«Språkfakta 2015» av Ottar Grepstad (bildet) er spekket med tall og tabeller. Jeg har arbeidet for Norsk Gallup, og en mer ukritisk bruk av tabeller kan jeg knapt huske å ha sett, skriver Pål Veiden.
Ifølge artikkelforfatteren vet Ottar Grepstad (bildet) mer enn noen annen at nynorskens posisjon opprettholdes av staten. «Bak den angivelige mangfoldsbegeistring står en tidvis ganske angstbitersk gruppering som vet de taper.» (Foto: Ivar Aasen-tunet)
I samfunnsforskningen ville vi kanskje kalt det naiv positivisme: Sleng frem noen tall, og du har beskrevet verden. Men det har du ikke. Særlig ikke hvis forfatteren heter Ottar Grepstad, sentral ideolog i nynorskbevegelsen. Dette er en bok på over 500 sider, alt inkludert.
Språklig anarki vinner
Bokmål er under press blir det fastslått tidlig i boken. Dette fra to kanter, dialekter og engelsk. Nynorsk holder angivelig stand. Samme sted heter det at denne språkformen blir noe mer benyttet av eldre, av folk med lavere utdanning, dessuten bor bokmålsfolket i større grad i byer. Dette kan vi – noe Grepstad naturlig nok ikke gjør – koble til de siste tiårs utvikling: Mange flere mennesker tar mer utdanning, de flytter til byer og som det nå en gang er ment fra naturens side: De eldre dør. Nynorsk som språk i skolen går tilbake. Lik det eller ikke, men det skjer. Forfatteren trøster seg med at normert bokmål minker mest i NRK. De som fremdeles ser på NRK, kan konstatere at forfatteren har rett. Det betyr ikke at nynorsk vinner. Det er det språklige anarki som vinner. Snakk og skriv som du vil. Internett og sosiale medier er gode steder for det normløse språket. Hvorfor ikke, vil kanskje noen si. Tja, det plager vel ikke meg heller, det er jo bare å la være å lese.
Etter eget hode
En mer ukritisk bruk av tabeller kan jeg knapt huske å ha sett, og jeg har arbeidet for Norsk Gallup (som det het den gangen). På side 53 hevdes det at dialektene har fått en sterk stilling i Norge de siste tiårene. Hadde ikke dialektene det i la oss si 1960? Grepstad plukker ut noen meningsmålinger og skriver etter eget hode, ja hvilket annet hode skulle han forresten velge. Det er knapt den ting du ikke kan bevise ved å finne en passende tabell. Det hevdes under avsnittet om «Offentleg forvaltning» side 81: «Det har mykje å seie for utvikling av terminologi at både nynorsk og bokmål blir brukte mykje og godt i offentleg forvaltning.» Sitat slutt. Hva betyr en slik setning? At begge skriftspråk skal brukes mye? Vises det til mengden av skriverier i offentlig forvaltning? Eller er påstanden bare at terminologi har med bruk av skriftspråk å gjøre? I så fall er det lett å være enig. En mer sympatisk fortolkning er vel at det er viktig at nynorsk blir brukt mye. Fortsatt. Hvorfor er det viktig? Fordi det er viktig. Det er en vidunderlig sirkelargumentasjon og hele boken er full av slikt. Det finnes her flere slike ufrivillige gullkorn av meningsløsheter blandet inn i en tilsynelatende nøktern tekst. Et ideologisk verk, som representerer den største synd: Det kjeder leseren.
Angstbitersk
Nynorskens posisjon opprettholdes av staten. Det vet Grepstad mer enn noen annen. Sagt på en annen måte: Bak den angivelige mangfoldsbegeistring står en tidvis ganske angstbitersk gruppering som vet de taper: Unge kan ikke skrive nynorsk, og ute i «verda» – for å bruke et ord fra bokens tittel – er det engelsk som gjelder. «Kvar femte nordmann frå skulepliktig alder og oppover hadde nynorskbakrunn i 1985», heter det på side 195. Hva ligger i nynorskbakgrunn? Ingen vet helt sikkert, men uansett definisjon er det færre av dem i dag.
Noe morsomt, tross alt
Så jeg har intet positivt å melde? Joda. Avsnittet om de nynorske riksavisene er riktig interessant, morsomt skrevet, artige sladrehistorier fra en som kjenner den kreative galskapen i nynorskrørsla. Historien til den også i dag velskrevne og innholdsrike Dag og Tid er både opplysende og underholdende. Som nynorsktiltak flest, er også denne avisen i statens vold; det vil si avhengig av pressestøtte.
Lang og kaotisk
Grepstad er en engasjert språkmann, og slike typer skal man både respektere og sette pris på. Da skal man ikke lyve for dem, og det gjør jeg da heller ikke: Boken er for lang og for kaotisk. Det historiske og det dagsaktuelle blir lempet opp på hverandre. Det er til nød en nyttig oppslagsbok, leseverdig er den ikke. De store linjer pakkes inn i tidvis artige anekdoter, men en bok med tittelen Språkfakta 2015 burde tatt hva som faktisk skjer i skole og samfunn mer alvorlig: Et språklig press mot en liten nasjon, med den respons at alt er i orden og vi fortsetter som før. Eller for å avslutte med enda et blikk inn i en av de altfor mange tabeller: Nynorsklærarane er mer positive til nynorsk enn de som ikke har dette språket som førstespråk, mer positive enn «bok målslærarane» som det står i teksten. Big surprise, tenker jeg, for å benytte et språk som – i motsetning til nynorsk – er i vekst.
Pål Veiden er førsteamanuensis ved Høgskolen i Oslo. Ottar Grepstads bok «Språkfakta 2015. Ei forteljing om språk i Noreg og verda gjennom 850 tabeller» er utgitt av Nynorsk kultursentrum.