Carlsen blitt nummer 1 på verdensrankingen, han var stjerne i New York og årets sportsmann her hjemme. Men sjakkboomen uteble. Det var Magnus som fenget, ikke sjakkspillet. For min del var det endelig på tide med noe annet.
Sjakk på TV: «Som å se maling tørke»
Det var NRK som ringte den oktoberdagen i 2013. Noen uker senere braket det løs og interessen eksploderte. En avis skrev om hvordan folk sto på bensinstasjon og stirret på TV-skjermen, det var som langrennsstafetten under OL, de kunne ikke kjøre videre før avgjørelsen var falt.
Det er litt galskap å sende 100 timer sjakk på TV, sa en sjef i NRK før vi startet. Og det hadde han jo rett i. Sjakk på TV ble gjerne sammenlignet med maling som tørker. Når dette likevel ble slik en utrolig suksess, må det skyldes at vi klarte å gjøre et vanskelig tema tilgjengelig. Det ble gjort på mange måter, men ikke minst med språket.
Det faglige må ligge i bånn, heter det gjerne. Slike floskler bruker ikke vi her hos Riksmålsforbundet. Men vi kan gjøre en tilføyelse: Det faglige må ligge i bånn – og der må det ofte bli.
Å snakke til hele folket, ikke bare de innvidde
Ikke sjelden ser jeg flinke folk falle for fristelsen til å briljere. Jeg har brukt ganske mye tid på sjakk, litt vel mye vil en del si. (Min kone er heldigvis sjakkspiller.) Jeg vet at h4 er hovedtrekket i det jugoslaviske angrepet i dragevarianten i siciliansk forsvar, men at også g4 er vanlig og faktisk konge b1 for å sikre a2. Men alt dette må nesten alltid bli igjen i garderoben på Marienlyst.
«Første gang Magnus Carlsen hørte meg kommentere, bemerket han med glimt i øyet: Hadde jeg ikke visst bedre, ville jeg trodd du har peiling,» skriver Torstein Bae.
Når man snakker til hele folket er kanskje kunnskapens fremste verdi at den gir selvtillit til ikke å briljere – og vel så det. Å kalle dronningfløyen for venstre side er for amatørene, og hest istedenfor springer nærmer seg eksklusjon. Men det er akkurat slike grep som åpner sjakkens verden og inviterer inn fremfor å lukke døra.
Det er veldig interessant at en hyppig tilbakemelding er: Hvorfor spiller ikke du mot Magnus Carlsen? (Enda mer smigrende enn interessant selvfølgelig.) Det viser seg at kunnskapen skinner gjennom selv om man ikke briljerer. Faktisk tror jeg man fremstår som mer kunnskapsrik om man legger vekt på formidlingen. Hvilket også ble bekreftet av Magnus selv. Første gang han hørte meg kommentere, bemerket han med glimt i øyet: Hadde jeg ikke visst bedre, ville jeg trodd du har peiling.
Gleden ved å bruke språket til fulle
Et godt trekk er fiffig, snedig og subtilt, det er dristig, lovende og forbløffende farlig. Jeg har merket meg at Riksmålsforbundet snakker om språkentusiasme, og det er et godt ord. Folk spør meg noen ganger om hvordan det er mulig at jeg ikke gjentar meg selv gjennom åtte timer. Spørsmålet overrasker meg, for jeg har ikke noe bevisst forhold til å unngå repetisjon. Men jeg er en språkentusiast og griper derfor alltid sjansen til å si det samme på en ny måte. Vel var trekket fabelaktig for litt siden, men det er også lekkert, elegant og spektakulært.
I denne språkentusiasmen tror jeg mye av hemmeligheten ligger. For gleden av å bruke språket treffer alle, uansett bakgrunn og utdanning. Derfor kan det være hundretusener som ser på sjakk uten å forstå det minste lille bondetrekk, uansett mine anstrengelser. Og det skyldes også at sjakken har klart å koble på folkets språkentusiasme og gjøre dette til en sentral del av opplegget.
Viktige fellesopplevelser
Sosiale medier omtales ofte negativt, og ikke uten grunn. Men sjakken viser hvordan sosiale medier også kan skape et fellesskap fra Kåre i Tana til Beate på Frogner. Når folk uansett hva de kommer med tas mot på en god måte, blir det som om vi alle lager programmet sammen, også de som ikke sender inn noe. Og dette fellesskapet hvor vi deler en opplevelse og får felles referanser, er uhyre viktig. Derfor trenger vi også i fremtiden store hendelser som samler folket, selv om ikke NRK råder grunnen alene lenger.
Sjakk er tross alt bare sjakk, eller, som Oscar Wilde sa, noe som får late mennesker til å føle seg smarte. Men det å gjøre vanskelige tema forståelige og å gi hele landet felles opplevelser, er noe som går langt utover sjakken. Det er noe vi trenger nå i møte med pandemi, klima og steile fronter.
Sju år etter at det kom en telefon har jeg snakket ut i VG og står nå her som prisvinner. Eventyret er fullendt om ikke ferdig. Tusen takk.
Denne talen ble holdt 13. oktober under overrekkelsen av Riksmålsforbundets mediepriser. Teksten er også gjengitt i vårt tidsskrift Ordet, nr. 4, 2020.
Her kan du lese TV-prisjuryens begrunnelse: Endelig fikk de sine språkpriser.
Foto: Ole Kaland/NRK (forsiden), Stig Michaelsen (øverst denne siden), Morten Rakke/Moskus Film (nederst denne siden).