Tross fremgang i kulturlivet, mediene og lovverket går det langsomt nedover med nynorsk i skolen. Andelen nynorskelever i grunnskolen er nå 11,79 prosent, og jo eldre de blir, jo flere går over til bokmål.
Praktiske fordeler med bokmål er en viktig årsak til at nynorskelever bytter hovedmål. (Foto: Dreamstime)
Selv om minimum 25 prosent nynorsk er blitt et mantra i språkpolitikken, er det i statistikken for opplæringsmålformer at vi ser den nakne sannhet om målformenes posisjon. De siste årene har nynorskprosenten i grunnskolen ligget på drøyt 12 prosent, nå har den sunket litt under. Ferske tall fra Utdanningsdirektoratet for skoleåret 2020-21 viser 11,79 prosent nynorskelever og 88,20 bokmålselever. (Se detaljert tabell nederst i denne teksten).
For landet som helhet har ikke den nye fylkesinndelingen endret prosentfordelingen mellom målformene i skolen (eller skriftspråkene som de nå også kalles i den kommende språkloven). Men tallene er til dels blitt rokert geografisk som følge av de nye grensene.  For eksempel hadde 97,97 prosent av grunnskoleelevene nynorsk som hovedmål i det gamle Sogn og Fjordane fylke. I det nye Vestland fylke har de fått selskap av så mange bokmålselever at fordelingen er omtrent jevnstor.
Et språkdelt land
For hvert år bekrefter skolestatistikken at nynorsken som hovedmål har marginal oppslutning utenfor Vestland, Møre og Romsdal og Rogaland. I disse vestlandsfylkene står imidlertid nynorsken sterkt. I år har kun én elev i Oslo nynorsk som hovedmål, og når man legger sammen nynorskelevene i Trøndelag, Nordland og Troms og Finnmark, er de ikke flere enn at de får plass i en korona-kohort.
11,79 prosent blekner i forhold til nynorskens toppår, som i dag bare er et fjernt minne. Andelen nynorskelever i landet steg jevnt og trutt gjennom 1930-årene frem til 1944, da høydepunktet ble nådd med 34,1 prosent. Deretter sank andelen sakte, men sikkert inntil den stabiliserte seg på 16-17 prosent i 70-årene og frem mot årtusenskiftet. Men de siste 20 årene har prosenten igjen sunket litt etter litt. Det nytter ikke å skylde på at befolkningsveksten er størst i bokmålsområder. Også elevtallet for nynorsk har gått ned, de siste 20 årene med nesten 15 000 elever.
Og ikke nok med det: Prosentandelen på 11,79 gjelder bare grunnskolen. Når elevene begynner på videregående, bytter mange til bokmål. Andre har gjort det allerede i ungdomsskolen, når de får velge hovedmål selv. På grunn av koronasituasjonen og avlyste eksamener foreligger det ikke ferskere målformstatistikk for videregående skole enn elevtallene for eksamensåret 2019. De viser at 6,8 prosent av avgangselevene hadde nynorsk som hovedmål. Denne nær halveringen fra grunnskole til videregående har vært et mønster i årevis, og et ytterligere frafall skjer når elevene går videre til høyere utdannelse.
Sterk i kulturen, svakere i skolen
Dylan på nynorsk i Det Norske Teatret: Nynorsken blomstrer i kulturlivet, men skranter i skolen. (Bilde: Børge Bredenbekk/byHands)
Det er verd å merke seg at tilbakegangen i klasserommene paradoksalt nok skjer samtidig som nynorsken seiler i medvind på andre samfunnsområder – i for eksempel kulturlivet, mediene og i lovverket. Det landsmålet som ble bygget på bygdenes folkemål, er nå en yndling for den urbane kultureliten. Nynorsken blomstrer i litteratur og scenekunst. Landets største aviser på bokmål har åpnet døren på gløtt. Det gir kulturell status å være bruker og forbruker av nynorsk. Og den nye språkloven skal sørge for ekstra pleie og vern.
Men applausen i kulturlivet kan virke fjern i hverdagen i klasserommet. Når foreldre og elever velger målform, er det flere praktiske fordeler ved bokmål som for mange veier tyngre enn det å slutte opp om nynorsk i bygda. Ikke alle nynorskfolk er like ihuga som ildsjelene i Mållaget, og tvilen blir naturlig nok forsterket på steder med språkblanding og i randsoner langs nynorskens kjerneområder. Fordelene ved bokmål både i undervisningen og i voksenlivet senere virker forlokkende som minste motstands vei.
Mange har dessuten sin språklige identitet knyttet først og fremst til dialekten, ikke skriftspråket, og man gir ikke opp den selv om man bytter hovedmål. I en undersøkelse gjort for Utdanningsdirektoratet forklarer nynorskelever som har byttet hovedmål, at «bokmålsdominans på nær alle samfunnsarenaer gjør at de blir flinkere i bokmål enn i nynorsk.»
Men nettopp skolen er en avgjørende samfunnsarena for nynorskens fremtid. Nesten ingen går tilbake til nynorsk hvis de har byttet til bokmål på skolen. Jo færre nynorskelever i dag, desto færre nynorskbrukere i neste voksengenerasjon – og desto flere bokmålsbrukere. Det er dette vi kan lese ut av statistikken over opplæringsmålformene, og derfor er den et så viktig barometer for språksituasjonen i Norge. Noen ser skolestatistikken som skriften på veggen for nynorsken på lengre sikt. Men historien viser at spådommer om norsk språkutvikling er blitt gjort grundig til skamme tidligere.
