«Det gjelder å ikke overdrive. Det går an å skrive lett om tunge ting. Det går an å være både lærd og tabloid. Det enkle er ofte er det beste,» sier Gullpenn-vinner Eirin Eikefjord om sine rettesnorer som skribent.
Eirin Eikefjord har gjort seg bemerket med sin penn i Bergens Tidende. Her med fjorårets vinner av Riksmålsforbundets gullpenn, Knut Olav Åmås.
Kjære Riksmålsforbundet, kjære jury,
Tusen, tusen takk!
Så lenge jeg kan huske, har jeg vært opptatt av språk. Og for sånne som oss, er en språkpris faktisk det aller gjeveste en kan få. Ikke minst er det en stor ære å motta prisen sammen med så mange andre glimrende formidlere.
Sånne taler skal jo gjerne ha en slags bærende anekdote, noe som stiller budskapet i en slags relieff. Gjerne litt underfundig, gjerne inspirert av en død, utenlandsk forfatter. Så jeg har knabbet en anekdote fra den amerikanske forfatteren David Foster Wallace. Den stammer fra talen “This is Water”, og handler om fisker.
To unge fisker svømmer rundt. Plutselig møter de på en eldre fisk, som svømmer den andre veien.
«Hallaien, gutter!» sier den gamle fisken (han er fra Bergen).
«Hvordan er vannet?»
De to unge fiskene svømmer videre en stund. Til slutt ser den ene på den andre, og sier:
«Hva i helvete er vann?»
Poenget til Wallace var dette: Vi tar det som omgir oss hele tiden, for gitt. Dermed ser vi ikke alltid det mest åpenbare og grunnleggende. Og derfor må vi minne oss selv om hva det er vi svømmer rundt i.
Sånn er det for journalister også. Spørsmålet vi må stille oss selv innimellom er selvfølgelig: Hva i helvete er journalistikk?
Journalistikk handler jo mye om løpende nyheter og politiske skandaler og E39 og NTP og at Erna er blitt helt nazi. Men det hjelper lite å kunne masse om alt dette, hvis vi ikke klarer å formidle det skikkelig.
Det er formidling som er kjernen i samfunnsoppdraget vårt. Språket er det viktigste vi har. Det er dét vi svømmer rundt i. Derfor jeg jeg veldig glad for at godt mediespråk blir anerkjent og feiret i dag. Språket blir altfor ofte nedprioritert i en hverdag hvor alt må gå fortere og fortere.
Det var ikke interessen for løpende nyheter og politiske skandaler og E39 og NTP og Erna Solberg som var min vei inn i journalistikken. Det var språket. Jeg ville bare skrive.
Det store spørsmålet var hvordan i all verden jeg skulle klare å leve av det. Pessimistisk som jeg er, hadde jeg ingen tro på at det gikk an å ha såpass mye flaks. Så jeg trengte en Plan B. Jeg trengte et fornuftig alibi, som skulle gi meg et vanntett svar når noen stilte det forferdelige spørsmålet “hva skal du egentlig gjøre med livet ditt?” Så jeg begynte å studere juss.
Det er veldig fascinerende hvordan helt normale ungdommer går inn på et juridisk faktultet, så går det circa to dager, og så BLIR de liksom Ludvig Holberg. Språkrådet har en egen liste over fy-ord i det norske språket. Den heter Kanselli-listen og består faktisk nesten bare av juridiske uttrykk. “Det medfører riktighet at”. Angivelig. Anføre, hitsettes, foreholde, hensynta, påtraff, tilskrev. Man kan sikkert legge til “kvinnelig partner” også
En viktig del av mitt journalistiske prosjekt, har vært å skrive om juss på en måte som gjør at folk ikke får utmattelsessyndrom/ME etter første avsnitt. Mye av den jobben handler om språk. Juss er på mange måter logikk satt i system, man må bare skrelle vekk de styltete ordene og gjøre det tilgjengelig. Egentlig handler det bare om å skrive helt vanlig norsk.
Er det noe medfødt ved godt språk? Kan alle lære seg å skrive bra?
Det er jeg usikker på. Det jeg er helt sikker på, er at alle kan lære seg å skrive bedre.
Det som er så fint med kommentarsjangeren, er at den gir mye større språklig frihet enn det blodfattige og knappe nyhetsspråket. I begynnelsen var det veldig fristende å briljere med fremmedord og finesser og fiffige greier. Kanskje er det fordi jeg snakker så lavt, at jeg skriver så høyt. Men etterhvert har jeg skjønt at det aller, aller viktigste idealet er “kill your darlings”. Drep kjærestene dine.
Å skrive skarpt om kompliserte ting på liten plass og kort tid, krever knallhard språklig prioritering. Det er lov å være giftig og morsom og hardtslående. Men det gjelder å ikke overdrive.
Det går an å skrive lett om tunge ting.
Det går an å være både lærd og tabloid.
Det enkle er ofte er det beste.
Ett ideal har jeg faktisk tatt med meg fra juristene: I jussen er man veldig opptatt av “stringens”. Det betyr noe sånt som å skrive stramt og klart. Spikke vekk unødvendig fluff og staffasje og gjøre språket effektivt og korthugd og elegant.
Noe av det viktigste en kan lære seg, er å fatte seg i korthet. Det samme gjelder egentlig for takketaler. Så:
Tusen takk til juryen for utmerkelsen.
Takk til foreldrene mine for at det alltid var bøker hjemme.
Takk til morfar for alle kryssordene.
Takk til Bergens Tidende som gjør det mulig å få leve av å skrive.
Takk til kollegaene mine for kritisk lesing og kjærlig hets.
Takk til alle som setter pris på en god spissformulering.
Takk for meg
(Foto: Stig Michaelsen)