Spørsmål:

Hei

«Vi er best på mat og vin» «jeg er god på språk»
Er dette riktig bruk av preposisjonen «på», eller en dårlig språktrend?

Svar:

En “trend” er det nok, ja, og sikkert påvirket av engelsk ON, som brukes mer i betydningen “angående” enn vi har brukt PÅ i norsk på den måten.

Bruksmåten/betydningen er ikke aldeles ny i norsk. I “min” “Norsk Ordbok med 1000 illustrasjoner” har jeg tatt med bl.a. følgende eksempler under betydning 5 av PÅ: ha forstand på, lyst på noe, få igjen (penger) på skatten, forretningen var utsolgt på kneippbrød. Så kan man tenke på sånt som at når det heter f.eks. forske I et emne, men forske PÅ et område, så er ikke spranget langt til å bruke PÅ i alle sammenhenger (om man bare altså er fortrolig med engelsk ON, og det er jo de fleste forskere). Altså: forske PÅ i alle sammenhenger.

I ordboken “Nyord i norsk 1945-1975” er ikke den økede bruken av PÅ registrert, noe som kan tyde på at den nye “trenden” ikke er særlig eldre enn fra 70-årene. I oppfølgeren, som dekker tiden fra midt i 70-årene og en generasjon fremover og som utkommer på sensommeren (2012), er det sikkert med en god del eksempler.

Vanligvis er det jo slik at vi som har sans for språklig tradisjon, rynker på nesen over språkforandringer som objektivt sett er unødvendige (som at I avløses av PÅ i de to uttrykkene du nevner). Vi ser på dem som uheldige. Men vi utgjør dessverre ikke noe flertall blant de skrivende og talende.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

Hei!
Vi er flere som har følgende spørsmål: Hvorfor heter det «på Agder», mens det i andre fylker heter f.eks «i Telemark»?
Arkivverket og regjeringen.no skriver «På Agder», mens det f.eks skrives i Trøndelag. Vi lurer på om det finnes noen faste retningslinjer eller forklaringer på når man bruker de ulike preposisjonene?

Svar:

Takk for spørsmål. På det første er svaret greit nok. Det heter på Agder ifølge tradisjon fra norrønt (gammelnorsk), hvor de brukte preposisjonen á som tilsvarer vår på. Og den brukte de mer enn vi bruker på i dag. Når vi sier og også som oftest skriver på Island, så er det norrønt á Íslandi som lever videre. I norrønt kunne det hete både á Englandi og í Englandi. Så kan man spørre: Hvorfor ikke også í Agdir på norrønt? Antagelig er svaret å søke i opprinnelsen til navnet Agder. Den mest sannsynlige forklaringen er at det betyr “landet som stikker ut (i havet)” eller “fremstikkende punkt”. Hvis det er tilfellet, faller på naturlig også etter våre dagers språkbruk.

På spørsmål nr. 2 er svaret at noen retningslinjer og tendenser har vi nok, men ikke faste regler. Om vi begrenser oss til navn på områder (og ser bort fra byer og tettsteder), kan vi si:
1. Tradisjon, ofte gammel tradisjon (som i tilfellene Agder og Trøndelag).
2. Navn som ender på -bygd, -dal, -fjord o.a. som forbindes med i når ordet er usammensatt (i bygda, i dalen osv.), forbindes med i: i Øverbygd, i Gudbrandsdalen, i Glomfjord osv.
3. Når vi snakker om kommunen, menigheten, fylket, lagdømmet, bispedømmet, bruker vi i. Det heter altså biskop, lagmann i Agder, og fylkesmann i Aust-Agder og i Vest-Agder.

Dette svaret er snaut, men emnet er stort hvis man skal se på alle slags stedsnavn.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

Jeg sitter å har en diskusjon med noen venner. Jeg sa nemlig at jeg skulle «på Sverige» her om dagen. Da ble det ramaskrik, siden det ikke heter PÅ, men TIL Sverige. Nå vet jeg jo at man ikke kan reise PÅ et land. Poenget var at jeg mente at jeg skulle til Svinesunds-området. Det er mange som sier PÅ Svinesund om man skal reise dit og da har jeg lagt til meg vanen å like så godt si PÅ Sverige når jeg skal til det området. For man er da ikke i Svinesund? Man er vel på?

Nå har kameraten min som jeg diskuterer med, forhørt seg rundt og mener at ingen sier PÅ Sverige. PÅ Svinesund. Det skal sies at jeg har overhørt flere si PÅ uten at de har tenkt noe over det. Jeg skal innrømme at jeg ikke kan all verdens gramatikk, men mener likevel at å si PÅ Svinesund eller PÅ Sverige (så lenge jeg kun mener det ene området og ikke hele landet) ikke er så farlig. Det er da virkelig bedre å skrive det feil enn å glemme å bruke stor forbokstav på starten av stedsnavn og setninger?

Mulig det er vi som har for lite ting å drive med på fritiden (eller i fritiden?), men jeg tenkte at man får ikke noe bedre svar enn å spørre dere. Og med tanke på alt det skrives om at språket er i forandring og slikt.

Håper på positivt svar!

Svar:

Aller først: Bruk av preposisjoner (AV, ETTER, I, PÅ, TIL osv.) hører ikke under grammatikken men under ordlæren og betydningslæren. Man kan være ukyndig i grammatikk og likevel ha fornuftige og interessante meninger om preposisjonsbruk.
Kameraten din har utvilsomt rett i at ingen sier eller skriver PÅ SVERIGE, hvis de mener det geografiske området Sverige, så han skal ikke behøve å renne rundt for å forhøre seg ytterligere om den saken. PÅ i forbindelse med statsnavn brukes bare når staten er en øy, men heller ikke da konsekvent; I er nok vanligere. Aktuelt i Norden er PÅ ISLAND, PÅ GRØNLAND og PÅ FÆRØYENE. I norsk bruker vi der PÅ etter tradisjon fra gammelnorsk, mens danskene har innarbeidet I ISLAND og er – etter hva jeg mener å vite – i ferd med å innarbeide I GRØNLAND, i det minste når det er tale om staten Grønland.

Når det gjelder områder og steder i et land, brukes dels PÅ, dels I. Ord som ender på -SUND forbindes tradisjonelt med I (Haugesund, Langesund, Kristiansund, Homborsund osv. osv.), så også Svinesund må ha hatt I, så lenge ordet betegnet selve sundet/fjorden eller et sted nede ved sundet/fjorden. Svinesund er imidlertid for lengst blitt stedet hvor folk passerer grensen og hvor tollstasjonen m.m. befinner seg; det er blitt et sted på linje med andre steder (som kan ligge et godt stykke unna fjorder og sund), og det er korrekt å skrive f.eks. “Vi ble stanset i tollen på Svinesund.” I det tilfellet er det mulig med VED også.

Selv om du ikke har vært mer enn så vidt over Svinesundbroen og så plutselig av en eller annen grunn returnerer, så har du bare vært I SVERIGE, ikke PÅ. Men du har vært PÅ SVINESUND.

Om tilstedsbevegelse brukes bare TIL når følgende ord er et stedsnavn: “Vi skal til Sverige, til Svinesund”, men f.eks. “Vi skal på fjellet i påsken”.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

Da jeg flyttet til Kristiansand for 12 år siden ble jeg stadig vekk innprentet med at det heter på Agder og ikke i Agder. Dette har etterhvert blitt naturlig for meg, men i den siste tiden har jeg registrert at både aviser, TV og radio nesten konsekvent bruker formuleringen i Agder.
Mens jeg bladde gjennom avisene i dag den 9. juni så jeg formueringen igjen.
Kristiansand Avis skriver på side 5 at «Per 1. april bor det 172.829 personer i Vest-Agder.»
Fædrelandsvennen skriver på side 20 at det er «Flere ledige drosjeløyver i Aust-Agder.»
Fins det noen regel for bruken av i eller på Agder?

Svar:

Preposisjonen PÅ er den historisk korrekte. Navnet Agder skriver seg fra sen gammelnorsk tid (1300- eller 1400-tallet). Etter en del forandringer i inndelingen ble det omsider slik at Agder bestod av tre len, som også ble kalt Agdesiden (dette siste ordet er ikke tenkelig med annen preposisjon enn PÅ).

At mange i våre dager bruker preposisjonen I, skyldes det samme som i andre tilfeller hvor PÅ er det historisk korrekte (Moss, Horten, Hamar, Gjøvik o.fl.): Man forbinder navnet med begreper som kommune, by, menighet – i ditt tilfelle med bispedømme, lagdømme, fylke, landsdel, landskap – som alle krever I. Når det gjelder Agder, har det vel betydd noe at området i nyere tid er delt i Aust-Agder og Vest-Agder. Ved disse navnene (altså fylkesnavnene) brukes bare I.

Jeg synes du skal gjøre som kristiansanderne ber deg om – bruk PÅ foran Agder.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

Kan man «se sitt snitt i» noe? Eller er det en sammenblanding av uttrykket «se sitt snitt til å …»?
På forhånd takk for svar!

Svar:

Takk for spørsmålet.

Man kan bare se sitt snitt TIL noe.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

Heter det «det programmet gikk i kanalen NRK» eller » det programmet gikk på kanalen NRK» ?

Svar:

I mine ører er “gikk på kanalen NRK” ikke særlig vanlig/godt. Man sier (og skriver) vel “gikk på NRK”, “gikk på TV2”, gikk på “TVNorge” o.l. Håper du klarer deg med det. Om bruken av “i” eller “på” foran “kanal(er)” vil jeg si at begge deler går an. “På” er noe av motepreposisjon og er antagelig på fremmarsj, nettopp på grunn av uttrykk som de forannevnte, f.eks.: “Kongens tale ble sendt på alle kanaler”.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

Vi hadde en diskusjon her på jobben vedrørende fakturatekst. Heter det: som det fremkommer på / i denne faktura?

Svar:

PÅ er naturlig å bruke hvis du tenker på dokumentet, papiret, (det ene) arket. Man skriver, regner PÅ et stykke papir. Men hvis den foreligger bare elektronisk???? Kanskje også I da?

Tenker du på teksten, innholdet, er I det mest naturlige.

Men det er såpass usikkert at jeg tviler på om noen vil reagere mot noen av de to preposisjonene.

Spørsmål om valg av I eller PÅ er alltid vanskelige. Det gjelder både ved stedsnavn og ellers, f.eks. i hus. Tenk igjennom I/PÅ entreen, gangen, kjøkkenet, badet, dusjen, toalettet, stuen, soveværelset, barneværelset, arbeidsrommet, kontoret . . . Det er nesten bare I KJELLEREN og PÅ LOFTET man kan være sikker på.

Vennlig hilsen
Tor Guttu (som beklager at det må svares så salomonisk)

Spørsmål

Flere gamle uttrykk som «høyvekten på Moss» og «konvensjonen på Moss» vitner om at Moss var en «på»-by for en tid tilbake. I dag hører jeg knapt noen si «på Moss.» Når begynte man for alvor å si «i Moss?» (Dette avviker kanskje mellom mossinger og utenbysfolk.) Er det i dag regnet som feil å si «på Moss?» Hva bestemmer om en by tar «på» eller «i»? Det synes som om innlandsbyer domineres av «på,» mens kystbyene stort sett tar «i»?
Svar

Takk for spørsmål. Du er avgjort inne på det riktige.

Tradisjonelt heter det PÅ MOSS, og jeg vil tro at eldre eller gamle mossinger stadig bruker den preposisjonen. Galt kan man ikke si det er, men mindre vanlig, kanskje, enn I MOSS.

Det heter tradisjonelt også PÅ HORTEN, PÅ HALDEN (FREDRIKSHALD), PÅ GJØVIK, PÅ HAMAR, PÅ LILLEHAMMER, PÅ KONGSVINGER – av den grunn at det er gamle gårdsnavn eller – for Haldens og Kongsvingers vedkommende – festningsnavn.

Ellers er det et skille mellom innlandsbyer og kystbyer, slik du nevner: PÅ KONGSBERG, PÅ NOTODDEN, PÅ RJUKAN, PÅ HØNEFOSS, PÅ RØROS.

M E N: Noe system av regler finnes ikke. Straks begreper som «kommune» eller «menighet» ligger i bakhodet, og ikke bare «sted» eller «prikk på kartet», kommer preposisjonen I for dagen. – På den annen side: Jeg har flere ganger på togreise gjennom Gudbrandsdalen hørt f.eks. «Toget stopper ikke på Øyer». Da har føreren begrepet «stasjon» i bakhodet; det heter selvsagt bare I ØYER når det er tale om kommunen/bygda, men PÅ ved stasjonene Fåberg, Hunder, Tretten, Fåvang.

Siden de aller fleste byene ligger ved kysten og har I fra gammelt av, er det analogikrefter i sving, så man kan i dag ikke i noe tilfelle, tror jeg, si at I er galt.

Vi har fått en rekke nye bykommuner i løpet av de siste årene, men jeg har hittil ikke notert ny preposisjonsbruk i den forbindelse.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

Jeg har de siste årene irritert meg over et stadig tilbakevendende fenomen i norsk språk. Ikke bare i dagligtale, men også blant journalister i norske medier.

Eksempler:
”Jeg har tenkt til å gå på kino». Jeg mener det korrekte må være å sløyfe «til».

«Han er så flink å tegne». Jeg mener det her bør hete at «vedkommende er flink til å tegne.»

Nå er det lenge siden jeg har hatt grammatikk på skolen, men ovennevnte lyder feil i mine ører. Hva mener dere er riktig?

Svar:

Du har rett til å ergre deg.

For å ta det siste først. Det kan forklares med dialekt eller dialektpåvirkning. På Vestlandet har mange dialekter TE (redusert form av TIL) som infinitivsmerke, akkurat som engelsk TO. En setning som HAN ER GOD TIL Å TEGNE, ville lyde HAN E GO TE TE TENGNE, hvis alle ordene skulle være med. Men det går ikke, og så sier man HAN E GO TE TENGNE. Så er vel det blitt overført til GO Å. – Nå finnes vel uttrykksmåten også utenom Vestlandet. Kanskje har vokalsammenstøtet i TE Å betydd noe, kanskje det at når det står to eller flere trykklette, små og ikke betydningsbærende ord på rad inne i setning, så kan ett av dem lett falle bort i rask tale.

HA TENKT TIL er en bevisstløs overføring til partisippet TENKT av typen HA LYST TIL, HA LOV TIL, HA ANLEDNING TIL. I årene frem mot 2010 dukker TIL opp også etter TENKER og TENKTE, i privatspråk på Google. Bevisstløshet, altså.

Vennlig hilsen
Tor Guttu