Mer og mer engelsk i norsk akademia vil medføre at vi får kunnskapshull om nasjonale og lokale forhold. Det er alvorlig for samfunnsutviklingen her hjemme, mener Åse Wetås, direktør i Språkrådet.
– Statistikk viser at 90 prosent av studentene ved norske høyere utdanningsinstitusjoner går ut i det norske arbeidslivet, og da er det veldig uheldig om de ikke mestrer faget sitt på norsk, sier Åse Wetås, direktør i Språkrådet. (Foto: Moment Studio)
Riksmålsforbundet har sammen med en rekke andre organisasjoner innenfor språk og litteraturfeltet nå rettet lyset mot bruken av engelsk i akademia. Et opprop publisert i Aftenposten 6. mai påpeker at 9 av 10 forskningsartikler i norsk akademia publiseres på engelsk. Torsdag 19. august tas temaet opp til diskusjon under Arendalsuka, der et et utvalg fagpersoner innen språk og akademia møtes til debatt.
I Språkrådet har alarmklokkene ringt over lengre tid. Direktør Åse Wetås synes forslagene i oppropet var gode, men at de ikke er nok.
– Jeg synes oppropet løfter fram gode tiltak. Det er bra at tiltakene retter seg inn mot det skriftlige fagspråket. Hvis fagspråket bare blir et muntlig språk, vil det få svært dårlige vilkår. I tillegg er det viktig å styrke nynorsk, som vi vet at står ekstra svakt på fagspråksområdet, sier Åse Wetås.
Hun minner om at universitets- og høgskolesektoren har et lovpålagt ansvar for å styrke og utvikle norsk fagspråk på alle fagområder, og hun tror det er fornuftig å primært rette tiltakene inn mot undervisning og formidling.
– Et konkret og viktig tiltak vil være å få på plass ordninger som stimulerer til produksjon av læremidler på bokmål og nynorsk. Den såkalte lærebokordningen, som gir støtte til produksjon av læremidler på norsk og samisk, bør videreføres, men det er viktig at ordningen prioriterer de fagområdene som har færrest norske utgivelser i dag. I tillegg bør den prioritere nynorsk og samisk.
– I tillegg til en ordning for produksjon av lærebøker, må vilkårene for forskere som ønsker å skrive norskspråklige fagbøker og lærebøker for høyere utdanning, bli bedre enn de er i dag. Timeregnskapsordningene i vitenskapelige stillinger bør omfatte tid til å utvikle læremidler, og det bør etableres en nasjonal premieringsordning.
Wetås sier hun er helt enig med oppropet i at universitetene og høgskolene må etablere og vedlikeholde termlister innenfor fagene de har ansvar for.
– Et viktig tiltak som skal bidra til at termlister fra alle fag kan bli tilgjengelige på ett sted i en brukervennlig grenseflate, er Termportalen ved Universitetet i Bergen. Termportalen skal bli en nasjonal nettportal for terminologi der fagfolk kan publisere termer og brukere kan finne termer fra ulike fag og sektorer på ett og samme sted. Terminologiarbeid er også oppgaver de ansatte må få mer rom til å gjøre i arbeidstiden. Dette arbeidet må stimuleres på tilsvarende måte som arbeidet med læremidler. Dessuten er det viktig at det finnes et opplæringstilbud i terminologi, slik at de ansatte i sektoren kan få kompetansen de trenger for å drive systematisk terminologiarbeid på sine fagfelt.
Langsiktig arbeid
– Dette temaet vet vi har vært høyt oppe på Språkrådets agenda gjennom flere år. Likevel viser Diku-rapporten fra før sommeren at det går nedover med norskbruken. Hva er det som ikke gjøres godt nok?
– Språkrådet har over tid arbeidet med å styrke norsk språk i unversitets- og høgskolesektoren. Dette er et langsiktig arbeid. Vi mener at den eneste måten å skape varig endring på, er å finne løsninger og virkemidler som sektoren selv er med på å utforme. Det er dessuten viktig med tydeligere krav til universitetene og høyskolene om at de skal rapportere til eierdepartementet sitt om arbeidet med norsk fagspråk. Språkrådet har arbeidet med flere tiltak på dette området, sier Wetås og lister opp:
- I samarbeid med sektoren har vi utviklet en veiviser til parallelspråkbruk ved norske universiteter og høyskoler. Veiviseren skal gjøre det enklere å ta gode språkvalg som kan styrke norsk fagspråk. Vi har lansert denne veiviseren i frokostmøter over hele landet og i møter med ledelsen og undervisningskomiteene ved flere av de større institusjonene.
- Et annet viktig tiltak for arbeidet med norsk fagspråk vil være å få språk inn som en del av kvalitetsbegrepet i høyere utdanning, og det har Språkrådet tatt initiativ til.
- Språkrådet har også bistått institusjoner med å utvikle lokale språkstrategier. Alle de offentlige UH-institusjonene har slike strategier nå, men de er i for liten grad forankret i institusjonenes overordnede strategier. Og det mangler systemer for å følge dem opp. Noe av formålet med veiviseren er å sette søkelys på oppfølging og ledelsesansvar.
- Vi tilbyr dessuten bistand til terminologiprosjekter i UH-sektoren, og vi har vært pådriver for etableringen av den nasjonale termportalen ved Universitetet i Bergen. Denne har fått fast finansiering over statsbudsjettet fra og med 2021.
Alvorlige kunnskapshull
– Om utviklingstrekkene gjennom de siste ti årene som blir framvist i Diku-rapporten: hva er konsekvensene av utviklingen – hvilket skrekkscenario er det du våkner opp av om natten?
– Det er mange aspekter ved dette som kan stjele nattesøvnen. For å begynne med det aller alvorligste først: Jeg er redd vi kan komme i en situasjon der vi mangler norsk fagspråk til å dele alle forskningsresultater som er viktige for norsk demokrati og samfunnsliv, og som er helt nødvendige for den opplyste offentlige samtalen i landet vårt. Det er en situasjon som potensielt vil være svært ødeleggende, sier Wetås.
– I tillegg vil mangelen på norsk fagspråk kunne føre til at studenter som uteksamineres mangler et norsk fagspråk som skal gjøre dem kvalifiserte for det norske arbeidslivet – offentlig så vel som privat. Statistikken viser at 90 prosent av studentene ved norske høyere utdanningsinstitusjoner går ut i det norske arbeidslivet, og da er det veldig uheldig om de ikke mestrer faget sitt på norsk. Dette er en situasjon vi ser tendenser til allerede nå.
Wetås mener at en ensidig vekt på engelsk som publiseringsspråk for forskning vil kunne dreie forskningen ved norske utdanningsinstitusjoner inn mot de områdene som er mest interessante for et internasjonalt publikum.
– Det vil medføre at vi får kunnskapshull om nasjonale og lokale forhold. Det er alvorlig for samfunnsutviklingen her hjemme, og dette er også en utvikling flere bekymrede forskere har kontaktet Språkrådet om.
– For institusjonenes egen del kan man spørre seg om vi virkelig trenger at norske universiteter og høyskoler først og fremst konkurrerer med de private engelske og amerikanske prestisjeuniversitetene. Dersom de samme fagene tilbys over hele verden, kan det etter hvert bli vanskelig for våre lokale institusjoner å forsvare eksistensgrunnlaget sitt.
Tellekantsystemet er problemet
I kommentarfeltet i Aftenpostens nettpublisering av vårt opprop, skriver en innsender, Jørgen Lund: «Når innleggsforfatterne (…) – helt i tråd med Språkrådet og de fleste andre offisielt kritiske stemmene – (…) hengir seg til språkandeler på pensumlistene, norskoversettelser av fagtermer og sekundærfunksjonen “formidling”, kaster de diskret fra seg sin egen tydelige problembeskrivelse. Dermed føyer de seg konformt inn i den overfladiske kvoteringstenkningen om vokabularanvendelse i bestemte kontekster som norsk språkpolitisk tradisjon har forfalt til, bedrøvelig anført av dagens Språkrådet. Språkrådet har som kjent flere ganger de siste årene eksplisitt definert «forskningen med sine internasjonale behov».
Han antyder at oppropsforfatterne går i en bue rundt den virkelige kjernen i problemet – tellekantsystemet. Hvor mye rett er du villig til å gi ham i disse tingene?
– Språkrådet har lenge vært bekymret for en ensidig vekt på internasjonal publisering, altså publisering på engelsk, og for at det finnes så få meritterende forskningskanaler på norsk. Vi er urolige for at dette skal endre innretningen på selve forskningen, og for at engelsk som forskningsspråk risler nedover til andre deler av virksomheten og medfører stadig mer engelsk også i undervisning og studielitteratur. Språkrådet har tatt opp dette i mange sammenhenger, både i åpne møter og forum og i interne møter med sektoren.
– Gode råd fra en litteratur- og språkbransje alene gjør kanskje ingen sommer. Hvis utviklingen går i retning av mer engelsk som fagspråk på bekostning av norsk, og med alt det medfører – bør ikke dét være et spørsmål for de bevilgende myndigheter å gjøre noe med?
– Universitets- og høyskolesektoren har et lovpålagt ansvar for å vedlikeholde og videreutvikle norsk fagspråk. Vi tror likevel denne oppgaven havner langt nede på arbeidslisten ved institusjonene hvis det ikke blir knyttet konkrete insentiver til den. Disse insentivene må komme fra sentralt hold og gjelde nasjonalt. I tillegg mener vi det er helt avgjørende at Kunnskapsdepartementet stiller krav til institusjonene gjennom tildelingsbrevet. Departementet må kreve at institusjonene setter arbeidet med norsk fagspråk, både bokmål og nynorsk, i system. Institusjonene må også få konkrete mål de skal rapportere på, på dette området. Vi ser at krav og insentiver som kommer fra høyeste hold, er det som virker. Men det er også nødvendig at de som kjenner skoen trykke, melder fra, så oppropet fra litteratur- og fagspråkfolket er viktig! sier Åse Wetås.