Ordbøkene for bokmål er fulle av valgfrie ordformer som ingen bruker, skriver formannen i Bergenstudentenes riksmålsforening i dette innlegget.
Språkrådet har vedtektsfestet å fremme «den nynorske målforma spesielt». At rådet skal normere bokmålet, er molbopolitikk. Gi heller den oppgaven til Det Norske Akademi for Språk og Litteratur, mener Gaute R. Risholt.
Da Språkrådets forgjenger, Norsk språknemnd, ble opprettet i 1951, var samnorskdebatten på sitt heteste. Foreldreaksjonen mot samnorsk endret radikale former i lærebøkene, og regjeringen kjempet med nebb og klør for å tvinge riksmålet og nynorsken sammen til én målform. Siden er kampen mot samnorsken vunnet, og de fleste kan enes om at bokmålsreformen av 2005 markerte slutten på nesten 70 år med statlig formynderi.
Norsk språknemnd, som hadde til formål å «fremja tilnærming mellom dei to skriftmåla på norsk folkemåls grunn», hadde dermed utspilt sin rolle. En naturlig utvikling ville vært å overlate normeringen av bokmålet og nynorsken til henholdsvis Det Norske Akademi for Språk og Litteratur og Noregs Mållag eller Nynorsk kultursentrum. I mange andre land blir språknormeringen ivaretatt nettopp av frittstående institusjoner med stor faglig tyngde. Isteden endte vi opp med Språkrådet.
Bukken passer havresekken
Språkrådets formål er å normere og «[…] styrkja det norske språkets status i notid og framtid […]». I seg selv et mål de fleste kan slutte seg til. Det problematiske er at det offisielle organet for forvaltningen av bokmålet videre skal fremme «[…] den nynorske målforma spesielt.»
Å sette bukken til å passe havresekken er molbopolitikk.
Språkrådet har dessuten overtatt en bokmålsnorm fra samnorsktiden som man tydeligvis ikke klarer å rydde opp i. Rettskrivningsordbøkene for bokmål er fulle av valgfrie ordformer som ingen bruker, men som til gjengjeld skaper mye forvirring. Normeringen er jevnt over preget av motsetninger og illogismer.
Bokmål har både vann, vatn og vass-
Et godt eksempel er «vann», som har den sidestilte formen «vatn». I sammensatte ord kan man imidlertid også skrive «vass», mens «vatn» bare kan stå alene. Dermed kan man på bokmål fylle en «vassflaske» med «vatn», men ikke en «vatnflaske» med «vass». Om det så langt er vanskelig å holde oversikten, blir det dessverre ikke bedre. For med de mange sidestilte formene kan man nemlig skrive ord som «vannstandssenkingen» på 24 forskjellige lovlige måter:
vass-standssenkninga, vass-standssenkningen, vasstandssenkninga, vasstandssenkningen, vass-standsenkninga, vass-standsenkningen, vasstandsenkninga, vasstandsenkningen, vass-standssenkinga, vass-standssenkingen, vasstandssenkinga, vasstandssenkingen, vass-standsenkinga, vass-standsenkingen, vasstandsenkinga, vasstandsenkingen, vannstandssenkninga, vannstandssenkningen, vannstandsenkninga, vannstandsenkningen, vannstandssenkinga, vannstandssenkingen, vannstandsenkinga, vannstandsenkingen,
Riksmålsnormen har til sammenligning to alternativer: «vannstandssenkningen» eller «vannstandsenkningen».
Med et så stort antall valgfrie former, skulle man kanskje tro også mer velbrukte skrivemåter var tillatt. Men «tyve» og «tredve» er for konservativt, enda «syv» er likestilt med «sju».
Det er i mine og Bergenstudentenes riksmålsforenings øyne en langt bedre løsning å overlate normeringen av bokmålet til et organ som helhjertet har bokmålets beste for øyet, såsom Det Norske Akademi. At denne institusjonen har de beste forutsetninger, er Det Norske Akademis ordbok – naob.no – et bevis på. Den nye nettordboken er Norges største og mest oppdaterte digitale ordbok og får stadig flere brukere.
Stud. jur. Gaute R. Risholt er formann i Bergenstudentenes riksmålsforening. Dette innlegget ble første gang offentliggjort i Bergens Tidende 20. juni 2021.