De tre vinnerne av Riksmålsforbundets mediepriser 2018 utmerker seg ved god språkbruk på hver sin måte. Vi gratulerer Inger Merete Hobbelstad, Bjørn Faarlund og Nina Owing.
De tre vinnerne mottok hvert sitt litografi som kunstneren Håkon Bleken har laget spesielt til Riksmålsforbundets språkpriser. (Foto: Stig Michaelsen)
Inger Merete Hobbelstad fikk Gullpennen, Nina Owing fikk TV-prisen og Bjørn Faarlund fikk Lytterprisen da Riksmålsforbundet overrakte årets mediepriser på Engebret café i Oslo torsdag 5. april – 111 år etter at Bjørnstjerne Bjørnson stiftet Riksmålsforbundet i Festningens gymnastikksal rett rundt hjørnet. De tre vinnerne utmerker seg ved fremragende språkbruk på hver sin måte, mener juryene.
– Både på det språklige nivå – men også i sin retoriske og polemiske eleganse – har Inger Merete Hobbelstad imponert Gullpennens jury, sa forfatter og juryleder Tom Egeland om Dagbladets skribent.
Nina Owing i NRK Dagsrevyen ble hedret med TV-prisen for sin fremragende formidlingsevne med rot i godt talespråk. En annen veteran i eteren, Bjørn Faarlund i P4s Radiofrokost, fikk Lytterprisen for blant annet «tydelig, presis og leken» språkføring.
Gullpennen 2018 til Inger Merete Hobbelstad
Begunnelsen ble fremført av juryleder Tom Egeland
Fingeravtrykk avslører forbrytere.
Både i skjønnlitteraturen og journalistikken derimot, er fingeravtrykk et hedersbegrep som fremhever språkets enere.
Inger Merete Hobbelstad har et slikt fingeravtrykk.
Både på det språklige nivå – men også i sin retoriske og polemiske eleganse – har hun imponert Gullpennens jury, som har bestått av Vetle Lid Larsen, Audun Vinger, Eric Cameron, Ragnar Kvam jr og meg selv, med Stig Michaelsen som juryens sekretær.
Inger Merete Hobbelstad tar for seg tidens problemstillinger med språklig tæl og spenstig teft, sa juryleder Tom Egeland blant annet.
Inger Merete Hobbelstad er en seriøs tradisjonsbærer, og en vaskeekte representant for den ånd som i mange tiår har kjennetegnet Dagbladet, og som mange frykter er utfordret av tidens gang, internetts komme og brutale nedskjæringer i bemanning og budsjetter.
Hva er en avis?
Hva er en journalist?
Hvor skal en løssalgsavis, som Dagbladet, plassere seg på aksen mellom tidsskriftenes dyptpløyende seriøsitet og bulevard-avisenes salgsfremmende forsider?
På eksemplarisk vis representerer Inger Merete Hobbelstad denne pussige balansen mellom børs og katedral: Kommersiell og spissformulert på en elegant og veltalende måte, og solid fundamentert på klok innsikt og kunnskap.
Lekent beveger hun seg rundt om i avisens spalter. I det ene øyeblikk representerer hun den lite klikkvennlige kulturjournalistikk og skriver jevnlig noe så totalt uinteressant som anmeldelser.
For så, i neste øyeblikk, å glimte til med en innsiktsfull kommentar om filmstjernenes kjoler og frisyrer.
Hun drøfter viktige, prinsipielle samfunnsspørsmål – for så å avveie fordeler og ulemper ved høyhælte sko på den røde løper.
Hun skriver klassiske portrettintervjuer og faste magasin- og avisspalter – og briljerer med korte petiter om det flyktige og øyensynlig overfladiske.
Hennes hyppige opptredener i NRK viser at hun også behersker den muntlige fremstillingen, men det er tydelig at hun har valgt det klassiske avismediet som sin fortrukne plattform.
Riksmålsforbundets formann Trond Vernegg presenterte en nyhet under Medieprisene 2018: Vinnerne får hvert sitt litografi av Håkon Bleken, som har laget bildet spesielt til riksmålsprisene.
Samtidig evner hun å trekke avissakene sine inn (og ut) i sosiale medier – med velformulerte og formmessig kontrollerte, men engasjerende og underholdende skriftstykker.
Inger Merete Hobbelstad tar for seg tidens problemstillinger med språklig tæl og spenstig teft. Ikke minst i kulturdebattene overrasker hun ofte med nye og spennende, noen ganger kontrære, innfallsvinkler.
Med sine kunnskaper om film – ikke bare som tidtrøyte, men utfra dramaturgiske og kinematografiske perspektiver fulle av filmhistoriske referanser – har hun bidratt til økt interesse for denne kunstformen og tilført det norske filmanmelderiet nye kvaliteter.
De færreste av oss har, når alt kommer til alt, skrevet en mastergrad i litteraturvitenskap om Homérs ILLIADEN. Det har Hobbelstad.
Ikke overraskende er hun opptatt av hvordan våre utdanningsinstitusjoner evner å ta vare på den norske kulturarven.
Hun er også – som den stilist hun er – engasjert i det norske språks ve og vel, og hun oppfordrer skoleverk og myndigheter til forsterket innsats for vårt språk i en tid der språket utsettes for et stadig økende press utenfra.
Språk og kulturidentitet formes i skolen, og Hobbelstad er gjennom sin skrivekunst levende opptatt av hva som foregår i klasserommene rundt om i Norge.
Med sitt 550 siders essayistiske verk om William Shakespeare tok hun i 2016 steget inn i de faglitterære forfatteres krets. Her vurderer hun Shakespeares dramaer opp mot moderne populærkulturelle referanser og viktige mennesker som lever i vår egen tid.
For oss som står utenfor, har hennes deltakelse i debattene om Shakespeare virkelig var Shakespeare – eller om Shakespeare var en helt annen enn … Shakespeare – vært både fornøyelig og informativ.
Med sin gylne penn, sitt blikk og sin formuleringsevne representerer årets vinner Dagbladets stolteste tradisjoner.
Gratulerer med Gullpennen – Inger Merete Hobbelstad!
Lytterprisen 2018 til Bjørn Faarlund
Begrunnelsen ble fremført av juryleder Marte Spurkland
– Han kan gjøre en værmelding til en fest, sa juryleder Marte Spurkland om lytterprisvinner Bjørn Faarlund. Her er han med sin kone Annemieke og sønnen Casper under prisutdelingen.
Det er få – om noen – som har stått opp så tidlig i en så lang årrekke som vinneren av årets Lytterpris. Bjørn Faarlund har vekket Norge siden sent på åttitallet. Først i Radio 1, vår første kommersielle radiokanal, hvor han startet i 1984 og ble en av åttitallets aller største radiostjerner. De siste 18 årene har han vært i P4, hvor han hver morgen mellom 06 og 10 er anker og bauta i P4s Radiofrokost. Det er ingen underdrivelse å si at Bjørn Faarlund er radio fullt og helt, fra innerst til ytterst, en levende radiolegende. Noe som gjør det spesielt fint å tildele ham Lytterprisen i dag.
Daniel Høglund, en tidligere radiofrokost-kollega av årets lytterprisvinner sa til meg: «Skulle jeg valgt én person å sende radio med resten av livet, måtte det vært Bjørn.» Grunnen er denne: Bjørn kan snakke om alt.
Han snor seg uanstrengt fra det ganske lille til det helt store. Fra supersalg på sokker til hvem som bør være amerikansk president. Den ene dagen kan han småprate med radiofrokostens utegående reporter om ølkøer og påskeutfart på Gardermoen. Den neste dagen, som nå rett før påske, forlater han studioet og sender direkte fra begivenhetene før, rundt og etter justisminister Sylvi Listhaugs avgang.
Han er tydelig, presis og leken i språkføringen sin. Han er god på overganger: Å binde en stolpe, et underholdningsinnslag eller en improvisert fabulering rundt et eller annet tema sømløst sammen med temaet som følger. Uten at det blir påtatt og pinlig. Og som alle faste lyttere av Radiofrokosten vet har han en egen evne til å gjøre en værmelding til en fest.
Bjørn er en «nerd», sa tidligere Radio 1-kollega Lars Eikanger da jeg snakket med ham. Nerd, i ordets aller beste forstand. Som toåring skal han ha sittet i sandkassa og laget firefelts motorveier så forseggjorte at de kunne ha vært tegnet over og planert ut i ekte landskap. Han var glad i matte og tyske kasus, en systematiker til fingerspissene. I Bjørns barndomshjem var det to talespråk, et som lå tett opp mot bokmål, og i tillegg altså tysk- som kom til ham via sin tyske mamma. Da familien flyttet til Hemsedal lærte Bjørn seg hemsedøl – og fikk et ekstra målføre som han brukte på skolen. Han hadde altså tre talespråk gående gjennom oppveksten. Og hadde nynorsk som skriftlig hovedmål på gymnaset. Som dere skjønner: her snakker
vi høy aktivitet i frontallappen og topptrening av språkfølelsen.
Bjørn interesserer seg for nesten alt. Han har studert informatikk, han følger Bundesliga på tysk og har til en hver tid oversikt over nyhetsbildet ute og hjemme. Han er alltid interessert i å lære, og etter mange år i radiostudio har han «litt» kunnskap om «veldig mye», som er merkbart til stede i hans betraktninger, improvisasjoner og kommentarer til høyst forskjellige emner. Men han hoverer ikke med kunnskapen sin, snakker ikke «ned til» de som hører på. Bjørn inkluderer. Han kan gi noen verbale spark på leggen til kolleger i studio, det er så. Men han er alltid på lag med lytterne sine.
På radiofrokosten i det siste har jeg hørt at noen har hengt seg opp i en formulering fra pressemeldingen som annonserte vinnerne av årets mediepriser. Bjørn Faarlund er en mester i sjangeren «intelligent småprat» skrev vi i juryen.
Intelligent småprat, hva er nå det?
Jo. Å sitte i et radiostudio i tre timer hver dag og snakke om alt og ingenting kan synes som en enkel oppgave. Det er tross alt bare småprat. Men som kjent: Det kan ligge mye storhet i det små. Bjørns interesse for nesten alle ting smitter. Hans entusiasme over å lære noe nytt smitter. Når han deler nerdekunnskapen sin blir også lytterne litt klokere. Og når Bjørn
sitter i studio og er skikkelig spent på hvordan det vil gå rundt en politisk begivenhet som står på dagsorden denne dagen – da får han lytterne sine med på at dette – dagsorden, nyheter, samfunnets gang – er viktig å følge med på. Pent pakket inn i musikk og underholdningsinnslag driver Radiofrokosten og Bjørn det som vi i mamarazziredaksjonen i vår tid kalte
O-fagsradio. Bjørn vekker Norge, han orienterer, gjør radiofrokostlytterne oppdaterte, engasjerte og klare for en ny dag, hver dag. Det er intelligent småprat. Det er viktig. Og – å beherske det er en kunst.
Det skal du minnes om, Bjørn Faarlund, hver gang du ser på dette kunstverket som nå skal bli ditt.
Juryen for Lytterprisen har bestått av Marte Spurkland (leder), Kalle Lisberg, Ingrid Schieflo og Fredrik Solvang.
TV-prisen 2018 til Nina Owing
Begrunnelsen ble fremført av juryleder Eric Cameron
«Bramfritt gyver hun løs på fremmedartede navn og komplekse resonnementer og holder seerne fortsatt i ånde,» sa juryleder Eric Cameron om prisvinner Nina Owing.
Dagsrevyen er en bestandig del av svært mange nordmenns virkelighet. Nyhetsredaksjonen og dens etter hvert mange sendinger gjennom døgnet, tilhører en av de fundamentale institusjonene i norsk nyhetsformidling. Ja, egentlig mer enn det: NRKs TV-sendte nyheter bidrar også til i utvidet forstand til å formidle et enda bredere spekter av Norge, enn hva de rene nyhetsbuletinene representerer. Reportasjer fra det ganske land speiler ofte en virkelighet mange av oss ellers ikke ville blitt kjent med. Problemstillinger som fortoner seg som ukjente for mange av oss, simpelthen fordi de ikke er en del av vår normale hverdag, hentes frem og presenteres nasjonalt. Slik driver Dagsrevyen ikke bare folkeopplysning. Den leverer også tråder til den veven som samlet tegner et helhetlig bilde av landet vårt.
For ordens skyld skal det bemerkes at NRK ikke er alene i denne rollen. Også TV2s nyhetsredaksjon opererer på samme arena og leverer viktige bidrag til dette helhetsbildet. Det gjør også en rekke av våre trykte medier og gjennom de senere år, digitale nyhetsformidlere – en arena der også NRKs nyhetsredaksjoner har funnet sin naturlige plass. Like fullt må det være tillatt å observere at NRK og Dagsrevyen med tilliggende sendeflater har beholdt sin posisjon som en av de mest sentrale nyhetsformidlere i Norge.
En slik posisjon som viktig premissleverandør forplikter på mange vis. Korrekthet i forhold til nyhetene og reportasjenes innhold når det kommer til sannferdige og dokumenterbare fakta er ett aspekt. Et annet er å balansere forholdet mellom pågåenhet som likevel er forankret i objektivitet. Og endelig det forholdet som er dagens hovedfokus: En formidlingsevne med rot i godt talespråk. Dagens prisvinner Nina Owing kan krysse av som godkjent i forhold til alle disse kravene.
Flyt er et element ved muntlig kommunikasjon som kanskje ikke alltid får den oppmerksomheten det fortjener. Om ordvalg og bøyningsformer er aldri så korrekte, hjelper det lite om fremførelsen skjemmes av ufrivillige pustepauser og kronglete konsonantsammenstillinger. Dette årets prisvinner Nina Owing er hevet over den slags utfordringer. Bramfritt gyver hun løs på fremmedartede navn og komplekse resonnementer og holder seerne fortsatt i ånde.
«Prat og veltalenhet er ikke det samme: En dåre kan prate, den vise taler,» skrev Ben Johnson (poeten og essayisten, altså – ikke friidrettshelten). Om en nyhetsankers oppgave ikke akkurat er å tale til folket, er det utvilsomt maktpåliggende å unngå prat. Denne grenseoppgangen behersker Nina Owing med en stor grad av trygghet. Hun formidler fyllestgjørende og tilgjengelig uten å måtte ty til lettvintheter og banaliteter.
Journaliststudenten som i sin tid sammen med Siv Nordrum definerte termen «rikssynser» har også fått spille ut sitt språklige repertoar i andre flater enn de rene nyhetenes. Som debattleder, i valgsendinger, OL-sendinger og i såkalte Nobel-samtaler har hun saklig, uredd og velinformert fått demonstrere sin språklige sikkerhet.
Enkelte vil kunne hevde at et noe oppsiktsvekkende element ved årets pristildeling er at Nina Owing ikke allerede for lengst er tildelt Riksmålsforbundets TV-pris. Uten å gå for langt når det gjelder å røpe juryens interne overlegninger, kan det her fortelles at hennes navn gjennom lang tid har hatt en markant plass i juryens bevissthet. Men stadig kryssende elementer har en lei tendens til stadig å forkludre det antatt åpenbare. Nå som hun i dag tildeles prisen, er derfor en viktig brikke falt på plass: Endelig er prisen gått til Nina Owing.
Juryen som i år har bestått av Camilla Brønnich Eikeland, Jan Ove Ekeberg, fjorårets vinner Hans Olav Brenner i tillegg til undertegnede vil, derfor med all mulig fare for å gå seg vill i nautiske termer uttrykke et ønsker om å se Nina Owing i fortsatt mange år til rors som anker.