Spørsmål:

Er det noen regler for dette, eller må jeg bare stole på mitt eget språkøre? Nå har jeg lest disse eksemplene så mange ganger at ingen av dem gir mening lenger.

Vi må handle alt vi trenger for å lage mat.
Vi må handle alt vi trenger til å lage mat.
Jeg trenger deg for å handle alt til festen.
Jeg trenger deg til å handle alt før festen.
Jeg trenger din hjelp til noe.
Jeg trenger din hjelp til å handle alt før festen.
Jeg trenger din hjelp for å handle alt til festen.

Svar:

Du har tydeligvis så godt øre at du kan stole på det. Faste regler for preposisjonsbruken er det vanskelig å gi. Preposisjonsartiklene i en definisjonsordbok vil nok være det beste hjelpemiddelet for deg. Vær i alminnelighet obs på følgende:
1. FOR Å uttrykker tradisjonelt en hensikt med verbalhandlingen, og en ganske klar hensikt: HUN TRENTE FOR Å BLI NORGESMESTER, dvs. i den hensikt å bli norgesmester. I preposisjonen TIL ligger det ingen klar hensikt, derimot en bevegelse (reell eller tenkt) henimot et mål – final betydning, kaller vi det – og det betyr nok at både FOR og TIL kan gå an i samme setning. HUN TRENTE TIL NORGESMESTERSKAPET må det hete på norsk.
2. Norsk påvirkes noe av engelsk, og folk begynner å bli usikre i valget av preposisjon: HUN TRENTE FOR NORGESMESTERSKAPET (She trained for the Norwegian championship). Prioritér den norske uttrykksmåten og skriv TIL.
3. Vær obs på at et utsagn kan tenkes å være forkortet – at det kan være noe underforstått i det, som kan hjelpe deg i preposisjonsvalget. Du er selv inne på tanken i setningene hvor du innfører ordet HJELP. Bra tenkt!

Jeg anbefaler:
Vi må handle alt vi trenger for/til å lage mat.
Jeg trenger deg til å handle alt til festen (må det hete hvis «deg» er den som skal handle).
Jeg trenger deg for å få handlet alt til festen (ville jeg skrive, tror jeg. Da handler begge, «jeg» får hjelp).
Jeg trenger din hjelp til noe (må det hete).
Jeg trenger din hjelp til å handle alt før festen.
Jeg trenger din hjelp for å få handlet alt før festen (altså denne uttrykksmåten også her).

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål

Hei!

Jeg lurer på om det er noen grammatisk forklaring på hvorfor vi bruker både “på” og “i” når vi snakker om å befinne seg et navngitt sted. Vi (les: trøndere) skriver f.eks. at ”jeg var på Stjørdal i helga”, men samtidig skriver vi også ”jeg var i Oslo i helga”.

Jeg har selv funnet ut at det som oftest brukes ”i” når det er snakk om større steder som byer o.l., mens vi sier ”på” om en del andre steder. Selv ville jeg sagt ”på” om steder som Hamar, Oppdal, Stjørdal, Røros, og et par til jeg ikke husker. Er det bare snakk om vane, eller er det noen regler inne i bildet?

Svar

Det finnes regler for bruken av i og på ved stedsnavn, men om disse reglene er direkte grammatiske, tør jeg ikke svare på. Faste og ufravikelige er de heller ikke, men retningslinjer gir de.

Hvilken preposisjon man skal benytte, er bestemt av to forhold: 1) Hva stedsnavnet er navn på, dreier det seg f.eks. om en by, en gård, en øy eller et land? 2) Hvilket substantiv navnet eventuelt består av. Her er forutsetningen selvfølgelig at stedsnavnet faller helt eller delvis sammen et vanlig substantiv, jf. nes og Nes, odde og Notodden.

Man bruker i ved navn på:
– land: i Norge, i Frankrike, i Italia
– byer: i London, i Paris, i New York
i Oslo, i Bergen, i Trondheim
Det skal være i ved alle utenlandske byer og ved alle større byer i Norge. Ved mindre norske byer, og mange tettsteder, benyttes imidlertid på, jf. på Hamar, på Gjøvik, på Grinder.
– kommuner: i Vågå, i Grue, i Rygge
– fylker: i Sør-Trøndelag, i Hedmark, i Østfold

Der stedsnavnet inneholder et substantiv som det er vanlig å bruke i ved, jf. bl.a. bygd, dal og fjord, skal også stedsnavnet ha i, f.eks.: i Dalsbygda, i Rendalen, i Sandefjord

På benyttes ved navn på:
– øyer: på Tjøme, på Grønland, på Kypros
I ”Moderne norsk” (s. 133) sier Finn-Erik Vinje: ”Slik bør ordbruken også være i
forbindelse med Island, slik det har vært gjort fra gammelt av. Altså på Island.”
– gårder: på Kongshov, på Røed, på Oppset
– himmellegemer: på Jorden, på Mars, på Solen

Der stedsnavnet inneholder et substantiv som det er vanlig å bruke på ved, jf. bl.a. nes, haug, berg, skal også stedsnavnet ha på, f.eks.: på Nes, på Storhaug, på Kongsberg.

De ovenstående momentene er retningslinjer, det er ikke alltid preposisjonsbruken stemmer med det som her er sagt; dessuten endrer den seg, f.eks. blir i ved bynavn brukt mer nå enn tidligere. Hvis man er i tvil om hva som er rett, kan man spørre lokalkjente; de anvender som regel preposisjonene korrekt. Se også fremstillingene i Moderne norsk (Fagbokforlaget, 2002) og Språkvett (Kunnskapsforlaget, 2001).

Med vennlig hilsen
for Riksmålsforbundet
Elin Frysjøenden

Spørsmål:

Hei
Jeg bor på østlandet, og her blandes gjennom og mellom. Har dere oversikt over en regel, slik at vi kan bli enige?

Svar:

De beste svarene finner du nok i en definisjonsordbok under oppslagsordene GJENNOM og MELLOM. Jeg er så fri å anbefale Norsk Ordbok med 1000 illustrasjoner (2. utgave, Kunnskapsforlaget 2005).
Kort fortalt: Med GJENNOM går du inn i det som det følgende ordet betegner (stedet, materialet, tiden o.a.), beveger deg eller tenker deg fra den ene siden eller enden til den andre siden eller enden. GJENNOM uttrykker alltid en bevegelse, virkelig eller tenkt, og det følgende ordet er entall eller betegner et entallsbegrep: «Veien går gjennom en dal».
Etter MELLOM kommer et flertallsord eller et toleddet uttrykk: «Veien går mellom fjellene». «Veien går mellom to fjell». MELLOM kan betegne både bevegelse og stillstand: «Vi gikk mellom de to husene». «Lillesand ligger mellom Grimstad og Kristiansand».

I noen dialekter (mest kjent er vel Nedre Telemark) brukes MELLOM i tilfeller hvor normalspråket har GJENNOM, og om uttrykket SE GJENNOM FINGRENE MED NOE kommer det fra tid til annen sterke meningsytringer om at MELLOM må være det rette. Men det heter altså GJENNOM. Man tenker seg håndens parallelle fingre (med en liten åpning imellom) som en enhet, som en slags grind som man holder for øynene og ser gjennom.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål

Hei!

En venn av meg og jeg diskuterer om «i kulissene» er synonymt med «bak kulissene»? Eller er det en nyanseforskjell her?

Svar

En kulisse betyr a) en bevegelig teaterdekorasjon b) et rom mellom eller bak en kulisse. Når vi tenker på at noe skjer i det skjulte eller i hemmelighet, er det nok derfor mest korrekt å snakke om bak kulissene, altså bak den bevegelige dekorasjonen. Hvis noen befinner seg i kulissene, kan de jo (kanskje) ses.

Norsk ordbok med 1000 illustrasjoner, Norsk riksmålsordbok og Bokmålsordboka gir også eksempler med bak kulissene; ingen av bøkene bruker i kulissene.

Med vennlig hilsen
for Riksmålsforbundet
Elin Frysjøenden

[1] I tillegg har vi den “tekniske” betydningen ‘renne som en maskindel glir langs og styres av’.

Spørsmål:

Reklamere – kan det brukes med både for/på/med? De to siste høres kjent ut, mens den første (reklamere for)…? hva sier dere til det?

Svar:

Ja, man kan bruke både FOR, PÅ og MED etter REKLAMERE. Årsaken til at du stusser, er nok at REKLAMERE har to betydninger.
Ifølge Norsk Ordbok (ordnett.no) betyr REKLAMERE PÅ “sende reklamasjon på”, altså klage på varens kvalitet.
REKLAMERE MED (f.eks. lave priser) eller FOR (en vare, en tilstelning e.l.) betyr “gjøre reklame”, som jo er noe ganske annet.

Vennlig hilsen
Maya Veel Westberg

Spørsmål:

Jeg er en elev ved Honningsvåg videregående skole.
Jeg har akkurat skrevet en oppgave om hvor jeg skulle greie ut om typiske trekk ved sagalitteraturen.
I oppgaven skrev jeg:
”Mye bruk av dialoger spiller en viktig rolle i sagastilen. Til eksempel består 2/5 av Njåls saga av replikker. (…)»
Er det korrekt norsk å skrive «Til eksempel», eller må jeg skrive «For eksempel»?

Svar:

Det heter ‘for eksempel’ – det er et fast uttrykk. ’Til eksempel’ brukes på nynorsk, og usikkerheten din kan skyldes ”smitte” fra den målformen.

Vennlig hilsen
for Riksmålsforbundet
Elin Frysjøenden

Spørsmål:

Hei

«Vi er best på mat og vin» «jeg er god på språk»
Er dette riktig bruk av preposisjonen «på», eller en dårlig språktrend?

Svar:

En “trend” er det nok, ja, og sikkert påvirket av engelsk ON, som brukes mer i betydningen “angående” enn vi har brukt PÅ i norsk på den måten.

Bruksmåten/betydningen er ikke aldeles ny i norsk. I “min” “Norsk Ordbok med 1000 illustrasjoner” har jeg tatt med bl.a. følgende eksempler under betydning 5 av PÅ: ha forstand på, lyst på noe, få igjen (penger) på skatten, forretningen var utsolgt på kneippbrød. Så kan man tenke på sånt som at når det heter f.eks. forske I et emne, men forske PÅ et område, så er ikke spranget langt til å bruke PÅ i alle sammenhenger (om man bare altså er fortrolig med engelsk ON, og det er jo de fleste forskere). Altså: forske PÅ i alle sammenhenger.

I ordboken “Nyord i norsk 1945-1975” er ikke den økede bruken av PÅ registrert, noe som kan tyde på at den nye “trenden” ikke er særlig eldre enn fra 70-årene. I oppfølgeren, som dekker tiden fra midt i 70-årene og en generasjon fremover og som utkommer på sensommeren (2012), er det sikkert med en god del eksempler.

Vanligvis er det jo slik at vi som har sans for språklig tradisjon, rynker på nesen over språkforandringer som objektivt sett er unødvendige (som at I avløses av PÅ i de to uttrykkene du nevner). Vi ser på dem som uheldige. Men vi utgjør dessverre ikke noe flertall blant de skrivende og talende.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

Hei!
Vi er flere som har følgende spørsmål: Hvorfor heter det «på Agder», mens det i andre fylker heter f.eks «i Telemark»?
Arkivverket og regjeringen.no skriver «På Agder», mens det f.eks skrives i Trøndelag. Vi lurer på om det finnes noen faste retningslinjer eller forklaringer på når man bruker de ulike preposisjonene?

Svar:

Takk for spørsmål. På det første er svaret greit nok. Det heter på Agder ifølge tradisjon fra norrønt (gammelnorsk), hvor de brukte preposisjonen á som tilsvarer vår på. Og den brukte de mer enn vi bruker på i dag. Når vi sier og også som oftest skriver på Island, så er det norrønt á Íslandi som lever videre. I norrønt kunne det hete både á Englandi og í Englandi. Så kan man spørre: Hvorfor ikke også í Agdir på norrønt? Antagelig er svaret å søke i opprinnelsen til navnet Agder. Den mest sannsynlige forklaringen er at det betyr “landet som stikker ut (i havet)” eller “fremstikkende punkt”. Hvis det er tilfellet, faller på naturlig også etter våre dagers språkbruk.

På spørsmål nr. 2 er svaret at noen retningslinjer og tendenser har vi nok, men ikke faste regler. Om vi begrenser oss til navn på områder (og ser bort fra byer og tettsteder), kan vi si:
1. Tradisjon, ofte gammel tradisjon (som i tilfellene Agder og Trøndelag).
2. Navn som ender på -bygd, -dal, -fjord o.a. som forbindes med i når ordet er usammensatt (i bygda, i dalen osv.), forbindes med i: i Øverbygd, i Gudbrandsdalen, i Glomfjord osv.
3. Når vi snakker om kommunen, menigheten, fylket, lagdømmet, bispedømmet, bruker vi i. Det heter altså biskop, lagmann i Agder, og fylkesmann i Aust-Agder og i Vest-Agder.

Dette svaret er snaut, men emnet er stort hvis man skal se på alle slags stedsnavn.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål: Bruker man på badet uansett, eller er det mulig å bruke i badet ved flere anledninger?

Svar: Her kommer det an på hva slags bad du tenker på. Om baderommet i et hus er det naturlig å si «å være på badet».  I en svømmehall er det riktig med «i badet», som for eksempel i oppslag som «Regler i badet» (bassenget).  Ligger du i badekaret, kan du si at du «ligger i badet».

For mange av værelsene i et hus er bruken av i/på flytende; på eller i kjøkkenet, gangen, soverommet osv. På loftet og i kjelleren er iallfall udiskutabelt. Det er vel også på toalettet eller på do – man vil iallfall ikke havne i do!

– Stig Michaelsen