Fulltreffer om språkdebattens metaforer

Vi sammenligner språket med alt fra byggverk og planter til instrumenter og klesplagg. Hva ville norsk språkdebatt ha vært uten alle metaforene? Språkforsker Kristin Fridtun har skrevet en hel bok om dette. 

Kristin Fridtuns underholdende bok gir oss et nytt og friskt blikk på språkhistorien. (Foto: Silje Krager)

«Språket er ei bukse» heter den og handler ifølge undertittelen om «biletbruken i norsk språkdebatt» (Samlaget). Resultatet er en velskrevet bok til både innsikt og ettertanke, men den er også underholdende nok til å nå et bredere publikum enn fagmiljøet. Fremfor alt har forfatteren gått til oppgaven med et beundringsverdig åpent sinn. Kristin Fridtun er filolog og brenner for nynorsken, men hun prøver iherdig både å forklare og forstå andres – inkludert riksmålsfolks – språksyn.

For selv om billedbruken i språkdebatten står som tema, er boken like mye en god innføring i konfliktlinjene i norsk språkstrid de siste 200 år.

I denne striden (som i livet ellers) er metaforene så mange og etablerte at vi knapt tenker over at de er metaforer. Fridtun nevner et typisk eksempel der en forsker skulle undersøke språklig billedbruk i lærebøker og fikk svar fra et forlag om at hun nok ikke ville «finne metaforer i bøkene våre, for dem har vi luket ut.» Ja, akkurat. Luket ut.

Bokmål et «villnis», bygdemål en «fjellbekk»

Nettopp ideen om en gartner som beskjærer utskudd, vanner, steller og pleier, er en av mange gjengangere i språkdebatten. Et nylig eksempel er et VG-innlegg fra riksmålshold hvor bokmålsrettskrivningens mange valgfrie former ble omtalt som et «villnis».  I 1897 skrev Arne Garborg at det «hjemlige sprog maa faa Tid til at fæste Rod». Det er en vrimmel av slik billedbruk fra naturen, og Fridtun sorterer dem under kategorien Språket er en organisme.

En annen kategori er Språket er en naturressurs eller et råemne, for eksempel vann. På 1800-tallet ble folkemålet gjerne fremstilt som en frisk fjellbekk: «Fra Bygdemaalenes Kildespring risler det og skal det atter og atter risle ind i vort Skriftsprog, saa dette forfriskes og styrkes,» skrev filologen Sophus Bugge. I nyere tid har vannet gått i motsatt retning, ved at det dominerende bokmålet blir som et «overrislingsanlegg» som mange steder «utvanner» dialektene.

Arne Garborg sammenlignet dansk-norsken med en sau. Den var og ble dansk og ville aldri kunne bli norsk selv om den Ã¥t norske «Glose-Urter». (Begge bilder fra digitaltmuseum.no)

Kamphaner: Bjørnstjerne Bjørnson hadde sans for fornorskningen av sprÃ¥ket sÃ¥ lenge den var en «fjellbekk». Da landsmÃ¥let ble en «elv» som truet med Ã¥ skylle vekk riksmÃ¥let, grep han stridsøksen.

Matmetaforer er også en gammel gjenganger. Når det gjelder samnorsken, har det nesten vært umulig å motstå fristelsen til å bruke ord som «lapskaus», «sammensausing» og «grøt», for ikke å si «graut». Tanken var jo å smelte to svært forskjellige målformer sammen til én felles skriftnorm. Arnulf Øverland skrev i 1950 om «språkmakerne» som «vil kjøre nynorsk og riksmål gjennem kjøttkvernen i dag, for de vil ha sproglapskaus til middag.» Tredve år tidligere hadde Knut Hamsun skrevet at det «er smaa mænd og tørre hjerner som kan brygge sammen slikt miskmask …»

Begge sider i språkdebatten har brukt lignende metaforer ut fra forestillingen om et ekte og opprinnelig språk. Ivar Aasen bygget landsmålet på dialekter og gammelnorsk, mens han kalte språket til de «saakaldte dannede folk paa Landet» for «Labbelændsk, som rigtignok grunder sig paa det i Bund og Grund fordærvede danske Skriftsprog, men ellers er et Sammensurium, som indeholder Skummet af mange andre Sprog.»

For Aasen var de ekte og ufordervede dialektene Ã¥ finne i bygdene. Det samme mente sprÃ¥kreformatoren Knud Knudsen, Aasens konkurrent som gjerne omtales som riksmÃ¥lets og bokmÃ¥lets far. Dialektene i byene ble oppfattet som «et uinteressant virvar, et fattig og fordervet kaos av et sprog.»

Estetikk og sosial utjevning

I hvor stor grad kan man betrakte språket som en selvstendig levende organisme? I boken får Kristin Fridtun tydelig frem hvordan dette spørsmålet går som en rød tråd gjennom språkdebatten både på 1800-tallet og 1900-tallet. Det siste harde slaget i norsk språkstrid ble utløst av samnorskreformen i 1938, da to svært ulike språksyn støtte sammen. Som Fridtun skriver: «Samnorsktilhengjarane såg ikkje språket som ein levande og vyrdeleg organisme, men heller som eit livlaust system som både kunne og burde byggjast om.» Samnorskfolk snakket om språkpranlegging og språkstyring, ord som fikk riksmålsfolk til å grøsse.

SprÃ¥ket er et instrument: Forfatteren Agnar Mykle beskrev samnorsken som «heslig og forstyrrende; det har vært som Ã¥ høre en lyre bli stemt ved at den holdes under en sirkelsag i fart; bare sadister og døvhørte kan innby til en slik konsert.» (Foto: Fred Monclair)

Riksmålsforfattere med Arnulf Øverland og André Bjerke i spissen kvesset pennen. Agnar Mykle omtalte samnorsken som «det vederstyggelige språk av grøt og betong». Bjerke sa det slik: «Jeg har forfektet det romantiske syn at et sprog er en levende organisme – på linje med planten, ikke som lingvistene påstår: ‘et sosialt tegnsystem’ – på linje med trafikkskiltet.»

Øverland mente at sprÃ¥ket er en gÃ¥tefull organisme som skaper seg selv, «mens den aller fortreffeligste komité i høiden kan overvÃ¥ke den rette bruk av det.»

Fridtun påpeker at riksmålsdikterne oppfattet språket som noe mer enn et praktisk redskap i hverdagen. Som hun skriver: «Slik dei såg det, var språket ein umåteleg stor og rik kulturtradisjon som me språkbrukarar fekk ta del i.»

Samnorskforkjempere la derimot vekt på de sosiale sidene ved språket. Gjennom politisk styring skulle folkemålet løftes opp og det prestisjefylte riksmålet detroniseres. Halvdan Koht, historikeren og arbeiderpartipolitikeren som gikk i bresjen for tilnærmingspolitikken, sa det slik i 1930: «… det er ikkje estetikk som avgjer lagnaden for eit mål.»

Men språkeksperimentet gikk ikke slik som han trodde. Sant nok er dialektbruken blitt løftet opp, men som skriftnorm forble samnorsken et luftslott.

Da er vi inne på en annen metafor-kategori: Språket er en bygning. Ifølge Fridtun er det antagelig den språkmetaforen det finnes flest billedlige fremstillinger av. Forståelig nok, siden det er en gammel memoreringsteknikk for å få oversikt over alle enkeltdelene som til sammen utgjør en større helhet.

Fridtun nevner også en kjent bygningsmetafor som riktignok ikke handler om språkdebatten, men som viser hvordan en kreativ metafor kan slå negativt tilbake. Som statsminister fikk Thorbjørn Jagland erfare dette i 1996 da han lanserte «Det norske hus» som visjonært slagord. Det ble fort et yndet objekt for karikaturtegnere og for harselas da regjeringens problemer tårnet seg opp. Med andre ord bør man være obs på at ens metaforer kan spinnes videre og vris til noe annet enn det man har tenkt.

Vi bruker bilder fordi vi tenker i bilder

Fridtun forteller at hun under arbeidet med boken begynte å se metaforer overalt, og som leser kan man oppleve det samme. Som hun skriver: «Eg ser ikkje språket for berre metaforar.» At de er overalt, skyldes at vi trenger metaforene for å uttrykke oss. Men de blir også møtt med skepsis. Ett syn er at metaforer kan virke forstyrrende og villedende, og at et nøkternt språk er sannere.

Fridtun argumenterer godt for at språklig billedbruk er mer enn pynt, og hun underbygger det med teoriene til de amerikanske språkforskerne George Lakoff og Mark Johnson. Ifølge dem er ikke metaforene noe vi tyr til etter at vi har tenkt. «Det er snarare motsett: Me tenkjer ved hjelp av metaforar, og dei metaforane me tenkjer og lever med, kjem til syne i språket,» skriver Fridtun. Når vi skal forstå noe abstrakt, som for eksempel språk, bruker vi bilder fra den fysiske virkelighet for å tydeliggjøre og få oversikt, påpeker hun. «Biletbruk er så å seia føresetnaden for all språkdebatt. Det kjem av at språket i stor grad er eit immaterielt fenomen.»

«Språket er ei bukse» er altså tittelen på boken, så hvor kommer buksen inn i bildet? Fridtun har det fra mållagsleder Magne Aasbrenn, som etter nynorskreformen i 2012 skrev at nynorsken «har rom både for dei som ser på han som ein bunad og dei som ser på han som ei olabukse.»

I denne spissformuleringen beskriver Aasbrenn effektivt to fløyer på nynorsksiden; olabukse-brukerne som er mest opptatt av at nynorsken skal være et praktisk hverdagsspråk, og bunaden som står for en konservativ og høytidspreget variant av nynorsk.

Som forfatteren påpeker, bør ikke slike fiffige sammenligninger trekkes for langt. Da har de lett for å rakne.

 

Ekkokamre versus toleranse

Fridtuns egne oppfatninger er stort sett samlet i korte «fra sidelinjen»-kapitler. NÃ¥r boken likefullt er blitt sÃ¥ nyansert, henger det kanskje sammen med hennes egen «sprÃ¥kreise» bort fra bokmÃ¥let. Hun ble nyfrelst nynorskbruker i studietiden og følger selv en mer landsmÃ¥lsnær rettskrivningsvariant. Med andre ord har hun et søkende forhold til sprÃ¥ket. I forordet sier hun at hun har prøvd Ã¥ sette seg inn i hvordan meningsmotstandere tenker. «Kanskje viser det seg at motstandarane vÃ¥re har vel sÃ¥ god grunn til Ã¥ meina det dei meiner, som me har grunn til Ã¥ meina det me meiner.»

Vi kan ta det som en invitasjon til å komme oss ut av språkstridens ekkokamre. Men Fridtun viser oss også at uten metaforene vil språkdebatten bli temmelig fargeløs og kjedelig.