Ny bok: Den nye utgaven av Tanums store rettskrivningsordbok dokumenterer hvor håpløst språkpolitisk akterutseilt og praktisk uegnet bokmålsnormen faktisk er. En opprydning må til.
Boye Wangensteen (hovedredaktør): Tanums store rettskrivningsordbok Bokmål, 10. utgave, Kunnskapsforlaget
Riksmålsmotstandere er ofte opptatt av at riksmålsnormen er en «privat» norm fordi den ikke er hjemlet i politiske vedtak og offentlige forskrifter, og som sådan demokratisk forkastelig. Riksmålstilhengernes svar har vært at riksmålsnormen representerer en europeisk normaltilstand hvor språknormering forestås av nettopp «private» akademier og forlag, og at dette gjennomgående fungerer utmerket – og etter manges oppfatning betydelig bedre enn det særnorske språknormeringsregimet har gjort.
Også i Norge utkommer de normative ordbøkene på private forlag. Det gjelder bl.a. standardverket for den offisielle bokmålsrettskrivningen, «Tanums store rettskrivningsordbok», som i år feirer 75-årsjubileum. Første utgave utkom i 1940 under tittelen «Norsk rettskrivningsordbok», som senere ble utvidet til dagens navn. I 1983 overtok Kunnskapsforlaget boken fra TANO forlag, uten at det innarbeidede navnet ble forandret; boken blir ofte rett og slett kalt «Tanum».
I jubileumsåret foreligger 10. utgave. Boken er radikalt fornyet i forhold til den forrige, 9. utgave som kom for ti år siden i 2005. Sidetallet er økt fra XV + 1033 (små) til XI + 1576 (større) sider. Boken har fått større format og nytt utseende tilsvarende Kunnskapsforlagets øvrige større håndordbøker. Forsiden prydes av Alf Rolfsens monumentale freske «Et bilde av vår nasjon» i Oslo rådhus. Implikasjonen er muligens den håpefulle at boken skal bidra til å reise landet språklig.
Som hovedredaktør har Boye Wangesteen (over) måttet forholde seg til en bokmålsnorm med en mengde oppkonstruerte og ukurante ordformer og bøyningsmuligheter.
Forrige, 9. utgave gav ifølge brukerveiledningen opplysninger om ca. 300 000 ord. 10. utgave oppgir ikke antallet ord; i forordet sies det bare at «mange nye ord [er] kommet til, mens et mindre antall ord av antatt liten interesse er fjernet».
I 10. utgave er det gjort vesentlige forandringer i måten ordene er oppført og beskrevet på. I forrige utgave står oppslagsord med halvfete typer og følges av bøyningsendelser; deretter står i en del tilfeller en betydningsangivelse i parentes. Alle opplysninger etter oppslagsordet står i vanlig rett skrift. Også i 10. utgave står oppslagsordet i halvfet, men bøyningsendelser (og, når det er relevant, fullstendige bøyningsformer) står i parentes og er kursivert, uten at disse markeringene er innlysende nødvendige. Deretter følger i en del tilfeller i vanlig rett skrift en betydningsangivelse etter komma.
Tanum skal gjengi den offisielle bokmålsnormen, og alle offisielle ordformer (inklusive en mengde sammensetninger) og bøyningsmuligheter skal med. I tidligere utgaver var alle bøyningsformene oppført i alfabetisk orden. Ved bestemt form entall av substantiver som kunne være hunkjønnsord («potensielle feminina«), ved bestemt flertall av intetkjønnsord og ved fortid og partisipp av svake verb av 1. klasse var derfor a-formene det første leseren støtte på. Ved substantivet «mening» stod det altså «-a el. -en«, ved flertall av «ord» «-a el. -ene«, og ved verbet «danse» «-a/-et». Svake sjeler (og personer med annet morsmål enn norsk) kunne av dette forledes til å tro at den først oppførte formen, altså a-formen, var den vanligste i norsk skriftspråk, men det stemmer ikke for det moderate bokmål som i praksis er den mest brukte bokmålsvarianten. I 10. utgave er denne bøyningsalfabetiseringen oppgitt ved svake verb av «danse«-klassen; her finner man nå «danset/dansa» osv. Men ved i fremstillingen av substantivbøyningen har «-a» stadig forrang. I hunkjønn entall heter det for eksempel «meninga/meningen«, og på samme måte er det i nøytrum flertall, som ved «orda/ordene«. Svake sjeler (og utlendinger) bør advares.
Mens samnorskpolitikken er politisk død, eksisterer en mengde av dens merkverdige resultater i den offisielle bokmålsnormen, påpeker John Ole Askedal.
Som i 9. utgave er alle offisielle ordformer egne oppslagsord; derfor finner vi for eksempel både «meine» og «mene» der hvor de alfabetisk hører hjemme i forhold til andre ord (men i hvert tilfelle med den eller de andre variantene etter «el.«). Slik er det også i 10. utgave. Dette kan bidra til å gi et uberettiget inntrykk av at alle oppførte ord- og bøyningsformer er like vanlige og like bra.
En vesentlig forandring er innført ved avledede og sammensatte ord. I 9. ble et «rede«-prinsipp lagt til grunn. Først i «redet» står det ord som er grunnord for avledningen og førsteledd i eventuelle sammensetninger med ordet. For eksempel står «avhenge» først i sitt rede og følges der av avledningene «avhengig» og «avhengighet». I 10. utgave er alle tre ordene egne oppslagsord.
Tilsvarende gjelder for sammensatte ord. I 9. utgave står ord brukt som førsteledd i sammensetninger først i sitt rede (med de mulige offisielle bøyningsendelsene og eventuelt en betydningsangivelse). Etter et semikolon står så sammensetningene som har vedkommende ord som førsteledd. Ordet gjentas i halvfet skrift og følges av andreleddet som er utstyrt med en liten bue i nederste forkant. Ved ytterligere mulige andreledd utelates førsteleddet, og andreleddet står alene med sin lille foranstilte bue. I 10. utgave er derimot alle sammensetninger fullt utskrevne egne oppslagsord. Eksempelvis står i alt 62 sammensetninger med førsteleddet «selskaps-» – fra «selskapsandel» til «selskapsår» – som egne oppslagsord. Det nye systemet er mer plasskrevende, men også langt mer oversiktlig enn det gamle. Prisen for det er en større, tyngre og noe mindre håndterlig bok enn den gamle.
Merkelige og komiske valgmuligheter
Forlagets redaksjonelle nyordning av ordmaterialet i den nye, 10. utgave er i det store og hele vellykket. Problemet er den offisielle språknorm som beskrives. Gjennom nyredigeringen er det imidlertid blitt om mulig enda tydeligere hvor håpløst språkpolitisk akterutseilt og praktisk uegnet den aktuelle boksmålsnormen er som veiledende bruksnorm med alle sine unødvendige, ofte merkelige eller rett og slett komiske valgmuligheter i ordformer såvel som formverk. Her er et fåtall smaksprøver fra det språkrådsapproberte tilbudet til sannsynligvis intetanende, men ikke nødvendigvis takknemlige bokmålsbrukere: daud (adj.), dauding, daudklyp, daudleik, begriping, oppsiing, blautgjørelse, brottflate, buhamn, eigenrettferdig, forskottsopptagelse, heilbefaren, kvitkopper, meiningslaus, skaubrukslære, skottskive osv.
Et svært påfallende trekk ved den norm som presenteres, er alle de mekanisk konstruerte sammensetningsalternativene. Her er et fåtall eksempler på variasjon i sammensetninger: ildslokking, ildslokning, ildslukking, ildslukning; skogbunn, skogbotn, skaubunn, skaubotn; sjukeheimsplass, sjukehjemsplass, sykeheimsplass, sykehjemsplass; billedstøping, billedstøpning, billedstøyping, bildestøping, bildestøpning, bildestøyping.
Mens samnorskpolitikken er politisk død, eksisterer en mengde av dens merkverdige resultater som plasskrevende og potensielt villedende gjengangere i den offisielle bokmålsnormen. Ved bokmålsrevisjonen i 2005 ble det riktignok fjernet en del «lite brukte former», i alt vesentlig samnorskmotiverte tilnærmingsformer til nynorsk. Men den nye utgaven av Tanum viser dessverre med all ønsket eller uønsket tydelighet at den angivelige «opprydning» som da fant sted, mest av alt var et kosmetisk propagandanummer. Det gjenstår svært mye arbeid før norske språkbrukere har til sin rådighet en overskuelig og for praktiske formål pålitelig bokmålsnorm som lar seg sammenligne med våre nabospråk eller andre europeiske standardspråk.
Når det gjelder fremtidsutsiktene for det, har Språkrådet i inneværende år dessverre uttrykt seg på en måte som skaper sterk tvil om at man der i gården er seg sitt normeringsansvar bevisst. Det skjedde i dokumentet «Retningslinjer for normering av nynorsk og bokmål» (i denne rekkefølge). Her innføres, som ett av åtte normeringsprinsipper, «stabilitetsprinsippet», hvis anvendelse på bokmål beskrives slik:
«Rettskrivningen av 2005 skal ikke endres vesentlig på kort sikt, men det kan gjøres mindre justeringer. Slike justeringer omfatter ord som ikke har vært normert tidligere, retting av inkonsekvenser i tidligere normering og i oppfølgingen av den, og normendringer som følger av at ordformer kommer inn i eller går ut av bruk i skriftlig praksis.»
Hittil tyder lite eller ingenting på at Språkrådet har til hensikt å gjøre bruk av de muligheter til å normalisere normen som eventuelt måtte ligge i formuleringen «ordformer … som går ut av skriftlig praksis». Nå er imidlertid ordformer som tidligere har vært utbredt i, men nå er i ferd med å gå «ut av bruk i skriftlig praksis», antagelig et ubetydelig problem i forhold til mengden av oppkonstruerte og ukurante ordformer og bøyningsmuligheter som bare marginalt eller så godt som aldri har vist seg «i skriftlig praksis». Det er disse formene som gjør også 10. utgave av Tanum til en skueplass for normeringshavarier.
Mediebedriftene etablerer egne husnormer
Det kan virke som våre språkmyndigheter (Språkrådet) finner det mest bekvemt å fraskrive seg den plikt de burde ha til å gi bokmålsbrukerne en håndterlig og pålitelig norm som mer direkte gjenspeiler den aktuelle bruk av folkeflertallets bokmål slik det fungerer i praksis. Den nåværende offisielle bokmålsnormen, slik den er fremstilt i detalj i 10. utgave av Tanum, gjør ikke det. Mens Språkrådet står på sidelinjen og nøyer seg med å formulere normeringsprinsipper, utføres det, som en dyd av nødvendighet, mye relevant normetablerende arbeid på annet hold. I toneangivende mediebedrifter oppleves språkrådsnormeringen som irrelevant; derfor etableres egne, mer konsistente husnormer. Riksmålsforbundet tilbyr både aktualisert ordliste og grammatikk. Og ikke minst gir Tor Guttus «Norsk ordbok med 1000 illustrasjoner» den pålitelige, praktiske oversikt som forskusles i Bokmålsordboka og den nye, 10. utgave av Tanum.
Støtt Riksmålsforbundets språkarbeid. Bli medlem!