Språkrådet skal være Statens fagorgan i språkspørsmål, men opptrer til tider som en språkpolitisk aktør, skriver Trond Vernegg, Riksmålsforbundets formann.
Riksmålsforbundets formann Trond Vernegg påpeker her flere saker der Språkrådet går utover sin rolle og inntar egne politiske standpunkter. (Foto: Kristin Linnea Backe)
(Denne lederartikkelen fra vårt tidsskrift Ordet er også blitt trykt i andre aviser. Et motinnlegg fra Språkrådets direktør Åse Wetås kan du lese bl.a. i Nationen, og Verneggs svar på det kan du lese her.)
Reaksjonene lot ikke vente på seg, da Høyres programkomité foreslo for partiets landsmøte å vurdere å gå inn for å flytte språknormeringen fra Språkrådet til private aktører. Vurdere, merk deg det. Reaksjonære stemmer brølte umiddelbart: Forslaget er uakseptabelt og dårlig! Staten må normere språket. Noe annet er udemokratisk fikk vi vite. Vel, demokratiet er ikke oppfunnet i Norge, og styringsformen skal være relativt utbredt. I mange andre demokratier er det uavhengige institusjoner i sivilsamfunnet som normerer språket.
Styreleder Guri Melby i Språkrådet er blant dem som synes det er en usedvanlig dårlig idé å vurdere om andre enn Språkrådet bør normere språket vårt. Faglig spørsmål? Neppe. Dette er reinspikka politikk. Balansen mellom språk og politikk er vanskelig. Språkrådet skal være Statens fagorgan i språkspørsmål, men opptrer til tider som en språkpolitisk aktør.
Reinspikka politikk
Da den nye, store vestlandsregionen nettopp ble etablert, var målform viktig; skulle administrasjonsspråket være nynorsk eller bokmål? Språkrådsdirektør Åse Wetås talte varmt for at nynorsk måtte velges. Faglig spørsmål? Slett ikke. Reinspikka politikk.
Språkrådsdirektør Åse Wetås talte varmt for nynorsk som administrasjonsspråk i ny vestlandsregion. Faglig spørsmål? Slett ikke. Reinspikka politikk. (Foto: Moment Studio)
Målloven er udemokratisk. Målformen for statlige institusjoner i et fylke bestemmes etter den målform flertallet av kommuner i fylket har valgt. Hvilken målform flertallet av innbyggere benytter eller ønsker, spiller ingen rolle. En kommune med 1.500 innbyggere veier like mye som en kommune med 200.000. Udemokratisk, synes jeg. Jeg påpekte dette i et avisinnlegg og etterlyste endring av målloven. Påpakningen fra Språkrådet lot ikke vente på seg; jeg bar til torvs uakseptable meninger og holdninger. Faglig spørsmål? Absolutt ikke. Reinspikka politikk.
Lokalisering er vanskelig. Veldig mange av oss har sans for tanken om at vettet utenfor hovedstaden ikke sjelden kan være sunnere enn i den. Da det nylig ble ymtet om at Språkrådet kanskje burde flyttes til et annet sted enn Oslo, var Språkrådet negativ. Faglig spørsmål? Knappest. Reinspikka politikk. Desentralisering er bra, bare det ikke gjelder oss. Vi kjenner det fra andre områder; handelsstanden i våre byer er også for konkurranse, bare ikke akkurat hos dem.
Tenk nytt
Forfatterne Helene Uri, Tom Egeland og Finn Iunker tok nylig opp at bokmålsnormeringen er så bred at det meste er lov. Forfatterne anførte at moderat bokmål er den formen de aller fleste av oss her i landet fortrekker og bruker. Språkrådet likte ikke kronikken noe særlig. Språkrådet er Statens fagorgan i språkspørsmål. Jeg er litt usikker på hva svaret ville bli hvis jeg spurte dem om jeg burde bruke radikalt eller moderat bokmål – i praksis riksmål. Ikke et rent faglig spørsmål, men mest et språkpolitisk spørsmål.
Det er tradisjon for å slakte bøker man ikke har lest her i landet. Jeg har like liten sans for å slakte et forslag om å vurdere noe som å dømme noe jeg ikke har lest nord og ned.
Språkrådet er statens fagorgan for språkspørsmål. Etter vedtektene skal Språkrådet vise ekstra omsorg for minoritetsmålformen, nynorsk. Det har jeg respekt for.
Språkrådet har en vanskelig oppgave. Ofte er den utakknemlig. Ikke sjelden oppfattes rådet som et brysomt språkpoliti. Av og til latterliggjøres dets utspill. Rådets betydning for den faktiske språkutvikling – hva hver enkelt her i landet skriver – må man også kunne sette et spørsmålstegn ved. Jeg vil langtfra hevde at Språkrådet lever i sin egen verden der på Solli plass i indre Oslo, vest. Men jeg spør hvilken betydning det – og drister meg da til å inkludere rådets språknormering – egentlig har for språket i Norge.
På tide å vurdere Språkrådets rolle
Også jeg tror vi trenger et statlig organ for språkspørsmål. Men tiden er inne for å vurdere. Vurdere Språkrådets oppgaver, virksomhet og plass. Jeg sier det, selv om jeg har skjønt at jeg påkaller skjenn når jeg benytter ordet vurdere. Språkrådet ble opprettet på tampen av 1951, men har siden skiftet navn et par ganger. Dengang i 1951 var språksituasjonen en helt annen. Da aksepterte altfor mange at Staten skulle eie språket vårt. Noen holdninger har det med å bli hengende i veggene, uansett hvor dårlige og foreldede de måtte være.
Norsk språk er vårt viktigste felleseie. Hver og en av oss eier det. Språket er nødvendig for kommunikasjon, men er først og fremst vår identitet, hvem vi er. Dette er så uendelig viktig. Ikke minst i en tid da det kommer mange med en annen språkbakgrunn til Norge, må vi ta det inn over oss. De må få ta del i språket vårt; de skal også eie sin del av vårt viktigste felleseie.
Vi vil gjerne samarbeide
Jeg ønsker meg et statlig fagorgan for språkspørsmål som lever i tiden, som ser det som en av sine viktigste oppgaver å spre språkglede og språkinteresse. På språkbrukernes premisser. Derfor bør Språkrådet vurderes.
Jeg ønsker meg et språkråd som aktivt og blidt samarbeider med språkorganisasjonene, som Riksmålsforbundet og Noregs Mållag. Jeg ønsker meg et språkråd som er raust nok til å ta med Riksmålsforbundets arrangementer og nyheter på sine hjemmesider. Riksmålsforbundet samarbeider gjerne med Språkrådet for å spre språkglede! Invitten er gitt tidligere, og gjentas herved.
Åse Wetås: Skal vi fremme språkglede sammen?
Støtt en sunn språkutvikling. Bli medlem av Riksmålsforbundet!