«Vi sov under miksepulten, bare for å våkne og fortsette å sende. Studiene gikk det selvfølgelig så som så med, det var jo mye morsommere med radio!» sa lytterprisvinner Bjørn Faarlund om starten på radiokarrieren som har gjort ham til en folkekjær programleder i P4s Radiofrokost. Les takketalen hans her.
Bjørn Faarlund i godt selskap med de andre prisvinnerne; Inger Merete Hobbelstad og Nina Owing. De fikk hvert sitt litografi av Håkon Bleken, som har laget bildet spesielt til riksmålsprisene.
Tusen takk, Marte og Kenneth!
Marte Spurkland ringte meg i vinterferien, da vi var hos svigerfar i Belgia, og sa at jeg hadde vunnet Riksmålsprisen. Først trodde jeg kanskje Marius Kopperud, mannen bak tulletelefonene på P4, hadde alliert seg med henne. Men nå begynner jeg å tro at det kan være sant …
Her på Engebret har jeg kost meg med god mat og drikke hos Kay mange ganger, men sluppet unna å holde tale – det gjorde jeg altså ikke denne gang. Vi radiofolk er jo ofte mest glad i å gjemme oss bort i et studio for å unngå å måtte se folk i øynene mens vi holder på med småpratet vårt. Og vi er egentlig ganske glad for å ikke få så mye oppmerksomhet som våre TV-kolleger får.
Men når det er sagt, så må jeg si at det var utrolig stas å få denne prisen! Og ekstra moro for en som vokste opp på den tiden da man var opptatt av at barn ikke skulle bli “språkforvirret”. Jeg lærte nemlig tysk aller først, av min mor Helga. Som forøvrig siden har lært seg utmerket norsk siden, bortsett fra lett skarring, og et par da/når-feil. Men begge deler har hun jo til felles med statsministeren vår. Og vi snakker fortsatt tysk sammen i familien – også med min svært språkbevisste far Nils. Han har nærmest laget en egen ordliste. Gore-tex blir for eksempel til “gørr-teks”.
Så Riksmålsforbundets Lytterpris har i år altså gått til en som har hatt nynorsk som hovedmål …
Da jeg var tre snakket jeg altså tysk, og norsk bokmål – og da flyttet vi til Hemsedal. På barneskolen der var vi 52 elever, hvorav 51 snakket dialekt. Gjett hvem han siste var. Og jeg forbannet meg på at det skulle jeg ihvertfall ikke! Min lærerinne (er det lov å si det her?) på barneskolen, Berit Marie, kunne fortelle at jeg i en time hadde spurt om det ikke het “nu” og “efter”. For det skrev de i Aftenposten, som jeg ønsket meg abonnement på til jul og bursdag. Som om vi ikke hadde nok hyllemeter med bøker og aviser hjemme allerede …
Les også: Lytterpris-juryens begrunnelse.
Men etter noen år innså jeg at livet ville bli ganske mye enklere for meg, hvis jeg snakket slik som de andre på skolen gjorde, så da begynte jeg å snakke hemsedalsmål og begynte å skrive nynorsk. Og senere på Hallingdal Gymnas valgte jeg nynorsk for å kunne begynne i samme klasse som vennene mine. Så Riksmålsforbundets Lytterpris har i år altså gått til en som har hatt nynorsk som hovedmål …
– Som så mange andre som har havnet i radio, så lagde også jeg mine egne radiosendinger på kassettspilleren hjemme, sa Bjørn Faarlund om sin oppvekst.
Hvorfor denne begeistringen for radio? Det kan ha noe med at vi ikke hadde TV hjemme. Så jeg hørte ekstremt mye på den ene radiokanalen vi hadde dengang. Lørdagsbarnetimen selvfølgelig, Rolf Kirkvaag med Tyve Spørsmål, Else Michelet, Lystad og Mjøen klokken 16:10 hver onsdag, og det utrolig skumle hørespillet «Sort Messe», laget av tidligere prisvinner Nils Nordberg.
En merkedag for språket på radio var forøvrig den dagen da hallomannen en gang på 70-tallet endelig fikk lov til å si “Klokken er åtte”. Det kan ha vært en annen tidligere prisvinner: Leif Dubard. Jeg tror han faktisk hadde fysisk vondt når han måtte si klokka.
Men det aller største for en gutt på 10-12 år var den legendariske sportsreporteren Bjørge Lillelien. For en radiomann! Alltid på direkten, alltid like engasjert, og med fantastiske beskrivelser som, selv om de nødvendigvis måtte bli tatt på sparket, så og si alltid var velformulerte. Og han var intens uten å høres sint ut, som enkelte andre noen ganger gjør.
Tilfeldighetene ville at jeg skulle havne hos Kulturradioen. Startet av kulturredaksjonen i Klassekampen, og med folk som av prinsipp hadde a-endelser på alle “orda dem brukte …” Men med stor takhøyde for oss unge, ivrige radioentusiaster.
Som så mange andre som har havnet i radio, blant annet fjorårsvinner Fredrik Solvang, og min kollega Øystein Røe Larsen, så lagde også jeg mine egne radiosendinger på kassettspilleren hjemme. Og da jeg etter gymnaset flyttet til Oslo for å studere, så hadde jeg en drøm om å få lov til å prøve meg på en av disse nye nærradioene som hadde dukket opp.
Tilfeldighetene ville at jeg skulle havne hos Kulturradioen. Med mottoet “For deg som vil vite mer”. Startet av kulturredaksjonen i Klassekampen, og med folk som av prinsipp hadde a-endelser på alle “orda dem brukte …” Men med stor takhøyde for oss unge, ivrige radioentusiaster.
Mange andre radioer, som Aftenpostens Radioavis (med blant annet en ung bergenser ved navn Sturle Scholz Nærø, som sitter her…) måtte gi seg fordi det ikke var lov med reklame på den tiden. Men ikke vi unge slampene som hadde samlet oss i radioen, som da hadde skiftet navn til Radio 1. Vi hadde ikke noe annet liv, og overtok sendetiden til alle de andre. Sov under miksepulten, bare for å våkne og fortsette å sende. Studiene gikk det selvfølgelig så som så med, det var jo mye morsommere med radio!
Veldig mange av oss som begynte den gang, er fortsatt i Radio eller andre medier. Vi var på rett sted til rett tid. Og noen av oss kan ikke annet. Så da var det enda godt at Kalle Lisberg etter en del år kom og, som han liker å si, dro meg opp av rennesteinen og tok meg med til P4. Tusen takk, Kalle!
Der endte jeg blant annet sammen med Tor Andersen, en usedvanlig veltalende kar, til tross for hans tvilsomme bakgrunn fra Fredrikstad. Og apropos det – denne Østfold l’en som har invadert selv møblerte hjem i denne byen. Den synes jeg er skikkelig “balle”. Jeg vet ikke om det er for sent å utrydde den. Og mens jeg er i gang, så tenker jeg at … det er veldig rart at så mange sier “jeg tenker at”. En teori er at det er en mislykket oversettelse av “I think that …” som jo betyr jeg mener at. Jeg tror kanskje at det like mye er en ansvarsfraskrivelse for egne meninger.
100 prosent radiomann: – Hvorfor denne begeistringen for radio? Det kan ha noe med at vi ikke hadde TV hjemme, sa Bjørn Faarlund, her med Nina Owing, Odd Arvid Strømstad og Tom Egeland, leder av juryen for Gullpennen.
Hvis jeg skulle sagt “Jeg mener at vi ikke trenger nynorsk”, så er det langt sterkere enn “Jeg tenker at vi ikke trenger nynorsk”. Da tenker jeg egentlig bare litt høyt. At det er rart at fem millioner nordmenn har to nesten like skriftspråk, mens 100 millioner tysktalende, som min mor Helga her, klarer seg med ett. Talemål og skriftspråk trenger ikke være helt like. Tenker jeg …
Jeg har en mistanke om at en del her i dag som ikke klarer å la være å rette på folk. I studio hos oss prøver vi å rette på hverandre når vi ikke er på lufta, selv om enkelte av oss bare ikke klarer å la være. Som å rette på den nyslåtte forlagsmannen Petter Stordalens da/når-feil på direkten.
Det virker også som om det er blitt vanskelig å huske at æ på norsk ofte uttales e. Som i sæd. Det uttales sed. Ikke sÆd. Eller væpnet, som i en væpnet konflikt. Før var det bare de nevnte gutta fra Klassekampen som snakket om “vÆpna revolusjon”. For oss mer dannede uttales det vEpnet revolusjon.
Når de fleste av oss kan forskjellen på hun og henne når vi skriver norsk, så må det være mulig å kunne forskjellen på han og ham. Selv om ordene høres like ut. Det gjør kjære og skjære også, hvis man ikke kan forskjellen på kj og sj. Akkurat som kjede og … ja. En annen ting er caps. Det er i tilfelle en cap. Eller hva med å bruke det norske ordet skyggelue. Det betyr det samme, men har blitt ryddet av veien av det engelske ordet. Akkurat som booking for bestilling, coach for trener, eller gadget, når vi har det geniale norske ordet “dings”.
Dette hørtes jo litt suspekt ut, men noen av dere har kanskje hørt at man nå ikke går på en fest, men på en «host».
Og noen ganger lager vi vår helt egne betydning av et engelsk ord. For noen år siden kom jeg over noen ungdommer som snakket om å ha en host. Noen skulle ha en host. Dette hørtes jo litt suspekt ut, men noen av dere har kanskje hørt at man nå ikke går på en fest, men på en host. Ikke host altså… En engelskmann ville ikke skjønt bæret om han hadde blitt bedt på en host her på Engebret… Kay her er en host.
Og hvis vi er heldige inviterer han oss på “nasch”. Hva er det? Noen av de få tyske lånordene som har fått innpass i norsk, er “Vorspiel og Nachspiel”. Men de er blitt til “vors” og “nash” de siste årene. Irriterende, for en som er halvt tysk…
Men tilbake til morning-hostene på radio. Jeg sender altså nå fire timer direkte hver morgen sammen med Marte og Øystein.
Jeg tror kanskje ikke at en utskrift av dialogen vår på radio i morges denne torsdagen ville kommet gjennom riksmålsordboken uten noen røde streker, men tusen takk til juryen og alle andre som har lyttet!
Og takk til P4-sjefene som lar oss få småprate – intelligent eller ikke. Og til Anna og Kristian og andre kolleger, min gamle sjef Kalle, mamma og pappa som har tatt turen fra Toten, og min fantastiske kone Annemieke og min sønn Casper.
Og Bjørge Lillelien.
Tusen takk!
(Foto: Stig Michaelsen)