Spørsmål

Flere gamle uttrykk som «høyvekten på Moss» og «konvensjonen på Moss» vitner om at Moss var en «på»-by for en tid tilbake. I dag hører jeg knapt noen si «på Moss.» Når begynte man for alvor å si «i Moss?» (Dette avviker kanskje mellom mossinger og utenbysfolk.) Er det i dag regnet som feil å si «på Moss?» Hva bestemmer om en by tar «på» eller «i»? Det synes som om innlandsbyer domineres av «på,» mens kystbyene stort sett tar «i»?
Svar

Takk for spørsmål. Du er avgjort inne på det riktige.

Tradisjonelt heter det PÅ MOSS, og jeg vil tro at eldre eller gamle mossinger stadig bruker den preposisjonen. Galt kan man ikke si det er, men mindre vanlig, kanskje, enn I MOSS.

Det heter tradisjonelt også PÅ HORTEN, PÅ HALDEN (FREDRIKSHALD), PÅ GJØVIK, PÅ HAMAR, PÅ LILLEHAMMER, PÅ KONGSVINGER – av den grunn at det er gamle gårdsnavn eller – for Haldens og Kongsvingers vedkommende – festningsnavn.

Ellers er det et skille mellom innlandsbyer og kystbyer, slik du nevner: PÅ KONGSBERG, PÅ NOTODDEN, PÅ RJUKAN, PÅ HØNEFOSS, PÅ RØROS.

M E N: Noe system av regler finnes ikke. Straks begreper som «kommune» eller «menighet» ligger i bakhodet, og ikke bare «sted» eller «prikk på kartet», kommer preposisjonen I for dagen. – På den annen side: Jeg har flere ganger på togreise gjennom Gudbrandsdalen hørt f.eks. «Toget stopper ikke på Øyer». Da har føreren begrepet «stasjon» i bakhodet; det heter selvsagt bare I ØYER når det er tale om kommunen/bygda, men PÅ ved stasjonene Fåberg, Hunder, Tretten, Fåvang.

Siden de aller fleste byene ligger ved kysten og har I fra gammelt av, er det analogikrefter i sving, så man kan i dag ikke i noe tilfelle, tror jeg, si at I er galt.

Vi har fått en rekke nye bykommuner i løpet av de siste årene, men jeg har hittil ikke notert ny preposisjonsbruk i den forbindelse.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Man lå utvilsomt i og ikke på de første respiratorene. Frasen lever videre selv om utstyret endrer seg. (Foto: Mekonnen Wolday/Slottsfjellmuseet)

Spørsmål: VGs koronastatistikk bruker konsekvent på respirator. Det virker veldig avstikkende for meg, jeg mener det må hete «i respirator». Er begge variantene korrekt?

Svar: Vi anbefaler den tradisjonelle frasen i respirator, eventuelt koblet til (eller fra) respirator. At det er vanligst med «i», henger nok sammen med hvordan de tidlige respiratorene var utformet. Slike tankrespiratorer (også kalt jernlunge) var som store bokser hvor pasienten ble lagt inn, med bare hodet utenfor. Selv om respiratorene med tiden ble til mindre pustemaskiner som pasienten kobles til i sengen, snakker vi altså fortsatt om å være «i respirator».

Samtidig er det en alminnelig tendens i språket til å bruke på stadig mer. Slik de moderne respiratorene er utformet, kan det dermed falle naturlig for helsepersonell å si han er på respirator (koblet på respirator). De bruker jo på i mange andre sammenhenger (på akutten, på operasjonsstuen, på smertestillende), og da blir det fort på respirator også.

Stig Michaelsen

Spørsmål: Bruker man på badet uansett, eller er det mulig å bruke i badet ved flere anledninger?

Svar: Her kommer det an på hva slags bad du tenker på. Om baderommet i et hus er det naturlig å si «å være på badet».  I en svømmehall er det riktig med «i badet», som for eksempel i oppslag som «Regler i badet» (bassenget).  Ligger du i badekaret, kan du si at du «ligger i badet».

For mange av værelsene i et hus er bruken av i/på flytende; på eller i kjøkkenet, gangen, soverommet osv. På loftet og i kjelleren er iallfall udiskutabelt. Det er vel også på toalettet eller på do – man vil iallfall ikke havne i do!

– Stig Michaelsen

Spørsmål:

Jeg er en elev ved Honningsvåg videregående skole.
Jeg har akkurat skrevet en oppgave om hvor jeg skulle greie ut om typiske trekk ved sagalitteraturen.
I oppgaven skrev jeg:
”Mye bruk av dialoger spiller en viktig rolle i sagastilen. Til eksempel består 2/5 av Njåls saga av replikker. (…)»
Er det korrekt norsk å skrive «Til eksempel», eller må jeg skrive «For eksempel»?

Svar:

Det heter ‘for eksempel’ – det er et fast uttrykk. ’Til eksempel’ brukes på nynorsk, og usikkerheten din kan skyldes ”smitte” fra den målformen.

Vennlig hilsen
for Riksmålsforbundet
Elin Frysjøenden

Spørsmål

Hei!

En venn av meg og jeg diskuterer om «i kulissene» er synonymt med «bak kulissene»? Eller er det en nyanseforskjell her?

Svar

En kulisse betyr a) en bevegelig teaterdekorasjon b) et rom mellom eller bak en kulisse. Når vi tenker på at noe skjer i det skjulte eller i hemmelighet, er det nok derfor mest korrekt å snakke om bak kulissene, altså bak den bevegelige dekorasjonen. Hvis noen befinner seg i kulissene, kan de jo (kanskje) ses.

Norsk ordbok med 1000 illustrasjoner, Norsk riksmålsordbok og Bokmålsordboka gir også eksempler med bak kulissene; ingen av bøkene bruker i kulissene.

Med vennlig hilsen
for Riksmålsforbundet
Elin Frysjøenden

[1] I tillegg har vi den “tekniske” betydningen ‘renne som en maskindel glir langs og styres av’.

Spørsmål

Hei!

Jeg lurer på om det er noen grammatisk forklaring på hvorfor vi bruker både “på” og “i” når vi snakker om å befinne seg et navngitt sted. Vi (les: trøndere) skriver f.eks. at ”jeg var på Stjørdal i helga”, men samtidig skriver vi også ”jeg var i Oslo i helga”.

Jeg har selv funnet ut at det som oftest brukes ”i” når det er snakk om større steder som byer o.l., mens vi sier ”på” om en del andre steder. Selv ville jeg sagt ”på” om steder som Hamar, Oppdal, Stjørdal, Røros, og et par til jeg ikke husker. Er det bare snakk om vane, eller er det noen regler inne i bildet?

Svar

Det finnes regler for bruken av i og på ved stedsnavn, men om disse reglene er direkte grammatiske, tør jeg ikke svare på. Faste og ufravikelige er de heller ikke, men retningslinjer gir de.

Hvilken preposisjon man skal benytte, er bestemt av to forhold: 1) Hva stedsnavnet er navn på, dreier det seg f.eks. om en by, en gård, en øy eller et land? 2) Hvilket substantiv navnet eventuelt består av. Her er forutsetningen selvfølgelig at stedsnavnet faller helt eller delvis sammen et vanlig substantiv, jf. nes og Nes, odde og Notodden.

Man bruker i ved navn på:
– land: i Norge, i Frankrike, i Italia
– byer: i London, i Paris, i New York
i Oslo, i Bergen, i Trondheim
Det skal være i ved alle utenlandske byer og ved alle større byer i Norge. Ved mindre norske byer, og mange tettsteder, benyttes imidlertid på, jf. på Hamar, på Gjøvik, på Grinder.
– kommuner: i Vågå, i Grue, i Rygge
– fylker: i Sør-Trøndelag, i Hedmark, i Østfold

Der stedsnavnet inneholder et substantiv som det er vanlig å bruke i ved, jf. bl.a. bygd, dal og fjord, skal også stedsnavnet ha i, f.eks.: i Dalsbygda, i Rendalen, i Sandefjord

På benyttes ved navn på:
– øyer: på Tjøme, på Grønland, på Kypros
I ”Moderne norsk” (s. 133) sier Finn-Erik Vinje: ”Slik bør ordbruken også være i
forbindelse med Island, slik det har vært gjort fra gammelt av. Altså på Island.”
– gårder: på Kongshov, på Røed, på Oppset
– himmellegemer: på Jorden, på Mars, på Solen

Der stedsnavnet inneholder et substantiv som det er vanlig å bruke på ved, jf. bl.a. nes, haug, berg, skal også stedsnavnet ha på, f.eks.: på Nes, på Storhaug, på Kongsberg.

De ovenstående momentene er retningslinjer, det er ikke alltid preposisjonsbruken stemmer med det som her er sagt; dessuten endrer den seg, f.eks. blir i ved bynavn brukt mer nå enn tidligere. Hvis man er i tvil om hva som er rett, kan man spørre lokalkjente; de anvender som regel preposisjonene korrekt. Se også fremstillingene i Moderne norsk (Fagbokforlaget, 2002) og Språkvett (Kunnskapsforlaget, 2001).

Med vennlig hilsen
for Riksmålsforbundet
Elin Frysjøenden

Spørsmål:

Jeg kom over en regel om bruk av preposisjonen «for» som jeg ikke skjønner. Det skal visst brukes «for» og ikke «til» på steder der det er en nøytral posisjon i forhold til verden/mennesker. Dette står det i alle fall i en norsk grammatikkbok for norsk som 2.
språk. Men jeg klarer ikke skjønne hva som menes med dette. Spesielt blir jeg forvirret når de kommer med eksemplene «Det er vanskelig for meg» og «Han presenterte dem for hverandre». Hva er det som gjør at man ikke kan si «til» her?

På forhånd takk!

Svar:

Takk for spørsmålet.

Preposisjoner er vanskelig. Det er ikke alltid enkelt å forstå/begrunne at man må bruke én fremfor en annen. Slik er det i dine tilfeller. At det må hete «Det er vanskelig for meg» og «Han presenterte dem for hverandre» kan ikke forklares på annen måte enn at det tidlig i språkhistorien (kort etter norrøn tid, kanskje) ble vanlig å erstatte kasusen dativ med uttrykk av typen preposisjon + substantiv/pronomen. Oftest var preposisjonen for:

Det er meg umulig å forstå. > Det er umulig for meg å forstå.

Men også til:

Vi sendte ham et brev > Vi sendte et brev til ham.

Til er imidlertid utelukket i dine to setninger.

Vennlig hilsen
for Riksmålsforbundet
Elin Frysjøenden

Spørsmål

Heter det at man har lydighet til, overfor eller mot (noe eller noen)? Hvis ikke alle kan brukes, hva er begrunnelsen? Riksmålsordboken nevner bare omskrivninger som at man skylder sine foreldre lydighet, men nevner bibelens ene eksempel (2 Kor 10,5) på ”lydighet mot».
Svar:

Takk for interessant spørsmål.
Vi er enig med Norsk Riksmålsordbok i at MOT er preposisjonen – både i forbindelse med LYDIG og med LYDIGHET. TIL går ikke i noe tilfelle, mens OVERFOR passer til svært mye og går til nød her også. Men lange preposisjoner er tyngre enn preposisjoner stort sett skal være. I noen år nå har man kunnet snike seg unna mange slike vanskeligheter ved å bruke I FORHOLD TIL, noe vi selvsagt fraråder. Det blir pjatt. Politikerpjatt. Debattpjatt.

Å si hvorfor noe er sånn og sånn i preposisjonsbruken og ikke slik og slik, er ofte vanskelig. Som regel må man gå språkhistorisk til verks, og da fremstår iallfall fire muligheter: 1. Det kan dreie seg om et fast uttrykk med tradisjon fra norrønt; da må vi se hvordan vedkommende preposisjon ble brukt i norrønt, og – om mulig – undersøke dens språklige bakgrunn. 2. Det kan dreie seg om overføring fra synonyme eller betydningsbeslektede uttrykk. 3. Det kan dreie seg om lån av hele uttrykket eller en oversettelse av det (fra nedertysk, tysk eller fransk i eldre tid eller fra engelsk eller svensk i moderne tid). 4. Det kan dreie seg om omskrivning av et uttrykk med hensynsledd (indirekte objekt) til et uttrykk med preposisjon.

Et eksempel på 1 har vi når vi tradisjonelt sier og skriver PÅ ISLAND og ikke I ISLAND. Den norrøne preposisjonen var Á (Á ÍSLANDI), som tilsvarer vårt PÅ. Grensen mellom bruken av Í og bruken av Á i norrønt gikk ikke der den går mellom I og PÅ i dag. – I ditt tilfelle kan vi trekke inn grunnbetydningen av MOT, og den er følgende: MOT er opprinnelig et substantiv med betydningen «møte». Hilsenen GODT MOT! som Bjørnson bruker i diktet «Mit Følge» er en rest av det. Man må da tenke seg at MOT som preposisjon først fikk betydningen «i møte med», «ansikt til ansikt med», «vis à vis», hvilket passer utmerket hvis preposisjonsuttrykket er kommet i stand som type 4. Og det er nok et tilfelle av type 4 vi har å gjøre med (VÆRE EN LYDIG > VÆRE LYDIG MOT EN og VISE EN LYDIGHET > VISE LYDIGHET MOT EN. Tilfelle 2 kan kanskje ha spilt en rolle, forutsatt at uttrykkene LOJAL MOT og TRO(FAST) MOT og eventuelt andre lignende er eldre.

Håper dette virker oppklarende mer enn forvirrende, men som sagt: preposisjonsuttrykk er noe av det vanskeligste i språket – det man lærer sist og det man ofte ikke kan forklare og begrunne.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

Hei språkfolk!

Har hatt en diskusjon vedrørende bruken av «enig». Ei jeg kjenner hevder at læreren hennes har sagt følgende: Når vi har et flertall som er enige om noe, ja så er det alltid «enige om…». Men er det ikke riktig med f.eks. følgende: «Vi er enige i det han sier», dersom vi refererer til en sak (det han sier)?

Håper på et godt og raskt svar.

Tusen takk!

Svar:

Du har rett, og det har nok læreren også; det er visst ordet «flertall» som skaper misforståelser. Fraseologien er følgende: 1. VÆRE ENIG (MED NOEN) I NOE (hvor NOEN selvsagt kan være både en og to og flere, og hvor subjektet for VÆRE ENIG kan være et flertallsbegrep. Det som imidlertid betyr noe, er at dette subjektet er en annen (eller andre) enn NOEN). 2. VÆRE ENIGE OM (Å GJØRE) NOE (hvor det er tale om minst to som utgjør en enhet, altså en «gruppe», et flertallsbegrep). Her er det ingen andre i bildet enn denne «gruppen».

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Se også grammatikksidene :