Spørsmål

Flere gamle uttrykk som «høyvekten på Moss» og «konvensjonen på Moss» vitner om at Moss var en «på»-by for en tid tilbake. I dag hører jeg knapt noen si «på Moss.» Når begynte man for alvor å si «i Moss?» (Dette avviker kanskje mellom mossinger og utenbysfolk.) Er det i dag regnet som feil å si «på Moss?» Hva bestemmer om en by tar «på» eller «i»? Det synes som om innlandsbyer domineres av «på,» mens kystbyene stort sett tar «i»?
Svar

Takk for spørsmål. Du er avgjort inne på det riktige.

Tradisjonelt heter det PÅ MOSS, og jeg vil tro at eldre eller gamle mossinger stadig bruker den preposisjonen. Galt kan man ikke si det er, men mindre vanlig, kanskje, enn I MOSS.

Det heter tradisjonelt også PÅ HORTEN, PÅ HALDEN (FREDRIKSHALD), PÅ GJØVIK, PÅ HAMAR, PÅ LILLEHAMMER, PÅ KONGSVINGER – av den grunn at det er gamle gårdsnavn eller – for Haldens og Kongsvingers vedkommende – festningsnavn.

Ellers er det et skille mellom innlandsbyer og kystbyer, slik du nevner: PÅ KONGSBERG, PÅ NOTODDEN, PÅ RJUKAN, PÅ HØNEFOSS, PÅ RØROS.

M E N: Noe system av regler finnes ikke. Straks begreper som «kommune» eller «menighet» ligger i bakhodet, og ikke bare «sted» eller «prikk på kartet», kommer preposisjonen I for dagen. – På den annen side: Jeg har flere ganger på togreise gjennom Gudbrandsdalen hørt f.eks. «Toget stopper ikke på Øyer». Da har føreren begrepet «stasjon» i bakhodet; det heter selvsagt bare I ØYER når det er tale om kommunen/bygda, men PÅ ved stasjonene Fåberg, Hunder, Tretten, Fåvang.

Siden de aller fleste byene ligger ved kysten og har I fra gammelt av, er det analogikrefter i sving, så man kan i dag ikke i noe tilfelle, tror jeg, si at I er galt.

Vi har fått en rekke nye bykommuner i løpet av de siste årene, men jeg har hittil ikke notert ny preposisjonsbruk i den forbindelse.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

Jeg har de siste årene irritert meg over et stadig tilbakevendende fenomen i norsk språk. Ikke bare i dagligtale, men også blant journalister i norske medier.

Eksempler:
”Jeg har tenkt til å gå på kino». Jeg mener det korrekte må være å sløyfe «til».

«Han er så flink å tegne». Jeg mener det her bør hete at «vedkommende er flink til å tegne.»

Nå er det lenge siden jeg har hatt grammatikk på skolen, men ovennevnte lyder feil i mine ører. Hva mener dere er riktig?

Svar:

Du har rett til å ergre deg.

For å ta det siste først. Det kan forklares med dialekt eller dialektpåvirkning. På Vestlandet har mange dialekter TE (redusert form av TIL) som infinitivsmerke, akkurat som engelsk TO. En setning som HAN ER GOD TIL Å TEGNE, ville lyde HAN E GO TE TE TENGNE, hvis alle ordene skulle være med. Men det går ikke, og så sier man HAN E GO TE TENGNE. Så er vel det blitt overført til GO Å. – Nå finnes vel uttrykksmåten også utenom Vestlandet. Kanskje har vokalsammenstøtet i TE Å betydd noe, kanskje det at når det står to eller flere trykklette, små og ikke betydningsbærende ord på rad inne i setning, så kan ett av dem lett falle bort i rask tale.

HA TENKT TIL er en bevisstløs overføring til partisippet TENKT av typen HA LYST TIL, HA LOV TIL, HA ANLEDNING TIL. I årene frem mot 2010 dukker TIL opp også etter TENKER og TENKTE, i privatspråk på Google. Bevisstløshet, altså.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

Jeg har lest svaret i språkspalten om bruken av på/i når det gjelder geografiske steder. Jeg blir imidlertid ikke klokere når det gjelder land. Hovedregelen er altså i Norge, i Frankrike osv. Men er det en øy sier man på – på Kypros, Madagaskar, Island etc. Men hvorfor sier man da i England, i Irland, i Øst Timor men på Filippinene?

Svar:

Mange har grublet over det samme, og det er ikke alt som kan forklares. Man bør ta følgende i betraktning:

1. stat / ikke stat.
Foran navn på stater, iallfall stater som er noe til års, brukes I.

2. statsnavn som ender på -land.
Det er rimelig å bruke I, og analogien fra de meste kjente (England, Tyskland, Finland, Russland) vil virke. Derfor – antagelig – Irland. Når det gjelder Island, er forholdet mer komplisert. Islendingene selv bruker preposisjonen Á, som språkhistorisk er den samme som vår PÅ (dannet av sammenstillingen UPP Á). Denne bruken har nok hengt i her hjemme fra norrøn tid, og det har også hatt virkning at Færøyene, Island og Grønland har vært omtalt og betraktet under ett, som gamle norske områder – altså PÅ. Danskene, derimot, har bestemt seg for I ISLAND – jeg vet ikke når det skjedde og om det er gjort bare av reverens for islendingene.

3. øyer som er stater eller mer eller mindre oppfattes slik.
Taiwan het tidligere Formosa og var opplagt en øy i Kina, altså PÅ, som ble beholdt både under Chang Kai-Chek og i tiden etter ham. Nå er Taiwan kanskje på vei til å bli en øy i Kina igjen; jeg tror PÅ er det mest brukbare.
Kypros, Madagaskar og Filippinene har opplagt stått for norsk bevissthet som øyer – likesom Sicilia, Sardinia, Korsika, Kanari, Cuba, Jamaica . . . At de også har vært kolonier og som sådanne vært definerte enheter, har ikke betydd noe.
Muligens vil nye øystater bli forbundet med I, iallfall når de skifter navn, som Ceylon > Sri Lanka. Søker du på Google etter «i Sri Lanka» og «på Sri Lanka», vil du få et inntrykk av tingenes tilstand. Her er nok I i ferd med å etablere seg; men det er et stykke igjen til å nå halvparten av treffene med PÅ.

4. stater som er en del av en øy.
Ved slike kan man ikke godt bruke noe annet enn I (selv om ØstTimor også omfatter noen andre mindre øyer).

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

Hei språkfolk!

Har hatt en diskusjon vedrørende bruken av «enig». Ei jeg kjenner hevder at læreren hennes har sagt følgende: Når vi har et flertall som er enige om noe, ja så er det alltid «enige om…». Men er det ikke riktig med f.eks. følgende: «Vi er enige i det han sier», dersom vi refererer til en sak (det han sier)?

Håper på et godt og raskt svar.

Tusen takk!

Svar:

Du har rett, og det har nok læreren også; det er visst ordet «flertall» som skaper misforståelser. Fraseologien er følgende: 1. VÆRE ENIG (MED NOEN) I NOE (hvor NOEN selvsagt kan være både en og to og flere, og hvor subjektet for VÆRE ENIG kan være et flertallsbegrep. Det som imidlertid betyr noe, er at dette subjektet er en annen (eller andre) enn NOEN). 2. VÆRE ENIGE OM (Å GJØRE) NOE (hvor det er tale om minst to som utgjør en enhet, altså en «gruppe», et flertallsbegrep). Her er det ingen andre i bildet enn denne «gruppen».

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Se også grammatikksidene :

Spørsmål:

Jeg mener det heter …underveis og i etterkant av programmet.
Noen som er mer språkkyndig enn meg sier det heter … underveis i og etterkant av programmet. Hva er korrekt?

Takk for svar.

Svar:

Det kan hete det du mener, hvis det er tilstrekkelig klart at UNDERVEIS betyr «underveis i programmet», at altså I PROGRAMMET er underforstått. Ut fra det du oppgir, er det ikke mulig å avgjøre om det forholder seg slik.
I alminnelighet må preposisjon stå begge steder når to sideordnede ledd krever hver sin. Krever de samme preposisjon, holder det ofte at den står ved det siste leddet.
Altså: Det heter «underveis i noe», men «i etterkant av noe». Da må normalt både «i» og «av» være med.

Vennlig hilsen
Tor Guttu
07.05.14

Spørsmål

Heter det at man har lydighet til, overfor eller mot (noe eller noen)? Hvis ikke alle kan brukes, hva er begrunnelsen? Riksmålsordboken nevner bare omskrivninger som at man skylder sine foreldre lydighet, men nevner bibelens ene eksempel (2 Kor 10,5) på ”lydighet mot».
Svar:

Takk for interessant spørsmål.
Vi er enig med Norsk Riksmålsordbok i at MOT er preposisjonen – både i forbindelse med LYDIG og med LYDIGHET. TIL går ikke i noe tilfelle, mens OVERFOR passer til svært mye og går til nød her også. Men lange preposisjoner er tyngre enn preposisjoner stort sett skal være. I noen år nå har man kunnet snike seg unna mange slike vanskeligheter ved å bruke I FORHOLD TIL, noe vi selvsagt fraråder. Det blir pjatt. Politikerpjatt. Debattpjatt.

Å si hvorfor noe er sånn og sånn i preposisjonsbruken og ikke slik og slik, er ofte vanskelig. Som regel må man gå språkhistorisk til verks, og da fremstår iallfall fire muligheter: 1. Det kan dreie seg om et fast uttrykk med tradisjon fra norrønt; da må vi se hvordan vedkommende preposisjon ble brukt i norrønt, og – om mulig – undersøke dens språklige bakgrunn. 2. Det kan dreie seg om overføring fra synonyme eller betydningsbeslektede uttrykk. 3. Det kan dreie seg om lån av hele uttrykket eller en oversettelse av det (fra nedertysk, tysk eller fransk i eldre tid eller fra engelsk eller svensk i moderne tid). 4. Det kan dreie seg om omskrivning av et uttrykk med hensynsledd (indirekte objekt) til et uttrykk med preposisjon.

Et eksempel på 1 har vi når vi tradisjonelt sier og skriver PÅ ISLAND og ikke I ISLAND. Den norrøne preposisjonen var Á (Á ÍSLANDI), som tilsvarer vårt PÅ. Grensen mellom bruken av Í og bruken av Á i norrønt gikk ikke der den går mellom I og PÅ i dag. – I ditt tilfelle kan vi trekke inn grunnbetydningen av MOT, og den er følgende: MOT er opprinnelig et substantiv med betydningen «møte». Hilsenen GODT MOT! som Bjørnson bruker i diktet «Mit Følge» er en rest av det. Man må da tenke seg at MOT som preposisjon først fikk betydningen «i møte med», «ansikt til ansikt med», «vis à vis», hvilket passer utmerket hvis preposisjonsuttrykket er kommet i stand som type 4. Og det er nok et tilfelle av type 4 vi har å gjøre med (VÆRE EN LYDIG > VÆRE LYDIG MOT EN og VISE EN LYDIGHET > VISE LYDIGHET MOT EN. Tilfelle 2 kan kanskje ha spilt en rolle, forutsatt at uttrykkene LOJAL MOT og TRO(FAST) MOT og eventuelt andre lignende er eldre.

Håper dette virker oppklarende mer enn forvirrende, men som sagt: preposisjonsuttrykk er noe av det vanskeligste i språket – det man lærer sist og det man ofte ikke kan forklare og begrunne.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

Jeg skriver en del produkttekster, ofte om tilbehør til/for smarttelefoner. Hva er korrekt? Til eller for?

Eksempel: Pekeskjermvanter til/for smarttelefonen. Ørepropper til/til iPhone.

Jeg bruker å velge «til», men er alltid usikker.

Svar:

Skriv TILBEHØR TIL, selv om det kan lyde som smør på flesk.
Når du er i tvil om sånt, så er større ordbøker med rikt eksempelmateriale gode å ty til, i dette tilfellet «Norsk Riksmålsordbok», som iallfall i siste del av alfabetet er meget fyldig og god. Jeg ser at jeg i «Norsk Ordbok med 1000 illustrasjoner» ikke har fått med noe eksempel med preposisjon. Det er en mangel, for det er flere enn du som er i tvil med hensyn til FOR og TIL.

Vær obs på at engelsk har FOR i mange tilfeller hvor norsk har TIL, og det er ikke tvil om at engelsken forvirrer oss av og til.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

Jeg kom over en regel om bruk av preposisjonen «for» som jeg ikke skjønner. Det skal visst brukes «for» og ikke «til» på steder der det er en nøytral posisjon i forhold til verden/mennesker. Dette står det i alle fall i en norsk grammatikkbok for norsk som 2.
språk. Men jeg klarer ikke skjønne hva som menes med dette. Spesielt blir jeg forvirret når de kommer med eksemplene «Det er vanskelig for meg» og «Han presenterte dem for hverandre». Hva er det som gjør at man ikke kan si «til» her?

På forhånd takk!

Svar:

Takk for spørsmålet.

Preposisjoner er vanskelig. Det er ikke alltid enkelt å forstå/begrunne at man må bruke én fremfor en annen. Slik er det i dine tilfeller. At det må hete «Det er vanskelig for meg» og «Han presenterte dem for hverandre» kan ikke forklares på annen måte enn at det tidlig i språkhistorien (kort etter norrøn tid, kanskje) ble vanlig å erstatte kasusen dativ med uttrykk av typen preposisjon + substantiv/pronomen. Oftest var preposisjonen for:

Det er meg umulig å forstå. > Det er umulig for meg å forstå.

Men også til:

Vi sendte ham et brev > Vi sendte et brev til ham.

Til er imidlertid utelukket i dine to setninger.

Vennlig hilsen
for Riksmålsforbundet
Elin Frysjøenden

Spørsmål:

Er det noen regler for dette, eller må jeg bare stole på mitt eget språkøre? Nå har jeg lest disse eksemplene så mange ganger at ingen av dem gir mening lenger.

Vi må handle alt vi trenger for å lage mat.
Vi må handle alt vi trenger til å lage mat.
Jeg trenger deg for å handle alt til festen.
Jeg trenger deg til å handle alt før festen.
Jeg trenger din hjelp til noe.
Jeg trenger din hjelp til å handle alt før festen.
Jeg trenger din hjelp for å handle alt til festen.

Svar:

Du har tydeligvis så godt øre at du kan stole på det. Faste regler for preposisjonsbruken er det vanskelig å gi. Preposisjonsartiklene i en definisjonsordbok vil nok være det beste hjelpemiddelet for deg. Vær i alminnelighet obs på følgende:
1. FOR Å uttrykker tradisjonelt en hensikt med verbalhandlingen, og en ganske klar hensikt: HUN TRENTE FOR Å BLI NORGESMESTER, dvs. i den hensikt å bli norgesmester. I preposisjonen TIL ligger det ingen klar hensikt, derimot en bevegelse (reell eller tenkt) henimot et mål – final betydning, kaller vi det – og det betyr nok at både FOR og TIL kan gå an i samme setning. HUN TRENTE TIL NORGESMESTERSKAPET må det hete på norsk.
2. Norsk påvirkes noe av engelsk, og folk begynner å bli usikre i valget av preposisjon: HUN TRENTE FOR NORGESMESTERSKAPET (She trained for the Norwegian championship). Prioritér den norske uttrykksmåten og skriv TIL.
3. Vær obs på at et utsagn kan tenkes å være forkortet – at det kan være noe underforstått i det, som kan hjelpe deg i preposisjonsvalget. Du er selv inne på tanken i setningene hvor du innfører ordet HJELP. Bra tenkt!

Jeg anbefaler:
Vi må handle alt vi trenger for/til å lage mat.
Jeg trenger deg til å handle alt til festen (må det hete hvis «deg» er den som skal handle).
Jeg trenger deg for å få handlet alt til festen (ville jeg skrive, tror jeg. Da handler begge, «jeg» får hjelp).
Jeg trenger din hjelp til noe (må det hete).
Jeg trenger din hjelp til å handle alt før festen.
Jeg trenger din hjelp for å få handlet alt før festen (altså denne uttrykksmåten også her).

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål

Hei!

Jeg lurer på om det er noen grammatisk forklaring på hvorfor vi bruker både “på” og “i” når vi snakker om å befinne seg et navngitt sted. Vi (les: trøndere) skriver f.eks. at ”jeg var på Stjørdal i helga”, men samtidig skriver vi også ”jeg var i Oslo i helga”.

Jeg har selv funnet ut at det som oftest brukes ”i” når det er snakk om større steder som byer o.l., mens vi sier ”på” om en del andre steder. Selv ville jeg sagt ”på” om steder som Hamar, Oppdal, Stjørdal, Røros, og et par til jeg ikke husker. Er det bare snakk om vane, eller er det noen regler inne i bildet?

Svar

Det finnes regler for bruken av i og på ved stedsnavn, men om disse reglene er direkte grammatiske, tør jeg ikke svare på. Faste og ufravikelige er de heller ikke, men retningslinjer gir de.

Hvilken preposisjon man skal benytte, er bestemt av to forhold: 1) Hva stedsnavnet er navn på, dreier det seg f.eks. om en by, en gård, en øy eller et land? 2) Hvilket substantiv navnet eventuelt består av. Her er forutsetningen selvfølgelig at stedsnavnet faller helt eller delvis sammen et vanlig substantiv, jf. nes og Nes, odde og Notodden.

Man bruker i ved navn på:
– land: i Norge, i Frankrike, i Italia
– byer: i London, i Paris, i New York
i Oslo, i Bergen, i Trondheim
Det skal være i ved alle utenlandske byer og ved alle større byer i Norge. Ved mindre norske byer, og mange tettsteder, benyttes imidlertid på, jf. på Hamar, på Gjøvik, på Grinder.
– kommuner: i Vågå, i Grue, i Rygge
– fylker: i Sør-Trøndelag, i Hedmark, i Østfold

Der stedsnavnet inneholder et substantiv som det er vanlig å bruke i ved, jf. bl.a. bygd, dal og fjord, skal også stedsnavnet ha i, f.eks.: i Dalsbygda, i Rendalen, i Sandefjord

På benyttes ved navn på:
– øyer: på Tjøme, på Grønland, på Kypros
I ”Moderne norsk” (s. 133) sier Finn-Erik Vinje: ”Slik bør ordbruken også være i
forbindelse med Island, slik det har vært gjort fra gammelt av. Altså på Island.”
– gårder: på Kongshov, på Røed, på Oppset
– himmellegemer: på Jorden, på Mars, på Solen

Der stedsnavnet inneholder et substantiv som det er vanlig å bruke på ved, jf. bl.a. nes, haug, berg, skal også stedsnavnet ha på, f.eks.: på Nes, på Storhaug, på Kongsberg.

De ovenstående momentene er retningslinjer, det er ikke alltid preposisjonsbruken stemmer med det som her er sagt; dessuten endrer den seg, f.eks. blir i ved bynavn brukt mer nå enn tidligere. Hvis man er i tvil om hva som er rett, kan man spørre lokalkjente; de anvender som regel preposisjonene korrekt. Se også fremstillingene i Moderne norsk (Fagbokforlaget, 2002) og Språkvett (Kunnskapsforlaget, 2001).

Med vennlig hilsen
for Riksmålsforbundet
Elin Frysjøenden