Da TV2s Tonje Steinsland ble hedret med Riksmålsforbundets TV-pris, fortalte hun den rørende historien om hvordan Larissa og søsknene fant et helt nytt språk.
Nytt språk, nytt liv: Larissa var 15 år da hun ble intervjuet av Tonje Steinsland i TV2s dokumentarserie Vårt lille land. (Foto: TV2)
I «Vårt lille land»-redaksjonen jobber vi med bilder – og ord. Som dokumentarfilmskapere skal vi formidle fortellinger som er sanne, om andre menneskers liv. De levende bildene skal vise virkeligheten. Og ordene vi bruker sammen med bildene, skal hjelpe med akkurat det.
Et uttrykksfullt bilde slår inn i oss med stor kraft. Slik er vi skapt, vi mennesker: den visuelle informasjonen vi mottar overstyrer ord og setninger. Det vi ser, virker sterkere på oss enn det vi hører. Nettopp derfor må vi arbeide hardt med språket i tv-mediet. En innlest kommentar eller fortellerstemme må være både nennsom og presis. Bombastiske vendinger, blomstrende språk, innskutte bisetninger og fremmedord blir som tykk glasur når de legges oppå bilder av virkeligheten. Det fungerer ikke.
Ordene som forløser bildene
Vår jobb i «Vårt lille land»-redaksjonen blir derfor å forsøke å bruke ordene, fortellerstemmen og spørsmålene, som et slags spett, for å vippe bildene opp i bevisstheten til seeren. Det presise ordet, den gode observasjonen, kan med riktig timing forløse en scene, slik at seeren kan se – og forstå – hva det underliggende budskapet er. Hva filmen egentlig handler om.
Arbeidet med dette er ofte et møysommelig træl. Vi skriver som regel flere versjoner av manus, vi leser om igjen på bildene i redigeringsrommet, jobber med tempo, betoning, stryker og leser igjen.
Men det er ikke bare i redigeringsrommet vi fokuserer på språk. Også når vi er ute og møter mennesker, må vi finne det riktige språket.
Programserien «Vårt lille land» handler om vanlige menneskers liv. Men det vanlige livet er alt annet enn ordinært. Menneskelivet er tvert om ganske så stort, for oss alle. Og det er fylt av motstand, og vanskeligheter. Det er dette vanlige, men store livet som binder oss sammen, og forener oss. Vi strever alle etter å være så gode vi kan. Vi ønsker å gjøre det rette for oss selv og de vi er glade i. Men livet blir ikke alltid som vi tror. Noen ganger blir det helt annerledes, tross alt vårt strev. Da erfarer vi at vi må ta i bruk krefter og innsikt vi kanskje ikke visste at vi hadde. Det viser seg at vi tåler mer enn vi tror.
Hjelp til å sette ord på sin egen historie
Det er disse historiene vi ønsker å fortelle.
Men folk flest er ikke vant til å være på TV. De er ikke vant til å bli intervjuet, de har som regel ikke engang tenkt på sitt eget liv som en historie. Derfor begynner språkarbeidet vårt på nytt igjen, når vi møter dem.
For vi skal få dem til å fortelle. Ved å sette dem i kontakt med det de har opplevd, og det de har forstått. Da må vi ned i tempo. Snakke lite, men presist. Formulere korte setninger. Stille direkte spørsmål, i et enkelt språk. Og i bakkant av spørsmålene må vi som tv-reportere gi rom for stillhet. For det er i disse pausene det spennende skjer.
Det slår meg ofte hvilken frigjøringsprosess det kan være for mennesker å sette ord på sin egen historie. Som den gangen da vi var på opptak i den lille bygda Høle i Rogaland, hjemme hos ekteparet Geir og Hilde. De hadde ønsket seg barn i mange år, og da de endelig fikk muligheten til å adoptere, fikk de tilbud om en hel søskenflokk fra slummen i Brasil. De måtte ta alle fire – eller ingen – for barna skulle ikke skilles. På strak arm sa Geir og Hilde ja til å ta imot to jenter og to gutter, den yngste var tre år, den eldste var 11. Bare dét er jo en historie i seg selv.
Fra gatevold til bøkenes verden
Tok hele hurven: Ekteparet Hilde og Geir Trondheim adopterte en søskenflokk på fire fra Brasil. Fra venstre: Nicolas, Hilde, Geir, Evelin, Larissa og Breno. (Foto: TV2)
Det viste seg at disse ungene hadde vokst opp i slummen, og senere på et barnehjem under veldig røffe kår. De var vant til gatas brutale lov, så møtet med Norge og adoptivforeldrene ble ikke så enkelt. Den første tiden var preget av store konflikter i den nye familien. Men så begynte barna på norsk skole og fikk ordentlig undervisning.
Da jeg og fotografen besøkte dem, hadde barna vært i Norge i tre år. Det første som slo meg var at alle fire snakket svært godt norsk. Så la jeg merke til bøkene. De lå strødd overalt i det lille huset. Barna leste tegneserier, faktabøker, romaner og oppslagsverk. Den ene jenta, Evelin, fortalte at hun sågar nettopp hadde pløyd seg gjennom hele Bibelen. Ikke fordi hun var spesielt religiøst interessert, men «fordi hun ville vite hva som sto der».
Hver ettermiddag satt de rundt kjøkkenbordet og gjorde lekser. Og midt mellom skolebøker, viskelær og pennal lå den norske synonymordboken. En stor, tykk versjon, i innbundet utgave. Men den manglet perm. Boken var så slitt at ryggen hadde falt av; bare noen løse tråder sto ut, som en bust. Jeg hadde aldri sett noe sånt.
Frigjort av ordene
Hva var det med disse barna? De måtte åpenbart ha et helt spesielt genetisk talent for språk, siden alle fire var så usedvanlig veltalende. Men handlet det om noe mer?
Fotografen rigget opp til intervju. Vi skulle starte med den eldste, Larissa. Hun var elleve år da hun kom til Norge, nå var hun blitt fjorten. Hun hadde aldri blitt intervjuet før. Da jeg stilte spørsmål om språket og bøkene, ble hun stille en stund. Hun tenkte seg om.
Til slutt løftet hun blikket og sa: – Vår verden bestod ikke av ord. Den portugisisken vi snakket på gata i Brasil, kan ikke kalles for språk i det hele tatt. Hvis vi hadde et problem, hvis vi var sinte eller frustrerte, så snakket vi aldri sammen. Vi slo hverandre, til vi så blod. Og så var det løst.
Så lyste ansiktet hennes seg opp i det mest vidunderlige smil. Og hun slo ut med armene på klingende rogalending: – Men no har me alle dei orda!
Denne talen ble holdt under utdelingen av Riksmålsforbundets TV-pris 2019 og er også trykt i Riksmålsforbundets tidsskrift Ordet, nr. 1 2020.