Nye landsmenn som venter at språket i NRK følger en landsgyldig hovednorm, fortviler over forvirrende dialektbruk og utydelig uttale.
Språket vårt burde være en samlende kraft. Jeg har i ganske lang tid hatt omgang med nye landsmenn, både fra Baltikum, Midt-Østen og mer fjerne strøk. De er fortvilet over språkvirvaret som møter dem i NRK.
I min tid som programleder i NRK Radio på Marienlyst hadde vi strenge instrukser om å vise respekt for lytterne, å uttale oss distinkt slik at de som lyttet kunne konsentrere seg om innholdet, ikke måten ting ble sagt på. Å snakke kav dialekt var bannlyst. De to normerte målformene skulle gjelde. I disse tider stanser mye av budskapet på veien inn i hodene våre under Dagsnytt og Dagsrevy. Først må vi konsentrere oss om å forstå hva vedkommende egentlig sier, deretter følger den møysommelige prosessen med å lagre innholdet.
Noen programmer er verre enn andre. Formiddagssendingene i radio er desidert verst. Programlederne snakker utydelig og ustrukturert, er dårlig forberedt, blir «private» og strever vettet av seg for å være «folkelige», hverdagslige – men oppnår bare å fremstå som dialektisk heslige tomtønner.
Aldri før i radio- og TV-historien har vi hørt så mye kjatring, plapring, skvalder og intetsigende vås som i disse dager. Den nye kringkastingssjefen har en jobb å gjøre – om han våger.
Søkelys på språket
Det offisielle språkåret vi nylig hadde, kunne vært benyttet til å sette søkelyset på bevissthet rundt språk og fremme språkinteressen, kanskje også normering og landsgyldige uttaleregler. I stedet opplever 90 prosent av nordmennene med riks- og bokmål i dagliglivet som språkform at «året» nok en gang ble misbrukt for nynorskens sak, ikke flertallets foretrukne målform. Dessverre har nynorskfolket alltid benyttet rå statsmakt og deler av statsbudsjettet for å bevare og fremme sin egen offisielle målform. Men det er ikke, slik jeg ser det, i nynorskens interesse at den drukner i dialektvirvar og upresis muntlighet.
Jeg er ikke ute etter å ta livet hverken av nynorsken eller dialektene. Sistnevnte har sin naturlige plass i mangfoldet. Dialektkjennetegn er artig å støte på, de gir en innfallsport til samtale om tilhørighet og oppvekststed. De hører hjemme i portrettintervjuer der språket forteller mye om intervjuobjektets karakter og personlighet. I lokalsendinger der lytterne er forutsatt å kjenne til språklige særegenheter, kan også dialekter ha sin naturlige plass.
Nynorsken er dessuten innfallsporten til en rik nasjonal litteratur som undertegnede har hatt ufattelig mye glede av fra ungdommen til denne dag. Det gjelder både klassikere og samtidsforfattere som benytter vår annen målform. Slik måtte det bare bli etter norskstudiet på Blindern og ikke minst i tiden med Hartvig Kiran som avdelingssjef i NRK.
Det landsgyldige
Men på riksnettet bør andre regler gjelde enn et fritt frem til å kakle med ethvert nebb. Der bør det noenlunde landsgyldige være hovednormen. For språket vårt er og blir en samlende kraft i nasjonsbyggingens tjeneste. Jeg har i ganske lang tid hatt omgang med nye landsmenn, både fra Baltikum, Balkan, Midtøsten og mer fjerne strøk. De er fortvilt over språkvirvaret i sitt nye hjemland. De lærer å lese, snakke og forstå språket på obligatoriske norskkurs ved bruk av normerte lærebøker, og går så begeistret ut i det norske samfunnet for å søke arbeid, skaffe seg oversikt over nyhetsbildet og lære det norske samfunnet bedre å kjenne. Så møter de en uttale i riksmediene som ligger fjernt fra det lærerne på språkkurset benyttet. Nyhetssendingene blir en stengt port på veien inn til det norske.
At dette er et hinder for integrering og inkludering, sier seg selv. Språket mister formidlingsverdi og blir noe man irriterer seg over, ikke noe som gir større forståelse, innsikt og kunnskap. Og tilhørighet.
Denne artikkelen sto på trykk i Ordet 1/2015.
Bjørn Hoelseth (født 4. desember 1942 i Sandefjord) er journalist, redaktør og høyrepolitiker. Han er cand.philol. med mellomfag i historie, mellomfag i norsk og hovedfag i engelsk fra Universitetet i Oslo fra 1968. Han har også studert
kunsthistorie og gikk på Forsvarets høyskole 1976–1977. Han var redaksjonssekretær i ungdomsavisen Refleks 1963–1964, lærer i Larvik 1964–1965, studiesekretær i studieselskapet Samfunn og Næringsliv 1968–1970, programsekretær i NRK Radio 1970–1977, ansvarlig redaktør i Sandefjords Blad 1977–1985 og journalist i samme avis 1985–2009. I dag er han frilansjournalist og aktiv i lokalog fylkespolitikken. Hoelseth har vært medlem av Sandefjord bystyre og Vestfold fylkesting for Høyre siden 2011.