Sekretariatet i Språkrådet er åpenbart preget av godt humør. Resultatet er en hendig og lettlest trykksak hvor folket spør og Språkrådet svarer, skriver Finn-Erik Vinje i denne omtalen av boken «Hvorfor snur man på flisa?»
«Hvorfor snur man på flisa? Folk spør – Språkrådet svarer», utgitt på Vigmostad & Bjørke forlag
Fra første ferd (i 1952) fikk Norsk språknemnd i fanget den oppgave å utforme en læreboknormal, og oppgaven var formidabel: Nemnda skulle videreføre samnorskstrevet «på norsk folkemåls grunn», som det het i formålsparagrafen, men samtidig rydde unna 1938-rettskrivningens verste utvekster og derved forhåpentlig virke dempende på språkstriden. Dette arbeidet pågikk gjennom alle 1950-årene, og det ble knapt tid til alminnelig språkrøkt og rådgivning.
Første initiativ i den retning kom først i 1962, da Alf Hellevik og Einar Lundeby redigerte tiårsskriftet «Skriftspråk i utvikling», der det var ryddet plass for enkelte prinsipielle overveielser om språkrøkt. For øvrig måtte man søke i årsberetningene for å få vite noe om nemndas holdning i språkriktighetsspørsmål. Meget kortfattet.
Da den språkpolitiske utviklingen var blitt ledet inn i et mer normalt leie og Norsk språkråd avløste Norsk språknemnd (1972), ble det avsatt tid til normativ veiledning av den typen som våre nabolands språkpolitiske organer beskjeftiget seg med.
Slik så det ut da Språknemnda holdt møte i 1956, i et tiår da språkstriden raste som verst og det ble knapt tid til alminnelig språkrøkt og rådgivning. Foto: Dagbladet/Norsk Folkemuseum
I 1983 utgav rådet således «Råd om språk» (med Aagot Landfald som hovedredaktør), som gav kortfattet beskjed om språkriktighetsspørsmål og dessuten avsatte plass til noen etymologiske notiser.
Nå er det andre boller!
Sekretariatet ble i de siste tiår av 1900-tallet utvidet, og ambisjonsnivået ble hevet. «Godt språk i lærebøker» (utgitt i 1999) er en resonnerende oversikt over de morfologiske, syntaktiske og stilistiske språkriktighetsspørsmål som enhver skribent må ta standpunkt til. Det kan reises innvendinger mot enkeltheter i framstillingen, men som helhet er «Godt språk i lærebøker» en grundig og pålitelig veileder.
Senere har Språkrådet utarbeidet bl.a. «Klarspråk i praksis. Håndbok i godt forvaltningsspråk» (2010).
Godt humør i sekretariatet
I 2015 er sekretariatet i Språkrådet åpenbart preget av godt humør. Bemanningen har økt formidabelt og har gitt sysselsetting til mange unge filologer. Man har avsatt tid til å få utarbeidet en hendig og lettlest trykksak som foreligger i disse dager og heter «Hvorfor snur man på flisa? Folk spør – Språkrådet svarer»
Som man forstår av tittelen, dreier det seg især om etymologiske detaljer («Kven var den opphavlege Guri Malla? Hvor stammer ‘rett fra levra’ fra?»). Framstillingen er forsøksvis ordnet emnemessig, men forsøket er ikke vellykket. Stoffet er presentert usystematisk. Men det gjør ikke så mye, for artiklene er korte, iblant superkorte, så man kan nøye seg med å bla på måfå. Man savner sårt et register.
«Konservativt bokmål» – hva betyr det?
Hva substansen i rådgivningen angår, er tonen gjennomgående avbalansert, holdningen liberal. Men man stusser iblant, f.eks. når det heter at verbet dette i «konservativt bokmål» regnes for «familiært». Og noe slikt er ifølge Språkrådets publikasjon aldeles urimelig, siden dette er «et helt grunnleggende ord i de fleste norske dialekter».
Hva er nå «konservativt bokmål»? Antagelig det bokmålet jeg skriver her, og som Språkrådet selv stort sett skriver, nemlig moderat bokmål (= riksmål). Lederartikkelen i Språknytt nr. 3/2015 er skrevet på riksmål. Se selv! I Kunnskapsforlagets Norsk Ordbok med 1000 illustrasjoner betyr «familiært» «at ordet, betydningen eller bruksmåten særlig hører hjemme i tvangløs dagligtale og dermed har begrenset anvendelse i skriftlig fremstilling». Slik er det med en del elementer i språket; de passer ikke overalt.
Angst for uttalenorm
Et skrift som emanerer fra Språkrådet, kan ikke unnlate å påpeke at det ikke finnes noen uttalenorm i Norge. Kom ikke her og si at noe er galt!
Påstanden er gjentatt så mange ganger før og er blitt repetert som argument for alskens uttalegalskaper som kan dukke opp i standardspråklig ramme.
Språkrådet har ikke utgitt noen uttaleordbok, det er sant. Men man kommer ikke fra at den standardspråklige uttalenormen foreligger og er beskrevet i lærebøker i norsk for utlendinger, i Bjarne Berulfsens (1969) og Arne Vanviks (1985) uttaleordbøker og i andre ordbøker og oppslagsverk.
Uttalenormen gjøres imidlertid sjelden til gjenstand for avstemninger i Språkrådet, og den har således ikke offisielt stempel på det hold. Men like fullt: Den er et sosiologisk faktum som ikke kan overses, enten Språkrådet vil eller ikke. Språkrådet er liberalt og årets publikasjon godkjenner f.eks. både faktOrer og fAktorer, både senatOrer og senAtorer. Begge deler er riktig.
Det finnes i den statlige språkrøkt en uvilje mot uttaleregulering, men det sistnevnte eksempel i hvert av parene i foregående avsnitt er neppe akseptabelt i de kretser som kan tenkes å bruke ordene.
Få eksperimenter
Hva skriftets egen språkform angår, er «Hvorfor snur man på flisa?» ikke ytterliggående, det har ikke noe eksperimenterende preg av den typen vi ofte har sett i tekster fra Språkrådet. Men det skorter på konsekvens; forfatterne kan ikke bestemme seg om det skal hete f.eks. rettskrivinga eller rettskrivningen. A-former som utviklinga, disse orda er ikke alltid i stilistisk harmoni med den omgivende tekst.
Språkrådet prøver å trekke skillet mellom -ing og -ning, men skaper bare ny usikkerhet.
Språkrådsskriftet prøver – valent – å trekke opp skillet mellom avledningssuffiksene -ing og -ning. I forordet nevner forfatterne lesing/lesning og later til uten videre å godta begge varianter. Jeg siterer: «God lesing! Eller går det an å seie «God lesning»?
Forfatterne har ikke lest Petter Bleks studie fra 2013: «Punktum, punktum, komma, strek»? og dem om det. Den uforliknelige Blek fastslår nemlig på s. 99: «På intet område av orddannelsen i moderne norsk er usikkerheten så stor som ved variantsuffiksene -ing og -ning hos verbalsubstantiver.» Blek behandler temaet i utførlig bredde, mens «Hvorfor snur man på flisa?» tyr til harelabbmetoden.
Språkrådets publikasjon berører overflatisk distinksjonen -ing/-ning, og den muntert-liberale tonen i forordet (se ovenfor) skaper bare ny usikkerhet.