Min interesse for språk kommer fra min interesse for mennesker. For hvordan vi fungerer, alle lagene som bor i hver av oss, og spesielt motsetningene mellom hva vi tenker, sier og gjør, forteller Nora Dåsnes, vinner av Riksmålsforbundets barne- og ungdomsbok for tegneserie-romanen «Ubesvart anrop».
Nora Dåsnes (t.v.) i samtale med Taran Bjørnstad, leder av juryen for Riksmålsforbundets barne- og ungdomsbokpris. Se lenke til video lenger ned i teksten. (Foto: Stig Michaelsen)
(Denne talen ble holdt under overrekkelsen av Riksmålsforbundets litteraturpriser for 2021 under Kimen litteraturfestival.)
I tenårene syntes jeg at folka rundt meg var vanskelige å forstå. Jeg hadde den opplevelsen som mange nok har i puberteten, hvor verden og menneskene i den føles fremmede og fjerne. Da var språk detektivarbeid. Jeg satt bak de kule jentene i klassen og forsøkte å analysere tonefall, blikk og kast på håret.
Samtidig fant jeg en makt i det skriftlige språket. Der ordene kunne sette seg fast i halsen når jeg snakket, lærte jeg meg de voksnes skriftspråk. Jeg lærte at en tekst kan høres smart ut uten at den egentlig har noe klokt å si, og jeg lærte meg hvordan man kan bullshit-skrive seg til ålreite karakterer selv om man ikke har lest til prøven.
I musikalens verden finnes det en regel om at karakterene går fra å snakke til å synge når følelsene blir for store. Og derfra fra å synge til å danse.
Men i tillegg til ordene, har menneskenes andre språk vært utrolig viktige for meg. Vi snakker jo med kroppen. I bilder. Med musikk og dans og foto og film. Og jeg synes alltid de største kunstopplevelsene mine kommer når flere av disse kommer sammen. I musikalens verden finnes det en regel om at karakterene går fra å snakke til å synge når følelsene blir for store. Og derfra fra å synge til å danse. Dette er en veksling jeg ofte tenker på i mitt arbeid med tegneserier. Det er et regi-arbeid, hvor de to språkene har en slags maktkamp på sidene i boka, den ene tar over for den andre når den kommer til kort. Jeg skulle jo gjerne også lagt inn musikk i bøkene mine, men teknologien har ikke utviklet seg nevneverdig fra sånne barnebøker med sprakete, gnålete sanger fra knapper på siden, så hittil nøyer jeg meg med å referere til kjente sangtekster.
Les også: Juryens begrunnelse
I tenårene fant jeg også mange av mine språklige forbilder. De snappy dialogene til Ibsen. Nasjonalballettens dansere, som klarer å formidle nettopp Ibsens ord. De hjerteskjærende ariene i Verdis operaer, tosidigheten i Sjostakovitsj’ symfonier og humoren til Mozart. Humanismen til Steinbeck, og blandingen mellom lokal dialekt og litterært språk. De gjenkjennelige, realistiske bildene av barn i bevegelse i Hayao Miyazakis animasjonsfilmer. Og selvfølgelig de utrolig presise skildringer av livet som tenåringsjente i sangtekstene til Taylor Swift.
Se opptak av forfattersamtale med Nora Dåsnes
I tillegg til riksmålspris har Nora Dåsnes’ grafiske roman «Ubesvart anrop» fått strålende kritikker.
Heldigvis har jeg også mange språklige forbilder i livet mitt, som jeg gjerne vil takke. Mamma, pappa og farmor som har lest høyt, skaffet meg bøker når jeg leste selv og diskutert språk rundt middagsbordet. Søstra mi som lager språk-memes til klassen sin på voksenopplæringen, broren min som snakker med både stemmen og gitaren. Min helt uvurdelige sparringspartner og gode venn Hannah Mileman, som kan se svake formuleringer og skriveleif på tre mils avstand, og som jeg øvde på å skrive dialoger med over chat i fransktimen på videregående. Kjæresten min, som for så vidt også jobber med lingvistikk, men først og fremst er verdens beste heiagjeng når jeg kommer meg gjennom et bokmanus.
Og mine helt strålende redaktører på Aschehoug, Lisa og Mari, som alltid ser alt jeg ikke ser, og er like opptatte av meg som at karakterene mine skal høres ut som ekte ungdommer, selv om de av og til må dobbeltsjekke om man for eksempel kan si ‘dude’ til både gutter og jenter. (Jeg tenker at svaret på det er ja.)
Og tusen takk til juryen og til Riksmålsforbundet. Det er stort å motta denne prisen som tegneserieskaper, og jeg er glad for å jobbe med dette feltet i en tid hvor flere får øynene opp for at det norske språket også lever og blomstrer i tegneserieruter.