Vårt tidsskrift Ordet har bedt boklesende nordmenn fortelle om boken i sitt liv. Bjørgulv Vinje Borgundvaag velger en fransk-kanadisk og nesten glemt bok(s)katt: «Den satans katten» av Yves Beauchemin.
Skrive om boken, bestemt form entall, i mitt hjerte? Det går ikke! Initialreaksjonen kom instinktivt da jeg ble bedt om å velge én bok. Hvordan treffe valget blant så mange sterke leseopplevelser?
Skulle det bli en av de første? Hodgson-Burnetts hemmelighetsfulle have og Lloyd Alexanders Tusen og en natt-aktige fantasifortelling om Lukas-Kasha stikker særlig frem blant barnebøkene, nå tiår etter. Jeg var vel en liten lesehest som barn, og sant å si skal bibliotekaren i mitt hjerte Åse Hafstad med sin kyndige litteraturveiledning ha takk og ære for å ha bidratt så mye til lesegleden i barneårene.
Senere, i videregående skole, brente både Gift og Medmenneske seg fast. Begge var pålagt lesning, og hun visste nok hva hun gjorde, norsklærerinnen på Kristelig Gymnasium. Men der Kiellands riksmål umiddelbart fenget, tok Duuns malmtunge landsmål lenger tid å fordøye. Begge bragte meg likefullt til å lese trilogiene om henholdsvis Abraham og Ragnhild fullt og helt. Duun vekket sågar kjærligheten til den konservative nynorsken, den som alltid har holdt seg for god til utuktig omgang med bokmålet.
Fra studietiden dukker særlig Forestilling om det tyvende århundre opp, når hukommelsens litterære irrganger nå ble ransaket. Noen fant boken overlesset, jeg lot meg fascinert fange av den filigrane fortellerkunsten fra fekter, ballettdanser, tindebestiger og latinlektorsønn Peter Høeg.
Med sangutdannelse og yrkesliv startet biografilesningen for alvor. Burde jeg derfor velge Ingeborg Solbrekkens «Stemmen», dypdykket i Kirsten Flagstad, som, etter Aslaug Reins offisielle biografi, tegnet et enda rikere bilde av en av våre største kunstnere? Som endatil nylig ble fordrevet fra 100-kroneseddelen av et lasteskip? Eller burde jeg rett og slett bli ved fortellingenes lest, og velge Roald Dahl eller Graham Greenes usedvanlig burleske slektninger onkel Oswald eller tante Augusta? Eller heller Anna Gavaldas nyere, vakre bok om ensomhet, Saman er ein mindre aleine? Etter å ha grublet og lidd valgets kvaler noen uker kom boken til meg like plutselig som jeg i sin tid fant den. En skjult skatt i hyllene på Deichmanske bibliotek.
Jeg har alltid vært et hundemenneske. Det var derfor langt fra liketil at jeg skulle få lyst til å lese om en katt. Da jeg i sin tid, på jakt etter nye skatter på måfå fisket Den satans katten ut av Deichmans klassisk bibliotekluktende bokhylle, var det allikevel noe som holdt meg fra å sette den tilbake. Var det så simpelt som omslagsillustrasjonens disproporsjonale absurditet? En mann sitter fanget under et vinglass som en annen husflue på et matbord, voktet av en gigantisk rødbrandet colgatesmilende katt med overdimensjonerte klør som i voldsomt format kryper frem over rekke av bygårder? Muligens var det omfanget, jeg har alltid funnet tykke bøker tillitsvekkende, de liksom bekrefter at forfatteren virkelig har noe på hjertet.
– Værsågod, sa den vennlige damen og rakte meg boken hun hadde hentet opp fra Deichmans magasiner. Det gjorde meg nesten litt andektig. Omtrent 24 år senere stod jeg med de samme 465 sidene mellom hendene. Jeg måtte jo forsikre meg om at det ikke var det romantiske minnet om en flyktig ungdomskjærlighet jeg skulle skrive om. Le matou, som boken heter i original, av Yves Beauchemin, er etter sigende tidenes bestselgende roman innenfor fransk-kanadisk litteratur, og oversatt til sytten språk. Den norske språkdrakten er ved Axel Amlie.
Boken forteller den overdådige og usedvanlige historien om den unge franskkanadieren Florent og hans kjæreste Elise, som på mystisk vis, av en eldre og minst like mystisk herre, får tilbud om å kjøpe en restaurant i Montreal. Det som først fortoner seg som et lykketreff, viser seg imidlertid etterhvert å få dyptgripende påvirkning på deres liv.
Beauchemins bok er fylt av humor og fantasi. Kanskje er det derfor Den satans katten traff meg så godt.
«Lykke er ikke en tilstand å ankomme i, men en måte å reise på», skal forfatterinnen Margaret Lee Atwood ha uttalt. Slik er det med leserens ferd gjennom Den satans katten. Der kriminalromanen mer eller mindre heseblesende kan drive leseren frem mot klimaks, noen ganger så effektivt at detaljene kan gå tapt, gjør Beauchemin seg litt mer kostbar. Lesegleden ligger på hver eneste side, i de detaljrike, fantasifulle og uortodokse skildringene. Som denne beskrivelsen av såpelukt:
«Til tross for at luften var stinn av tobakksrøyk, kunne de merke at mannen luktet godt. En duft av dyr såpe spredte seg rundt bordet sammen med minnene om de friskere vindene i familiegodsets park, om voksen som gnis inn i gamle møbler, og om generasjoner av veltrimmede og velfødde kropper.»
En ny gjennomlesning bekreftet at valget allelunde var rett. Den gjenopptatte befatningen med boken gjorde meg imidlertid også nysgjerrig på andres omtale av den. Det viste seg lettere sagt enn gjort. «En eventyrberetning som samtidig kan leses som en bitende samfunnssatire», er den flyktige omtalen på nettstedet bokelskere. Jeg fant den også i Kultursjefens bibliotek i et fem år gammelt tønsbergsk blad. Ellers har den satt få varige spor i Norge av den digitalt søkbare sorten. Jeg undrer meg med jevne mellomrom over hvorfor ikke noen tilbyr historiske bokanmeldelser. Behøver de da være så ualminnelig flyktige? Med skannere, algoritmer og søkemaskiner kan det da ingenlunde være uoverkommelig å få dem indeksert, slik at verdien kan nå flere enn de av aviskjøperne som tilfeldigvis ervervet litteratursidene den dagen omtalen du trenger stod på trykk?
Bjørgulv Vinje Borgundvaag er kommunikasjonssjef i Norsk Lektorlag og sentralstyremedlem i Riksmålsforbundet.
«I sin fiksjon er han en avkoblet, men omsorgsfull observatør av samtiden rundt seg. De panoramiske lerretene fanger det yrende gatelivet, og reflekterer forfatterens verdsettelse av store forfattere som Balzac, Dickens, Dostojevski og Gogol.» Slik beskrives Beauchemin anonymt på internett. En anerkjent encyklopedi kompletterer med at også François Rabelais, den frodige franske renessanseforfatteren, er Beuachemin’s inspirator. Han og den russiske 1800-talls-romanen.
Det treffer godt. Skildringene er realistiske, og definitivt frodige. Jeg lever meg inn i et tidvis entusiastisk og tidvis motløst gründerskap, smatter av apetittvekkende matretter fra Quebecs bondekost til det mer raffinerte franske kjøkken, humrer over en gategutts resolutthet såvel i følelsesuttrykk som i sine guttestreker, og stusser over den mysteriøse fremmede, tilsynelatende vennlig, men dog med noe ondt lurende under overflaten.
Beauchemins bok er fylt av humor og fantasi. Kanskje er det derfor Den satans katten traff meg så godt. Uten humor og fantasi blir livet gudsjammerlig kjedelig. Litt som å jobbe som tante Augustas ligningsfunksjonær. Bedøm selv, du finner Den satans katten på www.bit.ly/kattedjevel