Hvordan arbeider Dagsnytt 18 med språket? NRK-programleder Fredrik Solvang gir et gløtt inn i kulissene i denne talen som han holdt da Riksmålsforbundet overrakte ham Lytterprisen 2017.
Fredrik Solvang forberedte seg tidlig: – Som barn pleide jeg å sette meg foran fjernsynet og lese høyt fra Tekst-TV som om jeg var programleder i Dagsrevyen, sier han. (Foto: Stig Michaelsen)
I Dagsnytt 18 forsøker vi å føre en streng, men rettferdig språkpolitikk. Vi spikker, sliper, knar og polerer egne formuleringer, jeg får kjeft av vaktsjef når setningene likevel blir for lange og innfløkte, og det fantastiske kollegiet som lager disse sendingene påtaler hverandres feil eller unøyaktigheter samtidig som vi roser hverandre for språklige innertiere. Strengt, rettferdig og humant. Det vi formidler skal være korrekt, presist og meningsbærende. Ordene betyr alt. Det vet de som har sittet i programkomiteene i partiene og som nå snart er ferdig med jobben sin for i år. De vet at om de føyer ordet human til frasen streng og rettferdig betyr det noe, eller om man fjerner en K i KRLE.
Det er journalistenes oppgave å fortelle folk hva ordene betyr i praksis. Når politikerne enten forsøker å overdrive forskjellene mellom partiene ved å bruke urimelig kraftfull retorikk, eller når de gjør det motsatte, bagatelliserer at små ord, gjerne nytale, kan få stor betydning for både politikk og enkeltskjebner. Enten det gjelder outsourcing av samfunnssikkerhet til India eller norsk asylpolitikk, skal vi ta tak i ordene, gjerne ta politikerne på ordet og spørre hva ordene egentlig betyr. Til vi får svar.
Da viser det seg ofte at de klassiske spørreordene er de mest effektive og de mest potente: Hvem, hva, hvor, hvorfor, hvordan (eller hvorledes, som det kanskje sømmer seg i riksmålssammenheng). Men et enkelt spørsmål som «når innså du det» er bare godt hvis vi har forklart den ofte kompliserte sammenhengen på forhånd. En tommelfingerregel er at det er lov å stille de enkle spørsmålene hvis man har satt seg inn i saken og forstått den. Å forenkle er ofte mye vanskeligere enn å forvanske, og det gode språket sperrer aldri for innholdet.
Dårlig språk er derimot mye lettere å få øye på enn godt språk. Men dårlig språk åpner ikke bare for misforståelser og tvetydighet i formidlingen. Dårlig språk gjør at man begynner å tvile på avsenderen, for hvis han eller hun ikke behersker språket, hva mer er det vedkommende ikke vet eller kan?
Det er derfor jeg setter sånn pris på tilbakemeldinger som denne, som kom på e-post: Til orientering om man ønsker å snakke norsk på NRK: Än så lenge er svensk, der «än» er tidsadverb. Det norske «enn» er et gradsadverb, som dessverre stadig oftere blir feilbrukt som erstatning for hittil, inntil nå, så langt eller foreløpig.
Når jeg bevisst bruker «forfordele» i ordets opprinnelige betydning, som altså er å gi mindre til noen, gjør jeg det med et lite håp om at det ikke er for sent. I mine ører skurrer det «å gå for noe» i stedet for å «gå inn for». Jeg misliker det ikke-eksisterende ordet «suksessfull» som til stadighet fortrenger det flotte ordet «vellykket». Sammenblandingen av «overfor» og «ovenfor» er epidemisk, og altfor mange ser ikke hvor feil det blir å skrive «overhode» når de mener «overhodet». Når en «mistenksom» koffert blir oppdaget på Oslo S, har det gått for langt. Nå henger gøyale skilt på T-banen med påskriften «Husk gæppen», der det kunne stått «se opp for avstand mellom tog og plattform». At «gap» nesten helt konsekvent brukes i stedet for «sprik» på norsk, irriterer meg også.
«Hvis vi bare gønner på og pleaser hverandre med masse engelske låneord, forsvinner nyansene og språket mister verdi.»
Heldigvis, NRK – og jeg mistenker Dagsnytt 18 især – har mange likesinnede irriterte og ikke minst velmenende språkpedanter som sine lyttere, som vet å gi beskjed når det blir feil på lufta. Eller som vil lufte bekymring for at ord som evangelikansk nå blir brukt om ytterliggående, sterkt bibeltro kirkesamfunn i Norge. For hva blir det neste vi kan fiske opp av språkbrønnen, politikalsk eller filosofikalsk?
Vi må hele tiden snakke om språk, det må være lov å påpeke hva som faktisk er riktig eller bedre enn noe annet, og vi må ikke bli så krenket når noen tar seg bryet med å korrigere. Hvis vi slutter å bruke – eller til og med bruker de ordene vi har i norsk – feil, hvis vi i stedet bare gønner på og pleaser hverandre med masse engelske låneord, forsvinner nyansene og språket mister verdi. Vi er et bittelite land med et bittelite språk, da skulle det bare mangle at vi ikke røktet det og passet på det.
Min egen interesse for språk kan jeg mye takke to svært språkbevisste- og kyndige akademikerforeldre for. For en far som nok sto på den andre siden da diskusjonene rundt samnorsk og riksmål sto på som verst i hans klasserom på Oslos østkant for 55 år siden, kan det hende han helst skulle sett at sønnen fikk pris av noen andre enn Riksmålsforbundet. Men som han medgir i dag, både jeg og Riksmålsforbundet har nok forandret oss! Og sånn skal det jo være både i språket og livet, vi skal forandre oss!
Språkstriden er heldigvis mer eller mindre forbi. Også tidene har forandret seg, jeg vokste selv opp i Tekst-TVs storhetstid. Som barn pleide jeg å sette meg foran fjernsynet og lese høyt fra Tekst-TV som om jeg var programleder i Dagsrevyen.
Av og til kunne jeg tre ut av rollen og si: «Mamma/pappa: Går det virkelig an å si det på denne måten?» Eller: «Hadde det ikke vært riktigere med de istedenfor dem?» Det er sært, men sant. Jeg tok også opp disse nyhetssendingene på kassett. Så den jobben jeg har i dag, har jeg forberedt meg godt til!
Derfor er jeg så takknemlig for at det nettopp var i NRK jeg havnet. Jeg er umåtelig stolt av NRK, det NRK skal være, det NRK skal stå for. I en tid hvor internett har desimert Tekst-TVs relevans (selv om de fleste vil bli overrasket over hvor mange brukere Tekst-TV fremdeles har), er det enda viktigere at det produseres norsk innhold.
Nyheter og debatt, humor og underholdning, sport og kultur, alt det som binder oss sammen, det som utfordrer og provoserer oss – på norsk. Vi har veldig mye å ta vare på, veldig mye å hegne om og foredle. Og spør du meg, er det et fellesansvar.
Er du også opptatt av å ta vare på og foredle språket? Bli medlem av Riksmålsforbundet – fyll ut vårt innmeldingsskjema!