Selv om høreapparater i dag er bedre enn noensinne, er det likevel et problem for mange hørselshemmede når andre snakker fort og utydelig. Og det er det mange som gjør, også i radio og TV.
Med alderen blir gjerne hørselen redusert, særlig ved at de høye tonene blir borte. Moderne høreapparater er utrolig gode. De gjengir alle frekvenser, noe som bedrer hørselen betraktelig. Det kan lett konstateres ved å høre på radio eller tv med og uten høreapparater, for ikke å snakke om fuglesang! Svært mange med nedsatt hørsel kvier seg for å bruke høreapparater av forskjellige grunner. Alle med nedsatt hørsel burde gjøre det. De er gratis, nå oppladbare, så vi slipper å tenke på batterier, de føles og syns nesten ikke.
Sammenheng mellom hørsel og demens
Ved hjelp av apparatene hører og forstår jeg omtrent halvparten av dem som taler, så det kan ikke være bare hørselen det er noe i veien med. Om den, med teknisk hjelp, blir aldri så god, kan det ikke unngås at vi med alderen mister noe av evnen til å oppfatte det som høres. Denne evnen kan vel også måles, slik at vi får vite hva vi bør klare og når vi må resignere. At nesten halvparten av alle demens-tilfelle kan skyldes nedsatt hørsel, er for lite kjent. Hjernen trenger ferske inntrykk hele tiden for å holde seg frisk, akkurat som kroppen trenger mosjon.
Det er irriterende å snakke med én som ikke hører, og burde hatt høreapparat, ikke bare for sin egen skyld, men også av hensyn til de andre.
Et problem med høreapparatene er at man hører sin egen stemme forsterket. Hvis jeg ikke husker på det, snakker jeg selv for lavt, så de andre ikke hører meg. Det merkes på pusten, som blir for svak. Jeg må altså ta i så meget at jeg selv syns det er for høyt, men det blir en vane. Skal man holde tale, må apparatene slås av. På den annen side, én som burde bruke høreapparat, men ikke gjør det, er tilbøyelig til å snakke altfor høyt.
En stor gruppe blir tilsidesatt
En stor del av hørselsproblemet skyldes dem som taler. De fleste profesjonelle talere i radio, tv og på talerstoler snakker tydelig og klart, men blant de andre snakker mange for fort og/eller utydelig. De vet så meget og har så masse de vil ha sagt. De ville bli oppfattet av flere om de satte ned farten, så de også fikk med alle ordene uavkortet. Det gjelder spesielt unge mennesker, som hører godt, er raske til å oppfatte og forstår hverandre. Eldre mennesker, som kan være både tunghørte, tregere i oppfatningen og ukjente med de unges spesielle vokabular, har ofte store problemer med å få med seg det som sies. Vi utgjør en så stor gruppe at den er verd å bli tatt hensyn til.
Dagsnytt 18, og andre diskusjoner eller samtaler i radio og tv, er fine program, som jeg prøver å få med meg hver dag. Som oftest går det bra, men av og til er det én som ikke kan styre seg, og bryter inn, så de snakker i munnen på hverandre, og ingen blir hørt. Dette gjelder ofte profesjonelle talere, som f. eks stortingsrepresentanter. Som barn lærte vi at hvis vi ble avbrutt burde vi bråstoppe, demonstrativt, fordi det vi sier likevel ikke ble hørt. Det er bedre å høre den frekke avbryteren enn ikke noen. Ordstyreren må ha større makt, bruke klubbe, og ikke selv avbryte en taler, med mer enn ett ord: stopp!
Nyhetsopplesere bør snakke så tydelig at alle forstår
Når det i Dagsrevyen er to nyhetsopplesere samtidig, oppfatter jeg ofte den ene klart og tydelig, men ikke den andre, og lurer på hvorfor det må være to? Gjerne har den ene dialekt, som er vanskelig å oppfatte, for den som er vant til normalisert bokmål eller nynorsk. Alle er vel interessert i at de fleste skal oppfatte det de sier? Finnes det prøver som kan avsløre om man snakker tydelig nok? Alle som skal tale offentlig, burde høre opptak av sin egen tale, og gjennomgå en slik prøve.
Dette innlegget er også publisert i Riksmålsforbundets tidsskrift Ordet nr. 4, 2019.