Språk som tema er en uuttømmelig kilde til underholdning mellom to permer. Her er noen av årets nye språkbøker i bokhandelen.
Helene Uris og Eiolf Solvangs populære språkstoff i Aftenposten er utgangspunktet for deres nye bok «Språkquiz».
Helene Uri og Eiolf Solvang: «Språkquiz» (Gloria forlag). De to språkekspertene er henholdsvis språkspaltist og quizmaster i Aftenposten, og til denne boken har de brukt erfaringer og stoff fra sitt arbeid der og kontakten med publikum. De vet godt hva lesere lurer på når det gjelder språk og hvilke ting som også journalister strever med å skrive riktig. For eksempel gjengangere som forskjellen på ovenfor og overfor, ennå og enda, de og dem. For ikke å snakke om plassering av komma.
Kanskje er quiz en aktivitet for folk som elsker å gå opp til eksamen og aldri kan få nok av det, men bokens 444 varierte spørsmål om språk er iallfall en fin blanding av læring og underholdning. Skal for eksempel blomsten løvetann bøyes løvetenner eller løvetanner i flertall? Ekstra underholdende kan diskusjonene bli hvis fasitsvaret er diskutabelt. Ikke alle språkregler er like faste, og mye er overlatt til skjønn. Til ergrelse spesielt blant eldre fører språkutviklingen dessuten til at det som var feil før, kan oppfattes som riktig i dag. For eksempel at folk bruker forfordele og bramfri med motsatt betydning av det ordene tradisjonelt betyr.
NB. Denne boken kan du kjøpe i vår nettbutikk.
Hans Andreas Tvedt: «Språkets løse fugler» (Cappelen Damm). Boken har undertittelen «En røff guide til faste uttrykk og utslitte fraser» og forklarer opphavet til mer eller mindre pussige vendinger vi bruker med den største selvfølgelighet – en herlig blanding av hummer og kanari, for å si det på den måten.
I begynnelsen har slike uttrykk virket friske og kreative, men når så alle andre tar etter, blir de til faste uttrykk i språket. De kan være eldgamle eller av nyere dato. Akilleshæl, et sårbart punkt i noe ellers robust, stammer helt fra antikken og myten om Akilles. Han var usårlig med unntak av ett sted på kroppen – den ene hælen.
Uttrykket støv på hjernen – å være ekstremt opptatt av et rent og plettfritt hjem – ble særlig kjent på 50-tallet gjennom Eva Ramms bok «Støv på hjernen». Med sin harselas med datidens hygienefikserte husmorideal ble romanen en suksess og også filmatisert. Uttrykkenes opprinnelse forteller mye kulturhistorie, og de mange muntre anekdotene i Tvedts bok er slikt som er kjekt å huske hvis bordkonversasjonen går tregt i åres juleselskaper.
Slik beskriver Antonsen ordet kondolere: «På alle tenkelige måter det motsatte av gratulerer. Norges vanskeligste ord å si med noen form for innlevelse eller overbevisning, og samtidig et av få ord som må leveres med lavt og knapt hørbart volum. På ingen måter et ord som ropes fra tretti meters hold eller fra én etasje til en annen.» (Foto: Robert Rønning /NRK)
Atle Antonsen: «101 ord du trodde du kunne». Illustrert av Fredrik Skavland (Aschehoug). I bokformat får den kjente komikeren mulighet til å utfolde seg i full bredde med sitt humoristiske skråblikk på språkets rariteter. Her kan man virkelig snakke om hummer og kanari – utgangspunktet er 101 ord av helt forskjellig karakter som defineres i en slags leksikonaktig tone.
At Antonsen er god til å tøyse om språk, og deg ganske drøyt også, vet vi fra før gjennom for eksempel elleville logoped-parodier på TV. Også her er det mye tull og tøys, men også treffsikre kommentarer til trender i tiden. For eksempel sensasjonpressens bruk av uttrykket å rase mot noe: «Benyttes som klikkvinner i avisoverskrifter om ethvert menneske som tar til motmæle mot noe eller kun ytrer seg i meningsutveksling med noe tilnærmet et visst engasjement.»
Sjeldnere ord gir ham morsomme assosiasjoner, for eksempel betydningen av ordet sedat: «Vestkantlat. Blir man definert som dorsk og arbeidssky og en latstokk, så er man sannsynligvis fra de lavere samfunnslag og går på NAV. Når det samme inntreffer i engere kretser, så er man sedat. Lat med stil. Elegant dorsk. Doven med klasse. Sedat er nærmest som et kompliment å regne. Som at man har viktigere ting fore enn å foreta seg noe som helst.»
Kristin Fridtun: «Språket er ei bukse» (Samlaget). Dette er en vitenskapelig bok, men underholdende nok til å passere også som populærvitenskapelig. Vi omtalte den her på hjemmesiden i sommer (se Fulltreffer om språkdebattens metaforer), og i høst ble forfatteren hedret med Språkrådets språkpris.
Om boken skriver juryen at forfatteren leder leseren gjennom språkvitenskapelige teorier med kreativt pedagogisk driv. «Samtidig bind ho dette saman med hissige delar av dei norske språkdebattane heilt frå 1850 og fram til dagsaktuelle stridsspørsmål. Ho flettar inn si eiga språklege oppvakning og konvertering frå bokmåls- til nynorskbrukar, men maktar likevel å stå fram som nøytral i gjennomgangen av heimlege språkpolitisk brennbare tema,» skriver juryen.
Vi trakk frem mange av de samme kvalitetene i vår anmeldelse. «Språket er ei bukse» handler i utgangspunktet om billedbruken i norsk språkdebatt, men boken er like mye en gjennomgang av norsk språkhistorie etter dansketiden. Som vi skrev i omtalen: «Resultatet er en velskrevet bok til både innsikt og ettertanke, men den er også underholdende nok til å nå et bredere publikum enn fagmiljøet. Fremfor alt har forfatteren gått til oppgaven med et beundringsverdig åpent sinn. Kristin Fridtun er filolog og brenner for nynorsken, men hun prøver iherdig både å forklare og forstå andres – inkludert riksmålsfolks – språksyn.»