Den hyppige bruken av engelsk i akademia er ikke kommet av seg selv. Ønsket om internasjonalisering er årsaken til at norsk språk taper terreng.
Systemet i akademia fører til mer og mer engelsk, påpeker Pål Veiden, førsteamanuensis ved OsloMet og styremedlem i Riksmålsforbundet. (Illustrasjon: Stig Michaelsen)
I akademia heter det «Publish or perish». Det er knapt tilfeldig at vi sier det på engelsk. «Publiser eller forsvinn» har ikke samme Schwung – for å bruke enda et språk. Dessuten, engelsk forstår da alle akademikere?
La oss ta det fra 2015: Rektor ved Høgskolen i Oslo og Akershus, som snart skulle bli til OsloMet, er glassklar: Han ønsker mer engelsk i akademia. Han er også blitt vara til Språkrådet. Nå er vi jo vant til at Språkrådet er noe, skal vi si – litt i overkant – opptatt av nynorsk, men mer engelsk? Det er altså ikke nok fra før? Er det ikke omtrent som å kreve flere amerikanske filmer på kino?
Publiseringspoengene favoriserer engelsk
Den hyppige bruken av engelsk i akademia er ikke en naturlig utvikling, det er en villet utvikling. Det er et ønske om såkalt internasjonalisering av akademia, som ikke er en dårlig idé, men som får noen underlige utslag.
Her et eksempel: Vi skulle ansette en ny lærer. Vedkommende skulle undervise på norsk for bachelorstudenter. Det handlet om grunnleggende ferdigheter og pedagogiske evner. Men det som skulle bli Storbyuniversitet fornektet seg ikke: en av de tre innstilte kunne knapt norsk. Et sympatisk menneske, men holder det i møte med 20 år gamle norske studenter? Hvorfor ble vedkommende innstilt? For å oppfylle utlandskvoten. Kryss av for kjønn og land. Det var objektivt sett mer kvalifiserte og flinkere mennesker lenger ned på lista, men de var kav norske.
Det handler om føringer for de ansatte. Du får ikke publiseringspoeng og klapp på skuldra av å skrive lærebøker. Skriver du derimot en 6 siders artikkel om «Mangement in change in gender perspective» eller noe sånt, får du engelskspråklig publikasjon og publiseringspoeng og kroner i kassa til universitet.
Nyansatte i dag kan derfor bare få ett råd: Skriv engelsk. Det gjelder selv for faget som mer enn noe annet har formet den norske nasjon; historiefaget. Artikler i bygdebøker, årbøker, aviser og foredrag i husmorforeninger – who cares – som min øverste leder ville ha sagt; skriv heller 7 sider i The Kentucky Journal of Post-modern theory. Og altså; nytt kryss for utenlandsk publikasjon, for engelsk, for internasjonalisering.
For all del, vi er avhengige av internasjonalt samarbeid, oljesektorens historie har vist oss at amerikanere og engelskmenn er greit å ha. Jeg er ikke imot engelsk. Jeg underviser på engelsk selv. Jeg underviser endog for tsjekkiske studenter med norsk-engelsken min, vel vitende om at de er dårligere i engelsk enn meg. Alternativet til engelsk er ingen undervisning, og ingen tur til vakre Pilzen for meg.
Engelsk kan virke fremmedgjørende og ekskluderende
Engelsk er et greit hjelpemiddel, det har alle forstått, men statusen til språket er blitt noe mer, det er blitt en verdi i seg selv. Hva med hverdagsarbeidet på et lite institutt? Diskusjoner i en stab med 10-20 personer. En eller to behersker norsk dårlig, derfor alle må snakke engelsk? Joda, det er hensynsfullt og integrerende, men det hemmer diskusjonen og hindrer mange i å ta ordet.
Jeg har kolleger på min alder – og jeg er jevnaldrende med godt voksne Madonna – som ikke vil eller tør undervise på engelsk. Kanskje det er pinlig når en 21-åring-bachelorstudent snakker utmerket engelsk, og du selv stotrer i vei, eventuelt forblir taus av ren frykt for å dumme deg ut. Engelsk kan oppleves som fremmedgjørende i diskusjoner som stort sett omhandler norske problemer knyttet til hjemlige norske problemer.
Det største problemet for norsk språk
Akademikere er ikke diktere, og akademisk publisering er ingen språkkonkurranse. Men blandingen av dårlig engelsk og dårlig norsk, kan gi flere poeng til engelsk-skribentene, men en fattig språkkultur. Norge er herjet nok, med de mange dialekter på statsfjernsynet, der det kan virke som at alt gjøres for ikke å oppnå en enhetlig språkkultur.
Les også: Alarmklokkene ringer i Språkrådet
Slik sett er selvfølgelig engelsk mer enn logisk, og partene i den evige språkstrid kan tenke: «Hvis ikke vi vinner, så skal i alle fall alle tape.» Mer engelsk kan gjøre både bokmål- og nynorsktilhengere fornøyde, gitt at motparten også taper. En teori kan være at engelsk er veien ut av babelsk forvirring. Det er en tendens til at språket privatiseres i Norge, særlig gjennom NRK.
En ny USA-korrespondent snakker på dialekt, for hver gang å minne oss om at han er fra ett sted i Norge, ikke et annet. Når alle skal kvakke med eget nebb i statskanalen, uten standarder, blir engelsk en lettelse. Der ligger det største problemet for norsk språk. I akademia er det likedan en lettelse å slippe radikalt bokmål, post-samnorsk eller innkvotert nynorsk. Kort sagt, engelsk blir også der en lettelse.
Den nordiske sosiologforeningen har et tidsskrift som publiseres på engelsk. Det finnes jo gode grunner for det, men samfunnsforskning lever i det store og hele av evalueringer og korrigeringer. Forskningen skal brukes innen rammene av nasjonalstater. Kunne ikke et nordisk tidsskrift vært, tja, nordisk?
Lyspunkter
Det finnes mer oppmuntrende eksempler: Redaksjonen for Tidsskrift for velferdsforskning må love at de utvikler og holder ved like norsk fagspråk. Det er en betingelse for støtte fra Forskningsrådet. Det er utmerkede betingelser til etterfølgelse.
Historikeren Vera Schwach skrev til meg: «Viktigste er at krav til at ferdigheter i norsk inngår i det nasjonale kvalifikasjonsrammeverket for høyere utdanning. Der er KDs styringsinstrument.» Det er med andre ord styringsmuligheter, den tilsynelatende «naturlige utvikling» er ikke naturlig. Og akademia er ingen opphøyet fjern virksomhet; snarere bedriver norsk akademia masseutdanning. Det massive flertallet av norske studenter skal senere arbeide på norsk i Norge. Lærere og sykepleiere er eksempler på både viktige yrker med høye tall av studenter og ansatte.
Senterpartiets Anne Tingelstad Wøien er lærer og sa det ganske nøkternt til nettavisen Khrono for noen år tilbake: «Min bekymring er om alle våre institusjoner skal innrette sine studier mot å oppnå ‘Nobelpris’. Jeg er bekymret for om de brede profesjonsfagene da kan bli lidende. Kan jeg overbevises om at det ikke er noen motsetning i dette, så er det bra. Innspill jeg har fått så langt har ikke ensidig bekreftet dette.»
Les også: Studentene er fanget av systemet, mener Norsk studentorganisasjon
Min fortolkning er at internasjonaliseringen har en side der man later som alle studenter og alle ansatte er del av en elite. Det kunne man sikkert mene i norsk akademia, men ikke etter ca. 1970.
Det norske språket blir spesielt viktig i de av samfunnsfagene som ikke kan flykte inn i en kvasi-klar matematisk modellbygging, altså de fag som er en del av en demokratisk samtale.
Sosiologen Arve Hjelseth har et poeng når han skriver for nettavisen til Høgskolen i Molde: «Det er for eksempel liten tvil om at de to maktutredningene i Norge de siste 50 årene har levert en rekke begreper og forståelsesformer som inngår i det informerte offentlige ordskiftet. Det gjelder begreper som den segmenterte stat, det medievridde samfunn eller politikkens rettsliggjøring. Dette ville sett helt annerledes ut dersom denne forskningen hadde vært utviklet i engelsk språkdrakt, og gitt mindre perspektivrikdom når vi på norsk bidrar til vår egen selvrefleksjon.»
Språk er fellesskap
Pål Veiden
Nei, du blir ikke nasjonalist av å bruke norsk, like lite som du blir tilhenger av britisk imperialisme ved å benytte engelsk. Og beklagelsene over språkføringen i akademia er jo ikke noe nytt. Den gretne, men alltid poengterte Henrik Groth skrev på 1970-tallet at «I vårt land lærer ikke elevene å skrive norsk. Det ser man best når siviløkonomer, pedagoger, arkitekter, sosiologer og markedsførere utfolder seg teoretisk – det blir et sproglig barbari, en nedbrytning av tankeevnen som jo er knyttet til det sproglige uttrykk.»
Nå ja, så ille er det ikke og var det aldri, men på den annen side: Språk er uttrykk for et fellesskap. Det går grenser for hvor forskjellige folk kan være og samtidig definere seg i forhold til hverandre. Demokratiet utspiller seg innenfor et fellesskap, i vårt tilfelle den norske staten. Demokrati er som kjent kritikk, en sentral oppgave for akademisk virksomhet. Det utvikles best i et språk alle forstår.
Denne artikkelen er også publisert i Riksmålsforbundets tidsskrift Ordet nr. 2, 2021.