Spørsmål:

Hei språkfolk!

Har hatt en diskusjon vedrørende bruken av «enig». Ei jeg kjenner hevder at læreren hennes har sagt følgende: Når vi har et flertall som er enige om noe, ja så er det alltid «enige om…». Men er det ikke riktig med f.eks. følgende: «Vi er enige i det han sier», dersom vi refererer til en sak (det han sier)?

Håper på et godt og raskt svar.

Tusen takk!

Svar:

Du har rett, og det har nok læreren også; det er visst ordet «flertall» som skaper misforståelser. Fraseologien er følgende: 1. VÆRE ENIG (MED NOEN) I NOE (hvor NOEN selvsagt kan være både en og to og flere, og hvor subjektet for VÆRE ENIG kan være et flertallsbegrep. Det som imidlertid betyr noe, er at dette subjektet er en annen (eller andre) enn NOEN). 2. VÆRE ENIGE OM (Å GJØRE) NOE (hvor det er tale om minst to som utgjør en enhet, altså en «gruppe», et flertallsbegrep). Her er det ingen andre i bildet enn denne «gruppen».

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Se også grammatikksidene :

Spørsmål:

Jeg mener det heter …underveis og i etterkant av programmet.
Noen som er mer språkkyndig enn meg sier det heter … underveis i og etterkant av programmet. Hva er korrekt?

Takk for svar.

Svar:

Det kan hete det du mener, hvis det er tilstrekkelig klart at UNDERVEIS betyr «underveis i programmet», at altså I PROGRAMMET er underforstått. Ut fra det du oppgir, er det ikke mulig å avgjøre om det forholder seg slik.
I alminnelighet må preposisjon stå begge steder når to sideordnede ledd krever hver sin. Krever de samme preposisjon, holder det ofte at den står ved det siste leddet.
Altså: Det heter «underveis i noe», men «i etterkant av noe». Da må normalt både «i» og «av» være med.

Vennlig hilsen
Tor Guttu
07.05.14

Spørsmål

Heter det at man har lydighet til, overfor eller mot (noe eller noen)? Hvis ikke alle kan brukes, hva er begrunnelsen? Riksmålsordboken nevner bare omskrivninger som at man skylder sine foreldre lydighet, men nevner bibelens ene eksempel (2 Kor 10,5) på ”lydighet mot».
Svar:

Takk for interessant spørsmål.
Vi er enig med Norsk Riksmålsordbok i at MOT er preposisjonen – både i forbindelse med LYDIG og med LYDIGHET. TIL går ikke i noe tilfelle, mens OVERFOR passer til svært mye og går til nød her også. Men lange preposisjoner er tyngre enn preposisjoner stort sett skal være. I noen år nå har man kunnet snike seg unna mange slike vanskeligheter ved å bruke I FORHOLD TIL, noe vi selvsagt fraråder. Det blir pjatt. Politikerpjatt. Debattpjatt.

Å si hvorfor noe er sånn og sånn i preposisjonsbruken og ikke slik og slik, er ofte vanskelig. Som regel må man gå språkhistorisk til verks, og da fremstår iallfall fire muligheter: 1. Det kan dreie seg om et fast uttrykk med tradisjon fra norrønt; da må vi se hvordan vedkommende preposisjon ble brukt i norrønt, og – om mulig – undersøke dens språklige bakgrunn. 2. Det kan dreie seg om overføring fra synonyme eller betydningsbeslektede uttrykk. 3. Det kan dreie seg om lån av hele uttrykket eller en oversettelse av det (fra nedertysk, tysk eller fransk i eldre tid eller fra engelsk eller svensk i moderne tid). 4. Det kan dreie seg om omskrivning av et uttrykk med hensynsledd (indirekte objekt) til et uttrykk med preposisjon.

Et eksempel på 1 har vi når vi tradisjonelt sier og skriver PÅ ISLAND og ikke I ISLAND. Den norrøne preposisjonen var Á (Á ÍSLANDI), som tilsvarer vårt PÅ. Grensen mellom bruken av Í og bruken av Á i norrønt gikk ikke der den går mellom I og PÅ i dag. – I ditt tilfelle kan vi trekke inn grunnbetydningen av MOT, og den er følgende: MOT er opprinnelig et substantiv med betydningen «møte». Hilsenen GODT MOT! som Bjørnson bruker i diktet «Mit Følge» er en rest av det. Man må da tenke seg at MOT som preposisjon først fikk betydningen «i møte med», «ansikt til ansikt med», «vis à vis», hvilket passer utmerket hvis preposisjonsuttrykket er kommet i stand som type 4. Og det er nok et tilfelle av type 4 vi har å gjøre med (VÆRE EN LYDIG > VÆRE LYDIG MOT EN og VISE EN LYDIGHET > VISE LYDIGHET MOT EN. Tilfelle 2 kan kanskje ha spilt en rolle, forutsatt at uttrykkene LOJAL MOT og TRO(FAST) MOT og eventuelt andre lignende er eldre.

Håper dette virker oppklarende mer enn forvirrende, men som sagt: preposisjonsuttrykk er noe av det vanskeligste i språket – det man lærer sist og det man ofte ikke kan forklare og begrunne.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

Jeg skriver en del produkttekster, ofte om tilbehør til/for smarttelefoner. Hva er korrekt? Til eller for?

Eksempel: Pekeskjermvanter til/for smarttelefonen. Ørepropper til/til iPhone.

Jeg bruker å velge «til», men er alltid usikker.

Svar:

Skriv TILBEHØR TIL, selv om det kan lyde som smør på flesk.
Når du er i tvil om sånt, så er større ordbøker med rikt eksempelmateriale gode å ty til, i dette tilfellet naob.no (Det Norske Akademis ordbok).

Vær obs på at engelsk har FOR i mange tilfeller hvor norsk har TIL, og det er ikke tvil om at engelsken forvirrer oss av og til.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

Jeg kom over en regel om bruk av preposisjonen «for» som jeg ikke skjønner. Det skal visst brukes «for» og ikke «til» på steder der det er en nøytral posisjon i forhold til verden/mennesker. Dette står det i alle fall i en norsk grammatikkbok for norsk som 2.
språk. Men jeg klarer ikke skjønne hva som menes med dette. Spesielt blir jeg forvirret når de kommer med eksemplene «Det er vanskelig for meg» og «Han presenterte dem for hverandre». Hva er det som gjør at man ikke kan si «til» her?

På forhånd takk!

Svar:

Takk for spørsmålet.

Preposisjoner er vanskelig. Det er ikke alltid enkelt å forstå/begrunne at man må bruke én fremfor en annen. Slik er det i dine tilfeller. At det må hete «Det er vanskelig for meg» og «Han presenterte dem for hverandre» kan ikke forklares på annen måte enn at det tidlig i språkhistorien (kort etter norrøn tid, kanskje) ble vanlig å erstatte kasusen dativ med uttrykk av typen preposisjon + substantiv/pronomen. Oftest var preposisjonen for:

Det er meg umulig å forstå. > Det er umulig for meg å forstå.

Men også til:

Vi sendte ham et brev > Vi sendte et brev til ham.

Til er imidlertid utelukket i dine to setninger.

Vennlig hilsen
for Riksmålsforbundet
Elin Frysjøenden

Spørsmål:

Er det noen regler for dette, eller må jeg bare stole på mitt eget språkøre? Nå har jeg lest disse eksemplene så mange ganger at ingen av dem gir mening lenger.

Vi må handle alt vi trenger for å lage mat.
Vi må handle alt vi trenger til å lage mat.
Jeg trenger deg for å handle alt til festen.
Jeg trenger deg til å handle alt før festen.
Jeg trenger din hjelp til noe.
Jeg trenger din hjelp til å handle alt før festen.
Jeg trenger din hjelp for å handle alt til festen.

Svar:

Du har tydeligvis så godt øre at du kan stole på det. Faste regler for preposisjonsbruken er det vanskelig å gi. Preposisjonsartiklene i en definisjonsordbok vil nok være det beste hjelpemiddelet for deg. Vær i alminnelighet obs på følgende:
1. FOR Å uttrykker tradisjonelt en hensikt med verbalhandlingen, og en ganske klar hensikt: HUN TRENTE FOR Å BLI NORGESMESTER, dvs. i den hensikt å bli norgesmester. I preposisjonen TIL ligger det ingen klar hensikt, derimot en bevegelse (reell eller tenkt) henimot et mål – final betydning, kaller vi det – og det betyr nok at både FOR og TIL kan gå an i samme setning. HUN TRENTE TIL NORGESMESTERSKAPET må det hete på norsk.
2. Norsk påvirkes noe av engelsk, og folk begynner å bli usikre i valget av preposisjon: HUN TRENTE FOR NORGESMESTERSKAPET (She trained for the Norwegian championship). Prioritér den norske uttrykksmåten og skriv TIL.
3. Vær obs på at et utsagn kan tenkes å være forkortet – at det kan være noe underforstått i det, som kan hjelpe deg i preposisjonsvalget. Du er selv inne på tanken i setningene hvor du innfører ordet HJELP. Bra tenkt!

Jeg anbefaler:
Vi må handle alt vi trenger for/til å lage mat.
Jeg trenger deg til å handle alt til festen (må det hete hvis «deg» er den som skal handle).
Jeg trenger deg for å få handlet alt til festen (ville jeg skrive, tror jeg. Da handler begge, «jeg» får hjelp).
Jeg trenger din hjelp til noe (må det hete).
Jeg trenger din hjelp til å handle alt før festen.
Jeg trenger din hjelp for å få handlet alt før festen (altså denne uttrykksmåten også her).

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål

Hei!

Jeg lurer på om det er noen grammatisk forklaring på hvorfor vi bruker både “på” og “i” når vi snakker om å befinne seg et navngitt sted. Vi (les: trøndere) skriver f.eks. at ”jeg var på Stjørdal i helga”, men samtidig skriver vi også ”jeg var i Oslo i helga”.

Jeg har selv funnet ut at det som oftest brukes ”i” når det er snakk om større steder som byer o.l., mens vi sier ”på” om en del andre steder. Selv ville jeg sagt ”på” om steder som Hamar, Oppdal, Stjørdal, Røros, og et par til jeg ikke husker. Er det bare snakk om vane, eller er det noen regler inne i bildet?

Svar

Det finnes regler for bruken av i og på ved stedsnavn, men om disse reglene er direkte grammatiske, tør jeg ikke svare på. Faste og ufravikelige er de heller ikke, men retningslinjer gir de.

Hvilken preposisjon man skal benytte, er bestemt av to forhold: 1) Hva stedsnavnet er navn på, dreier det seg f.eks. om en by, en gård, en øy eller et land? 2) Hvilket substantiv navnet eventuelt består av. Her er forutsetningen selvfølgelig at stedsnavnet faller helt eller delvis sammen et vanlig substantiv, jf. nes og Nes, odde og Notodden.

Man bruker i ved navn på:
– land: i Norge, i Frankrike, i Italia
– byer: i London, i Paris, i New York
i Oslo, i Bergen, i Trondheim
Det skal være i ved alle utenlandske byer og ved alle større byer i Norge. Ved mindre norske byer, og mange tettsteder, benyttes imidlertid på, jf. på Hamar, på Gjøvik, på Grinder.
– kommuner: i Vågå, i Grue, i Rygge
– fylker: i Sør-Trøndelag, i Hedmark, i Østfold

Der stedsnavnet inneholder et substantiv som det er vanlig å bruke i ved, jf. bl.a. bygd, dal og fjord, skal også stedsnavnet ha i, f.eks.: i Dalsbygda, i Rendalen, i Sandefjord

På benyttes ved navn på:
– øyer: på Tjøme, på Grønland, på Kypros
I ”Moderne norsk” (s. 133) sier Finn-Erik Vinje: ”Slik bør ordbruken også være i
forbindelse med Island, slik det har vært gjort fra gammelt av. Altså på Island.”
– gårder: på Kongshov, på Røed, på Oppset
– himmellegemer: på Jorden, på Mars, på Solen

Der stedsnavnet inneholder et substantiv som det er vanlig å bruke på ved, jf. bl.a. nes, haug, berg, skal også stedsnavnet ha på, f.eks.: på Nes, på Storhaug, på Kongsberg.

De ovenstående momentene er retningslinjer, det er ikke alltid preposisjonsbruken stemmer med det som her er sagt; dessuten endrer den seg, f.eks. blir i ved bynavn brukt mer nå enn tidligere. Hvis man er i tvil om hva som er rett, kan man spørre lokalkjente; de anvender som regel preposisjonene korrekt. Se også fremstillingene i Moderne norsk (Fagbokforlaget, 2002) og Språkvett (Kunnskapsforlaget, 2001).

Med vennlig hilsen
for Riksmålsforbundet
Elin Frysjøenden

Spørsmål:

Hei
Jeg bor på østlandet, og her blandes gjennom og mellom. Har dere oversikt over en regel, slik at vi kan bli enige?

Svar:

De beste svarene finner du nok i en definisjonsordbok under oppslagsordene GJENNOM og MELLOM. Jeg er så fri å anbefale Norsk Ordbok med 1000 illustrasjoner (2. utgave, Kunnskapsforlaget 2005).
Kort fortalt: Med GJENNOM går du inn i det som det følgende ordet betegner (stedet, materialet, tiden o.a.), beveger deg eller tenker deg fra den ene siden eller enden til den andre siden eller enden. GJENNOM uttrykker alltid en bevegelse, virkelig eller tenkt, og det følgende ordet er entall eller betegner et entallsbegrep: «Veien går gjennom en dal».
Etter MELLOM kommer et flertallsord eller et toleddet uttrykk: «Veien går mellom fjellene». «Veien går mellom to fjell». MELLOM kan betegne både bevegelse og stillstand: «Vi gikk mellom de to husene». «Lillesand ligger mellom Grimstad og Kristiansand».

I noen dialekter (mest kjent er vel Nedre Telemark) brukes MELLOM i tilfeller hvor normalspråket har GJENNOM, og om uttrykket SE GJENNOM FINGRENE MED NOE kommer det fra tid til annen sterke meningsytringer om at MELLOM må være det rette. Men det heter altså GJENNOM. Man tenker seg håndens parallelle fingre (med en liten åpning imellom) som en enhet, som en slags grind som man holder for øynene og ser gjennom.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål

Hei!

En venn av meg og jeg diskuterer om «i kulissene» er synonymt med «bak kulissene»? Eller er det en nyanseforskjell her?

Svar

En kulisse betyr a) en bevegelig teaterdekorasjon b) et rom mellom eller bak en kulisse. Når vi tenker på at noe skjer i det skjulte eller i hemmelighet, er det nok derfor mest korrekt å snakke om bak kulissene, altså bak den bevegelige dekorasjonen. Hvis noen befinner seg i kulissene, kan de jo (kanskje) ses.

Norsk ordbok med 1000 illustrasjoner, Norsk riksmålsordbok og Bokmålsordboka gir også eksempler med bak kulissene; ingen av bøkene bruker i kulissene.

Med vennlig hilsen
for Riksmålsforbundet
Elin Frysjøenden

[1] I tillegg har vi den “tekniske” betydningen ‘renne som en maskindel glir langs og styres av’.

Spørsmål:

Reklamere – kan det brukes med både for/på/med? De to siste høres kjent ut, mens den første (reklamere for)…? hva sier dere til det?

Svar:

Ja, man kan bruke både FOR, PÅ og MED etter REKLAMERE. Årsaken til at du stusser, er nok at REKLAMERE har to betydninger.
Ifølge Norsk Ordbok (ordnett.no) betyr REKLAMERE PÅ “sende reklamasjon på”, altså klage på varens kvalitet.
REKLAMERE MED (f.eks. lave priser) eller FOR (en vare, en tilstelning e.l.) betyr “gjøre reklame”, som jo er noe ganske annet.

Vennlig hilsen
Maya Veel Westberg