Jeg har gitt meg i kast med mitt livs største prosjekt: En tekstnær og samtidig poetisk oversettelse av hele Bibelen, på et klingende riksmål, forteller Kjell Arild Pollestad.
«Ingen har selvsagt rÃ¥d til Ã¥ betale for et slikt prosjekt, sÃ¥ det fattigdomsløftet jeg avla da jeg i unge Ã¥r gikk i kloster, blir for første gang fullt ut realisert,» skriver Kjell Arild Pollestad. (Foto: Stig Michaelsen)
Det vakte forargelse i vide kretser da det kom på tale å revidere bibeloversettelsen fra 1930. På Riksmålsforbundets landsmøte på Hamar i 1956 ble det advart mot «sproglige og stilistiske endringer så lenge den sproglige situasjon i Norge er preget av stilløshet og manglende stabilitet.»
Arnulf Øverland rykket for anledningen ut som en troens forvarer: «Sier vi ‘Han er oppstanden’, så er det nok en arkaisk uttrykksmåte. Vil vi oversette det til ‘Han er stått opp’, så er det faktiske innhold det samme i begge setninger, men ikke desto mindre er oversettelsen eller ‘oppnorskingen’ en blasfemi.»
Da Bibelselskapet i 1951 sendte ut Markusevangeliet i en såkalt ungdomsoversettelse, skrev Jens Bjørneboe i Ordet: «Av alle propagandistisk-religiøse skamløsheter jeg har sett, er Bibelselskapets ‘Aktuell’-utgave av Markusevangeliet den sjofleste.» Det er et nesten rørende vitnesbyrd om kirkebibelens status den gang, at menn som Øverland og Bjørneboe nærmest kom i harnisk over at den kunne forandres.
Det var en forandring som lot vente på seg. Den første fullstendige oversettelsen til bokmål kom i 1978, og ble på ekte norsk maner presentert som «verdens beste bibeloversettelse». Den var etter datidens mote en såkalt «idiomatisk oversettelse», en meningsoversettelse, inspirert av oversettelsesteorier fra den nye amerikanske lingvistikken, der en god oversettelse ikke burde avsløre at det fantes en fremmed kilde for teksten. «Dine henders gjerninger» ble til «det du har gjort». Teksten ble systematisk «av-poetisert». Oversettelsen var så billedfattig og dårlig at det kom en revidert utgave i 1985. Da hadde «bibeltro» bedehushøvdinger med Carl Fredrik Wisløff i spissen allerede sørget for å utgi den alternative «Norsk Bibel».
I den nye oversettelsen fra 2011 (B 2011) er målet fortsatt en idiomatisk tilnærming, men med en fornuftig avgrensning: «Når konkordant gjengivelse (dvs. en oversettelse som følger teksten så ordrett som mulig) kan uttrykkes i en naturlig og god norsk språkføring, bør den imidlertid ikke fravikes.» Dette prinsippet er blitt fulgt. Målet var å føre teksten noe nærmere det hebraiske utgangspunktet. Spørsmålet er bare hva som skal gjelde som «god norsk språkføring».
Bibelselskapet knyttet denne gangen til seg prisbelønte forfattere, med Karl Ove Knausgård i spissen. I et essay i sin bok «Sjelens Amerika» sier han presist hva det handlet om: «Mulighetene tilhører den hebraiske grunnteksten, og er konstante, løsningene man velger, tilhører samtiden, og er foranderlige.» Knausgård var i utgangspunktet tilhenger av en så idiomatisk oversettelse som mulig, men som den kunstner har er, endret han syn i møtet med det hebraiske, og mente det burde være et poeng å komme så nær grunnteksten som mulig.
I selve språket ligger også en annen mentalitet, som en god oversettelse bør søke å komme i kontakt med. Det er viktig «at ambisjonen om å gi Bibelen et samtidig språk ikke blir så stor at det samtidiges skygge også faller inn over de språklige strukturene, for i så fall er ikke fortiden i den lenger en brønn, slik Thomas Mann beskrev den i sine romaner om Josef, men et speil. Og er det noe vi ikke trenger mer av i vår tid, er det vel det.»
«Ett kjød» ble til «Ã©n kropp»
Professor Wisløff var blant dem som talte skarpest for å bevare Bibelens ord, og ikke bare dens meninger. I sin kritikk av 1978-Bibelen skrev han følgende: «Lekfolkets vern har vært en nøyaktig bibeloversettelse, som holder seg til grunnteksten så langt som det er mulig på et annet språk.» Som eksempel tok han 1. Mos.2,24. I 1930 het det: «Derfor skal mannen forlate sin far og sin mor og bli hos sin hustru og de skal være ett kjød.» I 1978 stod det bare at «De to skal være ett».
Dermed var det åpnet for et annet meningsinnhold; «en kan være ett med alle kristne, men ett kjød kan en bare være med sin ektefelle.» I B 2011 står det: «De to skal være én kropp.» Her kan vi med det blotte øye se at oversettelsen er feil: De er jo fremdeles to kropper. Det hebraiske verbet er erotisk, og betegner den forening som skjer i samleiet: «Derfor skal mannen forlate sin far og sin mor og henge fast ved («være limt til») sin kvinne, og de to skal være ett kjøtt.»
Karl Ove Knausgård deltok i arbeidet med bibeloversettelsen fra 2011. I møtet med det hebraiske endret han syn og mente det burde være et poeng å komme så nær grunnteksten som mulig. (Foto: Thomas Wågström)
Knausgård hevder at ordet «kjød» er abstrakt, og «legger seg som et slør over teksten.» «Skriver man kjøtt, forsvinner sløret. Da tenker man på det blodige, bankende, slaktaktige, kroppslige. Da ser man det slik man en gang så det. På en og samme tid kommer vi nærmere vår egen tid, og den tiden det ble skrevet i.»
Bibelselskapet benytter seg av førsteklasses bibelforskere, som så langt det er mulig, er i stand til å fastslå hva som egentlig står i den hebraiske grunnteksten. Når man dessuten har søkt språklig hjelp hos noen av våre fremste forfattere, burde alt ligge vel til rette for et førsteklasses resultat. Men selv om B 2011 er et fremskritt i forhold til B 1978/85, er den ikke bare fra et riksmålssynspunkt, men også fra et rent litterært synspunkt ingen helt vellykket oversettelse, selv om det er mye bra, f.eks. Jobs bok.
«Politisk korrekt» sprÃ¥k
Delvis henger det ujevne fortsatt sammen med selve språksituasjonens «manglende stabilitet». De ansvarlige har dessuten hatt mange hensyn å ta, av teologisk, kirkepolitisk, språkpolitisk og ikke minst kjønnspolitisk art, og dette har satt adskillige sjenerende spor i teksten. I utgangspunktet merkes en vilje til tekstnærhet som i seg selv er rosverdig, men straks teksten kolliderer med samtidens ideologiske føringer, får den vikeplikt for disse.
Forfatterne har nok bidratt med adskillige språklige perler, men jeg kan vanskelig tenke meg at de har deltatt i sluttredaksjonen. Til tider merker man i bibelordene noe av komiteenes møtetretthet, der en «synser» har fått gjennomslag for en dårlig, men «politisk korrekt» løsning.
I 3. Mosebok er det for eksempel ingen som er «spedalske»; de har bare en «hudsykdom». Dermed blir de detaljerte lovbestemmelsene rundt den uhyggelige sykdommen egentlig ubegripelige. Man har på vår tids premisser villet unngå å «stigmatisere» en gruppe som til og med var lovfestet stigmatisert.
Israelittenes stammehøvdinger kalles mange steder bare «ledere», og fører en gjenklang av vårt hjemlige kommunale og statlige byråkrati inn i Mosebøkene.
Dessverre finnes det en rekke eksempler på at oversetterne overskrider sitt mandat, og bøyer teksten etter tidsånden. «Kjønnede» ord unngås i den grad det er mulig: Israelittenes stammehøvdinger kalles mange steder bare «ledere», og fører en gjenklang av vårt hjemlige kommunale og statlige byråkrati inn i Mosebøkene.
Det helt grunnleggende avlsaspektet er neddempet; mennene «får» sønner, eller fortrinnsvis «barn», de «avler» dem ikke, enda sæden renner i strie strømmer gjennom Det gamle testamentet, der et lite folk får løfter om å bli et stort. Om de fleste navngitte menn sies det ikke annet enn at «han avlet sønner og døtre». Egeninnsatsen bør ikke underslås i et slapt «fikk».
Kryssende hensyn og balansegang
Etter å ha oversatt både Snorre og Homer til riksmål, har jeg gitt meg i kast med mitt livs største prosjekt: En tekstnær og samtidig poetisk oversettelse av hele Bibelen, der tekstens «anderledeshet» blir en del av det poetiske uttrykk. Ingen har selvsagt råd til å betale for et slikt prosjekt, så det fattigdomsløftet jeg avla da jeg i unge år gikk i kloster, blir for første gang fullt ut realisert. Men Håkon Harket og forlaget Press har lovet å utgi verket når det foreligger, forhåpentligvis om fem år. Jeg har allerede oversatt de fem Mosebøkene, og en av våre fremste hebraisk-kjennere, professor Magnar Kartveit, går gjennom teksten etter hvert som den foreligger. Samtidig kontrolleres riksmålet av Nils Heyerdahl og Tor Guttu fra Akademiet – med min nynorskbakgrunn er jo hele mitt forfatterskap som en sammenhengende «sidemålsstil».
Problemene er mange, og lettest å vise ved eksempler. I 1. Mos. 3,19 heter det i B 1930: «I ditt ansikts sved skal du ete ditt brød». Dette er straffen Gud pålegger mennesket for at det spiste den forbudne frukt. I B 2011 heter det: «Med svette i ansiktet skal du spise ditt brød». Her har ‘svetten’ fått en nærmest kosmetisk funksjon, og setningen er blitt nesten like udramatisk som om det stod: «Med hatt på hodet skal du spise ditt brød.» Oversettelsen er etter min mening ubrukelig, og møtetrettheten må ha preget det flertallet som gikk inn for den.
Selv valgte jeg i utgangspunktet å beholde «i ditt ansikts sved», men er foreløpig gått fra denne løsningen av frykt for at min oversettelse skulle bli et språkmuseum. Jeg kjenner mange riksmålsfolk, men ingen av dem «sveder» lenger. For tiden er jeg blitt stående med «i svette fra ditt ansikt skal du ete ditt brød». Dette er jo en kurant måte å løse opp en genitivskonstruksjon på i moderne norsk. Ordet ‘spise’ må selvsagt kunne brukes i Bibelen, så lenge det dreier seg om å innta et måltid.
Men her er vi i «urhistorien», der det handler om at mennesket med slit og strev må skaffe seg næring for å overleve, og da er ‘ete’ det sakssvarende verbet. Selv om Bibelselskapet foretrekker dobbelt bestemmelse, har man her klokelig beholdt «ditt brød», som i denne sammenheng er et poetisk uttrykk for all næring. «Brødet ditt» ville utelukke denne åpningen mot det generelle. Ordrett står det på hebraisk: «I dine nesebors svette skal du ete brød.»
Bibeloversettelse 2011: «Mannen var sammen med sin kvinne Eva, og hun ble med barn og fødte Kain.»
Pollestads oversettelse: «Adam lÃ¥ med sin kvinne Eva, og hun unnfanget og fødte Kain.»Â
En bibeloversetter arbeider med tekster fra en fremmed verden og en helt annen tid, og må stadig overveie hvor langt «hjem» han kan bringe tekstene uten å ta fra dem for mye av den poetiske kraften som ligger i selve fremmedheten, i avstanden fra det tilvante. Her er selvsagt ordvalget viktig, men for at teksten skal «slå inn» i oss, er også rytmen helt avgjørende. 1. Mos. 4,1 har jeg oversatt slik: «Adam lå med sin kvinne Eva, og hun unnfanget og fødte Kain. Hun sa: ‘Jeg har fått en mann med Herren’.» Det tradisjonelle uttrykket var at han «kjente sin kvinne», og derfor kan en mann på engelsk fremdeles si om en kvinne han har ligget med: «I knew her in the biblical sense.» Grunnbetydningen av det hebraiske verbet er «å trenge inn i», så her er originalen så påtrengende konkret at den er blitt dempet i samtlige kjente oversettelser.
«Adam og Eva». Maleri av Lucas Cranach den eldre.
Men ikke så mye som i B 2011: «Mannen var sammen med sin kvinne Eva, og hun ble med barn og fødte Kain. Hun sa: ‘Jeg har båret fram en mann ved Herrens hjelp’.» Det hun sa, og som egentlig er ubegripelig, har man her villet gjøre begripelig, hvilket ikke er noen god oversetteretikk. I tillegg skurrer rytmen. Det gjør den også i fortsettelsen: «Siden fødte hun Abel, broren hans.» Slik sies det på «greit» norsk, men i den mytisk pregede «urhistorien» har «hans bror» en mer skjebnetung klang, for Kain drepte ikke bare «broren sin», han ble prototypen på alle brodermordere og fikk lære at mennesket skal være «sin brors vokter».
B 2011 fortsetter: «Da det var gått en tid, hendte det at Kain bar fram for Herren et offer av åkerens grøde». Min versjon sier det samme, men kortere: «Etter en tid bar Kain frem for Herren et offer av markens grøde.» «Åkeren» hører til en senere landbrukshistorie, så hvorfor gi avkall på «markens grøde», et uttrykk som til og med er belønnet med Nobelprisen? Hamsun tok det selvsagt fra sin Bibel.
De to brødrene bærer frem hver sitt offer, og så står det i B 2011: «Herren så med velvilje på Abel og offeret hans, men på Kain og hans offer så han ikke med velvilje.» Det nevnes ikke noe om ‘velvilje’ på hebraisk. Som oversetter må man spørre om det språket man oversetter fra, ville hatt mulighet for å uttrykke det man ønsker å tilføye. Er svaret ja, bør man la være. Jeg lar også være om svaret er nei. Denne trangen til å tydeliggjøre et poeng, svekker dessuten mye av dramaturgien i teksten, der det egentlig står: «Herren så på Abel og hans offer, men på Kain og hans offer så han ikke.» Så enkelt og så brutalt! Vi trenger ingen utfyllende beskrivelse av Herrens sinnelag. I en tid der så mye handler om å bli sett, vil ingen gå glipp av poenget.
Den stabile riksmålsnormen gjør alt enklere
Bibelselskapet har hele tiden hatt et blikk over Kjølen, til den nye svenske bibeloversettelsen fra 2000. Der er også «velviljen» diktet til, og en rekke andre tilføyelser som er overtatt på norsk. Men samtidig har den svenske oversettelsen en helt annen poetisk gehalt, og man ser hvor mye enklere alt blir når man i selve språksituasjonen har en viss «stabilitet». På norsk er det bare mulig når man velger riksmålet som norm. Det er en ny «riksmålsbibel» som nå er i sin vorden, og siden den ikke skal være noen offisiell kirkebibel, kan den la det tvetydige være tvetydig, det ubegripelige ubegripelig og det poetiske mer fulltonende enn man i protestantisk tradisjon hittil har villet tillate i tekster som skal leses foran tente alterlys.
Kjell Arild Pollestad er prest i dominikanerordenen, forfatter og oversetter. Han har mest vært knyttet til St. Dominikus kloster i Oslo, men var også en periode sogneprest i Tønsberg. Han er nå bosatt med status «extra conventum» på Bryne og assignert klosteret St. Jaques i Paris. Han har skrevet over 20 bøker og oversatt verker fra en rekke språk. Aktuell med en ny prosa-oversettelse av Homers Illiaden. Han er medlem av Det Norske Akademi.