Det var fullt hus i festsalen på Engebret Café i Oslo da Riksmålsforbundets medieprisvinnere ble feiret, og også sjefene deres ville gi sitt besyv med. Les talene deres her og se flere bilder fra arrangementet.
Tale av politisk redaktør Geir Ramnefjell i Dagbladet til Gullpenn-vinner Inger Merete Hobbelstad:
Inger Merete kom til Dagbladet i 2005, etter en liten opptreden i Klassekampen den samme våren. Hennes mørke fortid, som jeg pleier å si. I Dagbladet anser vi Inger Merete som vår. Som journalist er hun født og oppvokst i våre spalter. Som lojal medarbeider har hun gått gradene fra kultur- og underholdningsjournalist midt på 2000-tallet, ustoppelig produktiv så det har rent ut i alle kriker og kroker av avisa. I Magasinet, i kultursidene, på nyhetsplass, på kommentarplass, som anmelder av bøker, ballett, teater og film.
Les også Medieprisene: Her er juryenes begrunnelser
Hun ble ikke fast ansatt i avisa før i 2014, men i praksis har hun jobbet fulltid helt siden 2006. Det er lenge siden det var vanlig at folk sa de var seg selv 110 prosent, men Inger Merete har kunnet si det, med matematisk dekning. Og mer til. I tillegg til å være seg selv 110 prosent i Dagbladet, har hun samtidig skrevet i Vinduet, Samtiden, Minerva, Spirit, Filologen, Costume, Henne, Tique og Woman. Og Klassisk forum – tidsskrift for antikkforskning. Og en svær bok om Shakespeare, selvsagt med en master i litteraturvitenskap i bunn. Inger Merete er seg selv 150 prosent, tenker jeg vi sier. 200 prosent i litt dårlige uker hvor hun glemmer å senke skuldrene, men påtar seg skriveoppdrag til over ørene og mer til. Og leverer hver gang.
Hun er en gullpenn. En av de absolutt skarpeste skribentene i norsk presse, og samtidig en av de mest produktive.
Hun er minst like mange prosent Dagbladet-journalist. I sjel og sinn. Hun er formet av, og hun er med på å forme Dagbladet. Det er vi stolte av. Vi er stolte av, midt i en av de mest økonomisk krevende periodene for avisa vår, som vi delvis har lagt bak oss, å ha fostret en slik type som Inger Merete. Hun er en klassisk, liberal Dagblad-intellektuell, med en sjelden retorisk kapasitet i spaltene – og i de utallige tv- og radioopptredener hun er gjest i. Hun er en gullpenn. En av de absolutt skarpeste skribentene i norsk presse, og samtidig en av de mest produktive. Flaks for oss. Og da mener jeg selvsagt det store vi, alle dere som sitter her – og avislesere over hele landet som leser avisartikler nettopp fordi de setter pris på de gode formuleringene, de overraskende og humoristiske betraktningene. Den lekne journalisten som beriker dagen din. Og gir deg lyst til å fortsette å lese. Som gjør journalistyrket til noe folk faktisk også ser opp til og beundrer – ikke bare år etter år rangerer som en litt mindre troverdig yrkesgruppe enn bruktbilselgere.
Les også: Gullpenn-juryens begrunnelse.
Men det er ikke alltid populært å være liberal. Å være liberal kan i mange tilfeller bli oppfattet som kontrært, og selv om det kan være et velkomment utgangspunkt for en skribent, koster det. Også i Dagbladet. Inger Merete skyr ikke debatt, på noen arenaer. Utholdenheten hennes kommer til syne også her. Og evnen til å holde hodet kaldt når det koker. Jeg tror Inger Merete liker oppmerksomhet, at det hun skriver blir lest og diskutert, men det koker aldri over. Ikke når motargumentene hagler. Heller ikke når heder, skryt og stadig etterspørsel etter hennes bidrag fra alle kanter, kommer strømmende på. Ingenting vipper Inger Merete av pinnen. Også behovet for selvmarkering, som de fleste journalister bør bære med seg som både venn og fiende, er alltid under kontroll hos Inger Merete. Etter en Metoo-debatt, en opptreden i Nytt på nytt og med en Gullpenn på vei inn, huker hun seg over fire filmanmeldelser, desking av filmguide og lovnader om to nye kommentarer til ledersidene innen uka er omme. Inger Merete kunne sklidd på talentet, men arbeider for hardt til at vi noen gang kan mistenke henne for å gjøre bare det.
«Hun skriver så mye, og så godt, at hadde dette vært en idrett ville hun blitt mistenkt for doping», sa Geir Ramnefjell om Inger Merete Hobbelstad, her med sin nye gullpenn og sin samboer Eirik Vassenden.
Inger Merete skriver så mye, og så godt, at hadde dette vært en idrett ville hun blitt mistenkt for doping – og satt under et strengt kontrollregime.
Det ville hun forresten sannsynligvis tatt med et smil. Med liberal respekt for uavhengig kontroll og tillit til at prosessen var god og rettferdig. Og hvis hun ble utsatt for en urimelig prosess – skrevet et sviende essay med tabloid snert og sannsynligvis noen referanser til Shakespeare.
Inger Merete – gratulerer som årets gullpenn. Takk for alle de gode bidragene dine til avisa, for at du styrker oss hver dag. Og ikke minst, takk for at du er en så god og raus kollega.
Tale av direktør Kenneth Andresen i P4 til Bjørn Faarlund:
– Det å drive direktesendt radio uten manus er sannsynligvis det nærmeste vi kommer språklig ekstremsport, sa P4-direktør Kenneth Andresen i sin tale til lytterprisvinner Bjørn Faarlund.
Kjære Bjørn, kjære alle sammen,
Det er veldig hyggelig å være her i ettermiddag og hylle en ekte radioveteran. For selv om Bjørn er velsignet med et ungdommelig og litt gutteaktig oppsyn, så har han vært en av de viktigste stemmene i det norske radiomiljøet siden NRK-monopolet ble brutt for 37 år siden.
Allerede da jeg begynte i lokalradio på slutten av 80-tallet hadde Bjørn etablert seg som en av de aller flinkeste i bransjen. For mange av oss var han selve idealet på en god programleder – en vi forsøkte å strekke oss mot. Sendingene til Bjørn satt alltid tett og hadde den fine flyten som de aller beste radiosendingene gjerne har.
I radio er språket alt. Der andre medier har det visuelle å lene seg på, har vi bare ordene.
I morges våknet nesten 400.000 nordmenn til Bjørns blide stemme og klare språk. Sånn har det vært i over 18 år. Det å bli bedt om å lede morgensendingen er noe helt spesielt i radio. Det er en av de mest prestisjefylte postene vi har. Det sier ikke rent lite at det stort sett er morgensendinger Bjørn er blitt bedt om å lede gjennom sin karriere, både hos oss og hos andre.
Han er uten tvil en av de mest helstøpte programlederne vi har i norsk radio. Det forplikter språklig! I radio er språket alt. Der andre medier har det visuelle å lene seg på, har vi bare ordene. Det er ingen ulempe, men en utfordring som gjør kravet til det språket vi bruker enda større. Det er nødt til å være et godt transportbånd for innhold.
Ofte er det de nære omgivelsene som former språket vårt. Sånn har det ikke vært for deg, Bjørn. Du er oppvokst i Hemsedal, har en far fra Toten og en mor fra Tyskland. Det kunne altså fort blitt totning eller hallingmål, men du valgte riksmål. Det må ha vært et veldig bevisst valg, noe jeg også tror er litt av forklaringen på den språklig treffsikkerhet du har med deg i studio.
Stolt familie: Lytterprisvinner Bjørn Faarlund med sin kone Annemieke og sønnen Casper.
Det å drive direktesendt radio uten manus er sannsynligvis det nærmeste vi kommer språklig ekstremsport. De fleste av oss har god tid til å meisle ut formuleringer. Vi kan finpusse setninger og teste hvordan de ruller av tungen, før vi fremfører dem eller gir dem fra oss. Sånn er det ikke med direktesendt radio. Der må setninger formuleres på sekunder. Det finnes ingen «rette-tast». Da gjelder det å ha et solid fundament som gjør at man klarer å lande riktig, selv etter de lengste svevene. Det tror jeg du har jobbet mye med og det er denne språklige tryggheten som gjør deg til en ener innen ekstremsporten direkteradio. Du setter alltid et skikkelig telemarknedslag.
Les også: Lytterprisjuryens begrunnelse.
Når det er behov for det, tilbyr du deg også gjerne å rettlede gjester eller andre som er språklig forvirret. Det merket den ferske forleggeren Petter Stordalen for noen uker siden, da han som gjest i Radiofrokosten var så uheldig å begå en da/når-feil. Stordalen var i godt driv og la ut om bøkers betydning da han kommer i skade for å si «når jeg fikk barn». Han ble lynraskt korrigert. «Da jeg fikk barn» hører vi deg si. «Det heter DA jeg fikk barn». Medprogramlederne dine er mest interessert i å fortsette intervjuet, men du mener åpenbart at dette er så grovt, at han ikke bør få slippe unna. «Han er jo i forlagsbransjen!» nærmest roper du, før du begynner å grille ham om hvilken karakter han hadde i norsk på skolen. Du slipper ikke taket før Stordalen til slutt må innrømme en «nogen+». Da blir du litt mildere, men sørger for sikkerhets skyld å gi ham huskeregelen «Den gang da, hver gang når», før dere forsetter intervjuet.
Dine kolleger sier følgende om deg: Bjørn er – også når det kommer til språk – alltid interessert, forbausende leken og imponerende presis. En stilsikker kilde til inspirasjon. Fra før er du hedret med priser som Årets Radionavn og Årets Programleder, nå kan du også føye til Riksmålsforbundets lytterpris. På vegne av hele P4-huset – Gratulerer så mye! Vi er veldig stolte av deg!
Tale av redaksjonssjef Hanna Thorsen i NRK Dagsrevyen til Nina Owing
Nina Owing er stilsikker. Det er bare å kaste et blikk på Nina så skjønner du at hun er kvalitetsbevisst. En ting er hvordan hun fremstår i det ytre. Men dette preger henne i hele hennes virke som journalist. Som formidler. Kvalitet og stilbevissthet ligger bak de journalistiske vurderingene hun gjør, og ikke minst trer denne stilsansen fram når hun tar i bruk det viktigste verktøyet journalister har, nemlig språket. Presist, konsist, korrekt. Ikke et ord er overlatt til tilfeldighetene når Nina er på skjermen. Det bare virker sånn. Alltid elegant, nøkternt, aldri ladet eller overdrevet.
Nina har alltid vært opptatt av språk. Før hun tok journalistutdanning, var det nettopp fonetikk og språkvitenskap som var en del av cand. mag.-graden hennes fra universitetet i Oslo. Hun har selv uttalt at hun er opptatt av sak, og ikke vil forstyrre budskapet. Ergo skal språket være et nøkternt virkemiddel for å formidle fakta, kunnskap og analyse. Nina ønsker at publikum skal få med seg innholdet, språket skal ikke stå i veien for det hun formidler. Og nettopp fordi hun behersker språket, lykkes hun. Hun er blant de journalistene det norske publikum har aller størst tillit til.
Forleden diskuterte vi språkutvikling på et allmøte i Nyhetsdivisjonen, der flere tok til ordet for at vi skal snakke og skrive slik at en 17-åring forstår oss. Det er viktig at språket er enkelt og lettfattelig, men som Nina påpeker underveis i diskusjonen: Allmennkringkasteren NRK har også et annet oppdrag; nemlig å ta vare på norsk språk – og kulturarv. Språket vi bruker er normativt.
Sammen med medstudent Siv Nordrum oppfant Nina Owing ordet «rikssynser», og begrepet ble en del av den norske ordfloraen i 1984.
Dette brenner Nina for. Helt siden hun startet som vikar i Dagsnytt i 1988, har hun vært bevisst sin rolle som språklig forbilde. Og for alle oss som er så heldige å få jobbe tett med Nina er hun nettopp det, og ikke minst for alle som ser og hører henne hver dag. Derfor er det ikke overraskende at nettopp Nina får Riksmålsprisen.
Les også: TV-prisjuryens begrunnelse.
I tillegg til språkutdanning, har hun teatervitenskap. Det vitner også om sans og forståelse for språkets påvirkningskraft. Den personlige interessen hun har for litteratur, teater, musikk-tekster og poesi underbygger dette. Får du anbefalt en roman av Nina, da vet du at du har en litterær opplevelse i vente.
Nina Owings sjef i NRK Dagsrevyen, Hanna Thorsen, foreviger øyeblikket.
En side som nok ikke er så allment kjent, er at Nina er rå på å parodiere og karikere. Ingen kan breke så bergensk som henne, eller snakke flytende dansk så selv en københavner er i tvil om hvor hun egentlig kommer fra. Igjen et tegn på stor språkforståelse. Nina er også en ord-skaper, som journaliststudent oppfant hun ordet rikssynser i sin hovedoppgave sammen med medstudent Siv Nordrum, og begrepet ble en del av den norske ordfloraen i 1984.
For selv om språket skal være nøytralt og nøkternt, har språket også makt. Rikssynser-begrepet er en betegnelse på menn som snakker mye i offentligheten, uten kanskje alltid å ha kompetanse eller kunnskap til å uttale seg. Rikssynser-begrepet avkler makt. Språk har makt. Dette er også Nina bevisst. I sine mange ulike roller som programleder i NRK, i de store debattene, i valgsatsingene og ikke minst hver kveld i Dagsrevyen har Nina over mange år utviklet seg til en av de virkelig store programlederprofilene i Norge.
Nina får også gratulasjoner og de beste skussmål fra fungerende språksjef i NRK, Ingvild Bryn. Hun sier at Nina Owing er et forbilde for alle som er opptatt av et klart og godt språk. Nina Owing er opptatt av å ikke bruke forsterkende og dramatiserende ord og uttrykk. Hennes nøytrale og korrekte stil har gjort henne til en av de høyest skattede programlederne i Norge. Tilbakemeldingene til språksjefen fra publikum viser at folk forventer at NRK skal en høy språklig standard, og Nina Owing har innfridd – dag etter dag, år etter år.
Kjære Nina, på vegne av NRK, gratulerer med prisen. Vi er veldig stolte av den jobben du gjør, og selvsagt veldig stolte over at nettopp du får Riksmålsprisen. Gratulerer!
Flere bilder fra prisoverrekkelsen:
Stolte kolleger fra P4 (f.v.): Ulla Kristine Rafaelsen, Anna Kappler, Daniel Høglund, Marte Kaasa Arntsen og Kenneth Andresen.
Juryene ved fem av dem, fra venstre rundt bordet: Ragnar Kvam jr., Audun Vinger, Marte Spurkland, Tom Egeland (delvis skjult) og Eric Cameron.
Årets gullpenn Inger Merete Hobbelstad flankert av vennene Thomas Reinertsen Berg og Guri Vindegg.
Anette Groth og Kalle Lisberg.
– Journalistene har en viktig rolle. Som forbilder, som formidlere og profesjonelle brukere av språket, sa Riksmålsforbundets formann Trond Vernegg under utdelingen av medieprisene.
Fra venstre: Frode Yngland, Marit Strand og Gea Solheim
Audun Vinger og Tom Egeland i Gullpenn-juryen.
I forgrunnen fra venstre: Odd Arvid Strømstad, Annette Groth og Ingvild Bryn.
Fra venstre: De to stolte fedrene Nils Hobbelstad og Nils Faarlund sammen med Ole Hovind
Trofast gjest på Engebret Café: Prisvinner Bjørn Faarlund med restauratør Kay Johnsen.
Vicotria Uthaug og Jørn Ødegaard.
(Foto: Stig Michaelsen)