Lorthølet, Hengekusa, St. Helena og Setersetersetra. Boken «Frå Mumletjønn til Gnuldrehei» forteller historiene bak stedsnavn i Norge. Under arbeidet med den holdt forfatteren Gøril Grov Sørdal på å le seg ihjel.
Dette stedet har forståelig nok fått navnet Trollpikken. Du finner plasseringen på Google Maps, men ikke på søk i norgeskart.no. Kartverket driver en viss sensur. (Foto: Saramagma)
Der bikkja beit mannen. Der bestefar fikk hesten over seg.
Visste jeg ikke bedre, ville jeg jo trodd at jeg stod overfor en dramatisk historie, der en mann på tur plutselig ble skambitt av en illsint hund, eller en bestefar som på jordet eller i tømmerskogen nær satte livet til da arbeidshesten uforvarende veltet over ham.
Men så er «Der bikkja beit mannen» og «Der bestefar fikk hesten over seg» ikke annet enn navn på steder i Risør, altså geografiske stedsnavn. Skjønt – uten en forhistorie kan disse stedsnavnene neppe ha vært, for hvordan har slike navn ellers oppstått uten at en uheldig mann faktisk ble bitt av en hund der en gang, eller uten at en hest virkelig veltet over den intetanende bestefaren?
Ja, hvordan oppstår i det hele tatt stedsnavn? Og mon ikke de fleste slike navn har et eller annet å fortelle om et steds historie? Om stedets tilblivelse, som Ronketorpet på Finnskogen, eller utseendet, som Trollpikken ved Egersund eller Bestemorhølet, enn terrengdetalj ved Nøklevann i Oslo? Eller når de som opprinnelig satte navn på steder lot assosiasjonene gå i retning av tiss, bæsj og promp, som i Pissaren, Lorthølet og Rompa? For ikke å snakke om utsøkte groviser som Svartfitta, Kattrasshølet og Hengekusa, alt sammen stedsnavn i Norge?
Hva man kan lære av stedsnavn om språk og land
Skulle tro jeg var på ville veier, som offer for frivol fantasi, men nei! Alt dette står å lese i en underlig liten bok med tittel «Frå Mumletjønn til Gnuldrehei», eller om jeg får oversette, fra et tjern utenfor Kristiansand til et fjell i Bygland. Den er komponert av den nynorskskrivende Gøril Grov Sørdal som kommer fra Vik i Sogn. Mange vil sikkert huske henne som tidligere programleder i NRKs Språkteigen og som ansvarlig for Nomino, en munter serie NRK for et par år siden sendte om norske stedsnavn.
Og det var gjennom arbeidet med Nomino hun ble «totalt nerd», som hun skriver i et forord. Og hun angrer ikke på sin besettelse, for som hun også skriver, gjennom å stille spørsmål om hvorfor steder heter det de heter, lærte hun utrolig mye om både språk og land, om byen hun bor i og bygda der hun vokste opp. Og ikke minst var det morsomt, skriver hun, for under arbeidet med boken, mens skogen av navn vokste seg stadig tettere, holdt hun like frem på å le seg ihjel (sic).
Blomstrende fantasi
Og le, det gjorde saktens denne leser også, undrende seg over all den fantasi som blomstrer der ute i folkedypet. Så la oss ta noen flere navn når vi først er i gang. Fra det kulinariske felt: Pannekaka, skjær i Tvedestrand, Wienerbrødskjæringa, gate i Drøbak, Flesket, gård i Sel, Sylteløken, gård på Fræna i Hustadvika, Suppefatet, fjellområde i Vefsn kommune, og Potettjuven, skjær i Kristiansand. Og vandrer du gatelangs, havner du kanskje i Blindtarmen på Østre Toten, i Idiotvegen i Våler eller Pølsesvingen i Stavanger. Men her finnes også stedsnavn tatt fra kroppsdeler: Vomma, holme i sjø i Bodø og mange andre steder, Albuen på Ringerike og Presteeista utenfor Ålesund.
Presteeista? Her lærer jeg at eiste betyr testikkel, og at Presteeista er navnet på en stein i sjøen utenfor Molnes vest for Ålesund. At ordet prest skulle knyttes til denne eiste, skyldes visstnok at steinen, unnskyld, balla, var så stor!
Og så en underlig, men likevel enkelt forklarlig observasjon. Norske stedsnavn er spekket med navn hentet fra fremmede land. I fleng: Malaga, gatenavn i Ålesund, Jerusalem i Meløy kommune på Helgeland, Betlehem, skog i Sør-Odal, Honolulu i Indre Fosen, Etiopia, et jorde på øya Løkta i Dønna kommune, Klondyke, en haug i Vardø, Mallorca, badeplass i Kvinesdal, Texas i Våler, Chicago i Flora, New York på Grong og Brooklyn Square i Vanse på Lista. For ikke å snakke om St. Helena, en øy i sjø utenfor Florø – og en rekke andre steder. St. Helena? Øya i Syd-Atlanteren dit seierherrene sendte Napoleon etter det sviende nederlaget ved Waterloo. Historien om den franske keisers skjebne må i sannhet ha gjort inntrykk på nordmenn den gangen.
Waterloo i Indre Fosen
Gøril Grov Sørdal sier at hun under arbeidet med boken ble «totalt nerd» når det gjelder stedsnavn. (Foto: Ruben Solér)
Men jammen finnes stedsnavnet Waterloo også et par steder, som på en kai i Skien, men mer spektakulært på en gård i lia ovenfor Leksvik i Indre Fosen. Hvordan kunne det ha seg?
Slik Gøril Grov Sørdal forteller historien, begynte den i 1774. Da ble lille Ole født på Hønaasplassen i Leksvik. Han var 15 år da den franske revolusjon brøt ut og 28 da Napoleonskrigene startet. Som lydrike under Danmark kom Norge etter hvert med i krigen på Napoleons side. Sammen med noen tusen andre nordmenn endte Ole 41 år gammel som krigsfange i England. Der, mener Sørdal, fikk Ole valget mellom å la seg innskrive i den britiske hær eller råtne i prisonen. Han valgte hærtjeneste, og 18. juni 1815 stod han sammen med 67 000 andre soldater oppstilt på en slette i Belgia, ventende på at Napoleon skulle angripe. Sletten het Waterloo, og i det voldsomme slaget som fulgte, ble rundt 40 000 soldater drept. Men Ole klarte seg, og som takk for innsatsen fikk han omsider reise hjem til Norge og Leksvik. Der ventet en ny belønning. Han fikk seg tildelt tolv mål jord, nok til å rydde seg en plass. Og plassen? Den fikk navnet Waterloo.
Det er gjennom beretninger som denne vi finner noe av forklaringen på utenlandske navn som i mangt preger norsk geografi. Nordmenn har gjennom tidene fartet viden om, som vikinger på plyndringstokt, som sjøfarende av alle slag og ikke minst som emigranter til Amerika og andre steder. Når vikinger, sjøfolk og stundom utflyttede emigranter vendte tilbake til Norge, kalte de ofte hjemtraktene opp etter steder de hadde besøkt i sin utlendighet.
Setersetersetra?
Enkelte navn har også opphav i kriger og konflikter rundt om i verden, og kanskje skyldtes det en heftig krangel med naboene om hvor grensene for gårdene gikk? Da kunne assosiasjonene lett gå til det oppsplittede Balkan eller kanskje krigen i Korea, begge stedsnavn i dagens Rakkestad. Eller til konflikten om Golanhøydene, det finnes i alle fall en fjellside i Oppdal som heter Golan.
Krimkrigens lidelser og minnet om den oppofrende Florence Nightingale må også ha engasjert nordmennene. Krigen gav iallfall opphav til navn som Malakof i Moss, Balaklava i Fredrikstad og Sevastopol i Fauske. Og passende på en liten halvøy i Lillestrøm ligger selve Krim.
Som den interesserte vil forstå, er det mangt å glede seg over og ikke minst å lære av det mylder av navn Gøril Grov Sørdal presenterer oss for i sin bok Frå Mumletjønn til Gnuldrehei. Her finnes det mye det kunne være fristende å trykke til sitt bryst, og hva med noe snilt sånn på tampen? Som Snillfjord i Trøndelag, Bestermorenga, riktignok en skytebane i Bodø, men likevel, eller kanskje Hundremeterskogen på Ringerike? Og da har vi ikke nevnt Jomfruland, Fagerborg og Solbakken, navn det kryr av rundt i Norges land.
Vi kan alle ha våre favoritter, men hva med forfatteren av boken, har hun et favorittnavn? Ja, så menn. Hør bare: Setersetersetera.
Hvafornoe?
Hun må selv forklare: «…Setersetersetra, eit namn som brukte lang tid på å bli såpass underleg. Det var ein gong ei seter i Hemne som blei til ein gard, og denne garden blei heitande Seter. Den nye setra til garden Seter blei kalla Setersetra, og da Setersetra óg blei ein gard, blei setra til Setersetra kalle Setersetersetra.»
Et cetera.
For grovt for Kartverket
For ordens skyld, la meg føye til noe om navnet Ronketorpet på Finnskogen, nevnt ovenfor. Man skulle kanskje tro det kom av at det bare bodde ungkarer der. Men forklaringen er nok mer subtil enn som så. Navnet stammer fra Henrik Ronkhainen, en finne som slo seg ned i egnen i 1717. Moral: Det er ikke alltid et navn betyr det man tror det betyr.
Til slutt: Vil du drive din egen navnejakt, stikk innom www.norgeskart.no. Der kan du vandre videre langs de stier Gøril Grov Sørdal har vært så raus å tråkke opp for oss. Men vær litt observant, kartverket driver en viss sensur, det er ikke alle navn som står i kartet. Som Svartfitta, en bitteliten holme utenfor Torsnes i Fredrikstad, eller Kattrasshølet i Eidsvold. Det er navn som bare lever videre på folkemunne.
Gøril Grov Sørdal:
«Frå Mumletjønn til Gnuldrehei. Våre villaste og raraste stadnamn»
Spartacus forlag
Denne bokomtalen er også trykt i Riksmålsforbundets tidsskrift Ordet, nr.2 2020.